En gang, mens jeg avtjente førstegangstjenesten, i Geværkompaniet.
Så skjedde det en merkelig hendelse.
Et sluttstykkehode, til en AG3, hadde forsvunnet.
Og sluttstykkehodet, det regnes som ‘hoveddelen’, på våpenet.
Man kan bytte mange deler, på AG3-en, men sluttstykkehodet er liksom ‘hoved-delen’, da.
Hvis den blir borte, så er våpenet også borte liksom.
(Hvis jeg ikke har misforstått da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det ble fullt ‘rabalder’, og ingen fikk lov til å ta helgeperm, før dette sluttstykkehodet ble funnet da.
Og alle fikk sine skap gjennomsøkt.
Jeg husker at jeg syntes at dette var pinlig.
Vanligvis, så var jeg ikke flau, over å gå rundt med den store, rosa bagen, som Magne Winnem hadde lånt meg, før jeg skulle i militæret.
Men når troppsjef Frøshaug, som liksom var en barsking da, skulle begynne å grave nedi bagen min, så ble jeg litt flau, husker jeg, (siden denne bagen var rosa da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Frøshaug fant en bærepose fra militær-butikken Top Secret, ved Youngstorget, i Oslo, oppi bagen min da.
Og da han så oppi der, så utbrøt han ‘varmeposer, Ribsskog’.
Og dette var jo da fordi at jeg var sånn at jeg ofte frøys litt, i militæret, siden det ofte var ganske kaldt, i Elverum og på de stedene vi pleide å dra på øvelse, da.
Og det var en eller annen medsoldat som hadde tipset meg om det her, på begynnelsen av førstegangstjeneste-året, om at det gikk an å kjøpe sånne varmeposer da.
(Som var noen plastposer med noe kjemisk pulver i, som ble varmt da, (i noen timer), hvis man ristet på posen).
Så før jeg dro i militæret, så hadde jeg ikke hørt om hverken den butikken Top Secret, (ihvertfall så hadde jeg aldri kjøpt noe der), eller varmeposer.
Men jeg frøys så mye i militæret, så derfor pleide jeg å dra en del ganger til Top Secret, for å kjøpe varmeposer da, som vel kostet ti kroner stykket, tror jeg.
Og da, så kjøpte jeg vel gjerne ti sånne varmeposer av gangen, tror jeg.
Og gikk kanskje med en sånn varmepose i en av lommene på feltjakka da, (hvis jeg husker det riktig), ihvertfall på øvelsene.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Til slutt så hadde visst det sluttstykkehodet dukket opp, midt ute på kompaniets oppstillingsplass, (ble det sagt, ihvertfall).
Og vi fikk endelig lov til å ta helgeperm da.
(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En ting jeg ikke likte, som vanlig menig.
Det var at troppsbefalet liksom pirka på en, hele tida.
‘Armsving, Ribsskog’, klagde de ofte, når vi dreiv med slutta orden, (som det ble kalt).
Og hvis man måtte inn på troppens kontor, for å melde fra om noe.
Så hendte det at man ble vist ut på gangen, (av en eller annen grunn), og så måtte man melde seg på nytt da, kanskje med høyere stemme, (eller noe).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men i en prestens time, en gang, så tok jeg igjen litt, (husker jeg).
For der, så skjønte jeg det, at jeg kunne si min mening da.
Uten å bli beordra til å holde kjeft, (eller noe), av troppsbefalet da.
Så jeg begynte jo å diskutere høyt med leirpresten da, om det og det andre, i bibelen, da.
Mens troppsbefalet bare måtte stå der og høre på da.
Så da fikk jeg liksom hevda meg litt, (og prata litt høyt), jeg og da.
Etter å for det meste ha blitt, (mer eller mindre), kua der, (må man vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I militæret, så skulle man forresten prate ‘militært’ og, lærte vi, under rekrutten der vel.
Det var vel sersjant Johansen, (mener jeg å huske ihvertfall), som fortalte oss det, at i militæret, så var det ikke lov å si ‘beskjed’, for bæsje, det gjorde man på do.
(Noe sånt).
Neida, vi skulle istedet si ‘melding’.
Og sånn var det vel med noen andre, ‘vanlige’ ord og, tror jeg.
Som vi ikke fikk lov til å bruke da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Sersjant Johansen, han kunne liksom ‘ta av’ noen ganger og, må man vel si.
Jeg husker en gang, som jeg meldte av badet, på brakka, på Terningmoen.
Og da, så gikk sersjant Johansen inn på en av doene, og tok en finger på doskåla og liksom smakte på fingeren sin da.
‘Det er piss!’, sa sersjant Johansen så.
(Også spytta han vel).
Men dette var nok bare noe tull, hele greia, vil jeg si.
For jeg hadde vel vaska doen normalt, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
(Og tørka av med noe dopapir, som vi vel pleide å gjøre da).
Så sjansen for at det skulle være noe piss der, på den doen, den var nok minimal, vil jeg si.
Og jeg mener å huske, at jeg sa det til de andre soldatene, på brakka, at det så ut som at sersjant Johansen bytta finger, før han tok den her ‘smake-fingeren’ sin, i munnen da.
Sånn at han nok bare ‘kødda’ da, vil jeg si.
(Av en eller annen grunn).
Så jeg så bare på det her som noe morsomt da, fra sersjant Johansen.
(At han ville lage litt ‘show’ liksom).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også en vandrehistorie, som gikk rundt, med et lignende tema.
En soldat, som ville dimme, han hadde lagt sjokoladepudding, oppi doen.
Også hadde et befal, (eller hva det var), spurt han hva det var.
‘Det er bæsj’, hadde soldaten svart, også hadde han tatt sjokoladepudding på fingeren, og smakt på det da.
Også hadde han fått dimme da.
Var det vel Pettersen, fra Fredrikstad, som fortalte.
Så det var vel på grunn av den vitsen, at jeg bare lo av sersjant Johansen, når han gjorde noe lignende, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en god del mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.