Den sommeren jeg fikk så lite feriepenger, (som jeg skrev om i et tidligere kapittel), nemlig sommeren 1991.
Så dro Magne Winnem med ned til hybelleiligheten hans i Waldemar Thranes gate, (husker jeg), for å spille roulette, om penger.
Jeg forklarte at jeg hadde dårlig råd.
Og Magne Winnem sa at jeg kunne låne penger vel.
Men etter at vi hadde spilt, og jeg gikk i minus.
Så sa Winnem at ville ha pengene likevel, for ellers så var det ikke noe kult å vinne.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Cecilie Hyde, hun flytta til Oslo, et par år etter meg, (mener jeg).
Jeg husker ikke helt nøyaktig hvor hun bodde, men det var ved nederst i Maridalsveien, eller noe sånt vel.
Jeg husker at jeg var med min søster Pia, på besøk til henne, en gang.
Cecilie Hyde fortalte det at hun jobba med narkomane, i en avrusingsklinikk.
Det var visst en kjent musiker der og, som var narkoman.
‘Er _du_ narkoman/heroinist’, hadde visst Hyde spurt denne musikeren om, da hu begynte å jobbe der, (sa hu).
‘Ja’, (eller noe), hadde visst musikeren svart da.
Men Hyde fortalte det, at hu hadde taushetsplikt.
Så hu ville ikke si hvem denne musikeren var da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, før hu flytta til Oslo, så klagde forresten Hyde til meg, på at hu fikk så mange bøter, i posten, fra Oslo Sporveier.
Hu lurte på om det var Lill (Beate Gustavesen), som sa at hu het Cecilie Hyde, når hu ble tatt i kontroller.
Det visste ikke jeg noe om, så jeg svarte ikke.
Men jeg lo litt inni meg ihvertfall da.
For Cecilie Hyde var liksom litt sånn sjefete, (eller hva man skal kalle det).
Så det var litt morsomt, hvis noen tulla med henne og, syntes jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den siste gangen, som jeg så Hyde, det var vel noen år etter at hu fortalte at hu jobba på avrusningsklinikk.
Jeg dro inn på det utestedet, i Karl Johan, som lå over Manhattan/Underhuset der.
(Et sted Winnem og jeg hadde pleid å dratt på en del, det første året, som jeg bodde i Oslo).
Cecilie Hyde satt der, sammen med en tøff kar vel, som gikk bort fra bordet, en stund, vel.
‘Går du her?’, (eller noe), spurte Hyde.
Akkurat som at jeg var for kul til å være der, eller noe.
Jeg skjønte ikke helt hva Hyde mente.
Men jeg skjønte at jeg ikke var ønsket da.
Så jeg dro ut derfra igjen.
Det hadde kanskje vært litt hyggelig å tatt en prat.
Men når Hyde ikke ville prate engang så.
Så var det jo hundrevis av andre utesteder i Oslo, liksom.
Så jeg bare stakk derfra.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Noen år etter dette igjen forresten.
Rundt 1996 kanskje.
Så fortalte min søster Pia, til mora mi Karen, (mens jeg overhørte det), i Pia sin Ungbo-leilighet, i Tromsøgata, i Oslo.
At Cecilie Hyde hadde fortalt søstera mi Pia en gang, at hu hadde vært forelska i henne.
Så søstera mi fortalte det, til mora mi, (og meg), at Cecilie Hyde var lesbisk da.
(Eller ihvertfall bifil).
Og Pia sa at hu hadde fått sjokk da, (eller noe sånt), da hu hørte det, at Hyde hadde vært forelsket i henne da.
(For mora mi spurte kanskje hvordan det gikk med Cecilie Hyde da.
Også forklarte vel søstera mi, hvorfor hu ikke hadde noe mer med Cecilie Hyde å gjøre da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Magne Winnem hadde jo vært så mye hos meg, da jeg flytta til Oslo, et par år før det her.
Så jeg var en god del, hos Magne Winnem, da han fikk seg Rimi-leilighet, i Waldemar Thranes gate, våren/sommeren 1991, var det vel.
En gang, så var vel til og med Axel med, mener jeg å huske.
Det var en gang som Magne ville spille badminton, oppe på toppen av St. Hanshaugen der.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en annen gang, som søstera mi Pia og jeg, var på ute på byen, eller noe.
Sommeren 1991 kanskje vel.
Og hu ikke hadde noe sted å sove over.
Så dro jeg med henne opp til Rimi-leilighetene der, i Waldemar Thranes gate.
Også maste jeg på Magne Winnem, sånn at vi begge fikk lov, til å ligge over, hos han.
