En dag, våren 2001, så kommer pluteslig distriktsjef Anne Neteland, bort til meg, i fruktavdelingen, på Rimi Kalbakken.
Også sier hun det, at det har vært problemer så lenge, på Rimi Kalbakken.
At enten så må jeg slutte, ellers så må alle de andre medarbeiderne slutte.
For jeg var så upopulær, som butikksjef da, (mente Anne Neteland).
Og på den her tida, så var jeg så utslitt, av å prøve å holde standarden oppe, (som den eneste som hadde jobba noe særlig lenge, i matbutikk vel), på Rimi Kalbakken, da.
Så da distriktsjef Anne Neteland fortalte meg det.
At distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hadde tilbudt meg, å begynne som ny butikksjef, på Rimi Langhus.
Og distriktsjef Anne Neteland, hu sa også det, at hu tilbydde meg å begynne som ny butikksjef, på Rimi Ammerud.
(Men at dette var en liten butikk, da).
Men Rimi Langhus-jobben.
Det var jo akkurat det jeg hadde sett eter, som en mulighet, for å roe det litt ned, og komme meg ut av Rimi.
(Tenkte jeg).
Og jeg var jo så lei av å ha distriktsjef Anne Neteland, som distriktsjef.
Etter alt det tullet med at jeg ikke fikk lov å gå med de teipdispenserne, i lomma, for å rydde opp ‘Kjetil Prestegarden-plakater’.
Så jeg var veldig lei av å bli detaljstyrt da, (for å si det sånn).
Men dette sa jeg ikke rett ut.
Jeg bare gjentok det som distriktsjef Anne Neteland hadde sagt, om at Rimi Ammerud, det ble nok en for liten butikk.
Også så jeg at det var greit.
Hvis det var så ille, at alle de andre medarbeiderne, på Rimi Kalbakken, eventuelt måtte ha sluttet.
Så jenket heller jeg meg.
For jeg ville ikke lage noen kjempestore problemer, for Rimi, liksom.
Og så sa jeg at det var greit å begynne som ny butikksjef, på Rimi Langhus, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Distriktsjef Anne Neteland, hu maste også på meg, på en meningsløs måte, (vil jeg si), mens jeg jobba som butikksjef, på Rimi Kalbakken.
Om at jeg måtte få ned lønnskostnadene.
Jeg måtte finne noen å kutte timer på, da.
Men den eneste som jobba mer enn kontrakten tilsa.
Det var Simone, ei kassadame i 50-åra, fra Nederland, vel.
(Noe sånt).
Og jeg gjorde som distriktsjef Anne Neteland sa, da.
Og tok en prat med Simone, inne på tellerommet, (var det vel), en dag, da.
Om at hu skulle begynne en time eller to seinere, to eller tre dager i uka, da.
(For å få ned lønnskostnadene, da).
Og det sa Simone at var greit, (husker jeg).
Men så kom hu tilbake på jobben, noen dager seinere.
Og da hadde hadde hu klagd til assistentene mine, da.
(Eller noe sånt).
Og sagt at hu ikke ville ha færre timer likevel.
Så hu måtte få begynne klokka ni likevel, da.
(Noe sånt).
Og da klagde også distriktsjef Anne Neteland på meg, (husker jeg).
For Simone hadde visst vært utsatt for så mye endringer når det gjaldt arbeidstidene, tidligere.
Og det visste jo ikke jeg noe om.
(Men noen må vel ha pekt litt på Simone, tror jeg).
Men da skulle jeg ha spurt assistent Kjetil Prestegarden, sa distriktsjef Anne Neteland.
Men jeg kunne jo ikke fordra hverken assistent Kjetil Prestegarden eller distriktsjef Anne Neteland.
Og de fleste var jo på faste heltidskontrakter, i den butikken, uansett.
Så det var ikke så mange stedet å spare, egentlig.
(Sånn som jeg kunne se det, ihvertfall).
Problemet var vel at regionsjef Jon Bekkevoll og distriktsjef Anne Neteland ikke var enige om hvordan Rimi Kalbakken skulle drives.
Regionsjef Jon Bekkevoll hadde visst sagt at Rimi Kalbakken liksom skulle ha for høy lønnsprosent og mye svinn, da.
For Rimi Kalbakken skulle liksom ‘ta Meny’, da.
(Hadde regionsjef Jon Bekkevoll sagt ifølge assistent Kjetil Prestegarden, ihvertfall).
Og Rimi Kalbakken hadde jo også en ferskvareansvarlig, som jobba heltid, i ferskvaren, (nemlig Carolina), da.
