En av de siste månedene, som jeg var, i Geværkompaniet.
Så fikk jeg plutselig en studielån-regning, på fem-seks tusen vel.
(Noe sånt).
Fra Lånekassa da.
Som soldat, så fikk jeg jo 800-900 kroner utbetalt, hver fjortende dag.
(Noe sånt).
Og Rimi-lønna, den gikk jo også med i det store sluket da, (for å si det sånn).
Det gikk for eksempel med en god del penger til øvelser, for da pleide jeg å kjøpe inn mye røyk, sjokolade og varmeposer da, med mere.
Så jeg hadde jo ingen mulighet, til å betale denne Lånekasse-regninga.
For jeg avtjente jo førstegangstjenesten.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde jo lært det, at inkasso, det var fy og skam.
Og jeg hadde kanskje litt hjemlengsel, til Bergeråsen.
(Jeg leste noen av bøkene i August-triologien, til Hamsun, på den her tida, og det er bøker som får en til å føle seg rotløs og til å få hjemlengsel, har jeg lest i et intervju, med en utenlandsk Hamsun-fan, i Aftenposten en gang, seinere på 90-tallet, (mener jeg å huske)).
Så jeg kunne nok antagelig bare ha sendt et brev, til Lånekassa, om at jeg måtte få utsettelse.
Men jeg var litt stolt også kanskje over å ha klart meg gjennom vinteren, i Geværkompaniet, og siden jeg hadde fått mange ferdighetsmerker, til å ha på permuniformen min, (som også hadde et birkebeinermerke, på skulderen).
Så jeg ringte faren min da, og spurte han, om jeg kunne få låne penger, til å betale den her regninga da.
Så en lørdag, (må det vel ha vært), våren 1993.
Så tok jeg tog til Drammen og buss videre til Bergeråsen, i permuniform, (for da betalte man bare 10 prosent, av vanlig billettpris, på toget, da).
Og så gikk jeg fra bussholdeplassen, ved Gamlehjemmet, og ned til ‘Haldis-huset’, nesten nederst i Havnehagen der.
Jeg gikk i perm-uniform, men jeg gadd ikke å ta på meg bereten, husker jeg.
Siden jeg følte meg så hjemme, på Bergeråsen, da.
Og også siden det ikke var noe politi der, (nærmeste lensmann holdt til i Svelvik, en snau mil lenger nord), og langt mindre noe militærpoliti.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg satt ganske stivt, i permuniformen min, i stua til Haldis der, og prata med faren min og Haldis, som også satt i stua der da.
De lånte meg noen tusenlapper, til å betale studielån-regninga med da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Haldis fortalte meg også det, at Christell hadde blitt så vanskelig å ha med å gjøre, i det siste, så hu lurte på om jeg ville ‘ha’ henne, da.
Jeg fikk jo helt sjokk, og tenkte vel noe sånt, som at vi var vel i Norge og ikke i et land i den tredje verden.
Så Christell bestemte vel selv, hvilken mann hun ville ha, (tenkte jeg da).
Og jeg var ikke sikker på om Haldis tulla, eller ikke, heller, (skal jeg være ærlig).
For så godt kjente jeg ikke Haldis.
Og dessuten, så bodde jeg jo på Ungbo, og var i Geværkompaniet, og Christell ville vel ikke vært fornøyd med å bo på Ungbo, hvis jeg skulle tippe, heller.
Så jeg ble bare sittende der helt stum, og svarte ikke, når Haldis spurte om jeg ville ha Christell, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en god del mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.