En gang, etter at jeg hadde jobbet en ledervakt, på Rimi Bjørndal, på den tida jeg jobba som låseansvarlig der.
(Noe jeg jo jobbet som, fra sommeren 2002 til desember 2003).
Så gikk jeg til bussholdeplassen, (på Bjørndal), sammen med muligens Songül.
(Ihvertfall så var det noen utenlandske kolleger, som jeg gikk sammen med, da).
Og da, så var det noe helt rart, som foregikk.
Mellom Slimeveien og Rimi Bjørndal, (litt lenger ned i Slimeveien, (altså i retning Geviret), enn der bussholdeplassen ved Rimi Bjørndal/Granberg Senter ligger).
Så lå det en svær gjeng med nazister.
Og de lå helt stille, med slagvåpen som balltre osv., i en skråning, som lå mellom Slimeveien og parkeringsplassen/lagerrampa til Rimi Bjørndal.
(Noe sånt).
Det var sånn at vi kunne se disse nazistene, (som en utlending, som bodde på Bjørndal vel, sa til oss Rimi Bjørndal-folka at var nazister vel), på kanskje 20-30 meters avstand, mens vi gikk til bussholdeplassen, da.
(Noe sånt).
Jeg regna med at disse nazistene, (som muligens var fra Bøler, men det tørr jeg ikke å si helt sikkert), var på Bjørndal, for å slåss med utlendinger.
Så jeg spurte noen utlendinger, om jeg skulle ringe til politiet, da.
Men fikk jeg ikke noe klart svar.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og de nazistene, de lå bare helt stille, (på en surrealistisk måte, må man vel si), mens vi Rimi Bjørndal-folka venta på bussen, da.
Så dette var jo som noe av det rareste jeg har opplevd noen gang, (må jeg vel nesten si).
Eller, den sommeren, som min tremenning Øystein Andersen og jeg, dro på språkreise, til Brighton.
(Altså sommeren 1988).
Så opplevde jeg faktisk noe lignende.
For der var det også sånn, at en gjeng med unge menn, med balltre osv., lå stille, like ved Churchill Square, en hel kveld.
(Av en eller annen grunn).
Så hva poenget med å ligge sånn helt stille, med balltre osv., skulle være.
Det veit jeg ikke.
Men det er mulig at det er noen andre som vet det.
(Det er mulig).
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn.
At like etter at jeg begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal igjen.
(Sommeren/høsten 2002).
Så hadde jeg ikke blitt helt varm i trøya enda der, da.
Og da jeg skulle hente inn handlevognene, som stod utafor butikken.
(Ved stengetid, en dag).
Så hadde en norsk kunde, i 20-30-åra vel, bundet fast en hund, like ved der handlevognene stod.
(Mens han var inne og handlet i butikken, da).
Og det var også tre-fire aggressive innvandrergutter, i tenårene der, (husker jeg).
Og de begynte å tulle med hunden, til han norske kunden, da.
Og da han norske kunden kom ut fra butikken, og så det, at de utlendingene, dreiv og liksom ‘kødda’, med den hunden.
Så skreik han nordmannen, til de innvandrerguttene, da.
Og de begynte da å banke opp han nordmannen.
Og han nordmannen måtte liksom løpe bortover, i Granbergstubben, da.
Med de her aggressive innvandrerguttene, i hælene.
For han nordmannen klarte ikke å forsvare seg, mot så mange aggressive innvandrergutter, da.
Og det er mulig at han ikke fikk med seg hunden sin.
Da han løp unna de her innvandrerguttene.
(Det husker jeg ikke helt sikkert nå.
Men det var vel antagelig sånn, at han ikke fikk med seg hunden.
Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Og hva som skjedde videre, det veit jeg ikke.
Men det var ikke så mye jeg kunne gjøre, med alle de her innvandrerguttene.
Han nordmannen, (med hunden), han var kraftigere enn meg, (mener jeg å huske).
Og han klarte ikke å forsvare seg, mot den her innvandrergjengen, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og jeg husker at jeg lurte litt på det, om det hadde blitt tøffere å jobbe, på Rimi Bjørndal.
På de årene som hadde gått, fra jeg sluttet der, (for å begynne som butikksjef, på Rimi Nylænde), i 1998.
For i mellomtiden, så hadde det jo vært 11. september, osv.
Og mens jeg jobbet der, (som låseansvarlig), så var det jo krigen i Irak, osv.
Og han ‘kunde-Muhammed’, han hadde jo blitt skutt, (husker jeg at han sa ihvertfall), i 2002 eller 2003.
Så det hadde nok blitt litt tøffere forhold, på Bjørndal der.
Og jeg hadde jo vært ganske lenge sykmeldt.
Ikke så lenge før det her.
Siden jeg hadde vært overarbeidet, og hatt problemer med sjefene oppover i systemet, i Rimi.
Så Rimi Bjørndal, det var kanskje ikke den riktige butikken for meg, å begynne jobbe i, når jeg ikke var helt på topp.
For det var jo litt tøft for meg, å slutte, som butikksjef.
Siden det var vanskelig å forklare hvorfor jeg gjorde dette, (for å begynne å studere igjen), med få ord, da.
For det var jo et slags fall i status for meg, må man vel si.
Å slutte som butikksjef og istedet begynne å studere.
Så det var kanskje ikke den smarteste butikken, for meg, å begynne å jobbe i.
(På Rimi Bjørndal).
Siden miljøet der var ganske tøft, da.
Og jeg liksom hadde møtt veggen, like før det her.
Så jeg var ikke helt sikker på hva jeg skulle gjøre, med de her aggressive innvandrerguttene, som banka opp han kraftige nordmannen, (som hadde den hunden).
Jeg fant ut at jeg burde prøve å ligge litt lavt, siden jeg var nyansatt der, (som låseansvarlig), liksom.
Så jeg ringte ikke politiet engang, da den her episoden hendte, (husker jeg).
For jeg var liksom ikke helt ‘varm i trøya’, på Rimi Bjørndal ennå, da den her episoden hendte, da.
Så jeg fikk liksom ikke gjort noe, for å gå mellom de her aggressive folka, da.
For han nordmannen, han hadde jo et rimelig ‘macho’ image da, (må man vel si).
Med nesten army klær vel, og en schafer som bjeffa.
Og han nordmannen skreik jo liksom, istedet for å prate.
Så han var liksom ikke helt ‘main-stream’ han heller, (må jeg si).
Og han forsvant jo i retning av rekkehus-blokkene, i Granbergstubben, (på Bjørndal).
Så mange andre folk, må nok ha lagt merke til den her episoden, (vil jeg nok tippe på).
Men det som er dumt, det er at det tar ti minutter cirka, å kjøre, fra Manglerud politistasjon, til Bjørndal.
Så det er nesten ikke noe vits i å ringe politiet, (sånn som jeg huska det, fra da jeg jobba, som assistent, på Rimi Bjørndal).
For det tok ‘alltid’ lang tid, før politiet dukka opp der, hvis man ringte dem om noe bråk i butikken, (eller lignende), da.
(Sånn som jeg huska det, ihvertfall).
Så å ringe politiet, på grunn av bråk.
På Rimi Bjørndal.
Det var noe jeg bare droppa etterhvert, (må jeg innrømme).
Siden at politiet ‘alltid’ brukte så lang tid, da.
Og ‘aldri’ var framme, før lenge etter at ‘bråket’ var ferdig, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.