Sommeren 2001, så var det ned til Nevlunghavn igjen, for tante Ellen sin femtiårsdag.
Jeg henta Pia og Daniel, i Tromsøgata, (med den svarte Sierra-en min).
Og så kjørte jeg til Aker Brygge, for å hente Axel, som hadde kommet hjem fra Spania.
Og som hadde vært hos Barbie-Heidi, som hadde fått seg en leilighet, på Aker Brygge, (av faren sin, eller noe sånt, vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Like etter at han hadde satt seg inn i passasjersetet, (var det vel), så begynte Axel å babla om det.
At han hadde begynt å fått viker han og, (som meg), så nå var det ‘førstemann til månen’, (som han sa).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn forresten, høsten 1998, like etter at jeg hadde begynt som butikksjef, på Rimi Nylænde.
At David Hjort, (må det vel ha vært), dro meg med på Burger King, i Grensen.
Og der satt Jan-ern, (fra Rimi Nylænde), hvor jeg nettopp hadde begynt som butikksjef, da.
Og da husker jeg det, at jeg overhørte det, at Jan-ern baksnakka meg, ovenfor kameratene sine, da.
Og at han nærmest var i sjokk, siden han mente det, at jeg hadde begynt å miste håret, da.
(Men det er mulig at det bare så ut som at jeg begynte å miste håret.
Siden at jeg så bleik ut.
Siden jeg hadde blitt dratt med til Storefjell, den første uka, som butikksjef.
Og siden jeg på Storefjell fikk en telefon, fra Pia, om at mora vår hadde fått kreft.
Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).
Så etter det her, så dro jeg på Bentsebrugata Legesenter.
(Som Cecilie Hyde, fra Svelvik, hadde anbefalt i sin tid.
Som jeg har skrevet om, i Min Bok).
Og fikk først noe spray, og så noen piller, mot hårtap, da.
For jeg fikk litt komplekser, (må man vel kalle det), av å bli baksnakka sånn her, da.
Ihvertfall så ble det som en distraksjon da, for karrieren min.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg satt liksom i mine egne tanker da, på E-18.
Og tenkte vel på hårtap og problemene mine på jobben kanskje, i de siste månedene.
Så da jeg så at jeg nesten hadde kjørt forbi avkjøringa, til Statoil-stasjonen, på Billingstad.
(Hvor David Hjort hadde bodd, ikke så lenge før det her).
Så kjørte jeg likevel inn til den bensinstasjonen, da.
Med alt for høy fart, da.
Så da måtte jeg pumpebremse, en god del ganger, for å unngå å kræsje, på veien fram til bensinstasjonen der, da.
Men det gikk greit, da.
Selv om Pia vel våkna opp, husker jeg, da jeg nesten glemte avkjøringa.
Og smilte og sa en halv setning, vel.
Om at dette var som noe action, eller noe sånt.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
For det var liksom en tradisjon, at Pia, Axel og jeg, kjørte innom Statoil-stasjonen på Billingstad.
Når vi skulle besøke våre slektninger, i Larviks-området, da.
Ihvertfall så hadde vi stoppa der to gangen, når vi skulle besøke onkel Martin, i Kvelde.
(Året før, da).
For jeg hadde jo den vanen, at jeg pleide å stå opp seint.
Så jeg pleide ikke å smøre meg noen kjedelige brødskiver, til frokost.
(For å si det sånn).
Så jeg pleide heller å kjøpe meg en baguette, med reker, (eller noe sånt), da.
Når vi kom til Statoil-stasjonen ved Billingstad der, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etterhvert, så kom vi fram til bestemor Ingeborg, i Skoleveien, i Nevlunghavn, uten noen fler problemer, vel.
Og jeg husker at jeg kjørte bilen sakte derfra, og ned til biblioteket, (den gamle skolebygningen), i Skoleveien, der.
Mens Axel, Pia og Daniel gikk nedover Skoleveien, ikke så langt unna bilen, vel.
For middagsselskapet, det skulle være, i den gamle skolebygningen der, da.
Og vi skulle også ligge over der, da.
Så det passa best, at bilen min stod utafor det gamle biblioteket der, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Rahel var også der, og ‘babla’ om at hu hadde spilt inn noen kortfilmer, vel.
