Etter at jeg hadde bodd i noen uker, i Sunderland, så skulle jeg ha et slags møte, med foreleser Peter White, (og en litt eldre brite vel), i faget Final Year Project, da.
Jeg spurte uka før, (var det vel), om hva dette møtet gikk ut på, da.
Og da fikk jeg til svar, (av Peter White).
At jeg bare skulle oppdatere om hvor langt jeg hadde kommet, med prosjektet, da.
Og med på møtet, så hadde jeg med prosjektplanen, (blant annet), vel.
(Det var vel en ferdig prosjektplan, som hadde skrevet, med penn, på et ark, vel.
Men da fikk jeg vel klage, (av Peter White), fordi at jeg ikke hadde skrevet prosjektplanen, i Word enda, vel.
Noe sånt.
Men det stod vel, på prosjektplanen, at det skulle jeg gjøre, uka etter, eller noe.
Noe sånt).
Og siden jeg var den siste vel, som fikk et prosjekt, å jobbe med, dette året.
Så hadde jeg ikke kommet så langt, som de andre, da.
Men dette hadde jeg tatt høyde for, i prosjektplanen.
Sånn at prosjektet var beregnet, å ta inn denne forsinkelsen, (ved at jeg skulle jobbe, i juleferien, blant annet), sånn at jeg likevel ble ferdig, samtidig med de andre, da.
Likevel, så fikk jeg bare 50 prosent, (eller noe sånt), i karakter, på dette møtet.
Selv om jeg selv, (som var vant med prosjekter, fra Rimi og to datahøyskoler, i Norge), mente at jeg hadde full kontroll, (på dette prosjektet), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Selve møtet var ganske forferdelig, vil jeg si.
(Dette var vel som en såkalt ‘roasting’, (som det vel kalles på engelsk).
En ‘dobbelt-grilling’, kunne man vel kanskje kalt det, på norsk.
Siden disse britiske professorene var to personer da, (og jeg kun var en).
Og møtet foregikk jo dessuten på engelsk.
Som jo var forelesernes morsmål.
Men kun et andrespråk, for meg.
Og jeg var dessuten ikke forberedt, på at jeg kom til å bli grillet, av to personer, i dette møtet.
Jeg trodde at vi skulle ha et sivilisert og vennlig tone.
(Som i de tidligere, (mer uformelle), møtene.
Som vi jo hadde hatt, når jeg noen ganger tok opp ting, (for eksempel), som jeg ikke skjønte, på slutten av en time, da).
Men så ikke.
Så jeg ble rimelig overrasket og paff, over tonen, som disse to britiske professorene hadde, (i dette møtet), da.
Jeg overdriver vel ikke mye, (tror jeg), hvis jeg sier at jeg liksom ble rystet da, (for å si det sånn)).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Begge disse britiske professorene, (var de vel antagelig), de spurte kompliserte og negative spørsmål, (hele tida), da.
(Noe sånt).
Og de skulle liksom svarmale alt, da.
(Må man vel si).
Så etter dette møtet, så begynte jeg å tenke sånn.
At hvis du skal i et møte, med liksom ‘vanskelige’ folk.
For å diskutere et dokument, (for eksempel).
Så skriv ut et dokument, for hver person, som skal være med, på møtet.
For hvis du bare har en prosjektplan, (eller CV), for eksempel.
Så studerer kanskje ‘den vanskelige personen’ dette dokumentet, da.
Og spør så et ‘svartmalende’ spørsmål gjerne, om en detalj, i dette dokumentet.
Og da er det vanskelig å svare raskt, på spørsmålet personen stiller, hvis du ikke har dokumentet foran deg selv.
Og hvis du nøler, (fordi at du ikke forstår med en gang, nøyaktig hva det er snakk om), så vil nok ‘den negative personen’, bare gå raskt videre, (i en slags monolog), og kanskje si at du er usikker, da.
(Noe sånt).
Så før et vanskelig møte, så er det greit, å printe ut for eksempel tre CV-er, hvis det er tre personer, som skal være med i møtet, da.
(Vil jeg si, at jeg lærte, at dette ‘grillings-møtet’, da).
Og jeg synes det er en uting forresten.
Når to personer liksom konkurrerer, om å stille ‘svartmalende’ spørsmål til en person, da.
For hvorfor skal ‘svartmalerne’ være to personer, (og du selv bare en).
Nei, dette kan virke litt urettferdig, synes jeg.
(For da er det lett, å liksom bli overkjørt.
Vil jeg si).
