Jeg gikk egentlig ikke inn for å vinne Rimi Gullårer.
Men jeg prøvde bare å gjøre en bra jobb, (som jeg hadde lært, under ‘læretida’ mi osv., i Rimi).
(Som vanlig, (må jeg si).
Selv om jeg var på vei ut av Rimi, (etter mye mobbing, (fra sjefene oppover i systemet), på Rimi Kalbakken)).
Og vi fikk noen slags ‘mellomtider’, annenhver måned kanskje.
Fra hovedkontoret.
Og/eller på intranett).
Og da hadde jeg/butikken, to av tre riktige, (vi klarte kravet for frukt-andel-økning og kravet for snitthandel-økning).
Og helt på slutten, så klarte vi også kravet for EMV-andel, (eller om det var EMV-andel-økning).
Så Rimi Langhus ble en av kanskje tre butikker, (av Rimi sine cirka 500 butikker).
Som klarte Rimi Gullårer, for andre halvår, av 2001, da.
(For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Nå var det sånn, at jeg tok over en butikk, (Rimi Langhus), våren 2001, som hadde blitt drevet, av en trainee, (ved navn Thomas).
Og ingen i butikken var noe særlig flinke, med frukt.
(Vil jeg si).
Så når jeg da brukte mine kunnskaper, (som jeg hadde lært på kurs osv.), i frukta.
Så økte frukt-andelen.
Og da økte også snitt-handelen.
Og for alt jeg vet, så kan det ha vært, at Rimi regnet noe av frukta, som EMV/egne merkevarer.
Så grunnen til at jeg/butikken vant, skyldtes for det meste, at jeg prøvde å gjøre en ordentlig jobb, i frukta.
(Og jeg flytta også, et stort og grått smågodt-stativ, (sommeren 2001).
Fra frukta, og til ved kassene, (etter å ha bytta til litt kortere hyller, på en reol der, for at det skulle bli plass, til det nevnte smågodt-stativet, på enden av den nevnte reolen).
Og da ble det bedre plass, i frukta.
Og da satt jeg noen frukt-sjokkselgere der, (hvor smågodt-stativet hadde stått).
Så da bidro nok det, til at vi solgte mer frukt.
For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 3.
Rimi Gullårer gikk ut på å ‘overoppfylle måltall’, (som Tvedestrandposten skriver):
PS 4.
Her er mer om dette:
PS 5.
Enda mer om dette:
PS 6.
Og enda mer om dette, (fra Tvedestrandposten 2. november 2000):
PS 7.
Ovenfor så står det, at Rimi sin internpriskonkurranse, var kvartals-vis.
Men den var halvårlig, året etter, (da jeg/Rimi Langhus vant), sånn som jeg husker det.
Og vi hadde ikke fire måltall.
Men vi hadde vel bare tre.
For Domino-kort slutta Rimi med, (hele Domino-kort-programmet ble vel lagt ned), mens jeg jobba som butikksjef, på Rimi Nylænde, (det vil si før jeg begynte som butikksjef på Rimi Kalbakken, (høsten 2000), og som butikksjef på Rimi Langhus, (våren 2001)).
Og Mystery Shopper ble bytta ut, med EMV-andel, (når det gjaldt intern-konkurransen).
(Hvis jeg ikke tar helt feil.
Selv om vi nok uansett ble målt/besøkt, av Mystery Shopper.
Men dette var ikke med, i Rimi Gullårer, (i 2001), da.
For å si det sånn).
Og vi vant vel cirka 30.000, (sånn som jeg husker det).
Og det var vel bare tre butikker som klarte gullårene, for andre halvår av 2001.
Sånn som jeg husker det.
(Men om det var for hele landet, det husker jeg ikke helt sikkert.
Det kan ha vært for Rimi region Øst/Østlandet.
Som vel bestod av et par hundre butikker.
Noe sånt).
