En gang i året, (hver vår/sommer), så hadde Rimi et møte, på hovedkontoret, på Sinsen, for sine assisterende butikksjefer, (og aspiranter også vel), i Oslo-området.
Dette møtet, (som kanskje var på to-tre timer), det ble hvert år, etterfulgt av en båttur, med en innleid båt, på Oslofjorden.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg kjente ikke så mange andre, av de som var med, på den her turen.
Med unntak av Thomas Sanne, fra Rimi Nylænde, som hadde begynt som assistent, på Rimi Nordstrand, ikke så lenge før den her turen, vel.
(Før han etter ikke så lenge, begynte å jobbe i Stabburet vel, (altså det samme firmaet som Ihne Vagmo også begynte å jobbe i, og som skifta navn til Spis, etterhvert), og vel også ble konsulent for oss, på Rimi Nylænde, da).
Jeg kan ikke huske at jeg så Terje Sjølie, på den her assisterende-turen.
Så jeg kjente vel bare Thomas Sanne og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, (mener jeg å huske).
For Geir, på Rimi Karlsrud, hadde vel fått sparken muligens, på den her tida.
Og hu Liv, (også fra Rimi Karlsrud), kan jeg ikke huske å ha sett, på den her turen.
Men jeg husker at Anne-Katrine Skodvin, beklagde seg, på bussturen, fra hovedkontoret til Rimi, på Sinsen, og ned til Aker Brygge, over at hu syntes at det var så vanskelig å kjøpe seg klær, til de forskjellige sesongene, da.
Til ei annen distriktsjef-dame, som het Anne, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det ble jo litt rart for meg, på denne båtturen, siden den eneste kollegaen, som jeg kjente der, var Thomas Sanne, som jeg jo hadde vært sjef for, allerede sommeren før det her, (altså sommeren 1994, da).
(Som jeg har skrevet om, tidligere i denne boken).
Så man kan kanskje si det, at jeg var på den her båtturen, som en slags ‘senior-assistent’, (eller noe), da.
(For å fleipe litt, da).
Så det ble til, at jeg faktisk holdt meg mest sammen med de to distriktsjef-damene, Anne-Katrine Skodvin og hu Anne, (het hu vel), på begynnelsen av den her båtturen, da.
Før han Thomas Sanne, (etter en halvtime, eller noe, kanskje), ba meg om å komme bort til de andre assistentene der, da.
Så jeg følte meg kanskje litt ‘tufs’, på den her turen, siden jeg liksom ikke passa helt inn da, (må man vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var vel mellom femti og hundre assistenter, som var med på den her båtturen, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Ihvertfall så kjørte vi vel i to busser, (mener jeg å huske, ihvertfall), fra Sinsen og ned til Aker Brygge, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På de her båtturene, så var det vel alltid sånn, (mener jeg å huske, ihvertfall), at man kunne velge om man ville spise kylling eller reker, oppe på dekk, da.
Mens den her innleide båten tøffet forbi diverse holmer og øyer ut mot Bærum-kanten der, og muligens også litt videre utover mot Drøbak, da.
(I det relativt rolige farvannet, nesten helt innerst i Oslofjorden, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etterhvert, når sola begynte å varme litt mindre, vel.
Så forsvant vi ned, under dekk, på den rimelig store båten, da.
Og det var vel sånn, at vi fikk to-tre halvlitere gratis vel, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Og hvis man ville ha mer å drikke, så kunne man kjøpe det, for sine egne penger, vel.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker det, at da jeg satt under dekk der.
Så hadde jeg på en eller annen måte, havna ved siden av to unge assistent-damer, fra Rimi Oppsalstubben.
(Hvorav den ene vel var Hege Grymyr, (som seinere ble butikksjef på nettopp Rimi Oppsalstubben), hvis jeg har skjønt det riktig, ihvertfall).
Og de her to ‘snuppene’ da, (må man vel nesten kalle dem).
De satt jo og nesten skreik der, da.
Siden hu butikksjef-dama dem hadde, var så fæl, da.
For hu jobba bare i butikken, fra 9 til 17, mandag til fredag da, (eller noe).
Så de to unge butikkdamene, de måtte jobbe annenhver lørdag, da.
Så de klagde fælt da, (husker jeg), på den her båtturen.
(Selv om det jo egentlig var sånn her, for meg og.
Jeg måtte jo også jobbe annenhver lørdag, på den her tida.
Og jeg fikk ikke engang avspasering for det.
Som sikkert de her to assistent-damene fra Rimi Oppsalstubben fikk, da.
Hvis jeg skulle gjette, ihvertfall).
Fram til at Marianne Hansen, som først satt i kassa vel, ble forfremmet til låseansvarlig da, (var det vel), før sommerferien 1995, da, (må det vel ha vært).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter båtturen, så dro regionsjef Jon Bekkevoll, med seg en hel haug assistenter, til puben the Dubliner, som lå ikke så langt unna Aker Brygge der, da.
