Da jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, (mens jeg gikk de tre første semestrene, ved ingeniørhøyskolen).
Så var det sånn, at på det første personalmøtet, (må det vel ha vært), mens jeg jobbet, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.
Så ble jeg kommandert, av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, til å ta alle kassaoppgjørene, for kveldsvakta, den kvelden, som personalmøtet var.
Istedet for å være med, på personalmøtet, da.
Så jeg fikk jo ikke noe oversikt over hva problemene var, på Rimi Bjørndal.
(For å si det sånn).
Siden jeg måtte drive med å telle kasser, mens personalmøtet var, da.
Dette var et personalmøtet, som ble holdt nede i kassaområdet, på Rimi Bjørndal.
Personalmøtet ble altså ikke avholdt, på spiserommet, hvor butikksjef Kristian Kvehaugen pleide å ha personalmøtene, da jeg jobbet, som assistent, på Rimi Bjørndal, fra 1996 til 1998.
Så jeg, (som satt og telte kasser, inne på kontoret, i den andre enden, av butikken).
Jeg kunne jo ikke høre et ord, av hva som ble sagt, på det her personalmøtet, da.
Som vel må ha blitt avhold i andre halvdel, av 2002, en gang.
Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall.
For dette var vel før Irene Ottesen sluttet, som butikksjef der, (og butikksjef Johan, fra Telemark, overtok), da.
(Hvis jeg ikke husker helt feil).
Så det var litt rart kanskje, at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, organiserte det sånn, at jeg ikke fikk være med, på her personalmøtet.
(Av en eller annen grunn).
Så jeg ble kanskje litt fremmedgjort, av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin da, (må man vel si).
(Og det må også ha vært noen problemer, på Rimi Bjørndal, siden distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, dreiv og styrte, med det her personalmøtet, da.
For det å arrangere personalmøter, det er jo egentlig butikksjefen, (det vil si Irene Ottesen, på den her tida, vel), sin jobb).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En søndag kveld, (mens jeg studerte ved ingeniørhøyskolen).
Så var jeg nede i vaskekjelleren, (i Rimi-bygget), i cirka 23-tida, om kvelden vel, for å hente vasken min, (for jeg pleide å vaske en maskin med hvitvask og en maskin med fargede klær, hver søndag), i vaskemaskinen eller tørketrommelen, da.
(Jeg pleide vanligvis å tørke klærene mine, på tørkestativ og kleshengere, i leiligheten min.
For de ble ofte krøllete, hvis jeg tørket de, i tørketrommelen, (i vaskekjelleren der), fant jeg ut.
(For det tok seg ikke så bra ut, på jobben, å gå med krøllete Rimi-skjorter, for å si det sånn).
Hvis det ikke var sånn, at jeg hang opp den fargede vasken, i leiligheten min, da.
Mens jeg tørket hvitvasken, (det vil si håndklær osv.), i tørketrommelen, i vaskekjelleren, da.
Noe sånt).
Og da jeg gikk ut av heisen, (i tredje etasje).
Så kunne jeg høre at hu nordlending-dama, (hu som jobba som assistent, på Rimi Ringen), i nabo-leiligheten, (den tidligere leiligheten til hu negerdama Sophia), ble pult bakfra, (hørtes det ut som).
(For jeg kunne høre noen sånne ganske raske, karakteristiske og taktfaste daskelyder, ganske godt, da).
Av en eller annen ‘puler’, da.
Så selv om hu nordlending-dama vel var singel.
Så hadde hu tydeligvis en eller annen elsker, da.
(Og det var lydt, fra Rimi-leilighetene, og ut i gangen, det visste jeg fra før.
For jeg hadde først satt den døra, som var mellom stua og gangen, (i leiligheten min), ned i kjelleren, i Rimi-bygget der.
For det var et sånt rom der, hvor folk satt møbler, som dem ikke brukte osv., da.
Og der så jeg det, (når jeg gikk til vaskekjelleren, en gang, var det vel kanskje), at det stod noen sånne ‘gang-dører’, som folk hadde satt der, (regner jeg med), for å slippe å åpne gangdøra, hver gang de enten skulle ut, eller inn på badet, (som lå i tilknytning til gangen), da.
(Noe sånt).
Men etterhvert, så merka jeg det, (etter å ha bodd der et år, eller noe sånt, vel).
At jeg kunne høre folk, som prata sammen, ute i korridoren der.
