En gang, (det må vel ha vært sommeren 1994, antagelig), så var det en kunde, (en kar i 40-50-årene vel), som sa til en som het Magne, (som satt i kassa), på Rimi Nylænde, (mens jeg også var i kassaområdet), at det var bra, at det var noen blide/hyggelige karer, som jobba der, og ikke ‘de sure damene’.
Og da tenkte nok han kunden på butikksjef Elisabeth Falkenberg og assisterende butikksjef Hilde fra Rimi Hellerud, (tenker jeg).
Så de sjefene jeg hadde, på den tida som jeg fikk opplæring, som sjef, i Rimi.
De var nok ganske sure, da.
Så jeg hadde liksom press på meg, på å nesten være sur/strengt selv, mot medarbeiderne, da.
Da jeg ble låseansvarlig/aspirant, på Rimi Nylænde.
For hu Hilde fra Rimi Hellerud, hu klagde til meg, hvis jeg ikke oppførte meg strengt mot medarbeiderne.
For da ble hu og butikksjef Elisabeth Falkenberg upopulære da, sa hu.
(Som jeg har skrevet om tidligere, i den her boken).
Og jeg måtte jo nesten gjøre som de sjefene mine der sa, syntes jeg.
Siden jeg jo var helt fersk, som leder, i Rimi, på den her tiden.
Så derfor var jeg nok ikke så hyggelig, i tonen, mot medarbeiderne, den tida jeg jobba, som leder, i Rimi.
For hu Hilde fra Rimi Hellerud, hu fikk meg til å forandre tonen som jeg brukte, mot medarbeiderne da.
Sånn at ikke hu Hilde fra Rimi Hellerud og butikksjef Elisabeth Falkenberg, skulle bli upopulære, da.
Og dette var til og med etter at jeg hadde fått beskjed om, av nettopp hu Hilde fra Rimi Hellerud, at jeg kunne velge min egen lederstil, som leder, i Rimi.
Så jeg vil si at den lederopplæringa, som jeg fikk, i Rimi.
Den var bare noe tull, egentlig.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu Maylinn, som bodde på Ungbo, (på Hildegunn sitt gamle rom), etter at søstera mi flytta ut, fra Ungbo.
Hu hadde med en bikkje dit, en gang, (husker jeg).
Som jeg klappa, for Maylinn stod med bikkja, i gangen der, da.
Så jeg måtte gå forbi bikkja, for å komme dit jeg var på vei, da.
Men den bikkja hadde fettet pels, husker jeg.
Så den var ekkel å klappe da, husker jeg.
Så det var kanskje bikkja til mora til Maylinn, (eller noe).
(Som vel bodde i Lindeberg-området, forestilte jeg meg, ihvertfall).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Maylinn hadde også mange venninner.
En gang, så hadde hu ei venninne, (som fortsatt var i tenårene vel), med lyst hår, som var farget litt grønt vel, på besøk.
Hu satt i sofaen, i stua der, og sa til meg det, en gang, at ‘Oslo var som New York’.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Maylinn hadde også ei venninne, som var negresse.
Hu negressa var vel også fortsatt bare i tenårene, tror jeg.
Og hu bodde nesten hos Maylinn, og sov på rommet hennes omtrent hele tiden, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så var det en gang, som varmeovnen, hadde slutta å virke, på rommet, til Maylinn.
Og da hadde Maylinn og hu negerjenta, de hadde bare lagt seg på sofaene, inne i stua.
Med dyner og sånn, da
Og da mente jeg det, at det var ikke riktig, at de skulle ligge der, med dyner og sånn, da.
Og jeg skjønte det, at vi egentlig ikke trengte den panelovnen, som stod i gangen der.
Så jeg skrudde ned den, og sa at de kunne bruke den, på rommet sitt, da.
(For det var så kaldt der da, mente de).
Og da prata jeg vel med deres pakistanske venn, i 30-årene, om det her, mener jeg.
(Siden han var innom, da.
Og jeg fikk aldri så utrolig bra kontakt, med de her jentene, da.
(De var så stille av seg, liksom).
Så det var lettere å prate med han pakistaneren da, syntes jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg tok vel kjøretimer, på den her tida.
Så da hadde jeg ikke så mye penger, til å gå ut på byen for.
