https://web.archive.org/web/20010516003330/http://www.rimi.no:80/
PS.
Man kan kanskje lure på.
(Noe jeg har vært innom tidligere, på bloggen).
At hvis Rimi, (for å bruke den kjeden som eksempel, selv om den nå er nedlagt), hele tida må forhandle, med fabrikker, i distrikene osv., om å produsere Rimi/Delight-syltetøy, osv.
Så blir det kanskje mindre fokus, på kundeservicen og sjølve butikkdriften, osv.
(Fra hovedkontoret).
Og man mister spesialiseringen.
(Så driften blir kanskje mindre strømlinje-formet).
Så om dette med EMV er det helt store, det veit jeg ikke.
(Selv om jeg innrømmer at jeg, (som sosialklient), kjøper mye First Price-varer osv., (som ofte har dårlig emballasje, men er lavt priset), på Kiwi/Meny.
For å si det sånn).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Man kan kanskje også si, at de små og mellomstore næringsmiddel-fabrikkene, (i distriktene), har blitt skviset/bondefanget, av dagligvare-gigantene.
(For de må lage varer billig, for kjedene.
Og så klistre kjedenes egne etiketter, på disse varene.
For å si det sånn).
Rema/Reitan har delvis kjøpt opp to kjente eksempler, på norske næringsmiddel-fabrikker.
Nemlig Grans og Nordfjord.
Og nå kan man bare kjøpe Grans og Nordfjord-varer på Rema.
Og noe lignende har nok skjedd, med mange andre mindre kjente bedrifter, her og der.
(For å si det sånn).
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 3.
Dette med EMV, var det Coop/Forbrukersamvirket, som begynte med, i Norge, (på begynnelsen av 80-tallet vel), med sine blå-hvite varer.
(Sånn som jeg husker det.
Dette leste jeg om i en avis, (muligens Aftenposten), hos min fars foreldre, (på Sand), husker jeg.
Og blå-hvite varer, var sånne varer som runde leverpostei-bokser, osv.
Som var et par kroner billigere kanskje, enn de kjente til Stabburet.
For å si det sånn).
Og poenget var, at man ikke skulle bruke så mye penger, på reklame, for blå-hvite varer.
(Man skulle ha litt reklame, nå og da.
Hvor man forklarte poenget med de blå-hvite varene, osv.
Noe sånt).
Og derfor ble de blå-hvite varene litt billigere, (enn de med mindre traust emballasje).
(For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 4.
Her er mer om dette, (fra Arbeiderbladet 16. september 1980):
https://www.nb.no/items/5765fb4d55a19726f0742381f7aa0da9?page=1&searchText=”blå%20hvite%20varer”
PS 5.
I Arbeiderbladet-artikkelen, i PS-et overfor.
Så kan man se, at Forbrukersamvirket kaller de blå-hvite varene, for: ‘Merkeløse’.
Men egentlig er det det samme som EMV, (vil jeg si).
Blå-hvite varer hos Forbrukersamvirket, (på 80-tallet), var det samme, som First Price er nå, hos Norgesgruppen.
(For å si det sånn).
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 6.
De blå-hvite varene, hadde alle, samme type design, (som skulle være gjenkjennbar), på emballasjen.
(De hadde blå og hvit emballasje/etiketter.
Men samme skrift-type, osv.).
Så blå-hvite varer, var nok, en merkevare.
Selv om Forbrukersamvirket muligens ikke skjønte dette selv.
(For å si det sånn).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 7.
Da jeg jobba som butikksjef, i Rimi.
(Noe jeg jobba som, fra 1998 til 2002).
Så ble vi informert om, (av regionsjef Jon Bekkevold), at engelske kjeder, som Marks & Spencer, (som har vare-magasiner, (med store kles-avdelinger osv.), og som ikke er spesialiserte på kun mat-butikker).
De solgte mye mer EMV, (i prosent), enn det Rimi gjorde.
Men hva grunnen til dette var.
Det veit jeg ikke.
Det er kanskje noe med Marks & Spencer sin historie.
(For å si det sånn).
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 8.
Rimi hadde kanskje hatt mer suksess, med sine EMV-varer, hvis de hadde gjort, som Forbrukersamvirket og Norgesgruppen, og kun hatt et EMV-merke.
For eksempel, så kunne Rimi ha droppa Diva, Delight og Albi.
Og så heller kalt alt for Billi, (eller noe lignende).
(Noe sånt).
Da hadde det nok vært enklere, for Rimi, å forklart, om sine EMV-varer, i annonser, (som den til Forbrukersamvirket i PS 4, en del år tidligere).
(For å si det sånn).
Og Rema har også noe å lære her, (vil jeg si).
(De har jo mange forskjellige EMV-merker.
Som Prima, Best Pris, Rema 1000, Grans og Nordfjord.
For å si det sånn).
