Etter London-turen, (på slutten av sommeren, 2003), så fikk jeg litt oppmerksohmhet, på Rimi Bjørndal, (husker jeg).
Unge Chris, (som hadde slekt i Ålesund, var det vel), han lurte på om jeg hadde prøvd kokain i London, (husker jeg).
(Og han kalte meg for ‘Erik kokain’, da).
Men da svarte jeg ikke noe husker jeg.
Og hvordan han skjønte det, det veit jeg ikke.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde det liksom fortsatt litt i blodet, (fra da jeg hadde jobbet som butikksjef, like før jeg begynte, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal), at jeg prøvde å være sosial med de ansatte, og komme meg litt på bølgelengde, med dem, da.
For som butikksjef, så må man liksom være litt jovial, for hvis ikke så kan spesielt de unge ansatte nesten få buksevann, bare man prater til dem, da.
(Noe sånt).
Så jeg prøvde å være jovial, og komme meg bølgelengde, med de ansatte, selv om jeg var en av de eldste som jobba der, (på Rimi Bjørndal), da.
(For jeg begynte jo liksom å jobbe der, som en slags sommerbutikksjef, sommeren 2002.
Så derfor ble det bare sånn liksom).
Og Rimi Bjørndal, det var også en sosial arbeidsplass, da.
Og oss butikkledere, vi ble vel nesten beordret til å være moderne ledere, som var rimelig på ‘dus’, med kollegene våre, da.
Så Chris og jeg, vi prata om musikk osv., mens vi rydda hyller, på Rimi Bjørndal der, husker jeg.
Og Chris likte hip-hop, (husker jeg), og spilte vel også i en nystartet hip-hop-gruppe, (hvis jeg ikke husker helt feil).
Og en gang, som jeg jobba, på Rimi Bjørndal.
Så fortalte jeg det til Chris, at jeg hadde hørt en hip-hop-versjon, av Toto sin gamle 80-tallsslager ‘Africa’, en gang jeg hadde trent på Sats, (på Ila), noen dager tidligere, da.
Nemlig en hip-hop-sang med artisten Ja Rule, da.
Men da mente Chris at det var feil å like Ja Rule, da.
For det skulle liksom være ‘west-coast’, (altså i USA), og ikke east-coast hip-hop, (som Ja Rule visstnok var da), mente Chris.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Chris han minna meg litt om min adoptiv-tremenning Øystein Andersen, forresten.
For Chris, han hadde også en del sånne rare ‘slang-gloser’, på lager, da.
(Som Øystein Andersen hadde hatt, på 80-tallet, cirka 15-20 år, før det her, da).
Og jeg husker at Chris nevnte det, at slang-uttrykket: ‘Alt er chill i spinneville-villen’, (eller noe sånt).
Det betydde at alt stod bra til i heimen, da.
(Noe sånt).
Og uten at jeg vet hvorfor han Chris plutselig begynte å ‘bable’, om det her, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Chris, han mente også det, at parkas-jakker, var ‘hip-hop-jakker’, da.
Men det var ikke jeg helt sikker på, (husker jeg).
Jeg hadde jo lest om parkas-jakker, i FHM, (for å si det sånn).
Og der stod det ikke noe om, at det liksom skulle være hip-hop-jakker.
Men det her, det prata jeg ikke noe om, med Chris, da.
For det ble litt dumt å diskutere, husker jeg, at jeg syntes.
Og Dagga, på HiO IU, han gikk vel med parkas-jakke, mener jeg å huske.
Men han var vel ikke akkurat hip-hop-er.
Han hadde jo spilt i power-pop-bandet, (heter det vel), Autopulver.
Og på HiO IU, så hadde han også en gang med seg en sang, som han hadde jobba med, som han kalte for ‘Ramsund’, (husker jeg).
Og da jeg spurte han Dagga, om hvorfor den ene sangen hans, het Ramsund.
(For jeg hadde ikke hørt om noe sted, med det navnet, da).
Så spurte han Dagga meg, om jeg hadde hørt om bandet Rammstein, (husker jeg).
(Og det hadde jeg jo, for David Hjort, han var jo kjempefan av bandet Rammstein, på den her tida.
Men jeg svarte ikke noe, for noen andre folk, i datasalen der, begynte å sukke, (eller noe sånt), da.
Mener jeg å huske.
Etter at han Dagga hadde nevnt bandet Rammstein, da.
Må det vel ha vært).
Så jeg tror ikke at Dagga var hip-hop-er, (for å si det sånn).
Men likevel så brukte han parkas-jakke, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Men halve Oslo gikk vel med sånne parkas-jakker, på den her tida, (mener jeg å huske).
Så det var ikke sånn at jeg gadd å kjøpe meg det, bare fordi at han Chris, dreiv og ‘hypet’ sånne jakker.
