En gang, som jeg møtte hu Sophie, på T-banen, på vei til jobb, (må det vel ha vært).
Så prata vi om studier og sånn, da.
Og jeg fortalte vel det, at jeg hadde gått to år, på NHI, men mangla sju vekttall da, på å få en grad.
(Jeg hadde 33 av 40 vekttall, da).
Men jeg fortalte vel også det, at jeg lurte på, om jeg skulle prøve å få meg en karriere, i Rimi.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var jo nedgangstider, på begynnelsen, av 90-tallet.
Og vi fikk jo høre det, det første året, på NHI.
(Av en elevrådsformann, eller noe).
At det ikke var lett, å få jobb, etter kun to år, på NHI.
Så det frista ikke så mye, husker jeg, å fortsette med studier.
For jeg var jo ikke garantert jobb, uansett, selv om jeg fikk med den kandidat-graden, fra NHI.
Og en ting som ihvertfall ikke fristet.
Det var å få mer gjeld.
For jeg syntes vel at jeg hadde nok studielån.
Den regningen, på 5-6.000, som jeg fikk fra Lånekassa, mens jeg var i militæret.
Den ga litt avsmak, på å ta opp mer lån, må jeg si.
Siden jeg jo fikk den regninga, mens jeg avtjente førstegangstjenesten.
Noe som jeg nesten syntes, at var som å få et slag på trynet.
Hvordan forestilte Lånekassa seg det, at en som tjente 900 kroner hver fjortende dag, skulle klare å betale en sånn regning?
Nei, det ble bare dumt, syntes jeg.
Så jeg bestemte meg for det da, (i 1993), at jeg ikke ønsket å ha mer studielån, da.
Og istedet så satset jeg bare på å få meg en karriere, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men det var ikke sånn, at det å jobbe i butikk, var plan A.
Nei, det jeg egentlig ønsket, etter at jeg var ferdig med militæret.
Det var å få meg en kontorjobb, som ikke var så slitsom, sånn at jeg kunne drive med programutvikling, (sånn som å for eksempel fortsette med kryssordprogrammet mitt), på fritida.
(Noe jeg vel også fortalte om, til Glenn Hesler og muligens søstera mi vel.
At jeg ville prøve å få til.
Og jeg prata vel også om det her, med han jeg haika med, fra ved Ilseng der, mens jeg var i Geværkompaniet, (innimellom EU-diskuteringa).
(Dagen før jeg møtte Nina Monsen, for siste gang, på Stovner Senter, våren 1993).
At jeg syntes at det var artigere, å jobbe med programutvikling, enn i kassa, i en butikk, for når man drev med programutvikling, så fikk man liksom se et resultat, av alt arbeidet, da.
Mens når man jobbet i kassa, i en butikk, så var det liksom ganske hardt arbeid, hele tiden, uten at man fikk se noen særlig resultater av det, da.
Ihvertfall ikke som en vanlig kassamedarbeider).
Så jeg søkte masse kontorjobber da, etter militæret.
Men jeg fikk ingen av dem.
(Av en eller annen grunn).
Så man kan si det, at å få en datajobb, det var plan A.
Men sjansen for å få det, trodde jeg var liten, etter at jeg ikke fikk en datajobb, i Forsvaret.
Så da gikk jeg for plan B, som var å få meg en enkel kontorjobb, mens jeg drev med programutvikling, som selvstendig næringsdrivende, på fritiden.
Men det gikk også i vasken, siden jeg ikke fikk meg en kontorjobb.
Så da gikk jeg for plan C, som var å få meg en karriere i Rimi.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og søstera mi bodde jo også hos meg.
Så studier var egentlig lite aktuelt.
For søstera mi var også arbeidsledig, og hu hadde enda mindre penger enn meg.
Og vi hadde felles økonomi, (må jeg vel si).
(Eller egentlig min økonomi, må jeg vel si.
For søstera mi var vel treig, med å registrere seg som arbeidsledig, (eller noe sånt)).
For jeg husker det, at etter at jeg fikk de tre vaktene i uka, på Rimi Nylænde.
Så tenkte jeg jo sånn, at stormen var ridd av liksom, (når det gjaldt økonomien min).
Men da var det en siste regning igjen da, å betale.
Husker jeg, at søstera mi gjorde meg oppmerksom på.
Også satt søstera mi meg liksom på prøve da, og spurte hvordan jeg skulle få betalt den regningen, da.
(Som jeg ikke husker akkurat hva var nå).
Og da sa jeg det, (siden jeg jo visste at jeg hadde kontroll, jeg hadde jo tre vakter i uka, på Rimi Nylænde, og en vakt hver fjortende dag, på Rimi Munkelia, så med ekstrajobbing på Rimi Karlsrud, (når noen var syke der), så ble det nesten som heltid, og husleia på Ungbo, den var jo bare 1600 kroner, i måneden, eller noe, så da klarte jeg meg jo greit, for å si det sånn), at jeg får ringe faren min, og høre om jeg kan låne noe penger av han.
