Våren 1997, så var det tid for det årlige møtet, på Rimis hovedkontor, for assisterende butikksjefer, husker jeg.
Irene Ottesen og jeg, vi dro sammen.
Mens butikksjef Kristian Kvehaugen passa butikken, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Irene Ottesen, hu mente at vi måtte dra, på det og det klokkeslettet da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og vi tok en buss, som gikk til ved Aker sykehus der, (mener jeg å huske).
Og der, så hadde jeg jo operert kneet, cirka et år tidligere, da.
Så jeg gikk vel innom, og kjøpte noe, i Narvesen-kiosken der, mener jeg å huske.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da Irene Ottesen og jeg, kom fram til Rimi sitt hovedkontor.
(Som er cirka fem minutter å gå, fra Aker sykehus, vel).
Så var vi cirka en time for tidlig ute, (mener jeg å huske).
Og vi henvendte oss i resepsjonen der, vel.
Og jeg var vel kanskje litt nervøs, siden at det ikke var så ofte, at jeg pleide å dra, til Hakon sitt hovedkontor, da.
Og jeg skjønner ikke helt, hvordan vi klarte å være der, en time for tidlig, da.
Men det her var det vel Irene Ottesen som hadde mest oversikt over, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Og mens vi stod utafor hovedinngangen, til Rimi sitt hovedkontor der.
Så kom det en mann gående, i ensom majestet da, (husker jeg).
Og som gikk forbi Irene Ottesen og meg, (og inn hovedinngangen, til Hakon sitt hovedkontor), da.
Mens Irene Ottesen og jeg, stod og hang nesten, langs et gjerde, (eller noe sånt), da.
En eller to meter unna, der Rimi-Hagen, kom gående, da.
Og da måtte jeg nesten glane litt, husker jeg.
For jeg trodde ikke at han, som var så høyt oppe, skjønte hvem jeg var, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker ikke så mye, fra det assisterende butikksjefmøtet, på Rimi sitt hovedkontor der.
Men det var vel noe om EMV, (altså egne merkevarer), og sånn, (tror jeg), hvis jeg skulle tippe, ihvertfall.
Og vi var vel kanskje i et møterom, ved siden av kantina der, muligens.
Men det husker jeg ikke helt nøyaktig, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg husker litt mer fra båtturen.
Jeg mener at jeg satt mest sammen med Irene Ottesen, på den båtturen og, da.
Men at jeg prata litt med Marianne Hansen og Charlotte vel.
Som begge også jobba som assistenter vel, på den her tida.
Det er mulig at vi dro på Stedet, etter båtturen.
Jeg mener å huske vagt, at jeg har sett Charlotte, på Stedet, men det tørr jeg ikke å si sikkert, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg mener også huske det, at jeg prata med ei, med trynet fullt av kviser.
På den her båtturen, da.
Ei som jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Nordstrand, vel.
For Elisabeth Falkenberg, hu hadde nemlig, på den her tida, blitt ny butikksjef, på Rimi Nordstrand da, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Og Elisabeth Falkenberg, hu hadde der hu kvisetryne-kjærringa, som assistent, da.
Og jeg spurte hu kvisetrynet da, (ombord på den båten), om hvordan det gikk, med Elisabeth Falkenberg, som ny butikksjef, på Rimi Nordstrand, da.
Og det gikk visst dårlig da, fortalte hu sure kvisetrynet.
For Elisabeth Falkenberg, hu hadde visst glemt å bestille ost, når hu tok Hakon-bestillinga, da.
Så det gikk visst ikke så bra, med Elisabeth Falkenberg da, etter at hu hadde måttet begynne, å jobbe sammen med, andre folk, enn meg.
Kanskje siden at hu og jeg var så vant til å samarbeide, da.
For det var jo sånn, at jeg omtrent alltid bestilte osten, da jeg jobba, på Rimi Nylænde der, da.
Siden hu Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, hadde gjort meg til ‘ostesjef’ der, da.
(Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).
Så da glemte kanskje Elisabeth Falkenberg seg, da.
Hvis hu ble stressa og sånn, da.
Så ikke så lenge etter det her, (må det vel ha vært), så begynte Elisabeth Falkenberg, istedet å jobbe, som lagermedarbeider, på Hakon sitt grossistlager, på Skårer, da.
(Av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, før jeg måtte skrote HiAce-en.
