Sommeren 1988, så husker jeg det, at Pia og jeg, var å besøkte mora vår, som da bodde på Borgheim, utenfor Tønsberg.
Pia og mora mi, de dro med meg inn, på en Hennes og Mauritz-butikk vel, i Tønsberg sentrum, (med bussen), og kjøpte en hvit jakke og en hvit bomullsbukse, til meg.
Enten for mine penger, eller om det var mora mi sine penger.
Det husker jeg ikke helt.
Men de sa det var fordi at jeg trengte nye klær, når jeg skulle til England.
Så sånn var det.
Men men.
Mora vår, hadde også besøkt meg, et par ganger, på Bergeråsen.
En gang, så hadde hu med noe treskjæring, som bestefar Johannes hadde laget, før han døde, en del år tidligere på 80-tallet da.
Treskjæringen var av en madonna med jesusbarnet, tror jeg.
Noe sånt.
Jeg tulla og sa at jeg skulle bruke den til å fyre i peisen.
Men det var bare tull da.
Og da sa ikke mora mi noe vel.
Men jeg hadde den oppå peisen, tror jeg, i Leirfaret 4B der.
Og jeg hadde også den treskjæringa med meg, inn til Oslo vel.
Ihvertfall så hadde jeg den, da jeg bodde på St. Hanshaugen, fra 1996 til 2004, husker jeg, oppå reolen, i stua der.
Og den treskjæringen, den ligger nå hos City Self Storage, i Oslo.
(Det var ihvertfall der jeg la den, i 2004).
Så sånn var det.
Men men.
Noen hadde også med en rund puff dit, som var rød og brun vel, med noe mønster på vel.
Det tror jeg at var moren min som hadde med.
Men det husker jeg ikke helt sikkert.
Men men.
Mora mi lå også over der en gang, sommeren 1988 vel.
Og da sa Pia at det fest på Berger.
Og jeg gikk dit.
Men da gikk jeg langs fjorden.
For jeg hadde lyst til å ha slappe av litt.
Så jeg satt litt, under en fjellhammer, (eller hva det heter), på Berger og så ut mot fjorden da.
Som er fin om kvelden, om sommeren.
I juni og juli så blir det ikke så kaldt om kvelden ofte, ved Drammensfjorden da.
Så sånn var det.
Men men.
Så gikk jeg hele veien, langs fjorden, bort til Berger da.
Og ei jente stod ved veien forbi båthavna der, og spurte meg om forskjellige ting vel.
Jeg fant vel ikke noe fest, men gikk vel hjem igjen, tror jeg.
Noe sånt.
Men men.
Ulf Havmo, han ville en gang, at jeg skulle spørre Erik Furuheim, om å få låne luftgeværet hans.
Jeg syntes vel ikke at det var så artig, men jeg gjorde det, siden Ulf maste da.
Vi hadde vel skutt mye fra før, tror jeg, med luftpistol og luftgevær da.
Men men.
Så sånn var det.
Men Erik Furuheim, han sa Carl Fredrik Fallan om, at var ‘gæern’.
Erik Furuheim var storebroren til Per Furuheim, som var storebroren til Thor Furuheim, som døde i hagen til Petter og Christian Grønli og dem da, som jeg har skrevet om tidligere, rundt 1980 vel.
Erik Furuheim hadde kræsja med bil, ikke langt fra gangbrua ved Berger skole, sa Carl Fredrik Fallan, en gang.
Carl Fredrik sa at hans storebror, hadde vært der, da det skjedde, og han hadde kunnet se hjernen til Erik Furuheim, sa han, for han hadde fått skadet hue sitt da, etter ulykken.
Så sånn var det.
Men men.
Erik Furuheim, han måtte på sykehuset i Tønsberg.
Og han fortalte det, husker jeg, at sykepleierskene der, hadde vært så snille, (eller noe).
Og det var vel også en episode med to bikkjer som skulle parre seg.
At Erik Furuheim ville betale storebroren til Carl Fredrik Fallan penger, hvis han fikk se på, at to bikkjer parret seg.
(Hvorav den ene var Laura da, bikkja til Carl og dem).
Men det ble vel ikke noe av, tror jeg.
Erik Furuheim jobbet som Dag Furuheim, på min fars bedrift, Strømm Trevare.
(Selv om ikke Erik Furuheim jobbet der like lenge som Dag Furuheim vel.
Men men).
Ulf Havmo visste at Erik Furuheim hadde luftgevær.
Og fikk meg til å spørre Erik Furuheim, om vi kunne få låne det en gang.
Siden jeg ofte var borte på verkstedet da, siden bestemor Ågot bodde i nabohuset.
Det fikk Ulf og jeg lov til.