Så da henta jeg opp en sånn gang-dør igjen, (fra kjelleren), og satt tilbake den, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at den sommeren, som jeg slutta, som butikksjef, (må det vel ha vært).
Det vil si sommeren 2002.
Så hang hu nordlending-nabo-dama mi, ute på terrassen, ‘hele tida’, oftest sammen med minst en venninne, da.
Og det er så liten plass, i disse Rimi-leilighetene.
(Butikksjef Kristian Kvehaugen, kalte jo dette bygget for ‘Rugekassa’, da han var på den personalfesten, som jeg arrangerte hjemme hos meg, for Rimi Bjørndal, i 1997).
Og jeg orka ikke noe dramatikk, mellom naboen min, og meg selv, liksom.
(Og disse damene, de var jo nesten en generasjon yngre enn meg.
Som jo fylte 32 år, denne sommeren.
Og jeg varjo også litt nedfor, på den her tida, pga. problemer med jobben, osv.
Så jeg prøvde vel å få litt ro og hvile, for å liksom komme meg litt igjen, både fysisk og psykisk, (som det vel heter), etter problemer på jobben osv., da).
Så det var ikke sånn, at jeg også forsvant ut på terrassen, når nabo-dama og venninnene hennes, satt der, liksom.
Jeg holdt meg mest for meg selv, inne i leiligheten min, da.
For jeg orka vel ikke å forklare om hvorfor jeg hadde slutta som butikksjef, osv.
Og disse to-tre damene, (som pleide å henge på nabo-terrassen), de var jo fulle av liv, og skravla ganske mye da, på nabo-terrassen.
Jeg husker blant annet at hu ene sa noe sånt som at: ‘Hvis jeg bare hadde hatt en mann’, (eller noe sånt).
Så jeg kunne nok ‘ha lagt inn noen aksjer der’, (som min tidligere kamerat, fra Larvik, Frode Kølner, vel muligens ville ha sagt det).
Men jeg ville vel ikke blande jobb og fritid for mye, da.
Det var nok Rimi-greier, de dagene jeg jobba på Rimi Bjøndal, (og seinere også på Rimi Langhus), mente jeg vel.
(Noe sånt).
Så jeg lot de her nabo-damene være i fred, da.
Men jeg mener å huske det, at jeg klagde litt, til halvbroren min Axel, (når han var på besøk hos meg en gang, på den her tida), over at de nabodamene ‘alltid’ satt på terrassen, (ut mot Waldemar Thranes gate 3), da.
For da hørte man den skravlinga deres godt, inn i min leilighet, da.
For jeg pleide ofte å la terrassedøra, stå åpen.
For jeg likte å ha frisk luft, i leiligheten, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu nordlending-nabo-dama, hu hadde også en katt, som het Chaplin, (husker jeg).
Og den katten, den var hvit, med store, svarte flekker, (husker jeg).
Og Chaplin, han kom noen ganger gående inn i leiligheten min, fra terrassen, mens jeg lå på senga mi, (den super-singel-rammemadrassen med bein, som jeg kjøpte brukt av Magne Winnem, mens jeg bodde på Ungbo), og så på TV, (for eksempel).
Og når det hendte, så bare ‘slang’ jeg Chaplin, over på terrassen, til hu nordlending-dama, (som eide katten), da.
(Som ikke satt der absolutt hele tida, da).
Og en gang, som jeg gikk til eller fra den rammemadrassen og badet eller kjøkkenkroken.
Så skimtet jeg, i øyekroken, at hu nordlending-nabo-dama, slang Chaplin, over på terrassen min, da.
Så hu nordlending-nabo-dama, hu var kanskje litt kåt på meg da, (kan det vel muligens virke som).
Siden hu nok prøvde å få meg, til å gå på døra hennes, for å levere Chaplin, (eller noe lignende), da.
(Noe sånt).
Men jeg orka ikke å ha ei dame, som jobba i Rimi, liksom.
Det ble nok Rimi på jobb, (mente nok jeg), da.
Så jeg bare slang Chaplin over på nabo-dama si terrasse igjen, den gangen som jeg liksom tok henne på fersken, med ‘katte-tulling’, også.
(For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En lørdagskveld, (må det vel ha vært), mens jeg gikk på ingeniørhøyskolen.
Så så jeg plutselig det, (når jeg gikk ut på terrassen, av en eller annen grunn), at Chaplin, gikk rundt, oppå taket, til lageret, (må det vel ha vært), til Rimi-butikken, i Waldemar Thranes gate 5.
