PS.
Som jeg vel har skrevet om i ‘Min Bok’.
Så var det sånn, at min mor, stefar Arne Thomassen, lillesøster Pia, yngre halvbror Axel og jeg, dro på sommerferie, til Kristiansand, sommeren 1979.
(Var det vel).
Og Axel ble født i november 1978.
Så han var ikke et år gammel engang.
(For å si det sånn).
Og jeg har bursdag 25. juli.
(Jeg er født i 1970.
Så jeg fylte ni år den sommeren.
For å si det sånn).
Og bursdag-gaven var en fotball.
Og det var noe tull med den fotballen (vil jeg si).
Min stefar kjøpte den i en butikk/landhandel, i/ved Kristiansand.
(Husker jeg).
Men jeg så ikke at den fotballen lå framme, noe sted.
(Min stefar fikk den muligens bare av butikk-folka.
Noe sånt).
Og den fotballen var ekstremt tung (til å være en fotball) vil jeg si.
Og så hadde vi leid en hytte (på området til en bondegård).
Og så var det sånn, at Pia og jeg, skulle kaste ballen til hverandre, og så være keeper, og redde ballen.
(Dette var noe Pia ville (sånn som jeg husker det).
Noe sånt).
Og plutselig så kasta Pia ballen dumt.
Sånn at den hadde retning, rett mot hue til Axel (som surra rundt, noen meter bak meg, og til sia).
Så det vanlige var vel da (fra hagen vår i Jegersborggate i Larvik) å klage på, at ballen gikk utafor.
(Jeg fikk en fotball av min morfar, da vi bodde i Mellomhagen (hvor vi bodde fra 1976 til 1978).
Husker jeg).
Men jeg skjønte faren, og klarte såvidt å bokse/slå ballen bort.
Sånn at den rulla bort mot der min mor var (en del meter bak Axel igjen).
Og min mor hylte/skreik (husker jeg).
(Selv om hu dramatiserte litt.
For det var vel bare sånn, at ballen rulla/spratt bortover, noen meter unna der hu var.
Noe sånt).
Og den ballen, var muligens tulla med av KGB (eller noe) for å si det sånn.
Siden at den var tyngre, enn vanlige fotballer, da.
(Må man vel si).
Og det samme med noen smørefrie ski, som jeg fikk seinere samme år (var det vel) fikk av Arne Thomassen (etter at jeg hadde flytta til min far på Berger).
Det er mulig at mønsteret under skiene, stod feil vei (har jeg seinere tenkt).
(Spetnaz har/hadde visst vinter-støvler, som fikk det til å se ut som at de gikk motsatt vei i snøen.
Lærte vi under førstegangstjenesten.
Husker jeg).
For de skiene var veldig tråe, da.
(For å si det sånn).
Så jeg må si at jeg redda livet til Axel.
For hvis han hadde fått den tunge lær-ballen i hue (da han var cirka et halvt år gammel).
Så kunne det kanskje ha gått galt.
(For å si det sånn).
Og jeg redda også livet til min lillesøster Pia (noen år før Axel ble født).
Min stefar kunne ikke svømme.
Men han hadde likevel båt.
Og i havnebassenget, på Østre Halsen, så var det sånn, at min lillesøster Pia, absolutt skulle se på havbunnen (som 4-5-åring).
Og hu begynte da å rutsje, over rekka på båten.
Så hvis jeg ikke hadde tatt tak i jakka hennes.
(Jeg lurer på om det kan ha vært en regnjakke.
Noe sånt).
Så hadde hu forsvunnet ned i vannet.
(For å si det sånn).
Og hverken Arne Thomassen eller jeg (som ikke hadde begynt på skolen enda) kunne svømme.
Så det kunne kanskje ha gått galt (selv om Arne Thomassen vel antagelig, ville ha prøvd å redde Pia, ved å hoppe uti etter henne).
(For ingen av oss hadde redningsvest.
Og dette var før båt-sesongen tok av noe særlig.
Muligens i april-måned, eller noe.
Så det var ganskje kjølig, både i lufta og i vannet.
Hvis jeg ikke tar helt feil).
Og jeg redda Arne Thomassen sitt liv en gang og.
For han hadde dratt meg med, for å jobbe, hos Forsvarets overkommando.
(Arne Thomassen jobbet da for et sjaue-firma.
Som hadde fått i oppdrag, å rydde et lager, hos Forsvarets Overkommando, før da og da.
For å si det sånn).
Dette var mens jeg leide et rom, av hans samboer Mette Holter (på Furuset) det andre året jeg bodde i Oslo (så jeg bodde i lag med Mette, Arne Thomassen og Axel da, for å si det sånn).
Og så jobba jeg heltid (for jeg fikk et halvt års vikariat først) på Matland/OBS Triaden (i et friår fra NHI).
Og så etter å ha jobba en full arbeidsuke (og vel så det).
Så kom jeg hjem fra jobb, en fredag ettermiddag.
(Og var klar for å slappe av litt i helgen.
Og muligens ta en tur (eller to) på byen.
Eller noe i den duren).
Og ble dratt med på Forsvarets Overkommando.
(Jeg turte ikke å nekte.
Arne Thomassen og noen yngre kolleger (fra Tønsberg) jaget meg inn på rommet til Axel (hvor jeg prøvde å gjemme meg, for denne ‘jobb-masinga’) husker jeg.
Og så dro de meg nærmest med, ned til Oslo sentrum (Forsvarets Overkommando holdt til like ved SAS-hotellet der, og dette var den helgen Sentrumsløpet (i 1991) var, eller noe i den duren).
Og det var sånn, at Arne Thomassen og de, syntes synd på seg selv (må man vel si).
For de hadde så mye å gjøre.
Og de måtte bli ferdig, iløpet av helgen, da.
For å si det sånn).
Og vi jobba, til godt over midnatt var det vel (på fredagen) med å sjaue.
(Jeg fant et kunstverk (en tegning av en brannkonstabel, fra 1800-tallet, eller noe) som jeg kunne beholde, sa Arne Thomassen.
Ramma på bildet var litt knust.
Og derfor hadde Forsvarets Overkommando visst stuet bort tegningen på et lager (som vi hadde fått i oppdrag, å hive mesteparten av tingene i, for å rydde plass, til en ny avdeling, eller noe lignende).
Men jeg syntes likvel at dette var som noe som var vedt å ha på veggen (da jeg bodde på St. Hanshaugen, hvor jeg bodde fra 1996 til 2004).
Og Arne Thomassen dro oss med til restauranten på Savoy hotell (var det vel).
Hvor vi de hadde norsk husmannkost (som kjøttkaker og poteter/grønnsaker) husker jeg.
Og det var Arne Thomassen, meg og 2-3 Tønsberg-karer, som var et par år eldre enn meg vel).
Og så på lørdagen (eller om det var søndagen) så kjørte en Tønsberg-karene en truck.
Og Arne Thomassen og jeg, stod oppå lasten (av en eller annen grunn).
Men i dette rommet, så var det en del ‘betong-bjelker’ i taket.
Og Arne Thomassen så ikke bjelken.
Og sjåføren stoppa ikke.
Så jeg måtte dunke Arne Thomassen oppå huet (noe som vel må sies, å være litt ekkelt) for å få han til å dukke.
Og så måtte jeg dukke selv (noe jeg bare såvidt rakk, før bjelken kom).
Så det var en ekkel opplevelse (og en slags nær døden-opplevelse).
(Må jeg si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Med hilsen
Erik Ribsskog