Pia sov i gangen der, og jeg på gulvet på soverommet hans vel.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg måtte jo flytte ut, fra Arne og Mette der.
Grunnet at Mette ikke ville at jeg skulle bo der lengre.
Og Pia hadde nok prata om, at hu skulle flytte inn, til Oslo da.
Så jeg prøvde å få med Magne Winnem, på å leie en leilighet, som han, Pia og meg, kunne spleise på da.
Men Winnem fortalte, (enten da, eller seinere), at søstera mi, hu ville han ikke bo sammen med.
Men han fortalte ikke hvorfor.
Og jeg klarte ikke å se noe galt, med søstera mi.
Så jeg skjønte ikke hva Winnem egentlig mente.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Magne Winnem var sånn delvis sammen med ei Rimi-dame med lyst hår og skakke tenner, da han bodde i Rimi-leilighetene i Waldemar Thranes gate der.
Winnem inviterte meg ut, for å møte hu med skakke tenner, på Aker Brygge der, en gang.
(Ved Beach Club der, eller hva det heter).
Det er noen sånne kurver, i bakken der, på Aker Brygge, hvor skateboard-ungdommene pleier å skate vel.
Ihvertfall så satt Winnem og så, i den retningen.
Og plutselig så smalt det fra han, at ei uteligger-kone hadde tatt hånda si opp i fitta, mens han så på da.
Og jeg tror det var sånn, at hu med de skakke tenna, også så dette.
Mens jeg måtte spørre om hva det var som foregikk da.
Mens vi satt der og drakk en halvliter vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen gang, som jeg hadde festa, med Winnem og noen nord-norske Rimi-damer vel.
(De pleide å dra på et utested i Pilestredet, ved et tidligere bryggeri der, eller noe.
Men det er også mulig at vi bare festa i Rimi-bygget der, for det var vel ikke alltid at de gikk ut på byen vel).
Så skulle dem på en burger-sjappe, (drevet av noen utlendinger vel), i Waldemar Thranes gate, på søndagen, husker jeg.
Og jeg var så fyllesyk, at jeg klarte å knuse en cola-flaske der, husker jeg.
Men jeg var så vant til, fra å jobbe på OBS Triaden, å tørke opp flasker, som kundene knuste da.
Så jeg tørka opp den flaska selv, på den burger-sjappa der da, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Winnem fortalte meg forresten det seinere en gang vel.
(Muligens på innflyttingsfesten min, i Waldemar Thranes gate der, i 1996).
At i ‘gamle dager’, (sikkert på 80-tallet da), så hadde det nesten bare bodd mannlige butikksjefer, i Rimi-leilighetene, i Waldemar Thranes gate.
Og de hadde visst hatt en slags ‘avtale’, med noen sykepleierstudent-damer.
Om å møtes på utestedet La Boheme, i Bjerregårdsgate, hver lørdagskveld da.
Også hadde alle butikksjefene og sykepleierstudent-damene dratt tilbake til Rimi-bygget, i Waldemar Thranes gate der, og knulla, når La Boheme stengte da.
Fortalte Winnem da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg skrev om det, i et tidligere kapittel, at det var enkelt, å klatre, over til terrassen til naboen, i Rimi-bygget, i Waldemar Thranes gate der.
Men Winnem fortalte det, på begynnelsen av 90-tallet en gang.
At en gang, så hadde ei Rimi-dame falt/hoppet ned, fra femte-sjette etasje der, og dødd da, når hu traff lageret til Rimi Waldemar Thranes gate, (eller hva det er i det bygget igjen), under terrassene der da.
Så spurte jeg vel hvorfor hu Rimi-dama hadde drept seg selv vel.
Men da svarte vel ikke Winnem noe vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det året jeg bodde hos Arne og Mette der.
Så skulle Axel plutselig med skolen sin til Syden, husker jeg.
(Til Lanzarote, var det vel kanskje).
Og da ba Axel om å få låne et par solbriller av meg, som jeg hadde kjøpt i Brighton, sommeren før vel.
Og da han kom hjem fra ferien, husker jeg.
Så hadde han rota bort solbrillene mine da.
Men han hadde kjøpt med et par høretelefoner, til walkman, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Axel var jo bare 11-12 år, det året jeg leide et rom, av Arne og Mette og dem, husker jeg.
Men likevel, så fikk han damebesøk der, en gang, husker jeg.
Det var noen ungjenter da, som lurte på om ei av dem hadde sjangs vel.
Men Axel var ikke interessert da.
Men han mente vel at han hadde sjangs på penere jenter da, mener jeg at Mette Holter sa seinere vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en del mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.