En gang, mens Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, fortsatt jobbet, på Rimi Nylænde, (var det vel).
(Altså i 1994 en gang, må vel det her ha vært).
Så fortalte hu meg det, at det var så mye, som ble stjålet, av dameundertøy osv., (var det vel), oppe på platået der, (en del av butikken, som var et trappetrinn høyere, enn resten av butikken), på Rimi Nylænde.
Jeg så, (når jeg begynte å tenke på det her), at det hang et sladrespeil, et sted, i butikken, hvor det ikke gjorde noe særlig nytte vel.
Så jeg tenkte det, (etter at Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, (var det vel), begynte å ‘bable’ om det her da), at vi kunne jo flytte det speilet, sånn at det istedet hang, ved platået der.
(Sånn at Solveig i kassa, (eller om det var Marianne Hansen, som satt i kassa, på den her tida), kanskje kunne se, hva som foregikk oppå der, da).
Så sånn var vel det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Problemet var, at man måtte ha en drill, for å feste opp det her speilet, da.
(Hvis jeg husker det riktig).
Så jeg måtte spørre Magne Winnem, (hvem ellers), om jeg kunne få låne en drill av han, (for det hadde jeg ikke selv da).
For jeg var veldig motivert, for å få meg en karriere, i Rimi, på den her tida, da.
Og kulturen i Rimi, var vel sånn, at man helst ikke skulle ha for mye kostnader, i butikken, da.
Og hverken Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, eller meg, var jo butikksjef der.
(For det var jo Elisabeth Falkenberg).
Så ingen av oss to, kunne ha bestilt en håndverker, for å gjøre det her, da.
(For da måtte man vel være butikksjef, mener jeg å huske).
Og etter at Magne Winnem hadde lovet, på telefonen, å dukka opp der, med en drill, (var det vel).
(Jeg mener at det må ha vært den her gangen.
Hvis det ikke var en annen gang).
Så sa Elisabeth Falkenberg det, om Magne Winnem, (før jeg flytta det her speilet), at ‘hva er det han ikke har, da’.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som både butikksjef Elisabeth Falkenberg og meg, hadde fri, fra Rimi Nylænde, (på den tida, som vi begge jobba, som ledere der).
(Kanskje Marianne Hansen hadde ledervakt?).
Så dro butikksjef Elisabeth Falkenberg meg med, for å se på en kjent butikk, som het Jacobs på Holtet, (husker jeg).
I den lille bybilen sin, (som vel var en VW Golf, (mener jeg å huske), som hu vel hadde to av, for hu kjøpte seg vel en ny, før den første, hadde rukket å bli så veldig gammel, sånn som jeg husker det, ihvertfall), da.
Dette var en butikk, som lå cirka fem minutter, å kjøre, unna der Rimi Nylænde lå, da.
Og de hadde masse ‘rare’ varer, (som delikatesser og spesialiteter, osv.), i sortimentet, som ikke Rimi-butikkene hadde, da.
Og prisene var vel også en god del høyere, enn på Rimi, (vil jeg si).
Men butikkstandarden var veldig bra, da.
Men nå var vel kanskje ikke vi på Rimi Nylænde, så værst heller, når det gjaldt butikkstandard.
Vi, (eller som oftest meg da), rakk å shine alle hyllene, i butikken, hver dag.
(Etter at alle varene var satt opp, da).
Så Rimi Nylænde så vanligvis helt strøken ut, da.
(Hyllene på Rimi Nylænde, de så hver morgen så strøkne ut, som de hyllene man kan se, i den Otto Jespersen-sketsjen, hvor han spiller han Friskusen, og tuller, og skal lage indiske vafler osv., i en Rimi-butikk.
Så bra pleide varehyllene, på Rimi Nylænde, å se ut da.
(Da jeg jobba som assistent der, ihvertfall).
Bortsett fra at jeg også pleide å ‘face’ varene, da.
For det så det ikke ut som, for meg, at de hadde gjort, i det TV-programmet).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En negativ ting, som jeg merket meg, på Jakobs på Holtet der.
Det var det, at de ikke hadde vippet opp, de tomme ‘etasje-skillerne’, på melkebura der.
Og alle containerne deres, i melkedisken, var nesten helt tomme, også da.
Så jeg fikk nesten litt sjokk, (må jeg innrømme), da jeg så den melkedisken, på Jacobs på Holtet der.
Hvor ingen av etasje-skillerne, ikke var vippet opp, da.
(Selv om alle melkebura, var mer eller mindre tomme, vel).
Så det var vanskelig for kundene der da, (vil jeg si), å få tak i de siste melkekartongene, (som stod helt nederst og innerst der, på melkecontainerne), da.
For Jacobs på Holtet hadde heller ikke dytta fram den siste melka, da.
(Noe som enhver butikkarbeider, (som har jobba en stund på gølvet), selv på Rema 1000, har lært seg å gjøre, vel).
Så det reagerte jeg litt på, (husker jeg), den ene gangen, (var det vel), som jeg var, på Jakobs på Holtet der.
(Den gangen hu Elisabeth Falkenberg dro meg med dit, da.
Før et personalmøte, eller noe sånt, vel).
At melkeavdelingen var veldig uryddig der da, (må man vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg skulle begynne å lære å bestille melk og brød, i Rimi.
