Jeg husker det, at Magne Winnem, sommeren/høsten 1993, dro meg med, på en fotball-trening, med Rimi sitt bedriftsfotball-lag, på Ekeberg, (var det vel, hvis jeg husker det riktig).
Jeg husker at vi spilte mot noen små mål der, ute på en gressbane, på den her treninga, da.
Og jeg husker det, at jeg fikk ballen, rett foran målet, og en forsvarer var rett bak meg.
Og jeg husker det at jeg liksom la ballen en drøy halvmeter foran meg kanskje, da.
Og så kom forsvareren opp i ryggen på meg.
Og når jeg fikk igjen balansen og kontrollen, (etter å ha fått forsvareren opp i ryggen).
Så bare pirka jeg ballen inn i det lille målet der, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Noen uker/måneder, etter den her fotballtreninga.
Så ble jeg spurt, gjennom Magne Winnem, om jeg kunne være med, å spille en kamp, for Rimi sitt bedriftfotball-lag, da.
Og det sa jeg at var greit, da.
Kampen gikk i en ganske liten hall, på Voldsløkka, som ligger litt nord for Kiellands Plass, (der hvor jeg bodde i Uelands Gate, de første par ukene, som jeg bodde, i Oslo, som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).
Jeg tok T-banen ned til Jernbanetorget, fra Ellingsrudåsen.
Også tok jeg vel den bussen som pleide å hete 18-bussen, (da jeg gikk på NHI, på Frysja, det første året, som jeg bodde i Oslo), opp til ved Voldsløkka der da.
(Banen til Skeid er vel forresten like ved den hallen, hvis jeg husker det riktig).
Jeg var kanskje litt nervøs, siden jeg ikke hadde vært på Voldsløkka før vel.
Og jeg hadde jo bare vært på en trening, og aldri spilt noe bedriftsfotball før.
Og Magne Winnem skulle ikke være med å spille selv, (av en eller annen grunn).
Så jeg husker at jeg hadde veldig løs mage, den her søndagen.
Og måtte finne doen, i garderoben der, før jeg var klar til å spille.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi spilte mot et veldig bra lag, (sånn som jeg husker det).
Og Rimi lå etterhvert under med to-tre mål, uten å ha skapt de helt store sjansene vel.
Men plutselig så var Rimi organisert, med liksom fire-fem folk i angrep, over hele banens bredde, og like foran målet, til det andre laget, da.
Og jeg spilte vel i angrep, (ihvertfall ikke i forsvar, vel).
Og jeg fikk en ide, for jeg tenkte det, at det laget vi spilte mot, det var så bra, at vi måtte prøve å gjøre noe ekstra, for å få mål.
(For han keeperen var så bra da, på motstanderlaget).
Så jeg pekte til han på Rimi, som hadde ballen.
At jeg ville ha ballen, litt foran og til høyre for meg vel.
(Og jeg stod til høyre for målet til motstanderen, og så ut på banen, da).
Og når ballen kom, akkurat der jeg pekte, (må jeg si), som en kort pasning, da.
Så klinte jeg til, alt jeg kunne, med et hardt hælspark.
Som gikk mot det lengste hjørnet, i målet, til motstanderlaget.
Keeperen klarte såvidt å få gitt retur.
Men så var det en annen Rimi-spiller der, som fikk returen i beina vel, og klarte å få sparka ballen i mål, da.
Så da fikk Rimi også et mål, da.
Og spillet jevna seg vel litt mer ut, etter dette.
(Selv om Rimi vel likevel tapte kampen ganske klart, vel).
Og jeg fikk nesten en sjanse, alene mot keeper, en gang, mener jeg å huske.
Jeg husker ihvertfall det, at jeg tok ballen fra en motstander vel, og begynte å løpe mot motstandermålet, da.
Hvis jeg husker det riktig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter kampen, så sa jeg det, til de andre spillerne, fra Rimi, der.
(Litt vel fornøyd med meg selv kanskje, etter det hælsparket).
At dem bare kunne si fra, hvis dem trengte noen fler spillere, en seinere gang og.
(Noe sånt).
Men da var det noen der som ikke likte den måten jeg ga beskjed på, (eller noe), virka det som, for meg.
(Jeg mener ihvertfall at jeg overhørte noe ‘surving’ der, må man vel kalle det).