Og det hadde jo vanligvis ikke Rimi-butikker.
Så det var kanskje ikke så rart at det var en høy lønnsprosent der da, for å si det sånn.
Rimi Kalbakken var jo en spesiell butikk, siden den skulle ‘ta Meny’.
Så den burde vel da vært lagt under regionsjefen, mener jeg.
Men distriktsjef Anne Neteland, hu lot som at Rimi Kalbakken var en vanlig Rimi da, virka det som.
Og jeg ble liksom skvisa mellom agendaen til regionsjef Jon Bekkevoll, og agendaen til distriktsjef Anne Neteland, da.
(Noe sånt).
Men distriktsjef PØF, han hadde jo programmert meg, før jeg begynte på Rimi Kalbakken.
Så det var derfor jeg kom så feil ut der.
Så det var omtrent umulig for meg, å ta inn det igjen, da.
Samtidig med at distriktssjef Anne Neteland, hu detaljstyrte meg når det gjaldt hvordan jeg skulle lede butikken, og hvordan teip jeg skulle bruke, for å henge opp plakater, osv.
Så det var egentlig bare surr der, vil jeg si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og distriktsjef Anne Neteland, hu sa jo det, at hu kjente assistent Kjetil Prestegarden, fra før.
Så hu ‘høre på Kjetil’.
(Og ikke på meg, da).
Så hu umyndiggjorde jo på en måte meg der, som butikksjef, fra dag en, (må man vel si).
Så jeg hadde kanskje tittelen ‘butikksjef’, (på Rimi Kalbakken), men jeg fikk ikke lov å være sjef der, liksom.
Så jeg hadde egentlig svært lite reell makt der, vil jeg si.
Og samtidig så var utfordringene der veldig store.
Så det ble jo en umulig situasjon, for meg som butikksjef der, må man vel si.
Jeg fikk liksom alt ansvaret, men ikke noe makt der, da.
Så det var jo bare tull og tøys, vil jeg si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Distriktsjef Anne Neteland, hu ville jo at jeg skulle lede Rimi Kalbakken, på en moderne måte, (blir det vel kalt).
Det vil si at hu ville at jeg skulle lede butikken, ved hjelp av ledermøter, personalmøter og medarbeidersamtaler.
Men de butikksjefene som jeg hadde, da jeg var assistent i Rimi.
Nemlig Elisabeth Falkenberg og Kristian Kvehaugen.
De var av den gamle skolen, da.
Så jeg hadde jo aldri hørt om ledermøter, før jeg begynte på Rimi Kalbakken.
Og jeg pleide, som butikksjef på Rimi Nylænde, å heller prate med medarbeiderne oppe i butikken, enn å bruke personalmøtene som et lederverktøy, da.
Og medarbeidersamtaler, det hadde jeg aldri vært med på.
Hverken som leder eller medarbeider, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg fikk så mye klager, på Rimi Kalbakken, fra medarbeiderne, da.
Så distriktsjef Anne Neteland, hu ville at jeg skulle ha medarbeidersamtaler da, (husker jeg).
Og jeg hadde fått høre der, (av assistent Kjetil Prestegarden vel), at jeg hadde kommet så dårlig overens, med Gurvinder, som var en nøkkelmedarbeider der, da.
(Ifølge assistent Kjetil Prestegarden, ihvertfall.
For Gurvinder klarte å grille kylling, i ferskvareavdelingen, på lørdagene, da).
Så jeg tenkte at jeg kunne starte med å ha medarbeidersamtale, med Gurvinder, da.
Siden jeg fikk høre det, (av assistent Kjetil Prestegarden vel), at det var henne som jeg hadde mest problemer med, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg leste vel et eller annet sted, i Rimi sine bøker, om hva en medarbeidersamtale egentlig var, da.
Og en medarbeidersamtale, det var liksom en slags ‘time out’, (eller hva man skal kalle det), da.
Og medarbeideren kunne fritt si hva han eller hun mente, (i en medarbeidersamtale), da.
(Uten at det fikk konsekvenser liksom, da).
Og Gurvinder, hu hadde hatt noe lignende av medarbeidersamtale, på skolen, sa hu.
Så hu skjønte hva det her var, da.
Så Gurvinder og meg, vi satt og hadde medarbeidersamtale, på spiserommet, på Rimi Kalbakken, da.
Og Gurvinder fortalte det, at hu ikke likte meg som sjef, i det hele tatt.
For jeg fulgte alltid med på hvordan medarbeiderne jobba, når de stabla varer, ute i butikken, osv., (var det vel).
(Og det hadde jeg ikke fått høre noe lignende av før.