For jeg måtte jo svare noe til Pia da, syntes jeg.
Og da fikk jeg låne tusen kroner, av faren min, husker jeg.
Som han satte inn på kontoen min, eller noe.
Når skal du ha tilbake de pengene, spurte jeg.
Det skal jeg si fra til deg om, svarte faren min, da.
Og det hørte jeg aldri noe mer om.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men da var jeg/vi egentlig over kneika.
For da hadde jeg jo fått en god del faste vakter og sånn.
Men Pia maste litt da, om en regning.
Nå husker jeg ikke hvilken regning, som det kan ha vært, igjen.
Men om den regningen hadde ligget, i en ukes tid, så hadde vel ikke det vært verdens undergang, kanskje.
(Uten at jeg husker nøyaktig hvordan regning det her var, igjen).
Men søstera mi maste da, så jeg måtte nesten svare noe da, syntes jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at jeg hadde jobbet noen måneder, på Rimi Nylænde, så skulle jeg på jobbintervju, som assistent, på Rimi Klemetsrud, (der hvor det heter Rimi Mortensrud nå).
Distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hu hadde jeg hatt et eller to møter med.
Og til henne, så hadde jeg sagt det, at målet mitt, det var å bli assisterende butikksjef eller butikksjef.
(Så målet mitt var ikke å jobbe i Rimi, resten av livet.
Men Magne Winnem han sa det til meg.
At når man først hadde begynt å jobbe i Rimi, så så det bra ut, på CV-en, at man hadde vært butikksjef.
Så jeg satsa på å først bli assisterende butikksjef eller butikksjef da.
Og så kanskje fortsette innen data, som var mitt egentlig felt, da.
Når jeg hadde fått mer kontroll på økonomien, osv).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dette jobbintervjuet, det var samme dag, som utenriksminister Johan Jørgen Holst døde, husker jeg.
(Og det var 13. januar 1994, så jeg på Wikipedia nå).
Dette dødsfallet, det hørte jeg om, på en radio, som stod på, på pauserommet, hvor jeg satt og venta, før jobbintervjuet.
Så jeg var litt nedfor, i jobbintervjuet, da.
Fordi Holst var nesten som en helt, i Norge, på denne tiden, siden han var en av hovedpersonene, bak Oslo-avtalen, i Midt-Østen, (mener jeg å huske).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Butikksjef på Rimi Klemetsrud, det var Rune Løvdahl, (mener jeg at han het).
Det viste seg at han hadde jobbet på OBS Triaden, (eller om det var Matland).
Ihvertfall så var han onkelen, til hu Cathrine Løvdahl, som jobba i frukta, på OBS Triaden, (og som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).
Jeg fortalte at jeg visste hvem hu var da.
For jeg hadde jo prata med henne, på spiserommet noen ganger, på OBS Triaden, om at hu studerte juss, osv.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Løvdahl likte ikke OBS Triaden.
Men jeg hadde lest det et sted, at man ikke burde prate ‘dritt’, om sine tidligere arbeidsgivere, i jobbintervju.
Så jeg sa ikke noe dritt om OBS Triaden, da.
Før dette jobbintervjuet, så hadde jeg fått et tips, av Magne Winnem, forresten.
For distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hu var også med på dette jobbintervjuet, da.
(Hu heiv ut en far, av en ansatt, som satt på spiserommet der, forresten, husker jeg.
Før jobbintervjuet begynte).
Og Winnem hadde sagt til meg det, at Skodvin, hu likte å prate, om alt som hadde med ‘supermarked’, å gjøre, da.
Så det var kanskje derfor, at jeg begynte å prate om OBS Triaden da, (og at det var et stort supermarked, eller noe), da.
Det er mulig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi tre gikk litt rundt, på Rimi Klemetsrud der, da.
Og jeg forklarte det, at når jeg rydda hyller, så rydda jeg sånn, at facingen, på varene, stod samme vei.
(Nemlig rett mot kundene da).
For sånn var det nemlig ikke, i de hyllene, som vi gikk forbi, på Rimi Klemetsrud, da.
Men jeg ville forklare det, at jeg prøvde å få butikken til å se bra ut, og sånn, på Rimi Nylænde, da.
Og at jeg var en perfeksjonist da, (må man vel nesten si).
Og da begynte han Løvdahl, å prate om det, at han trengte noen til å ta melkerommet.
Og da forklarte jeg vel det, at jeg var vant til å ta melkerommet, da.
(For det hadde jeg jo pleid å ta, på både Rimi Munkelia og Rimi Nylænde, da).
Uansett, så var Løvdahl og jeg, litt uenige, om ting, som hvordan OBS Triaden var og facing av hyller, (må man vel kanskje si).
Så det endte med at jeg ikke fikk den jobben, da.
Men Anne-Katrine Skodvin, hu fortalte meg det, at hu ville heller satse på meg, på Rimi Nylænde, da.
Så når våren kom, i 1994, så begynte jeg å få opplæring, som leder, på Rimi Nylænde, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, de årene, som jeg jobba, i Rimi.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.