Og det blei aldri til, at jeg hørte noe mer, fra det her bedriftslaget, til Rimi, etter det her, da.
Og jeg husker ikke hva de folka på det laget het heller.
Selv om jeg mener at det var en kar der, med mørk/brun lugg/sveis, (eller noe), som var en slags kaptein, (eller noe), vel.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg fikk forresten flashback, her om dagen.
Og det lurer jeg på, om må ha vært fra tiden, som jeg var på Unge Høyre-møter, i Høires Hus, våren/sommeren 1991.
Det var vel bare et, eller maks to, møter, som jeg var på der.
Men jeg lurer på om det kan ha vært Jan Tore Sanner, som fortalte det, på et møte der, i Høires Hus, om at i Norge så var lovverket så rotete.
Og at det fantes hundrevis av lover som det burde ha vært ryddet opp i.
Men om det var hos Unge Høyre, det tørr jeg ikke å si helt sikkert.
Dette kan muligens også ha vært noe som en lærer har sagt, på en skole jeg har gått på, en gang i tida, også.
Det er mulig.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg fikk også to billetter, til filmen Secondløitnanten, i posten, (hos Ungbo, i Skansen Terrasse 23, på Ellingsrudåsen), ikke så lenge etter at jeg var ferdig, i militæret, (må det vel ha vært).
(Hvis det ikke var helt på slutten av militæret, da).
Men da hadde jeg ingen å gå på kino med, husker jeg.
Så jeg gikk aleine, på Colosseum kino, i Oslo Vest, (der hvor klassen min på ungdomsskolen hadde sett Staying Alive, og hvor Øystein Andersen pleide å dra meg med noen ganger, og vi satt i en kino-bar der en gang, blant annet, husker jeg, mens vi venta på at en kinoforestilling, skulle begynne, vel. Og det jo var også på Colosseum at jeg så Terminator 2, den gangen, som jeg traff Camilla Skriung, på vei til Majorstua T-banestasjon, etter kinoforestillingen, da).
Men jeg fikk bare brukt den ene billetten da, husker jeg.
For på den tida, som Secondløitnanten hadde premiere.
Så hadde jeg ikke så mange folk som jeg omgikks med, da, (husker jeg).
(Av en eller annen grunn).
Men jeg husker det da, at jeg satt i en ganske liten kinosal vel, på Colosseum kino der da, mens jeg prøvde å gjenkjenne meg selv, på lerretet, da.
(Noe som jeg ikke syntes at noe særlig lett, for å være ærlig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I tida etter militæret, så pleide Glenn Hesler, Magne Winnem, halvbroren min Axel og jeg, å drive mye med sport, på fritida.
På lørdager, om våren/sommeren, så pleide Glenn Hesler og jeg, (dette må vel ha vært i 1994), noen ganger å spille fotball, på et sted, som Glenn Hesler visste om.
Og det var på Skårer-sletta, mellom Metro-senteret og Triaden der, i Lørenskog.
(Men nærmere Metro-senteret enn Triaden, da).
Der var det en ikke så utrolig stor gressbane, som det hendte at vi spilte på, når jeg hadde fri fra jobben, osv.
(Selv om vi dro oftere, vil jeg si, til Lambertseter, hvor vi for det meste spilte tennis.
Jeg fikk en brukt tennis-racket, til bursdagen min, i 1994, (må det vel ha vært), av Glenn Hesler, og den racketen, den var det et så stort hode på, at den smashet jeg vel ikke så bra med, vel.
Så om det var for at jeg skulle spille dårligere, at jeg fikk den racketen.
Hm.
Hva vet jeg).
En gang, en lørdagskveld, (må det vel ha vært), som Glenn Hesler og jeg, spilte fotball, på Skårersletta der.
Så gikk det forbi to tenåringsjenter, (husker jeg).
Og de ville spille litt fotball med oss, da.
Og hu ene av dem, hu kjempa så mye mot meg, om ballen, og ville ikke gi seg, så det var jo nesten som forspill omtrent, (må man vel si).
(Og jeg var kanskje litt sliten fra før da, etter å ha spilt i mange timer antagelig, så jeg klarte kanskje ikke så lett å ta ballen, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en gang, som Axel, Glenn Hesler og jeg, spilte tennis, på Lambertseter.
(Sommeren 1994 eller 1995, vel).