(For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Chris gikk også på Oslo Handelsgym, (heter det vel), hvis jeg husker det riktig.
(Som vel var noe lignende av handel og kontor, hvor jeg selv hadde gått, på slutten av 80-tallet).
Og den skolen til Chris, den lå vel også i, (eller like ved), Cort Adelers gate.
(Altså i samme gate som der ingeniørhøyskolen min lå, da).
Hvis jeg har skjønt det riktig.
Men det var ikke sånn at jeg begynte å surre meg opp til Oslo Handelsgym, liksom.
(I pauser fra HiO IU, osv).
For å leite etter Chris der.
Nei, Chris var en kollega, (eller en ‘undersått’), og ikke en kamerat liksom, (sånn som jeg så det), da.
Så jeg hadde ikke noe med han Chris å gjøre på fritida da, (for å si det sånn).
(Bare for å ta med om det).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg var litt nedfor, høsten 2003.
Og det kan ha vært fordi at det gikk skeis, med den eksamenen, i faget Relasjonsdatabaser, (var det vel), som Dagga og jeg hadde avtalt å ta, høsten 2003, da.
(Istedet for å ta den eksamenen, våren 2003, da.
For Dagga hadde ikke fått lest, våren 2003, så han fikk meg med på en plan, om at vi skulle lese sammen, til den eksamenen, sommeren 2003, da.
Noe som ikke ble noe av.
For jeg hørte ikke et ‘kvekk’, fra Dagga, mellom slutten av andre semester og begynnelsen av tredje semester, da.
Så jeg ble liggende en eksamen på etterskudd, på HiO IU, etter det første året der, da.
Noe som ikke var så bra, for jeg lå 7 vekttall på etterskudd, fra NHI også.
Og man kunne bare være et år forsinket, før man mistet studielånet, (på den her tiden).
Så sommeren 2003, så var jeg cirka et halvt år forsinket, da.
Så etter dette, så ble liksom ikke studenttilværelsen min like bekymringsløs lenger, da.
For jeg måtte jo da begynne å tenke på at jeg burde bli for mye forsinket.
Noe som gjorde meg litt nedfor, da.
Så jeg begynte å krisemaksimere litt, høsten 2003, (husker jeg).
Ovenfor han Dagga, da.
For å liksom våkne opp litt, da.
For å få meg en grad, i IT, det var jo hovedmålet mitt, på den her tida.
Og jeg prøvde vel kanskje også å vekke opp han Dagga litt, da.
For han hadde jo plutselig begynt å ‘drite i’ den nevnte Relasjonsdatabaser-eksamenen, da.
(Sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).
Og det med at de skulle ha eksamen, i det faget, (nemlig Relasjonsdatabaser), både våren og høsten 2003.
Det virka vel kanskje litt rart.
Men Dagga mente at det var sånn, da.
Men det var ikke så vanlig, (vil jeg si), å ta den eksamenen, etter sommerferien, (og ikke før), da.
Og Dagga klagde også over, på begynnelsen av høstsemesteret, 2003.
Over at det ikke var noen særlig fine damer lenger, på HiO IU der, etter at hu ‘Vestlandsdama’ hadde dratt tilbake, til Vestlandet, da.
(Noe sånt).
Så begge de jeg pleide å være på gruppe med, ved HiO IU.
Nemlig Dagga og Vestlandsdama.
De mista kontrollen da, og begynte å tulle, når det gjaldt studiene, må man vel si.
Så da ble det ikke så lett for meg heller, liksom.
Og jeg ble litt lei og demotivert da, på begynnelsen av tredje semester, husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Like etter at jeg begynte å studere igjen, høsten 2002.
Så gikk jeg ned Cort Adelers gate, (fra ingeniørhøyskolen), til Aker Brygge der, (husker jeg).
Og på Aker Brygge der, så lå det en DNB-filial, som jeg ikke hadde vært på før, (husker jeg).
Og jeg gikk inn der, og jeg spurte om jeg kunne få et forbrukslån, for å ha i bakhånd, den tida jeg skulle studere.
For jeg var jo vant til å ha butikksjeflønn, (på den her tida), så jeg ville gjerne gjøre overgangen til studenttilværelsen, litt mykere, da.
(Og jeg var jo optimist, når det gjaldt mine framtidsutsikter.
Siden det jo stod i avisene, at det kom til å være mangel, på IT-folk, i Norge, på den tiden, som studiet mitt, ville være ferdig, (nemlig sommeren 2005), da.
Så det virket som at jeg hadde gode fremtidsutsikter, på den her tiden, da.
Så min gjeld, (som var på noen få hundre tusen, på den her tiden), den var ikke noe særlig høy, for meg, som lå an til å få meg en årslønn, på mer enn en halv million, i året da, tre år seinere).