Men som jeg har skrevet ovenfor, så gikk jeg ikke inn for å vinne gullårene.
Men jeg bare drev butikken som vanlig.
Men jeg fulgte med litt på ‘mellomtidene’, osv.
Og jeg syntes at det var veldig artig, å vinne.
(Selv om dette nok forsvant litt, i forbindelse med at jeg sykmeldte meg, noen uker/måneder seinere.
Siden at jeg hadde planlagt å slutte i Rimi.
Og da trengte jeg litt ro, for å samle meg, sånn at jeg kunne planlegge, en måte, å komme meg ut av Rimi på.
Noe som ikke var så lett, siden at jeg leide hybel-leilighet av Rimi, og siden at Rimi sine butikksjefer hadde tre måneders oppsigelsestid.
For å si det sånn).
Det står at de fikk diplom, når de vant Rimi sin internkonkurranse.
Og jeg fikk et brev, fra Rimi-Hagen, hvor han skrev at jeg var en veldig god leder, og at jeg var veldig hardtarbeidende.
Men noe diplom, (og penger), fikk jeg ikke.
(Rimi Langhus-folka brukte vel disse pengene, etter at jeg slutta.
De dro på fotball-turer, (for jeg grunnla et bedriftsfotball-lag, da jeg var butikksjef der, etter ønske fra de ansatte), til Kristiansand, (og seinere til Innlandet vel, (hvor de vel tapte en finale 10-0, mot krigsskolen)).
Sånn som jeg har forstått det).
Diplom ble ikke nevnt, (såvidt jeg husker).
(Anne Kathrine Skodvin, (distriktssjefen), var kanskje litt misunnelig.
Og ville kanskje derfor ikke gi meg/Rimi Langhus noe diplom.
Dette var nok da snakk om, et diplom, som skulle henge, et eller annet sted, i butikken.
Hvis jeg skulle tippe).
Og da jeg ringte Rimi sitt hovedkontor, (i Sinsenveien), for cirka ti år siden.
Så fikk jeg prate med Therese Kvehaugen, (som er datter av min tidligere Rimi-butikksjef Kristian Kvehaugen, (som er avdød), og søster av tidligere Rimi-butikksjef, (min Rimi Bjørndal-kollega), Thomas Kvehaugen).
Og hu sa, (når jeg ringte): ‘Skal du ha diplomet ditt?’.
(Noe sånt).
Men jeg trodde da, (for jeg var ikke så ‘Rimi Nytt-nerd’ liksom), at hu mente noe i forbindelse med et brannslukningskurs, som jeg/Rimi Langhus var på, utafor Rimi Kolbotn, våren 2002.
Så jeg ble da litt irritert.
For jeg ringte for å få en kopi, av skryte-brevet, fra Rimi-Hagen, (for det ville vært bra å ha på jobbintervjuer osv., tenkte jeg).
(For det brevet vil ikke onkel Martin, (og de), sende meg.
Det brevet ligger sammen med mine vitnemål og attester, på gården Løvås, (hvor jeg ble jaget fra, sommeren 2005), som tidligere ble eiet av Martin sin eks-samboer Grethe Ingebrigtsen).
Men Therese Kvehaugen klarte ikke å sende meg en kopi av dette brevet.
Og Thomas Kvehaugen, mente at min personalmappe måtte befinne seg hos ICA i Sverige.
(Dette var etter at jeg klagde på hu Therese Kvehaugen til Thomas Kvehaugen, siden at jeg kjente begge disse fra Rimi Bjørndal, (hvor jeg jobba som assisterende butikksjef fra 1996 til 1998), og hvor Thomas Kvehaugen jobba heltid i en del måneder, (i 1997 og 1998 vel), og Therese Kvehaugen jobba der innmellom, (noe hu avtalte med sin far Kristian Kvehaugen), og de hadde også enda en søster, (Tonje), som innimellom jobba der).
Men da jeg dro dit, (til ICA sitt hovedkontor i Solna/Stockholm), i sommer, ens ærend, for å få de papirene.
