Da jeg kjørte fra campingplassen, (i Løkken), og de to unge damene fra Setesdal, forresten.
Så mener jeg å huske det, at jeg overhørte det, at hu av dem, som jeg prata mest med.
Hu sa til hu med det lyse håret.
Noe sånt som at, ‘hvis han bare kjører nå, så’.
(Noe sånt).
Men jeg følte meg litt dum da, siden jeg ikke kunne spille fotball likevel.
Grunnet det dårlige kneet mitt.
Så det ble til at jeg bare kjørte da, (må jeg innrømme).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg begynte nesten å prate dansk, i butikkene, da jeg var der nede, (husker jeg).
Jeg begynte å si sånn ‘et halvt friskt brød, takk’, (eller noe sånt).
Og friskt brød, det betydde fersk brød, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det jeg pleide å spise der.
(Siden jeg hadde så lite penger, de siste dagene).
Det var et halvt friskt brød, som jeg kjøpte i en butikk.
Også kjøpte jeg en billig og god type skinkesalat, (som var i beger, omtrent som rekesalat, i Norge), i en annen butikk, da.
(Også rev jeg liksom biter av brødet og dyppet det i skinkesalaten, da.
Noe som smakte godt og var enkelt liksom, da).
Og dette kostet vel en tier tilsammen, kanskje.
(Noe sånt).
Og det ble jeg ganske mett av, da.
Og jeg kjøpte nok litt mer mat og drikke og ved siden av og.
(Ihvertfall de fleste dagene).
Så dette var liksom det absolutte minimum, av det jeg spiste, der nede, på en dag, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg spurte forresten de damene fra Setesdal, en morgen, hvordan pålegg, som det var smart, å ha med seg, på campingtur, (for jeg var ikke så vant til å være på campingtur, da).
(Fordi da jeg gikk for å dusje og pusse tenna, osv.
Så gikk jeg forbi teltet deres, da.
Var det vel).
Og da sa hu fra Setesdal, (som snakka mest).
At, ‘ja, si det, du’.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg tulla også litt med de Setesdal-damene, siden de ikke drakk.
(Noe jeg regna med at kom av at de var kristne da, antagelig).
Også lå det en øl, utafor bilen min vel.
(Antagelig den samme ølen, som politiet hadde klagd på, da jeg bodde oppe ved den gården der.
For det frista antagelig ikke så mye, med lunka øl da, antagelig.
Siden jeg ikke hadde noe kjøleskap der).
Også tulla jeg, da jeg gikk forbi de her Setesdal-damene, da.
Og spurte om de ville ha ‘en øl til frokosten’.
Men det ville de ikke, da.
Og det svaret hadde jeg egentlig regna med å få og.
Men jeg prøvde bare å være litt morsom, da.
Og skøye litt med de her damene, som vel må ha vært omtrent de eneste, på hele campingen, som ikke drakk, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg kjørte til Hirtshals.
(Som var en tur på to-tre-fire timer, (eller noe), vel).
Så kjørte jeg non-stop, da.
(Hvis jeg husker det riktig).
For jeg hadde kjøpt godt med bensin da, i Løkken.
Det var det jeg brukte mesteparten av pengene min på der.
Så jeg kunne nok ha kjøpt litt mindre bensin.
Og litt mer mat.
Men jeg hadde ikke noe lyst til å drite meg ut igjen, da.
Ved å gå tom for bensin, for eksempel.
Siden jeg hadde kjørt i grøfta, på veien til Løkken, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da jeg kjørte fra Løkken til Hirtshals der.
Så blåste det så fælt, da.
Så hele bilen holdt på å blåse av veien, da jeg kjørte på en slette der, husker jeg.
Ihvertfall så merka jeg det at vinden liksom tok tak i bilen, da.
Men den holdt seg på veien, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Eller, jeg kjørte vel innom en matbutikk, på veien til Hirtshals, mener jeg å huske.
Hvor jeg vel brukte mine siste penger, da.
På noe brød og noe å drikke, vel.
Men i Hirtshals, så spurte jeg en eldre kar, som satt på en benk der.
Om man kunne drikke vannet i springen, på et offentlig toalett der, (eller hva det var).