Og da ringte han bak skranken, hos DNB der, til en annen kar, (husker jeg).
Og han så så litt på meg, og så ‘sju’, eller noe sånt.
Til han på telefonen.
(Så om han bedømte utseendet mitt, eller noe sånt).
Og så fikk jeg et forbrukslån, på 70-80.000, vel.
For å ha i reserve, for å liksom komme meg gjennom disse ‘halv-stusslige’ årene, som student, da.
For jeg var jo litt nedfor, siden jeg hadde måttet slutte som butikksjef.
Noe som var et slags fall i status for meg, (må man vel si).
Og problemene i Rimi, de lå ikke så oppe i dagen, så de måtte jeg nok ha skrevet bok om, hvis jeg ville at folk skulle ha forstått, hva som egentlig hadde foregått.
Så jeg ønsket ikke å gå så mye ned i levestandard da, selv om jeg hadde begynt å studere, igjen.
Siden jeg var litt nedfor, fordi at jeg hadde måttet slutte, som butikksjef, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg hadde egentlig ikke behøvd å jobbe så mye heltid, sommeren 2003, på Rimi Langhus, som det ble til at jeg gjorde, da.
(For jeg hadde jo mye igjen, av det forbrukslånet, fra DNB).
Men jeg stilte opp for Rimi da, (må man vel si), sommeren 2003, også.
Og dette at jeg jobbet som låseansvarlig, både på Rimi Bjørndal og Rimi Langhus.
Det gjorde meg rimelig sliten, da.
For jeg hadde jo konflikter, (må man vel si), med butikksjef Johan, på Rimi Bjørndal.
Og det var grunnen til at jeg også ønsket å jobbe, på Rimi Langhus, da.
For å ha fler bein å stå på, innen Rimi, liksom.
(Siden jeg jo bodde i Rimi-bygget, og ikke ville risikere å miste leiligheten min der.
Som jeg jo har skrevet om tidligere, i denne boken).
Men dette gikk litt ut over studiene mine da, (tror jeg), høsten 2003.
Dette at jeg stilte opp så mye, for Rimi Langhus da, (tidligere dette året).
For jeg hadde jo sagt ja, da distriktsjef Anne-Katrine Skodvin ville at jeg skulle jobbe noen vakter, på Rimi Langhus, for å prøve å roe ned en konflikt der, mellom butikksjef Thomas Brun og resten av de ansatte, (var det vel, sånn som jeg skjønte det, på Skodvin, ihvertfall).
Og jeg sa også ja, da butikksjef Thomas Brun spurte meg, om jeg kunne være en slags sommerbutikksjef der, på Rimi Langhus, (da han selv var på ferie), sommeren 2003.
Og jeg stilte vel også opp som assistent, på Rimi Langhus, sommeren 2003, når assistent Sølvi Berget var på ferie, eller var sykmeldt, (eller noe sånt), vel.
(Noe sånt).
Og butikksjef Johan, (på Rimi Bjørndal), og butikksjef Thomas Brun, (på Rimi Langhus).
De hadde forresten avtalt, (bak min rygg, må jeg nok si), at jeg ikke skulle jobbe noe, på Rimi Bjørndal, sommeren 2003, da.
Så da mistet jeg litt kontroll, ovenfor butikksjef Thomas Brun, på Rimi Langhus, da.
Og jeg måtte da nesten jobbe de vaktene, som han spurte meg om å jobbe, (syntes jeg).
Siden jeg da ikke kunne si for eksempel det, at jeg måtte jobbe, på Rimi Bjørndal da, osv.
For jeg hadde egentlig planlagt å nyte den sommeren 2003 mer, (vil jeg si).
Og bare jobbe mine vanlige vakter, (for det meste), den sommeren, da.
Og liksom få meg litt hvile da, siden jeg var overarbeidet, fra den tiden jeg hadde jobbet, som butikksjef.
For disse nye studieårene mine, de skulle jo liksom være noen rolige år, som jeg skulle bruke, på å få meg litt overskudd, igjen.
Men det funka ikke som planlagt, da.
Siden at butikksjef Johan, (fra Rimi Bjørndal), og butikksjef Thomas Brun, (fra Rimi Langhus), tydeligvis hadde andre planer, da.
(Må man vel si, at grunnen var).
Så høsten 2003, så husker jeg at Fredrick, på Rimi Bjørndal, gjorde et poeng av, at jeg jo skulle kjøpe meg laptop.
For å prøve å muntre meg opp, (eller noe lignende), må det vel ha vært.
Så Fredrick, fra Rimi Bjørndal, han la nok merke til det, at jeg var litt nedfor, (på den her tiden), da.
Og jeg hadde jo fra første stund, (må man vel si), konflikter, med butikksjef Johan, på Rimi Bjørndal.