Så klarte ikke ICA å hjelpe meg.
(De begynte bare å kveme, om at jeg måtte ringe resepsjonen/sentralbordet.
Men jeg stod jo da i resepsjonen.
Så det ble jo som en svenske-vits.
For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 8.
Jeg burde kanskje ha fokusert mer, (på bloggen osv.), om at det var Rimi Langhus, (og ikke bare meg, som butikksjef), som vant Rimi Gullårer.
Men på butikksjef-møter, da pleide butikksjefene å si: ‘Min butikk’, osv.
(Sånn som jeg husker det).
Men på personalmøter, så ville jeg nok sagt: ‘Vår butikk’.
(Og at det var Rimi Langhus/alle de ansatte som vant.
Mens på butikksjef-møter/turer/seminarer, så ville kanskje kollegene mine sagt, at det var jeg som vant, (eller at Erik sin butikk vant).
Noe sånt).
Men når jeg skriver på bloggen, så er det jo på min private blogg.
Og det er jo ikke sånn, at det da blir som et personalmøte, (for å si det sånn).
Så jeg har oftest skrevet, at jeg vant Rimi Gullårer.
Men på et personalmøte, så ville jeg nok sagt, at det var Rimi Langhus som vant.
(Og ikke fokusert så mye på meg selv.
Men heller fokusert mer på at det var butikken/alle de ansatte som vant, (for å prøve å motivere de ansatte), da.
For å si det sånn).
Men det riktige blir kanskje å si, (som jeg har pleid å skrive på bloggen tidligere vel), at jeg vant Rimi Gullårer, som butikksjef, på Rimi Langhus.
Eller at jeg vant Rimi Gullårer, med Rimi Langhus.
(Noe sånt).
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 9.
I forbindelse med at jeg bestemte meg for å slutte i Rimi.
Så avtalte jeg noen betingelser, med distriktssjef Anne Kathrine Skodvin.
Jeg var på visning, ved Frognerparken, (våren 2002), for en liten hybel der, (i et hus eiet av et eldre par, som bodde mye i Syden).
Men den hybelen var som et hamster-bur, liksom.
Så jeg tenkte, at det var muligens ikke så bra for meg, å bo der.
(For jeg hadde fått masse rynker osv., på haka osv., (når jeg brukte en kvisekrem).
Dette var mens jeg jobba som butikksjef på Rimi Kalbakken.
Noe jeg jobba som, fra høsten 2000 til våren 2001.
Så jeg hadde litt komplekser, på grunn av det.
Må jeg si.
Og jeg så på dette som en slags skavank, som jeg burde prøve å fikse, før jeg liksom ble kjempe-utadvendt igjen.
For å si det sånn).
Og da, så ble det til, at jeg heller bestemte meg for, å ikke bryte fullstendig, med Rimi.
Jeg tenkte, at andre folk var så flinke, når det gjaldt sånt.
Så jeg fikk til en avtale, med distriktssjef Anne Kathrine Skodvin.
Om at jeg skulle jobbe som Rimi-låseansvarlig, under studietiden, (bachelor i IT, ved HiO IU).
For da kunne jeg beholde min Rimi-leilighet på St. Hanshaugen, under studietida.
Og den leiligheten hadde en husleie, på cirka 3.000 i måneden, (på den tida), inklusiv strøm og vaskekjeller, osv.
Og det var nok en del under markedsleie.
(For å si det sånn).
Og i forbindelse med disse ‘vilkår-diskusjonene’.
Så fikk jeg også innvilget, at jeg bare hadde permisjon, (det første året av studietiden), som butikksjef.
(I tilfelle det ikke funket med studier igjen.
Etter ti år i Rimi.
For Skodvin pleide å si til ledere som ville slutte, (ei Hilde på Rimi Munkelia), at det å jobbe på kontor, var dødskjedelig, osv.
Så jeg var kanskje litt påvirka/programmert av den pratinga.
Og derfor var jeg ikke sikker på at det å jobbe i andre bransjer, (siden at jeg var så vant med å jobbe som sjef for masse unge damer osv., i Rimi, (for eksempel på Rimi Bjørndal, da jeg var assistent der, fra 1996 til 1998)).
Og i forbindelse med at vi diskuterte vilkårene for min studietid.
Så sa Anne Kathrine Skodvin at jeg kunne velge mellom to lønns-ordninger.
Enten 125 kroner i timen uten overtid.
Eller en litt lavere timelønn, med overtid.
Og da valgte jeg den første ordningen.
Og det var egentlig dumt, (kan man vel si).
For jeg likte best å jobbe seinvakter.
Så da fikk jeg egentlig en lavere timelønn, (med den valgte lønnsordningen).
Men da kunne ikke butikksjefene, (i de butikkene Skodvin satt meg til å jobbe i), klage, hvis jeg foretrakk seinvakter osv., (på lørdagene).
(Tenkte jeg vel).
Ellers ville de kanskje nekta meg å jobbe ekstra, (når jeg ønsket det).
For å hindre at overtid-utbetalingene ble ‘trigget’.
Noe den ble hvis man jobba mer enn tjue timer per fjortende dag.
Eller hva det kan ha vært.
(Dette er en del år siden nå.
Så jeg husker ikke helt nøyaktig hvordan det var).
Og da er det mulig, at jeg ved å velge 125 kroners-lønnsordningen.
Ble en slags distriktssjef-assistent, (for Anne Kathrine Skodvin).
(Noe sånt).
For hu sendte meg for å hjelpe butikksjef Irene Ottesen, på Rimi Bjørndal, (ved siden av studiene mine).
Men på en varetelling, (muligens i januar 2003, (hvis ikke det var høsten 2002)).
Så brukte Skodvin meg, som en slags ‘fancy’ assistent, på Rimi Langhus.
Og det var vel antagelig da, at Sølvi Berget, (assisterende butikksjef på Rimi Langhus), spurte meg, om de 30.000, (som var premien, fra Rimi Gullårer).
Og jeg syntes bare at det var artig, hvis Rimi Langhus, gjorde noe morsomt, (uten meg), for de pengene.
(For butikksjefer må uansett være som englebarn.
Hvis de gjør noe sammen med butikken.
Og jeg var da, (som nå), en ungkar.
Og jeg likte egentlig å sjekke damer osv., på byen.
Og det kunne jeg ikke gjøre, hvis jeg var ute, (eller på reise), med jobben.
Så det var helt greit, hvis jeg slapp, å være med på sånt, (som var litt som noe slags pining for meg, som butikksjef), syntes jeg).
Men da var Skodvin avvisende, da jeg spurte om disse pengene, (for Sølvi Berger/Rimi Langhus).
(Skodvin misforstod kanskje, og trodde muligens at jeg ville ha disse pengene selv, (har jeg seinere tenkt).
Og hvis det var sånn, at bare tre butikker vant.
Så skulle vel premien vært 200.000 delt på tre.
Det vil si 66.667 kroner.
Men det ble ganske raskt til 30.000.
Og de pengene forsvant vel muligens, de og, (virka det litt som, på Sølvi Berget, på nyåret, i 2003).
Men sånn var det med bonusen, som jeg skulle fått, (som butikksjef på Rimi Nylænde), for år 2000.
De inviterte meg til en pris-utdeling, som jeg ikke kunne dra på, på grunn av at jeg hadde jobb-vakt.
Og da hadde butikksjef Anne Neteland, (på Rimi Kalbakken), sendt en annen butikksjef, (ei dame fra Rimi Veitvet eller Rimi Refstad, eller hva det kan ha vært), til min butikk.
Og hu, (fra Rimi Veitvet/Rimi Refstad eller noe), skulle på pris-utdelingen.