Og jeg hadde jo sitti sammen med Thomas Sanne og dem, og drikki og sånn, på den båten, da.
Og jeg ble vel litt brisen, av de tre-fire halvliterne som jeg vel drakk, ombord på båten, da.
Så jeg hang meg på Jon Bekkevoll og Thomas Sanne og dem, til the Dubliner da, (husker jeg).
For det var ennå tidlig på kvelden da, (hvis jeg husker det riktig).
Og jeg var liksom ikke vant til å gå hjem tidlig på kvelden, de gangene jeg var ute og drakk.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På the Dubliner, så la Jon Bekkevoll, (som jeg vel ikke hadde sett før, før det her båtturen, selv om jeg mener å huske, at Magne Winnem vel hadde nevnt navnet hans, en eller to ganger kanskje, når han snakka om jobben sin, (på fester sammen med andre Rimi-folk, osv.), i årene før det her, da).
Han la kredittkortet sitt, i baren der.
Og så lot han alle de assistentene som ville, drikke på hans kredittkort, da.
Men jeg hadde vel noen hundrelappet i lommeboka mi, og jeg visste vel heller ikke hvordan man drakk på et kredittkort, som noen hadde lagt i baren.
(Det var ikke noe jeg hadde gjort før, for å si det sånn).
Så jeg drakk for mine egne penger der, da.
Men plutselig så skjedde det noe rart der, husker jeg.
Og det var at alle de her assistentene.
(Eller om man kanskje heller burde kalle dem for fancluben til Jon Bekkevoll).
De begynte plutselig å synge på, en egen Jon Bekkevoll-sang, som de hadde da.
Og den gikk sånn her da, husker jeg, (til melodi av Jon Blund):
‘Hvem er denne karen med sekk og lue på.
Han ligner litt på nissen i grunn.
Det er ikke han, det er Jon Bekkevoll.
Han besøker store og små’.
(Og de siste ordene ble sunget med veldig dyp stemme da, husker jeg.
Sånn at det nesten ble som noe litt skremmende, over den her seansen da, syntes jeg vel kanskje).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og den sangen, den skjønte ikke jeg så mye av, da.
Så jeg begynte heller, å gå litt rundt, på den her puben, da.
Og jeg pleide liksom å være litt sånn sosial og omgjengelig, noen ganger, når jeg var ute på byen, da.
Så jeg ble faktisk kjent med ei ung irsk dame der.
(Utrolig nok, må man vel kanskje si).
Og hu spilte faktisk fløyte, i et irsk folkemusikk-band, som underholdt, på den her puben da, (husker jeg).
Så jeg satt litt sammen med de irske musikerne der, (i en halvtime, eller en time, eller noe sånt, kanskje da), husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og hu irske dama, som jeg satt og prata med der.
Hu måtte noen ganger gå fra bordet da, sammen med de andre musikerne, for å spille fløyte, da.
Og da husker jeg det, at jeg sa noe greier til henne, i fylla, da.
(En av de gangene, når hu kom tilbake igjen, til bordet der, da.
Etter å ha spilt noe irsk folkemusikk, da).
Nemlig at, ‘you play a mean flute’, (eller noe), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men så skjedde det noe rart igjen, (kan man vel kanskje si).
Nemlig det, at mens jeg satt der, sammen med hu irske folkemusikk-dama og de andre musikerne der.
Så dukka Thomas Sanne og et par andre Rimi-assistenter opp, ved det bordet jeg, (og også de irske folkemusikerne), satt ved der, da.
(Som var et bord, ikke så langt unna utgangen der, da).
Og da sa Thomas Sanne til meg, at de skulle på Thors Hammer.
(Og han lurte på om jeg ville være med da.
Men jeg svarte vel det, at jeg kanskje dukka opp der seinere.
Eller noe sånt).
Og da fortalte jeg det, (like etterpå da), til hu irske folkemusikk-dama, at dem hadde dratt på Thors Hammer, da.
Men at jeg hadde lest det, i Aftenposten vel, (eller om det muligens var i Natt og Dag, eller noe), at det utestedet nesten var et sånn halvveis nazi-sted da, (eller noe), hvor det noen ganger pleide å være bråk, vel.
(Noe sånt).
Og at jeg derfor ikke hadde hatt så utrolig lyst, til å bli med dem dit, da.
Men etter det her, så ble hu irske dama litt kjøligere og vel nesten avvisende da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Så etter en stund, så måtte jeg nesten stikke, jeg og, (syntes jeg).
Og da stakk jeg ned til Thors Hammer der, (jeg og).
Men da fant jeg ikke Thomas Sanne og dem der, husker jeg.
Så da tok jeg vel bare T-banen til Ellingsrudåsen, og dro hjem til Ungbo da, (mener jeg å huske, ihvertfall).
(For jeg skulle vel muligens jobbe dagen etter og).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.