Og da svarte han gubben, at det vannet, det var jo fra havet der, (mens han pekte ut på Skagerak, da).
Og det svaret, det ble jeg vel ikke helt overbevist av, (må jeg innrømme).
For såvidt jeg visste, så var jo Skagerak fylt med saltvann, da.
Men det sjøvannet, det gikk vel antagelig gjennom en slags renselsesprosess da, (regner jeg med ihvertfall), før det havna i springen der, i Hirtshals, da.
(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Så sånn var vel det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da ferje kom over til Larvik igjen, så husker jeg at jeg hørte på ny Suede-sang, (var det vel), på bilradioen, mens jeg stod i køen, for å kjøre ut av ferjeleiet der, da.
(Noe sånt).
Men så ble jeg sannelig vinket inn, av en toller.
Og han skulle se gjennom hele bilen min, da.
(Inne i en sånn spesiell bygning, vel).
Og når dette begynte å ta en del minutter.
Så sa jeg det, at jeg måtte ringe til bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn, siden jeg ble forsinka, da.
For dette var om kvelden da, (husker jeg).
Og da spurte han tolleren meg rett ut.
Om jeg hadde noe ulovlig med meg.
Og da bare forklarte jeg det, at jeg ikke hadde det, da.
Også fikk jeg kjøre, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da, så kjørte jeg opp til den bensinstasjonen, som ligger mellom buss-stasjonen og Bøkeskogen, i Larvik der.
Og der kjøpte jeg blant annet en stor flaske Urge, (husker jeg).
(På det kredittkortet, som jeg fikk, da jeg kjøpte de to videospillerne vel, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).
Noe sånt).
For det så så fristende ut, med Urge da, (husker jeg).
For jeg jobba jo i matbutikk, så jeg må innrømme at jeg hadde kjøpt noen flasker Urge, når den brusen kom på markedet, mens jeg jobba som assistent, på Rimi Nylænde.
(For jeg hadde jo gått på markedsføringslinja osv., og vært en del i England, og kjøpt forskjellige ‘ukjente’ brus-slag der.
Så jeg syntes vel at jeg kunne kjøpe Urge, da.
Selv om det vel ble sett på som å være en ‘kul’ drikk, da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En av grunnene til at jeg skulle kjøre ut til bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn igjen.
Det var fordi at hu hadde insistert på det, (før jeg tok ferja til Danmark), vel.
Og jeg hadde også spurt henne, om det var noe, som jeg skulle kjøpe med for henne, i Danmark.
(Hvor hu jo var fra).
Og da ville hu det, at jeg skulle kjøpe med en pose, av en slags te, som ble kalt ‘kinesisk te’, (mener jeg å huske).
Og det var en ganske billig te-type, da.
Hvor teen ikke lå i poser, men bare var i løs vekt, da.
Og det var på det supermarkedet, hvor jeg fant det fluepapiret, (Super-Brugsen?), som jeg også fant den teen, til bestemor Ingeborg da, (hvis jeg husker riktig).
(Og den teen, den kosta vel bare 10-15 kroner kanskje, for en ganske stor pakke, da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På Super-Brugsen der, (var det vel), så var de også veldig flinke med frukta, (sånn som det virka som for meg, ihvertfall).
Jeg hadde jo vært på fruktkurs, osv., et år eller to, før det her.
Og jeg jobba jo også en del med frukta, på Rimi Bjørndal der, da.
Så jeg husker det, at jeg ble stående og nesten studere en butikkdame, i 30-40-årene vel, inne på Super-Brugsen der, da.
Mens hu la opp noen svære og fine kålhuer, (eller noe sånt), var det vel.
For jeg var så imponert over de danske grønnsakene, da.
Som var ganske store og fine, (og nokså billige vel), mener jeg å huske.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg kom tilbake, til bestemor Ingeborg igjen, i Skoleveien, i Nevlunghavn.
Så hadde hu lagd noe, som jeg bare hadde spist en gang før, (husker jeg).
Og det var brunost-pizza(!)
Og det hadde jeg bare spist den gangen, som søstera mi og Cecilie Hyde, hadde invitert meg hjem, til mormora til Cecilie Hyde, i Svelvik.
Da Cecilie Hyde sin venn, (må man vel kalle han), Stian, (fra Lyche/Depeche-gjengen), i Drammen, hadde lagd den samme retten, (nemlig brunost-pizza da), husker jeg.
Og jeg spiste vel noen biter, av denne merkelige pizzaen, (må man vel kalle den), som bestemor Ingeborg hadde laget, da.
(En pizza som vel heller ikke så helt rund ut, vel).
Siden jeg vel var ganske sulten, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Også kjørte jeg tilbake til Oslo igjen da, dagen etter, (eller noe sånt).
Og da tror jeg ikke at jeg behøvde å fylle bensin, i Norge, i det hele tatt, før jeg var tilbake, i Oslo.
Så jeg hadde nok kjøpt rimelig mye bensin, i Løkken der, da.
Må man nok si.
Men det viktigste, det var jo å få bilen tilbake til Hirtshals, sånn at jeg kom meg med ferja, over til Larvik igjen, da.
På den dagen som billetten min gjaldt for da.
Hadde jeg nok tenkt, mens jeg var i Løkken der, da.
(Etter at jeg ble jagd fra der jeg stod parkert, ved den gården der).
Så jeg hadde nok kjøpt litt vel mye bensin, for sikkerhets skyld kanskje, da.
Muligens fordi at dette var min første tur, med egen bil, til utlandet, osv., da.
Så sånn var antagelig det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Nå glemte jeg det i farta.
At jeg jo kjørte innom en del steder, på veien tilbake til Oslo og.
Jeg stakk vel såvidt innom en OBS, (eller noe sånt), som jeg mener å huske at lå langs E18, i Tønsbergsdistriktet vel.
(Noe sånt).
Og da jeg kom til Sande, så tok jeg av til høyre, og kjørte ut mot Berger, da.
(For jeg hadde jo nettopp fått lappen.
Og jeg hadde ikke kjørt til Berger, med min egen bil, før).
Og jeg kjørte innom Kjetil Holshagen og dem, (husker jeg), som bodde ikke så langt unna den bensinstasjonen, som ligger langs E18, i Sande, der avkjøringa til Berger og Svelvik er, da.
Kjetil Holshagen var ikke hjemme.
Men mora og stefaren hans var hjemme, da.
Men jeg skjønte det på dem, at Kjetil Holshagen ikke var så interessert, i å noe mer med meg å gjøre, da.
Foreldrene hans var nesten litt uvennlige vel, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Ihvertfall så var de avvisende, (vil jeg si).
Så det her var litt trist da, (må man vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg kjørte så videre, til jeg kom til huset til bestemor Ågot der.
Men der var det ingen hjemme, da.
Noe som jeg syntes at også var litt trist, vel.
(Når jeg først hadde fått meg lappen og bil, liksom).
Så jeg stakk ned på verkstedet, til bestefar Øivind der, da.
Men der var det noen folk som jeg ikke visste hvem var, som holdt på.
Jeg forklarte det, at det var farfaren min, som hadde bygd det verkstedet, i sin tid.
Og da fikk jeg lov til å komme inn der, for å se litt, da.
(Av en eldre kar, som produserte noen kjøkken der, var det vel).
For jeg syntes at det ble dumt, hvis jeg stoppa der, og så ikke fikk komme inn, i hverken huset eller på verkstedet, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg gikk inn på kontoret, på verkstedet der.
(For det var der jeg følte meg mest hjemme, da).
Og da hørte jeg det, at han eldre karen, (som vel leide av faren min, og onkel Håkon, tror jeg).
Sa det, til en yngre kollega der, vel.
At der hadde ikke jeg noe å gjøre.
Og så heiv han meg ut, av verkstedet der da, (må man vel si).
Men jeg forklarte det da, (sånn at han skulle skjønne det, at jeg ikke var interessert i papirene hans, for eksempel).
At på det kontoret, så hadde jeg pleid å sitte, og pakke skruer, som barn.
Og noen ganger, hvis jeg kjeda meg, så hadde jeg også pleid å tegne noen sånne forskjellige tegninger, på det tre-skrivebordet, som stod inne på kontoret der, da.
Og jeg viste vel han ‘gubben’ det og da, at den og den tegningen, den hadde jeg tegna, i sin tid, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg kjørte så videre, mot Svelvik.
Og akkurat da jeg svingte ut fra ved bestemor Ågot der.
Så mener jeg at jeg så det, at Hans Martin Fallan.
(Lillebroren til Carl Fredrik Fallan, fra Min Bok).
Han kjørte forbi den andre veien, (mot Bergeråsen der), mens han glante skikkelig på meg, (og HiAce-en min), da.
(Og måpte, (må man vel si), som om han nesten hadde sett et spøkelse, eller noe sånt, vel.
Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg kjørte så videre mot Svelvik, og jeg dro innom Rimi-butikken på Skjønnhaug der, da.
(Som ligger like før man kommer inn til Svelvik sentrum, der).
For jeg syntes vel nesten at jeg måtte studere den Rimi-butikken litt.
Siden jeg jo selv jobba som leder, i Rimi.
Og var fra Berger/Svelvik, da.
Og Magne Winnem jo pleide å drive med det samme, da selv han jobba, som leder, i Rimi.
Nemlig å studere andre Rimi-butikker litt, da.
(Sånn som den gangen som Magne Winnem og jeg dro for å besøke Andre Willassen, på Åskollen, (da han hadde kjøpt den Depeche Mode cd-en, som het ‘Songs of Faith and Devotion’), og Magne Winnem ville studere en Rimi-butikk, som lå mellom Glassverket og Rundtom, (eller noe), da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og hvem møtte jeg inne på Rimi Skjønnhaug?
Jo, onkel Håkon, igjen(!)
Onkel Håkon hadde forflyttet seg fra Nevlunghavn, og tilbake til Bergeråsen, da.
Og han pleide å handle, på Rimi Skjønnhaug der, da.
(Hvor også bestemor Ågot pleide å handle, de siste årene, som hu bodde, i ‘Ågot-huset’, da.
For hu likte ikke hu innvandrer-dama, i butikken, på Sand.
For hu slo inn for mye på kassa da, mente bestemor Ågot.
Så bestemor Ågot pleide på den første delen av 90-tallet, å sitte på med onkel Håkon, inn til Rimi-butikken på Skjønnhaug da, når hu skulle handle).
Onkel Håkon gikk i bar overkropp.
Og i bare en ola-shorts, vel.
Så jeg ble nesten litt flau, på hans vegne da, (husker jeg).
Onkel Håkon kunne fortelle det, at bestemot Ågot, hadde flytta, til sykehjemmet, i Svelvik.
Noe som var nytt for meg.
Men jeg spurte onkel Håkon om hvor det sykehjemmet lå igjen, da.
Og jeg fortalte vel det, at jeg da ville prøve å få besøkt bestemor Ågot der, mens jeg først var i nærheten, da.
Jeg fortalte også onkel Håkon det, at jeg hadde vært og sett inne på verkstedet der, da.
(Siden ingen var hjemme i huset).
Og at jeg hadde prata med en eldre kar der, som var i 50-åra, (eller noe sånt).
Onkel Håkon, (som vel selv hadde blitt nesten 50 år, på den her tida), retta på meg, og fortalte at han ‘kjøkken-gubben’, var i 70-åra, da.
Og onkel Håkon likte vel dårlig det, (tror jeg), at jeg hadde dratt innom der, da.
(Sånn som det virka som for meg, ihvertfall).
Onkel Håkon fortalte også det, at det var for det meste han assistenten, (en ung gutt vel), i den Rimi-butikken der, som pleide å bestille varer, (og sånn), da.
(Noe som han vel mente at var butikksjefen sin oppgave, egentlig.
Hvis jeg skjønte han riktig, da).
Etter at jeg vel først hadde forklart det, at grunnen til at jeg dro innom den Rimi-butikken, var fordi at jeg syntes at det var litt artig, å kikke litt, i andre Rimi-butikker også, (siden jeg jo selv jobba, som leder, i en Rimi-butikk), da.
Liksom for å se hvordan andre Rimi-butikker, løste ditt og datt, av forskjellige utfordringer, i butikken, da.
(For å liksom få litt ideer og inspirasjon kanskje, da.
Til hvordan ting og tang kan gjøres, i en Rimi-butikk, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Onkel Håkon gikk så bort til kassa, og stakk hjem igjen, vel.
Mens jeg selv kikka litt mer rundt i den butikken, som jeg mener å huske at var en Prima-butikk, på den tida, som jeg gikk på ungdomsskolen, i Svelvik.
(Det var ihvertfall den butikken, der de hadde hatt tilbud, på klementiner.
Den året, som jeg var konfirmant, og noen av oss konfirmantene, fra Berger, (som hadde tatt bussen, inn til Svelvik), kjøpte masse klementiner, som vi kasta noen av, på en neger-prest, fra Sør Afrika, som var innom, på en gudstjeneste, i Svelvik kirke, som var obligatorisk, for oss Berger-konfirmantene, da.
Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).
Den butikken ligger forresten også ved siden av Mitsubishi-butikken, til Finn Sand, (mener jeg å huske).
Og som jeg vel har skrevet om, i Min Bok-bøkene tidligere, så blir Mitsubishi kalt for ‘Svælvik-mærsje’, i Drammens-området, vel
Siden Finn Sand sin Mitsubishi-butikk er, (eller ihvertfall var), den eneste bilforretningen, i Svelvik, da.
Og jeg mener også at jeg kjente igjen Nina, (venninna til Linda Moen vel), fra klassen, det andre året, på handel og kontor, på Sande Videregående, i kassa, på Rimi Skjønnhaug der, da.
(Da jeg gikk ut av den butikken).
Hvis jeg ikke tar helt feil.
(Men hu Nina, hu likte jeg vel aldri noe særlig bra.
For jeg syntes vel at hu var litt vel rølpete, kanskje.
Så jeg sa vel ikke hei, eller noe sånt, (tror jeg).
Og jeg var vel kanskje ikke helt hundre prosent sikker, på at det faktisk var henne, muligens.
Det er mulig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg dro så videre, til Svelvik sykehjem der, da.
Som lå liksom bak Svelvik ungdomsskole der, da.
(Som onkel Håkon, hadde forklart meg, inne i den Rimi-butikken, da).
Og jeg prata med noen sykepleiersker der, da.
Og fikk lov av dem, til å besøke bestemor Ågot, som bodde på et lite rom der, da.
Og på det rommet, så hang mange av bildene osv., fra Ågot-huset, (husker jeg).
Noe som jeg syntes at var litt rart, (og også litt trist vel), mener jeg å huske.
Å liksom se de kjente tingene, (negerdama og det egyptiske farao-bildet, osv.), fra Ågot-huset, på noen andre vegger, da.
Ågot sa noe sånt som, at ‘her bor jeg’.
Og jeg var vel ikke helt sikker på, om Ågot kjente meg igjen, (for å være helt ærlig).
For Ågot hadde begynt å bli litt senil, (og pleide å kalle meg Runar, osv.), de siste årene, som jeg bodde, ute på Berger der, da.
Og plutselig, (mens Ågot viste meg rommet sitt), så bare ‘frøys’ Ågot, og stod helt stille, (uten å si noe), på en rar måte, da.
Og da lurte jeg på om Ågot kanskje ikke skjønte hvem jeg var, da.
Og at hu derfor var litt redd for meg, kanskje.
Så da bare gikk jeg ut de sykepleierskene igjen, (husker jeg).
Og sa fra til dem, om at jeg dro igjen, da.
For jeg syntes at Ågot oppførte seg så merkelig, da.
Så jeg ville ikke uroe henne, liksom.
I tilfelle hu ikke kjente meg igjen, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og så kjørte jeg vel rett tilbake til Oslo, og Rimi-leiligheten min, i Waldemar Thranes gate, på St. Hanshaugen, vel.
Etter en omvei, rundt Berger og Svelvik, som ikke ble helt som jeg hadde tenkt meg den, da.
(Siden ingen lenger bodde, i Ågot-huset, (som nesten var som et slags barndomshjem for meg), da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.