Og da sa jeg til henne, (hu skulle være i min butikk, i tre dager, eller noe).
At hvis jeg vant, så skulle hu ta med min sjekk.
Men jeg fikk ikke noe sjekk.
Så hvis det var en sånn bonus/premie, på mange tusen kroner, i Rimi.
Så ble visst alle til tatere, og så prøvde de, å lure hverandre, for å få kloa, i disse pengene, da.
(Kunne det virke som).
Så det var veldig ukultur, i Rimi, (de siste årene jeg jobba der), med mobbing og luring/svindel.
(For å si det sånn).
Men for meg så var det bare morsomt, hvis Rimi Langhus-folka, brukte Rimi Gullårer-premien, på noen reiser for eksempel, uten meg, (som begynte å studere igjen).
Det unnet jeg de, (å ha det litt morsomt).
(For å si det sånn).
Det var mange flinke låseansvarlige der.
(Unge, norske karer.
De samme som ville ha bedriftsfotball-lag).
Så det var sånn at man ble bortskjemt, (som butikksjef).
Jeg ville egentlig ikke møte, de høye Rimi-herrer, (Rimi-regionsjef Steinar Ohr og Rimi-driftsdirektør Rune Hestenes), i butikken.
(De pleide å dra innom mange av butikkene på 16. mai og lille julaften).
Etter en episode, på Rimi Kalbakken, på 16. mai, i 2001.
Så da fikk jeg bare de unge låseansvarlig-gutta, til å drive butikken, (Rimi Langhus), på lille julaften, i 2001.
(Mens jeg selv tok avspasering).
Og det funka vel bra, tror jeg.
(Nå var det jo sånn, at jeg prøvde å gjøre en god jobb, som vanlig.
Selv om jeg var på vei ut av Rimi.
Så butikken skulle være full av varer, og alle bestillinger, (for jula), skulle være tatt.
Så det var liksom ikke noe hokus-pokus, som disse behøvde å gjøre, (på Rimi Langhus, på lille julaften i 2001).
For å si det sånn).
Men jeg ser i artikkelen ovenfor, (fra Tvedestrandposten).
At ei Karin Olsen, (som muligens er assisterende butikksjef), gjør et poeng av, at penge-premiene, den hadde de ikke sett noe til.
Men som butikksjef, så var konkurranse-seieren, hoved-tingen, (vil jeg si).
Det vil si æren og berømmelsen.
For et sånt skrytebrev, fra Rimi-Hagen, som var en av Norges/verdens rikeste personer/forretningsmenn.
Det måtte vel være bra å ha, selv hvis man søkte jobber i IT-bransjen, (skulle man vel tro).
Ihvertfall når det gjaldt leder-jobber.
Og hva med styre-jobber.
Kanskje det hadde vært kult, å blitt en direktør-type, som var med i masse styrer, osv.
Det var sånt jeg syntes, at var morsomt, med dette.
(For det kunne lede til suksess og rikdom, (i forbindelse med karriere), seinere i livet).
Men jeg har prøvd å få tak i disse papirene, (om min Rimi Gullårer-seier), i 10-15 år nå.
Etter at jeg måtte rømme fra tingene mine, på Løvås gård i Kvelde, i 2005.
Og det er visst helt umulig, (å få tak i bevis på at jeg, (som butikksjef på Rimi Langhus), vant den konkurransen).
Men ellers hadde det skryte-brevet, (fra Rimi-Hagen), vært det kule, for min karriere osv., (i forbindelse med denne konkurranse-seieren), vil jeg si.
For å dra på julebord osv. med butikkene som jeg var butikksjef i.
Da måtte jeg liksom være veldig disiplinert og spille en etablert mann liksom, (selv om jeg var ungkar), og ikke prøve meg på kvinnfolka, i fylla, (som ‘vanlige’ ansatte, vel tildels kan gjøre, på jobbfester, osv.).