For jeg syntes at den måten han dreiv butikken på, (hans ledelsesstil da), den stred mot alt jeg hadde lært selv, som butikksjef, i Rimi, i de foregående årene, da.
Så jeg husker at jeg pleide å sitte på T-banen ned til sentrum, sammen med Toro og Fredrick, (etter å ha jobba seinvakta, sammen med dem, på torsdagene, på Rimi Bjørndal).
Og da pleide jeg å prøve å forklare for Toro og Fredrick, om hvordan jeg hadde lært det selv, (som butikksjef), at ‘ståa’ skulle være, når det gjaldt hvordan butikksjefen ledet butikken, da.
(Uten at jeg husker detaljene om dette nå).
Men jeg lurer på om jeg prata litt over hodene, til Toro og Fredrick, om den her ledelsesteorien osv., da.
Ihvertfall så møtte etterhvert lite forståelse fra dem, (mener jeg å huske ihvertfall), da.
Men etter at Johan hadde vært butikksjef, i et halvt år, (eller noe sånt), på Rimi Bjørndal.
Så begynte også de andre medarbeiderne der, å klage på han Johan, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og da ble jeg litt irritert, husker jeg.
For ingen hadde vært noe særlig interessert, da jeg selv klagde på han Johan, en del måneder tidligere, da.
(Jeg ble vel heller nesten latterliggjort, vel).
Så da syntes jeg at det hele ble litt dumt da, (for å så det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenke jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Nå var det kanskje ikke helt riktig av meg, å prate så mye om ledelsen av Rimi Bjørndal, på T-banen, (etter jobben).
(For andre folk, (som satt på T-banen), kunne kanskje høre, hva jeg prata om, med mine Rimi Bjørndal-kolleger Toro og Fredrick, da).
Men jeg fikk litt sjokk, (må jeg innrømme), da han Johan ble butikksjef, på Rimi Bjørndal.
For han var så autoritær, og han ville ikke høre noe, på det jeg hadde å si, om jobbinga, i butikken, da.
(Enda jeg jo selv blant annet hadde vært sommerbutikksjef der, sommeren 2002, altså mange måneder før han selv ble butikksjef der, da).
Så jeg fikk litt sjokk, da.
For da jeg selv var butikksjef, så ble mindre problemer enn dette, (når det gjaldt relasjonen mellom butikksjefen og de andre ansatte), liksom blåst opp, av sjefene over meg i systemet, til å bli kjempestore, da.
Og jeg ville jo ikke miste Rimi-leiligheten min, liksom.
Så jeg ble derfor litt uroet, av dette, at vi fikk en så autoritær butikksjef der, (på Rimi Bjørndal), da.
For jeg skjønte da, at min ekstrajobb, som låseansvarlig, lett kunne gå ‘rett vest’ da, med en så autoritær butikksjef.
Som kanskje ikke brydde seg noe særlig om normene og reglene, i arbeidslivet, da.
(Virket det som, for meg, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men nå var jo både Toro og Fredrick lederkolleger av meg, på Rimi Bjørndal.
(Begge var assistenter der, mener jeg huske, på den her tiden.
Så de var ikke vanlige ansatte liksom, da).
Så det ble liksom som at vi hadde noen slags ledermøter, (eller noe lignende), på T-banen der, da.
Og som at problemene, på Rimi Bjørndal, liksom fulgte med oss, på T-banen også, da.
Dette ble vel bare sånn, liksom.
For jeg regnet vel med at Toro og Fredrick også var interessert i de her temaene, da.
(Som var innen feltet ledelse, osv).
Siden de også jobbet som ledere, i Rimi, da.
Og vel satset på en karriere, som ledere, i Rimi.
(Sånn som det virket som, for meg, ihvertfall).
Og butikksjef Johan, han hadde aldri noe ledermøter, (eller noe lignende).
Og han ville ikke kommunisere engang, (sånn som jeg husker det).
Så fra han, så var det bare snakk om enveiskommunikasjon, da.
Og da stod jo jeg ofte igjen der, (utafor kontoret, på Rimi Bjørndal).
Med masse meninger og synspunkter, som jeg ikke fikk lov til å uttrykke, da.
Så når jeg da havna på T-banen, (etter jobben).
Så kom liksom alle de synspunktene mine, (som jeg ikke hadde fått lov til å forklare om, på jobben), fram, da.
Så jeg ble nok rimelig trakassert, av butikksjef Johan, på Rimi Bjørndal.
(Vil jeg si).
Siden jeg ikke fikk lov å til å komme med mine synspunkter der engang.
Alt skulle liksom gå fra han, og til oss andre som jobbet der, da.
Og han ønsket ikke å høre hva vi andre som jobbet der, syntes om ditt og datt, i det hele tatt, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.