Dette var visst en oppvekst-kamerat av min morfar. Og min morfar skriver om dette dødsfallet i sin reiseskildring: ‘Over sjø og land i tre riker’. (Fra Akershus Arbeiderblad 11. juli 1956)

https://www.nb.no/items/dd95aad8138f64ecfb463ffdd16bddda?page=0&searchText=%22stampetjernet%22

PS.

Her er mer om dette (fra Vesteraalens Avis 5. september 1956):

PS 2.

Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 8.

Så var det en lignende episode, våren/sommeren 2005.

(Da jeg bodde på gården til onkel Martin (min morfars sønn) og Grethe Ingebrigtsen, i Kvelde).

Gjennom min morfars mor (Helga Ribsskog f. Dørumsgaard) så har vi slekt i Rennebu.

Og det var et evig renn, av besøk, på Løvås gård, denne våren/sommeren.

(Husker jeg).

Og en av besøkerne, var en kar (Martin sin kamerat) fra Østfold.

(Dette var han som kalte Martin for: ‘Ribsskauen’.

Sånn som jeg husker det).

Og han kameraten drukna visst nesten (det var vel sånn at Martin måtte redde han) mens han og Martin dreiv med ‘nachspiel-svømming’ (som Martin hadde invitert kameraten til å bli med på) i et tjern, som Martin muligens hadde demmet opp selv, på/ved gården.

(Ihvertfall så var det et tjern der.

Muligens i forbindelse med et tidligere sagverk.

Som visst tidligere lå, noen hundre meter nærmere Farris-vannet.

Mener jeg å ha sett på et kart en gang).

Så man kan kanskje lure på, om det egentlig var sånn, at min morfar (som var kjent som en rådmann,s om tok alt som var, av svømmemerker, på fritiden, oppe i Nord-Norge) drepte sin tidligere uvenn/kamerat.

Hm.

Eller om det var storebroren (lensmann/statspoliti Øivin Ribsskog) som drepte denne romerikingen (Kåre Kristiansen).

For at min morfar skulle få skylda.

(Noe sånt).

Øivin Ribsskog sine barnebarn (mine tremenninger) Samasati Margrete osv., nekter å svare meg, på fjesboka, osv.

Så det kan muligens ha vært noe sånt.

Hm.

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Mvh.

Erik Ribsskog 

PS 3.

Det kan kanskje ha vært sånn, at da min morfars oppvekst-kamerat hørte, at min morfar hadde blitt rådmann, i en av de største kommunene (Hadsel) i Nord-Norge.

Så følte han seg så mislykka.

At han tok selvmord, ved å svømme, til at han ikke orka mer.

(Noe sånt).

Eller om det var sånn, at min morfars oppvekst-kamerat hørte, at min morfar var tilbake, i heimbygda.

Så dro han til tjernet (som i gamle dager).

For å overraske min morfar.

Men så var det kanskje sånn, at min morfar, liksom skulle se, på hver stein, på veien.

(Som sin onkel Asbjørn Dørumsgaard.

Som var Romerike-dikter).

Og så ble min morfars kamerater kalde/frosne, da.

Og så gikk det galt.

(For å si det sånn).

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 4.

Som jeg har blogget om tidligere.

Så var det sånn, at min morfar, var sykmeldt, en lang periode, fra sin jobb, som rådmann (i Hadsel).

(En rådmann-vikar ved navn Glad, ble ansatt.

Noe sånt).

Og det kan kanskje ha vært på grunn av denne drukne-episoden.

(Tenker jeg nå.

Og at min morfar ble litt deprimert/melankolsk, på grunn av dette dødsfallet.

Og så tålte han kanskje ikke mørketida så bra, da.

(For å si det sånn).

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 5.

Som jeg har blogget om tidligere.

Så var det sånn, at uansett hva min morfar sa (på 70-tallet, i Nevlunghavn) så syntes jeg bare at det var morsomt.

(Selv om han en gang sa til meg (foran min lillesøster Pia) med sin svake/hese piperøyke-stemme:

‘Du din tater, du din røver’.

Noe sånt).

Jeg trodde at det bare var tull/tøys.

(Siden at min morfar noen ganger kunne være litt barnslig/tøysete/vittig.

For å si det sånn).

Men det er mulig, at min morfar, ble litt spak, etter dette dødsfallet.

Og han liksom ikke klarte, å manne seg opp lenger, da.

(Det var visst også sånn (på 60/70-tallet) at min morfar kjørte utfor en skråning, på Hurumlandet.

En gang min mormor ikke ville sitte på lenger (når de kom hjem fra Syden).

Siden at min morfar var så trøtt.

Var det vel).

Så det kan kanskje ha vært sånn, at min morfar, ble spakere, i årenes løp.

(Noe sånt).

Og jeg har tidligere blogget om, at det ikke var sånn, at min morfar viste meg (og min lillesøster Pia) sin hjembygd.

(Eller at han (eller min mor) tok oss med.

For å hilse, på min oldemor Helga Ribsskog f. Dørumsgaard.

Som levde, til et stykke ut på 70-tallet.

Var det vel).

Og det kan kanskje ha vært på grunn av denne druknings-ulykken (tenker jeg nå).

(Noe sånt).

Så sånn er muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.