Da bussen vår, (eller om det var mer enn en buss), fra Terningmoen, kom fram, til Kvikne, i Østerdalen, utpå søndagen, dagen etter, at jeg hadde vært på middagsselskap, hos tante Ellen sin venn, i Oslo.
Så stoppet bussene ved fotballbanen, til Kvikne IL, (heter vel det laget).
Der var det også en slags hall, hvor vi soldatene gikk inn, et par av gangen da.
Og hvor vi fikk utdelt ekte norske uniformer, fra andre verdenskrig.
Vi fikk sko, bukse, jakke og lue, utdelt av noen damer, som var ansatt av filmselskapet vel.
Jeg fant også en fotball, som lå ute på banen, til Kvikne der.
Og noen i troppen, spurte sersjant Dybvig, og han sa at det var greit, at vi tok med den fotballen, til der filmen ble spilt inn da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi skulle være i Kvikne, i tre-fire dager vel.
Og vi bodde på campingplassen, i bygda, husker jeg.
Vi hadde vel med oss lagstelt, som vi lå i vel.
Og det var ikke de verste teltene.
For lagsteltene, de hadde en vedovn, stående i midten, av teltet.
Mens hvis vi bodde i knappetelt, så hadde vi kun en primus, (av modell Primus Optimus vel), som ble drevet av parafin, til å varme oss på.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
De som var med på filminnspillingen, fra Terningmoen, det var hele tropp 1 og cirka halvparten av en annen tropp vel.
Så vi var kanskje cirka hundre soldater der, eller noe.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Filminnspillingen, den foregikk på en gård, som lå en eller to kilometer, unna campingplassen vel.
Kvikne er en liten bygd, og det var ikke noe utested, i bygda, tror jeg.
Men de hadde vel en bensinstasjon der, husker jeg.
(Og sikkert en matbutikk og vel).
Og det var en kiosk, på campingplassen, hvor man kunne kjøpe cola, røyk, aviser og godteri og sånn da.
Så da var jeg fornøyd, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var mye dødtid, under filminnspillingen.
Så ofte, så satt vi bare nesten apatiske der, et eller annet sted, på den gården da.
Men vi spilte også en del fotball der faktisk.
Med den fotballen, som jeg hadde funnet, nede på banen til Kvikne da, den første dagen der.
På et jorde, som sikkert hørte til den gården da.
Så det var nok ikke så veldig teknisk fotball, akkurat.
Men det var ikke så mye annet å gjøre der da, (for å si det sånn).
Og en gang, mens vi spilte fotball der, så kom to ‘småttinger’, fra film-crewet, og spurte om de fikk være med, (husker jeg).
Og det lurer jeg på om kan ha vært Harald Eia og Harald Swartz.
Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg syntes egentlig det, at de norske 40-talls uniformene, ble litt kjedelige, sammenligna med de tyske nazi-uniformene, som dem også hadde, på filminnspillingen der da.
Så da de leita etter blonde folk, som skulle spille tyskere da.
Så meldte jeg meg, til film-crewet, og sa det, at jeg var blond da.
Men jeg var ikke så blond da, så jeg fikk ikke være tysker, med en gang.
(Tror jeg at var grunnen, ihvertfall).
Men de fant ikke fler lyse-blonde da, (tror jeg at var grunnen), så jeg fikk etterhvert være tysk soldat, i nazi-uniform, også der da.
(Siden jeg kjeda meg da).
Så jeg er med i den filmen, (Secondløitnanten), både som norsk soldat og tysk nazi-soldat da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og den gangen som Eia og Swartz, (eller hvem det kan ha vært, for jeg har seinere lest på nettet, at de to var med, på å lage den filmen), var med å spille fotball, med oss soldatene.
Så spilte jeg vel i tysk nazi-uniform, (fra andre verdenskrig), tror jeg.
Og kompanisjef Isefjær, han stod i mål da.
Og jeg var litt irritert på Isefjær, etter den spioneringa hans, da Pettersen og jeg, kjøpte burgere, i Elverum, den første helgepermen.
(Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).
Så da jeg fikk en høy sentring, så dempet jeg den kaldt, med kroppen, (må man vel si), og lot ballen falle, ned mot jordet, (mens jeg ikke så på ballen da).
(Og lot som at jeg var litt ‘noldus’ kanskje da.
Sånn at kaptein Isefjær, kanskje trodde, at jeg ikke visste hvor jeg hadde ballen).
Men akkurat like før ballen traff jordet, så klinte jeg til, (alt jeg klarte omtrent), med utsida av høyrefoten da.
Og ballen føyk inn i ‘målet’, mellom kaptein Isefjær og ‘stanga’, og forsvant kanskje 50-100 meter, i retning av gården da.
(Mitt spesialskudd, (må man vel kalle det), som jeg hadde trent på, en del ganger, om somrene, da jeg bodde alene, i Leirfaret 4B, under oppveksten, og pleide å skyte ballen, blant annet inn i en lav mur, som gikk som et slags gjerde, på den side av hagen ‘min’, som lå nedenfor en skråning, som tilhørte tomta, til naboene, (som var sosialklienter vel), nemlig Lille-Oddis og de da).
Og jeg scorte vel også enda et mål, på kaptein Isefjær, seinere i den kampen, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og mens vi sparka fotball, på det jordet der, oppe i Kvikne da.
Så hendte det at det dukka opp noen folk fra filminnspillinga der da.
Og sa til oss det, at nå kunne vi ikke sparke fotball, på så og så mange minutter da.
For da skulle dem filme noe greier da.
Og de ville ikke ha med lyden av fotballsparking, i bakgrunnen, på filmen, liksom da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var en amerikaner, (tror jeg at det var, ihvertfall), som var med, og ledet mye av filminnspillinga der da.
Og lagfører Marvin Bricen, (broren til Silvany Bricen), han fikk litt ‘tyn’ der, av han amerikaneren da.
For Bricen er jo neger.
(Eller mulatt da).
Og han stod bare der han fikk beskjed om å stå vel.
(Alle soldatene stod i sånne norske 40-talls-uniformer, på en slags oppstillingsplass, på den gården da.
Som statister da).
Også kom han amerikaneren bort til Bricen, og sa, (eller nesten ropte til han), at han måtte stelle seg bakerst, under filminga da.
For dette skulle liksom være fra 40-tallet, og ikke fra 90-tallet da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, i Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.