PS.
I min morfars reiseskildring (fra samme år): ‘Over sjø og land gjennom tre riker’.
Så forklarer min morfar, at han kun dykket, et par ganger, etter sin oppvekst-kamerat.
For bestemor Ingeborg (som døde i 2009) ble lett hysterisk.
(Sånn som jeg husker det).
Så hvis min morfar hadde vært under vann, i mer enn 20-30 sekunder.
Så ville kanskje min mormor begynt å mene, at min morfar også var død.
Og hvis min morfar så likevel dukka opp.
Så ville min mormor kanskje slå han i huet, med en åre, for å ikke virke dum.
(Noe sånt).
Det var noe lignende, på onkel Martin (som er Johannes og Ingeborg sin sønn, og min mors lillebror) sin gård i Kvelde, våren/sommeren 2005.
Jeg var ikke helt på høyden, mens jeg bodde på den gården, siden at jeg egentlig ikke, hadde noe sted å bo.
Så det ble til at onkel Martin (og hans samboer Grethe Ingebrigtsen) hersja mer og mer med meg, for hver uke/måned som gikk.
(Må man vel si).
Og det var også veldig kjedelig der.
Og jeg lot Martin handle en del øl/sprit, på mitt Visa-kort (som var ganske fullt, av mitt studielån, som jeg tok med meg fra England (uten å betale til University of Sunderland, som tulla på flere måter, når det gjaldt bolig, osv.)).
Og da var han og hans leieboer Thor (som bodde i tjern/sagverk-hytta) ute og rodde på tjernet (sammen med Martin) i en ganske stor gummibåt.
(Var det vel).
Og da prøvde Thor, å slå meg i huet, med en åre, da jeg kom opp til overflaten.
(Etter å ha prøvd å dykke, til bunnen av tjernet.
Noe jeg ikke klarte (i fylla).
For å si det sånn).
Så det var nesten som noe fra da bestefar Johannes sin kamerat drukna (i Leirsund, i 1956).
Dette har jeg vel forresten skrevet om, i Min Bok 8.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Med hilsen
Erik Ribsskog
PS 2.
Det var også sånn, en sommer, to-tre år tidligere.
At Martin og Grethe ville at min yngre halvbror Axel og jeg skulle besøke de.
Noe sånt).
Og da dro Martin oss med, på svømmetur (alle fire) fra Løvås-stranda (eller hva det heter) og over til Døløya.
Og det var en litt drøy svømmetur.
Selv om jeg har svømmeknappen.
Så kunne det ha gått galt.
(Hvis jeg hadde vært i dårligere form.
For eksempel).
Vil jeg si.
Jeg pleide å drive med svømme-trening litt, i Oslo.
Men (som på Bislett Bad) så var det ofte nærgående homser, i bassenget.
Så å trene svømming regelmessig.
Det ble uaktuelt.
Det var mer sånn at jeg svømte kanskje en gang (eller maks to ganger) i året, i snitt.
(Noe sånt).
Iløpet av de femten årene jeg bodde i Oslo.
(Og da var jeg på enten Frognerbadet, Tøyenbadet eller Furuset Bad (i tillegg Bislett Bad, som lå bare et par steinkast unna St. Hanshaugen, hvor jeg bodde fra 1996 til 2004).
For å si det sånn.
Det var min tidligere stefar Arne Thomassen (og min onde stemor Haldis sin venninne Solveig Rasmussen).
Som ville at jeg skulle trene svømming (av en eller annen grunn).
Sånn som jeg husker det).
Jeg trente oftere på treningsstudio (og andre ting som tennis, badminton og bedrifts-fotball).
(Husker jeg).
Så det å bare dra med folk på, å svømme, ut til en øy (som lå 200-300 meter unna) på den måten.
Det var litt drøyt.
(Må jeg si).
Og å svømme i Farris-vannet (som er et kjent drikkevann).
Det er kanskje ikke så populært.
(For å si det sånn).
Ihvertfall ikke når det gjelder onkel Martin.
(Som sjelden vasker seg.
Ifølge hans tidligere samboer Grethe Ingebrigtsen).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.