Så Chaplin hadde altså falt en etasje ned, (virka det som for meg), og trasket rundt, utafor ‘verandadøra’, til tannlegen, som leide lokale, i andre etasje, i ‘Rugekassa’, da.
Og nordlending-nabo-dama, hu var ikke hjemme, denne lørdagskvelden, da.
(Virka det som for meg, ihvertfall).
Og tannlegen, han dukka jo ikke opp der, før på mandagen.
Så jeg var litt redd for at Chaplin, (som nesten var litt min og, siden den jo hadde vært så ofte, inne hos meg), skulle stryke med, (eller noe lignende), da.
Så jeg bestemte meg for å prøve å redde Chaplin, da.
Men Chaplin ville ikke krabbe opp i en bøtte, (eller hva det var igjen), som jeg prøvde å få den til å gå opp i, (for så å heise den opp, til tredje etasje), da.
(Noe sånt, var det vel, at jeg prøvde å få til.
Selv om jeg ikke husker det her helt nøyaktig nå).
Så jeg måtte faktisk gå ut av Rimi-bygget, og så opp på lagerrampa, til Rimi-butikken i Waldemar Thranes gate 5.
(Hvor jeg hadde vært en gang før.
For jeg hadde satt de bananeskene, som jeg hadde brukt, da jeg flytta til St. Hanshaugen, utafor lagerrampa der.
For det pleide å stå banankasser der, noen ganger, da).
Og det jeg gjorde, var at jeg plasserte mange Ringnes-plast-halvpaller, (som stod på lagerrampa der da), oppå hverandre.
Og så klatra jeg, 3-4 meter opp, da.
Sånn at jeg fikk armen min opp til det taket, som Chaplin travet rundt på, da.
Og så ropte jeg på Chaplin, da.
Og da Chaplin, (som var en ganske rolig katt), kom bort til meg.
Så tok jeg tak i Chaplin, og holdt den, mens jeg klatret ned igjen, da.
Og katta begynte ikke å klore, (eller noe sånt), for da kunne jeg ha falt og slått meg ganske kraftig da, (for å si det sånn).
Og så tok jeg med katta opp, og slang den over på terrassen, til hu nordlending-dama, da.
(Som jeg regna med at hadde mat til katten sin, inne i leiligheten sin, da.
Og jeg regna med at terrassedøra hennes stod åpen da, (for å si det sånn)).
Og så gikk jeg ned til lagerrampa, til den Rimi-butikken, igjen.
Og så rydda jeg de Ringnes-halvpallene, sånn at de ble stående, cirka sånn som de hadde stått, før jeg klatra opp på dem, for å hente ned den katta, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men etter det her, så ble Chaplin litt redd for meg, (hadde jeg inntrykk av, ihvertfall).
Fra de ganske få gangene, etter det her, som Chaplin dukka opp, i leiligheten min, da.
(Kanskje fordi at jeg hadde vært ganske resolutt, da jeg henta ned den katta, fra det taket, da).
Og jeg må innrømme det, at da jeg noen måneder seinere, (må det vel ha vært), igjen så det, at den katta, trava rundt, oppå det taket, (3-4 meter under terrassen min).
Så gadd jeg ikke å gjøre noe, (må jeg innrømme).
For det var jo egentlig livsfarlig, å klatre opp på de halvpallene, for å hente ned den katta, da.
Og det virka som at katta ikke likte det heller, siden den vel ble litt redd for meg, etter den ‘redningsaksjonen’ min, da.
Så det er mulig Chaplin hadde begynt å klore meg, (eller noe sånt), hvis jeg hadde prøvd å redde den ned, en gang til.
(Og det hadde vel blitt litt dumt liksom, hvis jeg skulle fortsette å redde den katta, da.
For jeg kunne vel nesten ikke ha klatra opp på det taket, en gang i uka liksom, heller.
Da ville det nok gått galt tilslutt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at jeg nesten ble litt som en kjendis, de siste årene, som jeg bodde, i Oslo.
Jeg husker ihvertfall det, at en gang, som jeg skulle ta bussen.
(Enten til eller fra jobben, vel).
Så overhørte jeg det, at en ung dame, (i slutten av tenårene eller i begynnelsen av 20-årene), vel.
Spurte en ung mann, (som vel også kan ha vært i slutten av tenårene eller i begynnelsen av 20-årene).
Om: ‘Vet du hvor han der jobber?’.
Og så: ‘På Rimi Bjørndal’.
For liksom å gjøre narr av meg da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
(Dette var vel muligens på 37-bussen sin holdeplass, nede i Regjeringskvartalet.
Mener jeg litt vagt å huske.
På vei hjem fra jobb, (eller om var ingeniørhøyskolen), en dag eller kveld, da.
Og dette var folk, som jeg ikke ante hvem var.
Men jeg var mye ute på byen, de årene, som jeg bodde, i Oslo.
Først mye sammen med Magne Winnem.
Så mye aleine, på den første halvdelen av 90-tallet.
Og så en god del sammen med halvbroren min Axel, på den andre halvdelen av 90-tallet.
Og jeg var også en god del ute på byen, sammen med David Hjort, (som jo var i party-miljøet, i Oslo).
Og DJ Toro aka. Thor Arild Ødegård, (fra Rimi Bjørndal); dro meg også med ut på byen, noen få ganger.
Og etter at jeg sluttet som butikksjef, så handla jeg noen kule/stilige gensere osv., i en litt eksklusiv klesbutikk, som lå ikke så langt unna Rådhuset, (i retning av Østbanen).
Så til slutt så ble det sånn, at folk kjente meg igjen, på bussholdeplassene, osv.
(Selv om jeg må jeg innrømme, at dette var et engangstilfelle.
At jeg overhørte det, at folk prata om meg, på den her måten.
Selv om jeg også mener at jeg overhørte en gang, at noen kalte meg for ‘han med Ipod-en’.
Da jeg skulle stikke innom Khaldoon, fra Rimi Bjørndal, på jobben, etter at han hadde begynte å jobbe på 7-Eleven, på Grønland.
Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).
Og den Rimi Bjørndal-jobben, (som de liksom dreit meg ut, for å ha).
Det var jo bare en ekstrajobb, som jeg hadde, for å betale husleia liksom, mens jeg studerte.
(Og det var jo forresten en lederjobb, som låseansvarlig).
Så å le av en student, fra ingeniørhøyskolen, (som også er i Heimevernet), det er vel kanskje litt rart?
Jeg hadde jo også enda en ekstrajobb forresten, (på den her tida), nemlig som låseansvarlig, på Rimi Langhus.
Så jeg hadde nøkkelknippene, til to Rimi-butikker, (Rimi Bjørndal og Rimi Langhus), liggende i en skuff, hjemme i Rimi-leiligheten min, da.
Og jeg var også en tidligere butikksjef, (noe som vel ihvertfall burde få litt respekt for), fra Rimi Nylænde aka. Rimi Lambertseter, Rimi Kalbakken og Rimi Langhus.
Så det var vel mer sånn, at jeg lo litt inni meg, av hu unge dama, som liksom skulle drite meg ut, på bussholdeplassen, (i Oslo sentrum), da.
Det var ihvertfall ikke sånn at denne utdritingen hennes, (av meg), såret meg, noe særlig, da.
Jeg følte meg mer som en slags supermann, (hvis jeg skal være ærlig).
Siden jeg jo hadde en AG3, fra Heimevernet, og 200 skudd, i garderoben, blant annet.
(Selv om man etterhvert måtte sende inn en liten del, av dette våpenet, sånn at det i realiteten, ble ubrukelig.
Etter at jeg hadde vært i Heimevernet, i 4-5 år, (eller noe sånt), var det vel.
Noe sånt).
Og jeg syntes også at jeg hadde bra fremtidsutsikter, på den her tida, som jeg ble driti ut, på den her måten, (bak min rygg).
Siden jeg jo lå an til å få en veldig bra betalt jobb, etter tre års studier, (på Bachelor IT-linja), ved HiO IU.
(Noe som jeg var godt i gang med, da denne episoden inntraff).
Og jeg var også data/markedførings-økonom, fra handel og kontor, da denne episoden inntraff.
Og jeg var veteran, fra Geværkompaniet.
Og jeg hadde også artium/generell studiekompetanse, og var immatrikulert, ved UIO.
Og jeg hadde studert to år, ved NHI.
Og jeg var op på #quiz-show, på nettet.
Jeg hadde min egen chatte-kanal.
Jeg hadde startet et bedriftsfotball-lag, som butikksjef, på Rimi Langhus, et par år før det her.
Og mye mye mer, (som jeg har skrevet om, i Min Bok-bøkene), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.