Og jeg sa det, at jeg regna med å se henne, i oppfølgeren til den tyske filmen, (som jeg hadde sett på Canal +, (var det vel, siden jeg hadde kjøpt meg en parabolantenne, for noen av de pengene jeg fikk, etter at mora mi døde), nemlig ‘Run Lola Run’.
(Noe sånt).
Og Rahel hadde med seg en ‘haug’ med tyske venner, som hu forklarte hvem jeg var til, vel.
(Noe sånt).
Og noen norske damer kikka på Axel og meg, mens de gikk forbi oss, oppover Skoleveien, vel.
Og jeg mener at jeg overhørte det, at Pia sa til noen.
At Axel og jeg var så attraktive, at sånne fine damer så på oss, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at Pia, ville at jeg, skulle fikse et bord, som bestemor Ingeborg hadde.
Dette var et rundt bord, som jeg seinere har lurt på, om bestemor Ingeborg hadde arvet, etter Magna og Holger Adeler.
(Noe sånt).
Bordplaten hadde løsnet, fra en rund stolpe, som var det eneste beinet, som dette bordet hadde.
Og tuppen av stolpen, den var liksom litt spisset, (husker jeg, at jeg syntes).
Og det var noe rødt, som var nesten som blod, på den øverste delen, av den stolpen da, (husker jeg).
Så jeg har seinere lurt på om mora mi ble inpalert, på denne stolpen.
Og at blodet stammet derfra.
Og at det var derfor, at mora mi så femti år eldre ut, enn det hu var, etter at hu hadde dødd, da.
(Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).
Hvem vet.
Men dette tenkte jeg ikke på, på den her tida.
Så jeg bare festa bordplata på den stolpen, da.
Ved hjelp av noe verktøy, som enten Pia eller bestemor Ingeborg hadde der, vel.
(Selv om bordet ble litt sjanglete, vel.
For jeg ble kanskje litt kvalm, av det her blodet, (eller hva det var), som var på den her stolpen, da.
Noe sånt).
Før Pia og jeg dro ned igjen til de andre, ved biblioteket der da, (må det vel ha vært).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg kjørte og gikk mellom eldreboligen til bestemor Ingeborg og det gamle biblioteket.
(Som lå cirka hundre meter fra hverandre, kanskje).
Så husker jeg det, at jeg la merke til det, at en kar, dreiv og bygde et nytt hus, (eller om han bygde på det gamle), i Skoleveien der, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og middagen, den var i kjelleren, i den gamle skolebygningen der, da.
Og vi satt i det rommet, som var nærmest fjorden, (eller havna da), husker jeg.
Og der var det vel fire-fem bord, vel.
Som det satt fem-seks mennesker rundt, vel.
(Noe sånt).
Det var en del Nevlunghavn-folk men også tante Ellen sine bekjente, innen Steiner-skolen, fra Moss og sånn, vel.
Og også Rahel sine tyske skuespiller-venner, da.
Og mens Pia, Daniel, Axel og meg, satt ved det samme bordet der.
Så kom onkel Martin plutselig inn der da, husker jeg.
Og da sa jeg hei til Martin da, husker jeg.
(Som vi jo hadde besøkt, i Kvelde, et par ganger, året før).
Og Martin satt seg ned, ved det samme bordet, som oss, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Til middag, så var det stekt ørret med agurksalat, mener jeg ganske klart å huske, (som jeg skal komme tilbake til).
Og dette selskapet, det var også bestemor Ingeborg sin 89-års dag da, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Og det var vel egentlig derfor at jeg dro dit, tror jeg.
Fordi at Pia hadde sagt at bestemor Ingeborg hadde bursdag, vel.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter middagen, så gikk hele selskapet bort til en strand, bort mot Mølen, vel.
(Noe sånt).
Jeg husker at noen lokale folk, reagerte på at det ble skrytt så mye av Rahel, da.
Siden at hu hadde gått på skuespillerskole, i Berlin, da.
For den og den Nevlunghavn-dama, hu hadde jo gått på skuespillerskole, i Oslo, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hele selskapet, gikk bort til en vik, (eller en strand), som lå cirka en kilometer å gå, (gjennom skogen), fra Skoleveien, da.