At Kristian Kvehaugen, klagde til meg, fordi at jeg hadde bestilt litt få 4 x 2 kilos samlepakker, med hvetemel, på Rimi Bjørndal der, en gang, da.
(For de 4 x 2 kilos samlepakkene, de hadde kanskje litt lite plass, i hylla, da.
Noe sånt).
Men jeg huska vel det, fra Rimi Nylænde, at vi ikke tok det så nøye der, om vi hadde 4 x 2 kilos samlepakker, med hvetemel.
Hvis vi hadde 10 x 1 kilos samlepakker, da.
For hvetemel var hvetemel liksom, tenkte vi vel der, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men Kristian Kvehaugen, han tenkte visst ikke sånn da, at hvetemel var hvetemel, da.
(For vi hadde vel mer enn nok, av 10 x 1 kilos samlepakker, med hvetemel, da.
Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
For Kristian Kvehaugen, han spurte meg, om jeg kunne kjøre innom butikksjef Cille, på Rimi Karlsrud, for å hente noen samlepakker, med 4 x 2 kilos pakker, med hvetemel, da.
Før jeg kjørte på jobben, dagen etter, da.
Og det gjorde jeg, da.
Men da, så var hu Cille litt sleip da, (husker jeg).
For jeg husker at jeg klagde til Kristian Kvehaugen, på henne, da.
For hu Cille, hu hadde ført opp prisen for enkeltpakker, på overføringsskjemaet, da.
Og det ble dyrere, enn hvis hu hadde ført opp prisen, for samlepakker, da.
Når det gjaldt totalsummen, for det samlede kvantumet med hvetemel, som jeg henta, på Rimi Karlsrud, da.
Men Kristian Kvehaugen, han svarte det da, at sånn ville han også ha gjort det.
Hvis noen fra en annen Rimi, ønsket å hente mel, i hans butikk, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, på den tida, som jeg hadde HiAce-en, (husker jeg).
At jeg jobba en eller to vakter, som leder, på Rimi Munkelia.
Sikkert fordi at det var sykdom der, (eller noe sånt), da.
Og da hadde sikkert distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, spurte meg, da.
Om jeg kunne trå til litt ekstra, og ta en vakt, på Rimi Munkelia, da.
På grunn av ditt eller datt, da.
Og da pleide jeg alltid å si ‘ja’, når distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, spurte om jeg kunne jobbe litt ekstra, i andre butikker, da.
Så jeg pleide å være rimelig fleksibel, sånn sett, hvis jeg kan si det selv, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn forresten, at hvis vi Rimi-assistentene, jobba ekstra, (på den her tida, ihvertfall).
Så fikk vi ikke ekstra betalt, hvis vi jobba ekstra, i vår faste butikk, da.
Men da fikk vi bare avspasering, da.
(Av en eller annen grunn).
Men hvis vi jobba ekstra, i en annen Rimi-butikk, så fikk vi ekstra lønn, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Fra Rimi Munkelia der, så husker jeg en veldig rar episode, (må jeg si), fra da jeg jobba som leder, en gang.
Plutselig, så begynte ei som rydda flaskebordet der, vel.
(Og også noen andre, som jobba inne på lageret der, vel).
Å synge på en sang(!), da.
Som het ‘I Will Survive’, av Gloria Gaynor, (var det vel).
Så det var jo helt surrealistisk, og nesten som å være med i en musikal, (eller noe sånt), å jobbe på Rimi Munkelia der, (på den her tida), husker jeg.
Og spesielt rart, syntes jeg vel at det her ble, siden ingen av disse ‘musikantene’, hadde jobba på Rimi Munkelia, på den tida som jeg selv jobba der, fra 1992 til 1994 da, (var det vel).
Så det her ble som noe veldig spesielt da, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også det, at ei pakistansk jente, ved navn Sobia, (fra Holmlia), som seinere begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal, som ekstrahjelp.
Hu jobba på Rimi Munkelia der, da.
En gang som jeg jobba der, som leder, da.
(Som muligens kan ha vært den samme gangen, som de her musikantene, begynte å synge.
Men sannsynligvis, så var vel det her, en annen gang, vel.
Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
For da mener jeg å huske det, at hu Sobia, (som nå jobber som franchietager, på Rimi Bjørndal vel), var ganske høflig, iforhold til de her musikantene, da.
(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Så jeg har faktisk vært sjefen, til hu Sobia, (som muligens heter Hussain, til etternavn vel, (hvis jeg husker det riktig), og som seinere ble Rimi-butikksjef), både på Rimi Munkelia og på Rimi Bjørndal, da.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Terje Olsen, som jeg hadde jobba sammen med, fra 1992 til 1994, på Rimi Munkelia, (da jeg jobba annenhver lørdag der).
Han ble forresten først assistent, på Rimi Munkelia, (mener jeg å huske).
Mens Kristian Kvehaugen var butikksjef der, vel.
(For Kristian Kvehaugen, han var vel først butikksjef, på Rimi Nylænde, (hvor han ansatte meg fast, i kassa, tre dager i uka, høsten 1993, var det vel.
Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).
Og så på Rimi Munkelia.
Og så på Rimi Bjørndal, vel).
Men mens jeg jobba, som assistent, på Rimi Bjørndal.
Så begynte Terje Olsen, å jobbe, som assistent, på ICA Lambertseter, (mener jeg å huske).
Og da, så sa butikksjef Kristian Kvehaugen det, husker jeg, (på Rimi Bjørndal, da).
At, ‘de tar alle de beste folka våre’.
(Enda Rimi og ICA hadde samme eiere, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og lille julaften 1996, så skjedde det jo en spesiell episode, som jeg har skrevet om, i Min Bok 4, på Rimi Bjørndal.
På lille julaften, så var vi på jobb, ganske tidlig, både Irene Ottesen, Kristian Kvehaugen og meg, da.
For lille julaften, det er den dagen i året, som det er høyest omsetning, da.
Og da skal helst alt være i orden, i butikken, da.
Men hvis alt er i orden, så er det ofte ikke så mye å gjøre, da.
Som på lille julaften 1993, (må det vel ha vært), på Rimi Nylænde.
Da var det mange folk på jobb, men nesten ikke noe å gjøre, husker jeg.
For alt var liksom i orden, da.
Men likevel, så begynte assistent Hilde, fra Rimi Hellerud/Trosterud, å klage da, (husker jeg).
Siden mange, (muligens inkludert Henning Sanne og Elin fra Lambertseter vel, hvis jeg husker det riktig), ikke hadde klart å finne seg noe særlig å gjøre, i butikken, den dagen, da.
Men jeg var ganske god til å shine hyller, da.
(Siden jeg hadde jobba på OBS Triaden da, antagelig).
Så jeg fant meg noen tørrvarehyller, som jeg klarte å shine litt bedre, da.
Og dermed, så unngikk jeg å bli klagd på, av Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, da.
(Hvis jeg husker det, riktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men lille julaften 1996.
Så hadde vi lite av poser med aprikoser, (som var tørkede, på samme måte som rosiner liksom, da), husker jeg, at butikksjef Kristian Kvehaugen, fortalte meg.
Så Kristian Kvehaugen, han ville det, at jeg skulle kjøre, til Rimi Nylænde da, for å hente en eske aprikoser.
For han hadde vel ringt til butikksjef Elisabeth Falkenberg der, (mener jeg å huske).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nå var vel kanskje ikke tørkede aprikoser, noe vi solgte så utrolig mye av vel, på lille julaften, på Rimi Bjørndal.
(Det var vel kanskje noen hundre andre varer, som det solgte mer av, den dagen, hvis jeg skulle tippe.
For de fleste husmødre var vel ferdige med å bake julebaksten, (som de aprikosene mye ble brukt til, hvis jeg ikke tar helt feil), på lille julaften, vel).
Men Kristian Kvehaugen, han mente at tørkede aprikoser, var veldig viktig, da.
Ihvertfall viktig nok, til å sende meg, til Rimi Nylænde, da.
Så jeg kjørte dit, med HiAce-en min, da.
Og fikk med meg en eske aprikoser, da.
Og overføringsskjema ble skrevet, da.
Og jeg sa vel ‘god jul’, til butikksjef Elisabeth Falkenberg og assistent Marianne Hansen, vel.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Også kom jeg tilbake, til Rimi Bjørndal, med de her aprikosene, da.
Men da, så hadde assistent Irene Ottesen.
Hu hadde bestilt for lite kremfløte, da.
Så det var vel noen nesten hysteriske kunder, i butikken, som klagde, siden vi ikke hadde kremfløte, da.
Og da, så ville butikksjef Kristian Kvehaugen, at jeg skulle kjøre til Rimi Nylænde, (igjen!), for å hente kremfløte, da.
Enda jeg nettopp hadde vært der, og henta aprikoser.
Og sagt ‘god jul’, (og sånn), da.
Og jeg hadde også bedt Irene Ottesen, (da hu spurte meg), om å bestille masse kremfløte, til bitte lille julaften, da.
Nettopp for at vi ikke skulle gå tom, før melka dukka opp, på lille julaften, da.
Men det hadde hu ikke gjort, da.
Hu hadde vel bare bestilt 10 kartonger kremfløte ekstra, (eller noe sånt).
Og på lille julaften, så er ofte melkebilen sent ute, da.
(Muligens fordi at det selges mye melk, på den dagen, vel).
Så vi stod der, uten kremfløte, i butikken, da.
Men jeg syntes ikke det, at jeg kunne kjøre en gang til, til Rimi Nylænde, for å hente kremfløte, da.
Da burde Kristian Kvehaugen, (og Irene Ottesen), ha sagt fra om det, den første gangen, som jeg kjørte dit.
(For det var vel ikke jeg, som hadde tidligvakt, tror jeg.
Jeg var bare ekstra tidlig ute, på seinvakta, den dagen, tror jeg.
Noe sånt).
For det ville blitt så flaut for meg.
Å kjøre til Rimi Nylænde, en andre gang, den dagen, da.
For jeg hadde jo allerede sagt god jul, osv.
Så da kunne jeg nesten ikke dra dit en gang til, syntes jeg.
Så derfor svarte jeg ikke noe, da Kristian Kvehaugen, (og Irene Ottesen), ba meg om det her, da.
For hvorfor kunne ikke Kristian Kvehaugen selv kjøre en tur, liksom?
De måtte da skjønne det, at jeg ikke kunne kjøre fram og tilbake, mellom Rimi Bjørndal og Rimi Nylænde, hele dagen, mener jeg.
Nei, da ble jeg irritert, husker jeg.
For da mener jeg det, at Kristian Kvehaugen, (og Irene Ottesen), ikke behandlet meg, med respekt, da.
Siden de ville at jeg liksom skulle kjøre i skytteltrafikk, mellom Rimi Bjørndal og Rimi Nylænde, da.
Enda jeg hadde sagt god jul der, (og sånn), allerede.
Og jeg ble også irritert på Irene Ottesen, husker jeg.
Som jeg mente at hadde gjort en amatørmessig feil, da.
Siden hu ikke hadde bestilt masse ekstra kremfløte, til bitte lille julaften, da.
(Selv om jeg vel hadde rådet henne til å gjøre nettopp det.
Da hu hadde bedt meg om råd, da).
Så jeg ble liksom irritert over to ting samtidig, da.
At Irene Ottesen hadde vært så amatør-aktig.
Og at de andre lederne der ville at jeg skulle kjøre til Rimi Nylænde hele tida, (selv om jeg allerede hadde sagt god jul, til de som jobba, i den butikken), da.
For da ville jeg liksom ha blitt seende dum ut, mener jeg.
Så da ble det liksom to ting, som jeg irriterte meg over, samtidig, da.
Så da svarte jeg ikke noe, må jeg innrømme.
Når jeg fikk spørsmål om jeg kunne hente noe kremfløte også, på Rimi Nylænde da, (fra butikksjef Kristian Kvehaugen).
For det var jo også mange andre måter forresten, som vi kunne ha løst det problemet på.
Jeg kunne jo ha kjørt til Rimi Karlsrud eller Rimi Munkelia, for eksempel, og henta kremfløte.
Eller til Rimi Klemetsrud, (for eksempel), som lå enda nærmere, da.
Men Kristian Kvehaugen, han ville absolutt at jeg skulle kjøre til Rimi Nylænde, da.
Men å kjøre dit to ganger, på en dag for å hente varer.
Etter at jeg hadde sagt god jul, osv.
Nei, da hadde jeg blitt seende dum ut, syntes jeg.
Så hvis han hadde bedt meg om å hente de kremfløte-pakkene, i en annen butikk, så hadde det vært greit.
Men ikke på Rimi Nylænde igjen, liksom.
Og hvorfor kunne han ikke ha henta kremfløtene selv, liksom.
Han hadde vel bilen sin stående der, han og, den dagen, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Og vi kunne jo også i verste fall, ha fått en drosje, til å kjøre og hente kremfløte, da.
Så det her ble litt dumt da, husker jeg, at jeg syntes.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.