(Mens jeg jobba som låseansvarlig, (må det vel ha vært), på Rimi Nylænde).
Så var det butikksjef Elisabeth Falkenberg, som lærte meg det, (husker jeg).
Jeg måtte dukke opp der, klokka sju, om morgenen, (husker jeg).
Og Elisabeth Falkenberg, hu dukka opp, til det samme tidspunktet da, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Men mens jeg selv hadde dusja, før jeg dro på jobb, og hadde helt nyvaska butikk-klær på meg.
Så tror jeg at Elisabeth Falkenberg, hadde droppa, å stikke innom dusjen, før hu dro på jobb.
For hu lukta litt svett vel, (mener jeg å huske, fra da vi var på det lille kontoret, på Rimi Nylænde sammen, for å ta melke- og brød-bestillinga da, var det vel), etter en natt, fylt med mer eller mindre het elskov, med sin lesbiske samboer Liv Undheim, i LO, (husker jeg at jeg lurte på, ihvertfall).
Og Elisabeth Falkenberg, hu hadde også på seg en lusekofte, (husker jeg), utapå butikk-klærna.
En lusekofte som hu pleide å ha på seg, før butikken åpna da, (var det vel).
Og hu ‘babla’ vel også noe om at jeg også måtte få meg en sånn lusekofte, vel.
(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Men lusekofte for meg, det var noe ikke engang bestefedrene mine gikk i, tror jeg.
Selv om jeg har sett et bilde, av faren min, og brødrene hans, som tenåringer.
(Fra 60-tallet, eller noe).
Og på det bildet, så hadde onkel Håkon på seg en lusekofte, (mener jeg å huske).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Når det gjaldt melkebestilling.
Så sa Elisabeth Falkenberg, at jeg skulle bestille så mye melk.
(Til en bestemt dag, da).
Som lagerbeholdningen, minus hvor mye melk vi solgte, den samme dagen, uka før.
Og så minus en halv dag til, liksom.
(Siden melka ikke dukka opp ved åpningstid, da).
Men jeg, jeg huska jo det, som Knut Hauge og meg, hadde vitsa om, da vi jobba, på OBS Triaden.
Nemlig at vi burde hatt ei ku, på taket, av Triaden-senteret.
Siden at assistenten der, (på OBS Triaden der), Claus, han pleide å bestille for lite melk, da.
(Ifølge Knut Hauge, ihvertfall).
Så istedet for å bestille en halv dag ekstra, liksom, da.
Så pleide jeg bare, (enkelt og greit), å bestille en dag ekstra, da.
Sånn at vi hadde litt lagerbeholdning, på melk, da.
Siden melka holdt seg, i 7-8 dager, (eller noe), da.
Så om vi hadde en halv dags ekstra beholdning.
Så betydde det bare at melka ble seende mer velfylt ut, og at vi nesten aldri ble utsolgt, (mente jeg da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Elisabeth Falkenberg, (må det vel ha vært), hu lærte meg også det, at man burde bestille mye kremfløte til torsdager, osv.
For på fredager, (og lørdager), så selger det mye kremfløte.
Mens på fredager, så hender det at melkebilen, er seinere ute.
Siden de da har med melk for lørdagen og.
(Siden de ikke leverer melk, på lørdager).
Og spesielt på dager som 16. mai og lille julaften, så solgte det mye kremfløte.
(For kundene bakte bløtkake, osv).
Men på de samme dagene, så ville ofte melka være seint ute, da.
Så det lønte seg, å bestille mye kremfløte, til 15. mai, og bittelille julaften, da.
For jeg har nesten ikke tall på hvor mange ganger, som jeg har jobba, som leder, i Rimi.
Også har en kollega bestilt for lite kremfløte.
Sånn at det er utsolgt, for kremfløte, mens vi venter på melkebilen, da.
I 11-12-tiden på fredager, 16. mai eller lille julaften, da.
Den feilen er vel ganske standard.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og kundene blir jo nesten hysteriske, (når det her skjer), for de skal jo bake kake, og trenger derfor kremfløte, og 17. mai-handelen eller julehandelen, blir vel helt ødelagt, da.
Og akkurat de handleturene, (før 17. mai og julaften), de husker nok kundene, resten av året.
Så derfor skulle liksom alt være så bra som mulig, i butikken, på 16. mai og lille julaften, da.
Så hvis det var sånn, at butikken solgte 150 pakker kremfløte, på 16. mai, året før.
Så pleide jeg å bestille kremfløte, sånn at vi fikk de 150 pakkene, på 15. mai, da.
Istedet for utpå formiddagen, på 16. mai.
For hvis man bestilte de 150 pakkene, til 16. mai.
Så ble det helvete i butikken, (må man vel nesten si), fram til melka dukka opp, da.
Og man ødela 17. mai-handelen, (eller julehandelen), for en ‘haug’ med kunder, da.
Sånn som min assistent-kollega, Irene Ottesen, gjorde en gang, husker jeg, (da hu bare hadde bestilt 10 kremfløte ekstra, eller noe, etter at jeg hadde bedt henne om å bestille ‘mange ekstra’, da hu ba meg om råd, da hu dreiv med melkebestillinga, til bittelille julaften vel), den første jula, som jeg jobba, på Rimi Bjørndal, (nemlig jula 1996, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en del fler ting, som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengsboende beboeren, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.