Og på veien, fra huset til bestemor Ingeborg og ‘tante Ellen-stranda’, så gikk vi forbi en ganske kjent hytte, som er formet som en ufo da, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens vi gikk på den stien, gjennom skogen, så husker jeg at Axel ‘babla’ om, (til noen), om at ‘vi har vin’.
Men det var egentlig min vin, da.
Jeg hadde tatt med meg noen øl, som jeg hadde hatt i kjøleskapet.
Og noe vin, som jeg hadde fått av Ove.
Som de hadde laget, ute i Son, da.
Og tappet på noen saftflasker, (eller noe sånt), da.
For Axel hadde ikke tatt med seg noe å drikke.
Og ikke Pia heller, vel.
Og Rahel sine tyske guttevenner.
(Som vel var homo, mener jeg at tante Ellen sa).
De var veldig uhøflige, da.
For plutselig så kom de ned fra et fjell, på tante Ellen-stranda.
Og tagg til seg hver sin øl, fra meg, da.
Og Axel drakk opp ‘Ove-vinen’ min, da.
(Som Ove hadde gitt meg 3-4 flasker av, vel.
Og som jeg hadde hatt stående i barskap-hylla mi, da.
Siden Ove hadde pleid å få bomme noen flasker av Rimi sin julegave-vin, fra meg, da.
Den vinen som Rimi-Hagen hadde bestilt, for å selge i butikkene, men som han istedet ga i julegave, til de ansatte, (siden det likevel ikke ble lov, å selge vin, i butikkene, i Norge).
På slutten av 90-tallet).
Og disse tyske skuespiller-guttene.
De hadde visst også campet lenge i bestemor Ingeborg sin hage.
Og spist opp all maten hennes, og sånn, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Oppå det ‘tyskerhomo-fjellet’, så ble det etterhvert underholdning, husker jeg.
Tante Ellen spilte Mor Åse, (må det vel ha vært), og sa ‘Peer du lyver’, (mener jeg å huske).
Mens at en tysk homsegutt løp over fjellet der, som bukken eller Peer, da.
(Noe sånt).
Og Rahel og noen andre unge, tyske damer.
De sang sangen ‘My Boy Lollipop’, (og sånn), da.
På en ganske proff måte, vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg prøvde å prate med Sophia Legind, (Rahel sin danske venninne, som hadde vært på besøk hos bestemor Ingeborg, den sommerferien, i Stavern, som jeg fikk et kyss av Hege Furfjord, sommeren 1990, vel).
Og hennes foreldre, da.
(Som vel alle tre, var innen Steinerskole-miljøet, tror jeg.
Og som forresten inviterte Axel og meg, til Nord-Jylland, vel.
Ikke for å feriere, men for å jobbe med å bygge på deres feriehus der, eller noe sånt.
Noe sånt).
Men akkurat da jeg skulle prate med Sophia Legind, så begynte Daniel å forstyrre meg, (husker jeg).
På en irriterende måte, da.
Så Pia passet ikke på Daniel, må man vel si.
(Hvis ikke det var Pia som hadde bedt Daniel om å tulle med meg, da.
Hvem vet).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Siden Axel drakk opp all Ove-vinen min.
Og siden de tyske homsene snylta øl av meg.
Så gikk jeg ganske tidlig tom for alkohol, da.
Men da ga Rahel meg en flaske Martini, som hu hadde kjøpt på flyet, (eller noe).
(Av en eller annen grunn, da).
Så da fikk jeg mer å drikke, på tante Ellen-stranda der, da.
Men det skulle kanskje bare mangle, siden at de tyske homsevennene, til Rahel, hadde rappa øl av meg, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg prøvde å få litt kontakt, med de tyske ‘sigøyner-vennene’, til Rahel, da.
Litt seinere, utpå kvelden der.
Og jeg spurte de, (som satt i en gruppe, for seg, ikke så langt unna der Pia, Axel og jeg satt vel), om de hadde hørt om et tysk band, (som jeg hadde hørt på MTV, det året jeg leide et rom, av Arne og Mette, i Høybråtenveien der).
Som het Fantastischen Vier.