Så jeg syntes bare at det var bra, hvis jeg slapp å være med på festene/reisene, (til Rimi Langhus), for disse pris-pengene.
(Min mormor var fra dansk overklasse, og som barn så var problemet at vi fikk for mye mat, (og ikke for lite mat), syntes jeg, (på søndagsmiddager osv., hos min mors foreldre i Nevlunghavn).
Og min fars slekt, var en industriherre-slekt, (med egen trevarefabrikk), og min farmor hadde alltid fulle matskap, og hu hjalp meg, sånn at jeg alltid fikk penger til mat, av min far, (jeg ble tvunget til å bo aleine fra jeg var ni år).
Og min mor hadde visst gitt meg kjempemye brystmelk, som barn, (fortalte hu meg, ihvertfall en gang, under oppveksten).
Så jeg var ung og sterk, på den tida jeg jobba som butikksjef, (må man vel si).
Og min søster Pia hadde lært meg å lage kjøttdeig-retter, (og jeg lærte meg selv å lage biff-middager osv.), på Ungbo Skansen Terrasse, (hvor jeg bodde fra 1991 til 1996).
Så jeg syntes ikke, at julebord-mat/Peppes Pizza-mat, (som butikksjef med jobben), var så spennende liksom, (selv om det kunne være god/grei mat).
Og jeg hadde alltid øl og sprit hjemme, (i leiligheten min), så gratis alkohol våkna jeg heller ikke så mye av.
Men kvinnfolk/sex syntes jeg, (og synes fortsatt), at var veldig spennende.
(Men som butikksjef, så kunne jeg ikke ta med kassadamene inn på do, og pule de liksom, (som kanskje en kassamann kunne gjøre).
For da ville alle begynt å tiske, og det ville blitt dårlig arbeidsmiljø og sykmeldinger og det ene med det andre.
Så noe sånt ville være veldig uprofesjonelt av meg, (siden at en butikksjef har personalansvar).
Så å ta med kvinnfolk hjem, for one night stand, det kunne jeg gjøre, hvis jeg gikk ut, på en nattklubb, på fritida.
Men helst ikke, hvis det var snakk om et julebord, og en av mine kassadamer/ansatte.
Så jeg måtte legge bånd på meg, (og ikke være så på sjekkern), på julebord osv., (med butikken, som ungkar-butikksjef), da.
Så jeg er kanskje fra overklassen, (siden at jeg synes at kvinnfolk/sex er mer spennende enn mat), da.
Og ikke fra arbeiderklassen, (folk fra den klassen, synes kanskje, som tenåringer/ungdommer, at mat er mer spennende enn kvinnfolk, (men jeg syntes at det var omvendt, (ihvertfall som tenåring/ungdom), husker jeg)).
Spesielt siden at jeg hadde fått problem med, noen rare rynker osv., (på haka), som jeg prøvde å finne en måte, å bli kvitt.
(For jeg leste min fars bøker om selvrealisering, som tenåring.
Og selvrealisering går ut på at man skal prøve å finne løsninger på problemer som kanskje hindrer en, i å bli rik og suksessfull.
Og sånne rare rynker, (og andre skavanker), er muligens hindringer, som kan stoppe folk, fra å bli suksessfulle, da.
For man har jo bare en sjanse til å gjøre et førsteinntrykk, (som de sier).
Så selvrealisering går ut på, å kvitte seg med sine skavanker/uvaner, og så få suksess i livet, da.
Men sånt, (som rynker osv.), kan også være flaut å snakke om, (må man vel si).
Og norske damer, (på hudpleie-salonger osv.), de kan kanskje da bli som gamle gubber, og bli satt ut, (av at en mann ønsker å fikse sine rynker/skavanker).
Og så begynner de kanskje å tulle/sabotere istedet.
(For å si det sånn).
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 10.
Denne butikksjefen, (fra Rimi Tvedestrand), har visst blitt roman-forfatter: