Fra da jeg jobbet, som assistent, på Rimi Bjørndal, (fra 1996 til 1998), så husker jeg det, at driftsdirektør Rune Hestenes, pleide å dukke opp, for å inspisere butikken, på lille julaften.
Og like før 17. mai, i 2001, så la jeg plutselig merke til det.
(Mens jeg stod i frukta, på Rimi Kalbakken).
At driftsdirektør Rune Hestenes og den nye regionsjefen, (etter Jon Bekkevoll), nemlig Steinar Ohr, var innom butikken.
Antagelig for å inspisere butikken, før 17. mai, da.
(Siden 16. mai sammen med lille julaften, er de to dagene i året, med høyest omsetning, da.
Og jeg lærte det, da jeg jobba, som leder, i Rimi.
Så kundenes oppfatning, av en matbutikk, den er ofte basert på hvordan butikken ser ut på disse to viktige handledagene, da.
(Lærte vi i Rimi, ihvertfall).
Så det var vel antagelig derfor at driftsdirektør Rune Hestenes dro rundt og inspiserte Rimi-butikker, rundt de her høytidene, da.
For da var det viktig at standarden i butikken, var på topp, da.
Man sparte liksom ikke på lønnsbudsjettet, like før julaften og 17. mai, da.
(Het det seg, i Rimi).
For da prioriterte man å få butikken i bra stand, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da driftsdirektør Rune Hestenes og regionsjef Steinar Ohr, etterhvert gikk bort til dit jeg stod, i frukta.
Så bestemte jeg meg for det, at jeg skulle gjøre noe som var veldig uvanlig, i Rimi, vel.
Nemlig å klage, når direktøren var innom butikken, da.
Så jeg prøvde å liksom manne meg opp, da.
Og så klagde jeg, og sa at det hadde bare vært ‘tull og tøys’, på Rimi Kalbakken da, den tida, som jeg hadde jobba der.
Og jeg var liksom sinna, da.
For driftsdirektør Rune Hestenes, han var en alvorlig mann, som var cirka to meter høy, da.
Og regionsjef Steinar Ohr, han var vel ikke akkurat noe smågutt, han heller.
(Og disse her, de var jo mye over meg, (som bare var en vanlig butikksjef), i rang, da).
Men jeg var så forbanna, etter alt det tullet, som hadde vært, på Rimi Kalbakken, da.
Nemlig det som fikk meg til å bestemme meg, for å slutte, i Rimi.
At distriktsjef Anne Neteland ikke var blant disse ‘vi’, som distriktsjef PØF, (på Rimi Nylænde), hadde sagt, at ville at jeg skulle drive Kalbakken som Nylænde.
Samt det at distriktsjef Anne Neteland hadde prøvd å lure meg på lønna, (sånn som jeg så det ihvertfall), og umyndiggjorde meg som butikksjef, (ved at hu brukte assistent Kjetil Prestegarden som en slags regionssjef), og at hu detaljstyrte meg, og stilte urimelige krav til meg som butikksjef da, (sånn som jeg så det, ihvertfall).
Men samtidig, så huska jeg jo en episode, fra en av de lille julaftenene, som driftsdirektør Rune Hestenes, hadde vært innom, på Rimi Bjørndal, for å inspisere.
For han gikk jo ikke i Rimi-uniform.
Så jeg, jeg skjønte jo ikke hvem han var, da.
Så da jeg, som ‘oste-sjef’ liksom, da.
Skulle sjekke at alt var i orden, i kjøledisken, på Rimi Bjørndal, før rushet, på lille julaften, i 1996 eller 1997, da.
Så dukka det plutselig opp en annen ‘oste-inspektør’ der også.
Som jeg nesten ‘kræsja’ med, da.
For vi skulle jo da begge to inspisere kjøledisken.
(For jeg dreiv jo ikke med den disken hele tida.
For jeg ble jo også satt til å drive med andre arbeidsoppgaver, av butikksjef Kristian Kvehaugen, da).
Men butikksjef Kristian Kvehaugen, han fortalte meg det, da.
At han høye og strenge mannen, (med noe slags ‘smultring-skjegg’ vel), det var driftsdirektør Rune Hestenes, da.
Så jeg kjente igjen han Rune Hestenes, da han dukka opp, på Rimi Kalbakken, i mai 2001, da.
Men det var ikke sånn at jeg hadde prata noe med han før.
Men vi hadde jo nesten kræsja, i ostedisken, på Rimi Bjørndal der, fire-fem år tidligere.
Så jeg måtte liksom manne meg opp da, før jeg turte å klagde til han.
Så jeg var litt nervøs da, (for å si det sånn), under den her ‘seansen’.
Så det er mulig at det jeg prøvde å si, stokka seg litt kanskje, da.
Noe sånt.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og driftsdirektør Rune Hestenes.
Han sa bare til meg.
Etter at jeg hadde kommet den ‘tiraden’ min.
At det var jo bestemt, at jeg skulle begynne som ny butikksjef, på Rimi Langhus.
(Noe jo distriktsjef Anne Neteland alt hadde prata med meg om).
Så dette ville ikke driftsdirektør Rune Hestenes diskutere noe mer om, da.
Så jeg fikk ikke sjansen til å forklare for noen over distriktsjef Anne Neteland, i Rimi, om alt det tullet, (må man vel kalle det), som hadde foregått, de månedene, som jeg hadde jobba, som butikksjef, på Rimi Kalbakken, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også fra den siste dagen jeg jobba, på Rimi Kalbakken, (må det vel ha vært).
At jeg overhørte det, at assistent Kjetil Prestegarden.
(Som da hadde blitt til butikksjef Kjetil Prestegarden).
Prata med mora si, i telefonen, på kontoret, (må det vel ha vært).
Og forklarte det, at han ville ikke ansette den og den, som mora kjente, da.
For han skulle ‘drive butikk’, (sa han).
Så han hadde ikke tid til å drive med noe opplæring, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og den siste dagen, som jeg jobba, på Rimi Kalbakken.
Så fikk jeg en vase, med noen hvite blomster i, (muligens fredsliljer vel), av assistent Monika, da.
Men da jeg kjørte hjem, fra jobben, den dagen.
Så stoppa jeg ved Kuba der, på Grunerløkka.
(Der hvor jeg hadde vært med Glenn Hesler og spilt fotball, en eller to ganger, på 90-tallet.
Som jeg vel har skrevet om tidligere, i Min Bok-bøkene).
Også gikk jeg til den brua, som går over Akerselva der.
(Aamodt bru, vel).
Også kasta jeg den vasen med blomstene, ned i elva, da.
Og der ligger den vel kanskje enda.
For jeg var så sur, på grunn av alt det her tullet, som hadde skjedd, på Rimi Kalbakken, da.
Så jeg orka ikke å ha noen blomster derfra, i leiligheten min, for å minne meg på det her, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, på den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.