Så da gikk det opp et lys for meg da, må jeg vel si.
Når jeg hørte Gurvinder forklare om hvor mye hu mislikte, at jeg fulgte med på henne og de andre medarbeiderne, på Rimi Kalbakken, mens de jobba på gulvet, da).
Og Gurvinder, hu visste om det, at jeg skulle begynne, som ny butikksjef, på Rimi Langhus, da.
(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Så hu mente det, at jeg skulle bare fortsette på min måte, da.
Og at de andre på Rimi Kalbakken bare skulle bare fortsette på sin måte, da.
(Noe sånt).
Men jeg forklarte det, da.
At jeg ikke var vant til å ha så mye problemer, som leder, i de butikkene jeg jobba i.
Så jeg prøvde liksom å lære av de problemene som hadde oppstått, på Rimi Kalbakken, da.
Så derfor syntes jeg at det var verdifullt, å få med meg den her medarbeidersamtalen, med Gurvinder, selv om jeg skulle slutte, på Rimi Kalbakken, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men Gurvinder, hu syntes at det var ekkelt, å ha medarbeidersamtale, med meg, (husker jeg at hu sa).
(Av en eller annen grunn).
Og det her var vel den eneste medarbeidersamtalen, som jeg har vært med på, (tror jeg).
Hvis ikke en av distriktsjefene mine i Rimi, har hatt medarbeidersamtale med meg, en eller annen gang, da.
Jeg mener å huske at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin og jeg, en gang prata ganske åpent, om mine fremtidsutsikter, som leder, i Rimi.
Mens jeg jobba, på Rimi Nylænde, våren 1994, (må det vel ha vært).
(Like før jeg begynte som låseansvarlig, på Rimi Nylænde.
Og hadde mine første ledervakter, da).
Så det er mulig at det møtet var en slags medarbeidersamtale, da.
Men distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.
Men hu brukte vel ikke uttrykket medarbeidersamtale, (om det møtet), tror jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Når jeg tenker mer på det her.
Så er det mulig, at distriktsjef Anne Neteland ikke forstår hva en linjeorganisasjon er.
Og at Rimis butikker har en linjeorganisasjon.
Distriktsjefen kommer over butikksjefen som kommer over de andre ansatte i butikken.
Men distriktsjef Anne Neteland hu lot ikke meg gi ordre til assistent Kjetil Prestegarden, da.
Så distriktsjef Anne Neteland, hu skjønte ikke hva en linjeorganisasjon er.
(Kan man mistenke, ihvertfall).
Det er mulig at distriktsjef Anne Neteland var uskolert.
Men at hu hadde gått på noe kurs og lært moderne butikkledelse, (eller noe sånt).
Men at hu mangla kunnskap om den grunleggende organisasjonsteorien, som vel må ligge i bunnen, før man begynner å bruke moderne lederverktøy, som vel ledermøter, (personalmøter), og medarbeidersamtaler, må sies å være.
Så man kan si det sånn, da.
(Mener jeg).
At distriktsjef Anne Neteland ikke skjønte hva en linjeorganisasjon er, da.
Det kunne ihvertfall virke sånn da, (vil jeg si).
Siden hu hørte på assistent Kjetil Prestegarden, men ikke som meg, som butikksjef, da.
Distriktsjef Anne Neteland støttet ikke meg, når Kjetil Prestegarden la seg opp i hvordan jeg styrte butikken.
Men lot assistent Kjetil Prestegarden bestemme, da.
Så assistent Kjetil Prestegarden, han ble jo som en slags regionsjef, da.
Siden distriktsjef Anne Neteland hørte på han.
(Noe sånt).
Så dette kan kanskje tyde på at distriktsjef Anne Neteland ikke forstod hva en linjeorganisasjon er, da.
Men at hu bare baserte seg på skravling og synsing og sånne ting.
Man kan begynne å lure, ihvertfall.
Og assistent Kjetil Prestegarden han forstod heller ikke hva en linjeorganisasjon var, (vil jeg si).
Siden han liksom skulle være en ‘wannabe-distriktsjef’, da.
Og distriktsjef Anne Neteland, hu lot så assistent Kjetil Prestegarden være som en slags regionsjef, da.
(Virka det som for meg, ihvertfall).
Så det ble jo bare surr, på Rimi Kalbakken.
Grunnet at distriktsjef Anne Neteland og assistent Kjetil Prestegarden syntes å være litt forvirrede, når det gjaldt hva en linjeorganisasjon var, da.
Så de manglet kanskje grunnleggende kunnskaper om organisasjonsteori.
Det er mulig.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.