Og jeg hadde jo også en ekstrajobb, hos Norsk Idrettshjelp, på rundt den her tida.
Så de six-packene med øl, som jeg hadde stående, i det minste kjøleskapet, (som ingen andre hadde brukt, så lenge jeg bodde der vel, ihvertfall ikke etter at jeg ble den lengstboende beboeren der).
De ble stående i fred, for min del, da.
I en del måneder da, når jeg hadde masse annet, å drive med, enn å gå på byen, da.
Men det som skjedde da.
Det var at Maylinn og venninnene hennes.
De fant de six-packene mine, da.
Mens jeg var på jobben, (eller noe).
Og begynte å drikke opp de.
Og de fortalte meg vel det her, da.
Og sa at de skulle kjøpe ny øl.
Men det skjedde ikke.
Så jeg ble irritert da, på de her Lindeberg-jentene.
(Eller hva de var).
Og en gang, da jeg kom hjem fra jobben.
Så stod det ei jente, i gangen, utafor rommet, til hu Maylinn, da.
Og så kjefta jeg på henne da, (på grunn av de her øl-ene), for jeg trodde jo at det var hu Maylinn, som stod der.
Men så så jeg plutselig det, at dette ikke var Maylinn, (som stod der), men en veldig vakker, sexy, slank og smekker tenåringsjente da, som jeg ikke hadde sett før.
(Ei som var så fin/lekker, at det nesten gjorde vondt, å se på henne).
Så da dreit jeg meg jo ut litt, siden jeg trodde at det var hu Maylinn, da.
Men hva gjorde hu jenta stående i gangen, aleine der, hvis hu ikke var Maylinn, liksom?
Og hu veldig smekre jenta, hu snakka enda mindre, enn det hu Maylinn gjorde, da.
Men hu satt og så på TV, sammen med meg, i stua, på Ungbo der, en gang, husker jeg.
Og så kom Maylinn ut fra rommet sitt, og kjefta på henne.
Og Maylinn sa at hu var uhøflig, for det satt to pakistanske gutter, inne på rommet til Maylinn.
Som de hadde avtalt å møte da, (eller noe).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en gang, etter det her, så dukka hu veldig smekre tenåringsjenta opp, utafor rommet mitt, da.
Og banka på døra der, da.
For å tigge øl da, (var det vel).
Og hu var jo veldig vakker og pen, hu tenåringsjenta.
Så det var vanskelig å si nei da, (for å si det sånn).
Så jeg sa det var greit, hvis de kjøpte nye øl, da.
Men det gjorde de aldri, da.
Enda det gikk flere uker, vel.
Så en gang, som han pakistanske vennen til Maylinn, (i 30-åra), var på besøk.
Så klagde jeg, til Maylinn, sånn at han hørte det, da.
På at de aldri erstattet, den øl-en, som de hadde tatt, da.
Og da fikk jeg noen penger av han pakistaneren, for den øl-en, da, (husker jeg).
Så Maylinn var kanskje elskerinna, til han pakistaneren da, (eller noe).
Hva vet jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etterhvert, så tok jeg stereoanlegget mitt, inn på rommet mitt, igjen.
(Det var vel en gang, som Glenn Hesler sine kamerater ‘okkuperte’ stua, og spilte Axis and Allies der).
Noe sånt.
Og sommeren 1995, (må det vel ha vært), så tok jeg også TV-en, inn på rommet mitt, igjen.
For jeg følte meg ikke så hjemme, i stua der, lenger.
For hu Maylinn hadde ofte ‘okkupert’ stua da, med mange av sine venner.
Og det var en film, som nesten var som en pornofilm, som jeg hadde lyst til å se, som het Emanuelle, (eller noe), husker jeg.
(Som jeg hadde lest om i avisa, at ble sendt på TV, en kveld, sommeren 1995, var det vel).
Og den filmen, den hadde jeg ikke lyst til å se, sammen med halvparten av tenåringene fra Lindeberg, liksom.
Og da var det en pakistansk tenåringsgutt, som skuffet tiska om det, at jeg sikkert skulle se Emanuelle da, til hu Maylinn, (husker jeg, at jeg overhørte).
Den dagen jeg flytta TV-en, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mer som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.