Så var det ei pen, ung frøken der, som spilte tennis mot faren sin, (eller noe), husker jeg.
Og hu hadde noen store, stramme pupper, (husker jeg), som syntes godt, gjennom t-skjorta hennes, da.
Så mens hu og faren gikk forbi Axel, Glenn Hesler og meg, som stod å venta på en ledig tennisbane, eller nettopp hadde dukka opp der vel.
Så smalt det bare, ‘bomber og granater’, fra meg da.
Siden vi vel ikke var helt vant til det, å se sånne skikkelig ‘babes’, (må man vel kalle henne), på tennisbanene der, med skikkelig store pupper og sånn, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn forresten, noen ganger, på Lambertseter der, at en idrettsforening, (eller noe), lot en dør, til et rom, som det stod en brusmaskin i, stå åpen.
Og det var den samme typen gammeldagse brusmaskin, som de hadde inn en kjellerdør på Larvik sykehus der, på 70-tallet, (og som Frode Kølner vel viste meg, cirka nedenfor det rommet, som hu hjerneskada tanta hans, (som jeg har skrevet om i Min Bok), holdt til, vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da vi fant den brusautomaten, så skulle jeg liksom tøffe meg litt, for Axel og Glenn Hesler, og vise dem hvor sterk jeg hadde blitt, i Geværkompaniet, da.
Så da prøvde jeg det et par ganger, (husker jeg), å bare røske og dra noen brusflasker, ut av den brusautomaten, uten å betale, da.
Men det var bare en gang eller to, at jeg gadd det.
For dette var mest for sportens skyld, for meg liksom, (og jeg fikk vel kanskje også et flashback, til Larvik, på 70-tallet, hvor det ikke var helt uvanlig, for gutter, å prøve å rappe brusflasker, fra brusautomater, selv om det var veldig vanskelig, (husker jeg), og jeg vel aldri klarte å få til det selv, (men noen andre gutter fortalte meg at det var mulig, da)).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
‘Party-dressen’ min, den hadde jo blitt slitt ut, på byen, under studietiden.
Og jeg syntes vel ikke det, at det var så artig, på Radio 1 Club/Hit House lengre, som det hadde vært, på slutten av 80-tallet.
Og garderoben min, den var veldig liten da, etter studietiden og militæret.
Og Glenn Hesler han dro så godt som aldri ut på byen.
Og Axel var jo bare 15-16 år, på den her tida.
Så det hendte mye oftere, at jeg spilte fotball, badminton eller tennis i helgene.
Enn at jeg dro ut på byen og festa og drakk og tulla med damene, på den her tida, da.
For jeg bodde jo så langt unna Oslo sentrum, som man kunne komme omtrent, i Oslo.
I Skansen Terrasse 23 der, da.
Og hvis jeg skulle på byen, så måtte jeg gå aleine, for Magne Winnem, han hadde jo gifta seg med Elin Winnem og blitt ‘tøffel’, (må man vel kalle han).
Og Glenn Hesler, han gikk så og si aldri ut på byen, (av en eller annen grunn), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var sånn, at det nærmeste, det å gå ut på byen, som Glenn Hesler, noen ganger ble med på.
Det var at han ble med, noen ganger, til bowlinga, på Strømmen Storsenter der.
Hvor vi pleide å spille bordtennis, noen ganger.
Og det var jo artig det, men så mange damer, det var det vel kanskje ikke der, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en gang, som Pia liksom skulle være sosial, med Glenn Hesler og meg, av en eller annen grunn, da.
Så fikk hu oss til å dra til Strømmen Storsenter da, for å spille biljard vel.
(I Glenn Hesler sin bil da, siden jeg selv ikke hadde lappen og bil ennå, på den her tida).
Men den ‘seansen’, da Pia liksom skulle ‘finne på noe sosialt’, på bowlinga, på Strømmen Storsenter der, da.
Det ble som noe kunstig, for meg, vil jeg nesten si.
Dette var liksom ikke som noe Pia selv hadde lyst til å gjøre, (virka det som, for meg).
Det ble som noe påtvunget, da, (må man vel kanskje si).
Så hva Pia mente med å dra med Glenn Hesler og meg, på den her påtvungne og humørløse seansen, (må man vel kalle den), på bowlinga, på Strømmen Storsenter der, det veit jeg ikke.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg jobba i Rimi.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.