Selv om Norgesgruppen vel også surrer, for de har også andre EMV-merker, som Eldorado, osv.
(Og det har vel muligens Forbrukersamvirket/Coop og.
De har vel Per margarin osv., (hvis de ikke har slutta med den).
Og også Goman vel.
(I tillegg til sitt billig-EMV-merke X-tra.
For å si det sånn)).
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 9.
I England så har kjedene også EMV-merker, som: ‘Finest’, og lignende.
Så EMV er ikke bare, for billig-varer.
De har også egne EMV-merker, for luksus/kvalitets/’jåle’-varer, da.
(For å si det sånn).
Muligens noe lignende av Jacobs-merket, (‘Jacobs Utvalgte’), hos Meny.
(Noe sånt).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 10.
Her er mer om dette:
https://www.tesco.com/groceries/en-GB/zone/tesco-finest
PS 11.
Så de norske matbutikkene, så faktisk mindre trauste ut, på 70-tallet.
(Vil jeg si).
Før vi fikk alle EMV-varene, (som First Price, X-tra, Prima og Blå Hvite-varer osv.).
(Nå ser kanskje butikkene, mer øst-europeiske ut.
Med alle disse kjedelige emballasjene og etikettene, (som EMV-varene har).
For å si det sånn).
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 12.
Det er også det.
At hvis det er noe galt, med en ‘vanlig’ vare.
Så kan man klage, direkte til produsenten.
Men hvis det er noe galt, med en EMV-vare.
Så må man klage, til butikken hvor man kjøpte varen, (eller kjedens hovedkontor).
Og butikkene, (som først og fremst er butikker), har kanskje ikke den samme yrkes-stoltheten, i sin rolle, som ‘liksom-produsent’.
(Butikk-kjedene får fabrikker til å produsere varer for de, (som det står øverst i bloggposten).
Men butikk-kjedene eier ofte ikke disse fabrikkene.
Det er bare at noen av fabrikkens varer, får butikk-kjeden sin etikett, (istedet for fabrikken sin etikett).
Som et slags narrespill.
Må man vel nesten si).
Det er kanskje ikke så morsomt, å klage, på EMV-varer.
Da sier kanskje de på gølvet, (og de i kassa), at man er en fattig-Per, (eller noe lignende).
(Hva vet jeg).
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 13.
Rimi-Hagen solgte, (på 90/00-tallet), brorparten av Rimi, til ICA og Ahold, og det var vel gjennom disse, at Rimi ble medlem, i AMS, og derfor begynte å selge Euroshopper-varer, (som nevnt i skjermbildet øverst i bloggposten):
https://www.ams-sourcing.com/ams/history/
PS 14.
Salling Group der.
(I PS-et overfor).
Det er vel danske Føtex og Netto.
Og jeg har lurt på, noe som skjedde, på Netto Edge Hill, i Liverpool.
(Dette var mens jeg bodde i Leather Lane.
Hvor jeg bodde, fra 2006 til 2011).
Mens jeg drev med arbeidssak, mot Arvato, (noe jeg drev med i 2006 og 2007), så hadde jeg ikke så mye, med andre skandinaver å gjøre.
Så jeg ble ganske engelsk-språklig.
(Jeg begynte nesten å drømme/tenke på engelsk.
Før jeg begynte å blogge på norsk.
Da ble norsk mitt førstespråk igjen.
For å si det sånn).
Jeg skulle kjøpe klær, (eller om det var noe til leiligheten), på Matalan Edge Hill.
Og så dro jeg innom Netto, før jeg tok bussen tilbake til sentrum, (hvor jeg bodde, i Mercantile District).
Og ei svensk Amanda, (som jobba der), skjønte at jeg var norsk.
(Når jeg skulle betale i kassa hennes).
Selv om jeg fikk beste karakter, på engelsk-prøven, ved University of Sunderland, høsten 2004.
Og selv om jeg da, (når hu Amanda begynte å spørre meg om jeg var norsk), omtrent bare hadde snakka engelsk, i et par års tid.
Så det stussa jeg over, (at hu Amanda skjønte at jeg var norsk).
Og jeg spurte etter henne, ved et par seinere anledninger, (husker jeg).
(For jeg kjente ikke så mange andre skandinaver, på den tida.
Etter at jeg slutta på Arvato.
Hvor det jobba ganske mange skandinaver, (som jobba på vegne av Microsoft).
For å si det sånn).
Men kan hu Amanda, ha gått på meg liksom, for ICA og Ahold, (som eide Rimi, som jeg også har en arbeidssak mot).
Gjennom AMS.
(Hvor både ICA, Ahold og Salling Group/Netto er medlemmer.
For å si det sånn).
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 15.
Rimi sin maskot, (som min lillesøster Pia mente, at minnet om meg, en gang vi satt og så på TV, på Ungbo Skansen Terrasse), het Billi: