På Rimi Nylænde, så var det også noe jeg undret meg over, på den her tiden, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.
Og det var hvorfor Rimi Nylænde hadde begynt å selge godteri.
For da Magne Winnem bodde i etasjen over Rimi Nylænde, i 1991 og 1992, (var det vel), så solgte jo ikke Rimi Nylænde noe godteri, (unntatt kokosboller og sjokoladeboller, som de fikk fra Drammens Is), som jeg vel skrev om, i Min Bok 2, (må det vel ha vært), at Thomas Sanne, (var det vel), forklarte for meg, da jeg var innom Rimi Nylænde, (som kunde), under et besøk, hos Magne Winnem, i 1991, (må det vel ha vært), for å se på hvordan Rimi-leiligheten til Magne Winnem, (overfor Rimi Nylænde der), var.
Mens da jeg begynte på Rimi Nylænde, som kassamedarbeider, i 1993.
Så solgte Rimi Nylænde godteri, fra både Freia og Nidar og andre godteprodusenter, da.
Men hva som hadde skjedd, i mellomtiden, (fra 1991 til 1993), som gjorde at Rimi Nylænde hadde begynte å selge godteri, det veit jeg ikke.
For ved siden av Rimi Nylænde, så lå det nemlig en tippe-kiosk, drevet av en kar litt opp i åra.
Og Magne Winnem forklarte vel det, (mener jeg å huske, ihvertfall), i 1991, at Rimi Nylænde hadde en avtale, med han eieren, av den tippe-kiosken, om at Rimi Nylænde ikke skulle selge godteri.
(Noe sånt).
For siden det var både matbutikk og tippekiosk, i det samme bygget, (eller om man skal kalle det nabobygget).
Så ble jo dette nesten som et veldig lite senter, (eller noe), i, (eller rundt), Nylænde 5 der, da.
Men jeg var ikke noe særlig i Nylænde der, fra 1991 til 1993.
Så hva som var grunnen, til at Rimi Nylænde begynte å selge godteri, det veit jeg ikke.
(Det fikk jeg ikke med meg, dessverre).
Men kanskje Rimi betalte noen penger, i erstatning til han kioskeieren, siden Rimi Nylænde liksom brøt den avtalen, (som de hadde med han), om at de ikke skulle selge godteri, da.
Hva vet jeg.
Jeg skjønte vel heller ikke helt, på Magne Winnem hvordan den avtalen var, heller.
(Dette var bare noe vi chatta om liksom.
Da jeg dukka opp igjen, med de her kokosbollene da, fra Rimi Nylænde).
Men kjenner jeg Rimi rett, så kan det vel like gjerne tenkes at de bare blåste i den avtalen, og begynte å selge godteri.
Og at de kanskje tenkte at Rimi er så store, så det er ikke så mye, som han kioskeieren kan gjøre, uansett.
Hvem vet.
Men her ligger det altså en historie ‘begravet’ da, vil jeg si.¨
For den kiosken, den gikk nemlig konkurs, på den tida, som jeg jobbet, som butikksjef, på Rimi Nylænde.
Etter at han kioskeieren liksom skulle få hjelp, av en kar, som kjente masse stor-tippere og sånn, (mener jeg å huske, at han sa ihvertfall).
(Noe sånt).
For jeg var nemlig innom i den kiosken en gang, (av en eller annen grunn), da han ‘hjelpe-karen’ var der da, i 1999, (eller noe sånt), må det vel ha vært.
Men det virka ikke som at han hjelpe-karen klarte å ‘snu ståa’, for den tippe-kiosken, liksom.
For den gikk nemlig konkurs, like etter at den her ‘nødhjelpen’ starta, da.
Og så begynte Rimi Nylænde med tipping, (noen måneder seinere), under min ‘regjeringstid’, som butikksjef der, da.
(Noe som jeg skal komme nærmere tilbake til, seinere i Min Bok-serien).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men selv om jeg undret meg over det her, (om hvorfor Rimi Nylænde hadde begynt å selge godteri).
Så var det ikke sånn, at jeg var nok på bølgelengde med noen, (innen Rimi), på den her tida, til at jeg spurte noen, om grunnen til det her.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
For da jeg begynte, på Rimi Nylænde, så var det sånn, at jeg ikke kjente noen av de andre som jobbet der, fra før.
(Bortsett fra at jeg veldig vagt husket Thomas Sanne da, (mener jeg at det må ha vært ihvertfall), fra den gangen, som jeg handle i den butikken, i 1991.
Da jeg vel kjøpte en liter Coca-Cola, en avis og en pakke kokosboller, vel.
Noe sånt).
Og jeg kjente heller ingen av kundene der.
(Bortsett fra de to kara, fra Abildsø, (Kjetil og en annen i ‘Abildsø-gjengen’ vel, som jeg ikke huska navnet på), som dukka opp, etterhvert der).
Så det var mer sånn, at jeg voktet nesten hvert ord jeg sa der, da.
(Enn at jeg skravla om alt mulig rart, liksom).
Jeg var jo ikke så vant til å jobbe i Oslo, (eller sammen med folk fra Oslo), på den her tiden, heller.
(OBS Triaden, (hvor jeg hadde jobbet, i et par år, før militæret), lå jo i Lørenskog, på Nedre Romerike).
Så jeg var kanskje litt spent eller nervøs også, på hvordan de her Lambertseter-folka, som var kollegene mine der, var da.
(Så jeg følte meg litt som en outsider der, (på Rimi Nylænde), mesteparten av tida, som jeg jobba der, må jeg nok si.
Og jeg var kanskje litt redd for å bli uglesett da, av sjefer eller av medarbeidere, (spesielt Sanne-brødrene, som liksom var de lokale ‘grom-guttene’, (eller odelsguttene), der da, må man vel si), hvis jeg sa noe feil da, eller begynte å prate om noe som viste seg å være et følsomt tema).
Og sjefene mine, på den her tida.
Butikksjef Elisabeth Falkenberg, Hilde fra Rimi Hellerud/Skullerud, og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.
Det var folk som jeg ikke var helt sikkert på, om som jeg stolte helt på dømmekraften til da, må jeg innrømme.
Jeg følte meg vel kanskje litt som en smart og dyktig NHI-kar, (og en tøff Geværkompaniet-kar dessuten), som hadde blitt litt fanga, i en nødjobb, med noen, (mer eller mindre), ‘latterlige’ sjefer da, grunnet at Norge var inne i en periode med nedgangstider, liksom.
Så det var ikke sånn at jeg pratet så fritt der akkurat, på Rimi Nylænde.
Det turte jeg vel ikke, siden jeg nok ikke var helt overbevist, om hvor ‘oppegående’ som mine kolleger der var, da.
Så det var nok mer sånn at jeg voktet hvert ord jeg sa, de første årene, som jeg jobbet, på Rimi Nylænde.
Enn at jeg pratet helt fritt der, liksom.
Jeg pratet vel friere med Magne Winnem, (fra Gjerdes videregående), om ‘Rimi-ting’, osv., enn jeg gjorde med mine kolleger på Rimi Nylænde, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Men jeg kjente jo ingen av mine kolleger, på Rimi Nylænde, da jeg begynte der.
Og jeg ble vel ikke ordentlig kjent, med noen av de som jobba der heller.
(Den jeg ble best kjent med, det var vel kanskje Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud.
Siden hu alltid prata om butikkarbeid, (og annet), da.
Men hu stolte jeg ikke helt på.
For hu hadde jo vært i Jehovas Vitner osv., enda hu bare var i begynnelsen av 20-åra.
Og jeg mistenkte at hu liksom ble litt lett ‘frelst’, da.
Og kanskje hadde erstattet Jehovas Vitner med Rimi, (eller noe sånt), liksom.
(Noe sånt).
Så jeg turte nok ikke å prate helt åpent, med Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud heller.
For jeg lurte vel kanskje litt på hvor ‘normal’ hu egentlig var, da kanskje.
(Og det samme med de fleste andre folka der og vel).
Og da jeg ble leder der, så strevde jeg jo etter, å holde en viss avstand, til mine ‘undersotter’.
Siden jeg kanskje ikke var så sikker, på min rolle, som leder, i begynnelsen.
Og også siden at jeg ikke ville blande ‘business and pleasure’ da, (som et kjent ordtak sier).
Og butikksjef Elisabeth Falkenberg, hu var jo lesbisk.
Og jeg hadde vel ikke møtt noen andre lesber, før jeg fikk henne som sjef.
Så dette skapte nok litt avstand da, mellom butikksjef Elisabeth Falkenberg og meg.
Jeg var jo fra Bergeråsen, hvor det ikke fantes noen homofile, (eller lesber), for å si det sånn.
Så jeg var nok rimelig ‘var’ for det, at butikksjef Elisabeth Falkenberg var lesbisk, da.
(Og vel kanskje var en litt utradisjonell menneske-type, liksom).
Så jeg hadde nok alltid dette en del i bakhodet, mens jeg jobba sammen med henne der, (på Rimi Nylænde), vil jeg si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en del fler ting som hendte, (jeg har igjen cirka et halvt A4-ark, med notater nå), den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.