Men det er ikke sånn at jeg liksom har forsket noe, på hva tradisjonene, i samfunnet, sier om dette temaet.
Så det er ikke sånn, at jeg har en fasitløsning, på dette problemet, akkurat.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Forelesningene i dette faget, de ble etterhvert til ‘oppdaterings-møter’, (sånn som jeg husker det).
Og uka etter, (må det vel ha vært).
Så hadde jeg et møte, med han assistenten til Peter White, da.
(Assistenten var en eldre, britisk herre, (må man vel kalle han), med dressjakke vel, (og muligens mustasje), da.
Noe sånt).
Og til dette møtet, så hadde jeg ‘ført inn’ alle dokumentene, i Word da, (var det vel).
Og jeg hadde med en slags prosjektbeskrivelse, som jeg hadde fått undertegnet, av hu psykologi-professoren, (som holdt til på et kontor, (litt opp i etasjene), i the Vardy Building, vel.
(For hun var oppdragsgiveren, for dette prosjektet, da.
Så jeg hadde et ganske kort møte, med henne, da.
Hvor vi ble enige om hva som skulle være med, i dette programmet.
Et møte som gikk ganske greit, vel.
Må jeg vel si).
Og da, så fikk jeg toppkarakter, på de samme dokumentene, da.
Den eneste forskjellen var at disse dokumentene nå var skrevet i Word, (og ikke med kulepenn), da.
Og da, så sa han assistenten til meg, at jeg burde legge kopier av disse papirene, i et arkivskap, som stod i et hjørne, av klasserommet, (for dette faget), i kjelleren av the Vardy Building, da.
(For hver prosjektgruppe hadde en egen mappe, i dette arkivskapet, da.
Noe sånt).
Og så klagde denne britiske gentleman-en, til Peter White da, (husker jeg).
På at Peter White hadde gitt meg for dårlig karakter, på ‘hoved-møtet’, (uka før), da.
Siden at mine prosjekt-dokumenter egentlig var ‘good stuff’ da, (som han vel sa).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var forresten muligens sånn, at det var to-tre sånne ‘assistent-gubber’, som hjalp Peter White, med det her faget.
Det husker jeg ikke nøyaktig nå, (hvor mange ‘assistent-gubber’, som Peter White hadde), må jeg innrømme.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at da jeg gikk på videregående.
(På Sande videregående og Gjerdes videregående.
På midten/slutten av 80-tallet).
Så var det vel muligens tekstbehandlingsprogrammet Brum, (fra Norsk Data vel), som jeg lærte.
(Noe sånt).
Og så lærte jeg vel Word Perfect, (mener jeg å huske, ihvertfall).
På enten Gjerdes videregående eller NHI, vel.
(Noe sånt).
Og jeg hadde jo et friår, fra NHI, (for å prøve å spare opp litt penger, siden man jo måtte betale ganske mye skolepenger, for å gå, på NHI), hvor jeg jobba, hos Norsk Hageselskap og Matland/OBS Triaden.
Og etter at jeg kom tilbake igjen, til NHI, for å gå det andre året der, (høsten 1991).
Så hadde NHI begynt å bruke et nytt tekstbehandlingsprogram som het Ami, (husker jeg).
Så før jeg begynte å studere igjen, (i 2002), så hadde jeg allerede lært, 3-4 tekstbehandlingsprogram, da.
Så jeg var ikke noen ekspert på Word da, (som Peter White vel anbefalte meg, å skrive disse prosjekt-dokumentene inn i).
(For Word hadde blitt populært.
I tida etter, at jeg begynte å jobbe, i Rimi, da.
Så jeg fikk ikke lært meg Word, under min første studietid liksom, da).
Så jeg ba om et råd, fra Iwo, (husker jeg).
Angående et eller annet problem, (som jeg hadde), med Word, da.
For Iwo var vel tilfeldigvis innom rommet mitt, (av en eller annen grunn), mens jeg jobba i en helg, (eller noe sånt), med denne prosjektoppgaven, da.
(Noe sånt).
For jeg hadde jo blitt så ‘driti ut’ liksom, på det nevnte grillings/evaluerings-møte, da.
(Så jeg ville gjerne slippe, å bli like ‘driti ut’, på det neste møtet, da.
For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I juleferien, så hadde jeg jo planlagt å jobbe, med to slags obligatoriske ‘research topics’, som jeg etter en del strev, hadde klart å finne meg.
For jeg hadde jo ikke drevet, med research/forskning før, så jeg var ikke vant til å tenke sånn, at det liksom fantes en stor flora, av artikler, bøker og forskningsoppgaver, som omhandlet temaer, som jeg som systemutvikler, kom borti da, under utviklingen av et program.
Og da var det meningen, at jeg liksom, i denne ‘kaotisk store’ mengden, av akademisk informasjon.
Skulle klare å finne noen tips, (må man vel kalle det), som jeg liksom kunne gjøre meg nytte av da, når jeg drev og utviklet, dette ‘kalender-programmet’ mitt, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg husker ikke nøyaktig nå, hvilke forskningsområder, som jeg hadde valgt meg.
Men det var vel noe med brukervennlighet, (eller ‘usability’, som det vel heter på engelsk), mener jeg å huske.
Og jeg hadde lånt meg en del bøker, (og også kopiert en del artikler), på biblioteket, (på St. Peter’s Campus).
Så jeg var godt forberedt, til å lese, om disse research-topics-ene da, i juleferien.
Men da kom Pia og Siv, (som hver hadde sin unge sønn med seg), på besøk.
Så jeg fikk ikke lest noe da, (må jeg innrømme).
(For jeg måtte bruke mye mer tid og krefter, på Pia og dem, en det jeg hadde forestilt meg, da.
Så jeg kunne bare glemme å få lest noe.
For det ble drikking så og si hver dag.
Og Pia og Siv hadde jo med seg hver sin unge sønn.
Som kun likte å sitte inne på mitt rom, og se på filmer eller lage tegninger i Paint).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men før juleferien begynte, (og Pia, Siv, Daniel og Dennis, dukka opp, på the Forge).
Så hadde jeg allerede et slags fungerende kalender-program, (i Java), da.
Hvor man trykket på noen slags pil-knapper, (var det vel).
Og så hoppet kalenderen fram eller tilbake, (enten en dag, uke eller måned), da.
(Så det var vel seks, (eller om det var åtte), sånne ‘hoppe-knapper’, tror jeg.
Noe sånt).
Så jeg hadde liksom grunnkonstruksjonen ferdig, (må jeg vel si), når det gjaldt denne oppgaven, da.
For kalenderen virket perfekt.
(Selv om det var skuddår, for eksempel.
For det hadde jeg lagt inn, i programmet, at det skulle ta hensyn til, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så når det gjaldt selve programmeringen, så hadde jeg igjen, å gjøre programmet sånn, at studentene kunne legge inn forskjellige aktiviteter, på et bestemte klokkeslett, på en bestemte dag, da.
Men denne programutviklingen, den hadde jeg planlagt å drive med etter jul, da.
For i juleferien, så var det disse to ‘research-topics-ene’, som stod på agendaen da, (ifølge prosjektplanen).
(Hvis jeg ikke husker helt feil).
Og jeg hadde jo drevet med systemutvikling, både på Gjerdes videregående og NHI.
Men der hadde vi ikke lært om forskningsområder, da.
Men vi delte opp systemutviklingen i faser, da.
Og disse fasene het analyse-fasen, konstruksjons-fasen og test-fasen, osv.
Så hvor disse ‘research-topics-ene’ skulle inn, i de systemutviklingsfasene, det veit jeg ikke.
Men det må vel bli i analyse-fasen.
Men på HiO IU, så brukte de noe helt ‘uakademiske’ metoder, for system-utvikling, (vil jeg nesten si).
Jeg kjente ikke igjen mye, fra Gjerdes videregående og NHI, ihvertfall.
Så det var kanskje derfor at jeg sleit litt, i dette Final Year Project-faget.
Det er mulig.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Iwo, (var det vel), han var vel litt nysgjerrig, på det programmet, som jeg satt inne på rommet mitt, og jobba med, da.
Og han ville vel se på det programmet, da.
(Mener jeg å huske, ihvertfall).
Og jeg visste han at jeg hadde fått det ‘fundamentale’ liksom, (altså selve kalender-funksjonen), til å virke, på dette programmet, da.
Og det er mulig at Brusk, (i nabo-leiligheten), også så det, at jeg liksom hadde begynt å få dette programmet, til å virke, da.
(Selv om jeg ikke husker dette helt nøyaktig nå.
Hvem som var igjen, som var inne på rommet mitt, for å se, på det kalender-programmet, da.
Men jeg mener å huske, at det ihvertfall var et par studenter, som var innom rommet mitt, for å se på dette programmet, etter at jeg liksom hadde den grunnleggende kalender-funksjonen, til å virke, (med ‘hopping’), da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Sunderland.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 6.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.