Og en sang som het ‘Tag am Meer’, da.
Og den sangen, den hadde de hørt, da.
Og jeg spurte om ‘meer’ betydde elv da, husker jeg,
(På engelsk, da).
Men det betydde visst hav, da.
Svarte en tysk sigøyner-jente der, vel.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På veien tilbake til biblioteket der, så var jeg rimelig full, husker jeg.
Og det var mørkt, da.
Og vi gikk på en sti der, da.
Midt i skogen.
Uten lys.
Så det var litt spesielt, husker jeg.
Jeg husker at jeg prata såvidt med Rahel, vel.
Som lå over inne hos bestemor Ingeborg, vel.
Mens Pia, Daniel og jeg, vi skulle ligge, inne i biblioteket der, da.
(Som tante Ellen hadde leid, vel).
Men hvor Axel ble av, det vet jeg ikke.
Han forsvant bare plutselig.
(Sa han lå kanskje og knulla, et eller annet sted, med Rahel eller Sophia Legind eller en av de tyske sigøynerjentene.
Hva vet jeg).
Og han dukket ikke opp igjen, før dagen etter, da.
Og da ville han bare bli kjørt, til Larvik togstasjon da, husker jeg.
Og jeg hadde drukket så mye, kvelden før, så jeg ville vente litt, før jeg kjørte da, (husker jeg).
Og da spurte tante Ellen, om hu kunne låne bilen min, da.
For å kjøre Axel til Larvik, da.
Og det sa jeg at var greit, da.
Og tante Ellen syntes vel at bilen min, (Sierra-en), var grei å kjøre da, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da vi kom til biblioteket, så var det redd opp til Pia, Daniel og meg, like ved kjøkkenet der da, (husker jeg).
Og jeg syntes at det bråkte så mye, fra et kjøleskap, på kjøkkenet der.
Så jeg dyttet det kjøleskapet, inn i det rommet, hvor vi hadde spist middag da, (husker jeg).
Sånn at laken fra agurksalaten, rant ut på gulvet, vel.
(Etter at Pia og Daniel hadde sovnet, vel).
Og dagen etter, så hadde jeg en diger buse, i nesa, husker jeg.
Og jeg tulla litt med Daniel.
(Som var litt innpåsliten, kanskje).
Og viste han busa, (som jeg hadde funnet i nesa mi), og spurte om han ville ha den, da.
Men det ville han ikke, da.
Og da, så var det en dansk familie, (eller noe), som satt og spiste, rett utafor biblioteket der.
(Og som så på at jeg tulla med den busa, vel.
Noe sånt).
Og de hadde kommet fram, litt for seint, dagen før, (var det vel).
Så de hadde ikke fått blitt med på middagen, da.
Og de hadde heller ikke funnet fram, til tante Ellen-stranda der, da.
Noe Pia lo av vel, like etter at vi hadde gått i mørket, på den stien der, da.
Og etterhvert, når jeg hadde fått tatt meg en dusj, i bibliotek-bygningen der, og blitt litt mer edru, da.
Så kjørte jeg vel, med Pia og Daniel, tilbake igjen til Oslo, tror jeg.
For jeg kan ikke huske, at det var så mye mer som skjedde, under det her besøket, da.
(Hvis jeg husker det, riktig).
Og det er forresten mulig, at den gangen som foreldrene til Sophia Legind, inviterte Axel og meg, til å jobbe, på sommerhuset deres, i Danmark.
Det kan også ha vært den neste sommeren.
Nemlig sommeren 2002, da jeg nettopp hadde slutta, som butikksjef i Rimi, for å begynne å studere, på en bachelor IT-grad, ved HiO IU, høsten 2002.
For sommeren 2002, så var det bestemor Ingeborg sin 90-årsdag da, som ble feiret, i Guvika, igjen.
(På samme måte som på hennes 80- og 85- årsdag, da).
Så det kan også ha vært da, som foreldrene til Sophia Legind, inviterte Axel og meg, til å jobbe, på deres feriehus, i Danmark, da.
Det er mulig.
Det husker jeg ikke helt, nøyaktig.
(Men det må vel ha vært enten sommeren 2001 eller sommeren 2002, vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.