(Dette kan kanskje ha vært mens jeg gikk i niende klasse, eller noe.
For jeg var litt deppa vel, på den her tida, tror jeg.
Men men).
Vi gikk ned på jordet, til Gøril og dem, med luftgeværet til Erik Furuheim, husker jeg.
(Uten at jeg husker hvorfor vi gikk dit.
Det var muligens Ulf som ville det.
Noe sånt).
Noen hyttegjester, oppi ‘lia der’, ovenfor riksveien, begynte å hoie litt vel.
Og like etter det, så dukket det opp et helikopter, like over huet på oss.
Jeg fikk jo helt sjokk, og løp som bare det, inn i skogen.
(Som var like ved jordet der da).
Og så løp jeg opp til verkstedet, og så inn i huset til Ågot.
Ulf hadde luftgeværet, og satte det et sted da.
Han dro vel bort på Berger, tror jeg.
Erik Furuheim spurte meg seinere, om hvor luftgeværet hans var.
Og da måtte jeg spørre Ulf Havmo om det, på skolen.
Og da sa Ulf Havmo det, at det stod, ‘på hjørnet av verkstedet’, eller noe.
Jeg misforstod, og kikka i hjørnene, inne på verkstedet.
Så gikk det en tid til da.
Så spurte jeg Ulf Havmo igjen da, om hvor det luftgeværet var.
Og da skjønte jeg det, at det stod utafor verkstedet.
Men da hadde det jo gått en vinter, siden vi skulle prøve det luftgeværet, og fikk et helikopter etter oss.
Så jeg tror at vi kanskje lånte det luftgeværet, høsten 1985.
Også fant jeg det igjen, våren 1986.
Men da var det gjennomrustet, må man vel si.
Det hadde stått utenfor verkstedet, på hjørnet der, (like ved der bestefar Øivind pleide å pisse, da han levde), en hel vinter da.
Så det var jo blitt veldig rustfarget, må jeg vel si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så ga jeg vel luftgeværet tilbake til Erik Furuheim da.
Og sa sorry for at det var ødelagt, og at jeg hadde misforstått hva Ulf Havmo hadde sagt, angående hvor han hadde satt fra seg det luftgeværet da.
Også spurte jeg om hvor mye vi måtte betale, eller noe.
Men det var ‘greit’, sa Erik Furuheim.
Han ville ikke ha noen penger, sånn som jeg skjønte det.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Ulf Havmo hadde også en storebror som het Jens, husker jeg, som Ulf Havmo skrøyt av, en 17. mai en gang vel, da han Jens var russ, tror jeg det var.
Jens var visst veldig populær, oppe på Frøya, hvor de hadde slekt da.
Der var visst damene helt gærne etter Jens, skjønte jeg på Ulf, en gang.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Men men.
En gang, da jeg var i Svelvik, på 16. mai.
Så hadde ei tenåringsjente der, på seg en hvit t-skjorte vel, med sex-stillinger på da.
Hu spurte meg, (og noen andre da), hvilket stjernetegn vi var.
Også pekte hu på en sexstilling da, som var for det stjernetegnet da.
Men det var ikke sånn at hu spurte om vi ville prøve den stillingen, mener jeg å huske.
Så hvorfor hu gikk rundt med en sånn t-skjorte, det veit jeg ikke.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
En av de siste dagene, som jeg gikk på Sande Videregående.
Så hørte jeg det, at Elin fra Nesbyda og Lene Andersen.
At pratet om gutter.
‘Jeg tror jeg vil ha Erik eller Carl’, eller noe, sa Lene Andersen vel.
Til hu Elin da.
Noe sånt.
Men da jeg gikk bort til Berger den gangen, som Pia sa det var fest på Berger da.
Og mora mi var på besøk hos meg, i Leirfaret.
Så gikk jeg nesten på et par, som lå og klinte, på en bryggefest der, på Berger.
(Kom jeg på nå).
Og det var Carl Fredrik Fallan og Lene Andersen da.
Begge sa ‘hei’, når de så meg, også fortsatte de å kline da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, etter at mora mi hadde bodd hos det ekteparet i Svelvik.
Og så vært på sinnsykehus, eller hjem, eller noe da.
Så hadde mora mi besøkt meg, i Leirfaret 4B, sammen med en støttekontakt.
Men jeg likte ikke hun støttekontakten da.
Hu sa jeg måtte være ‘litt snill mot mora mi’.
Men det hadde skjedd så mye.
Hu støttekontakten sa det, at mora mi og jeg ‘ligna’, og da ble mora mi glad, husker jeg.
Så mora mi hadde vel ikke så bra selvtillit da, det er mulig.
Men men.
Men jeg syntes ikke at mora mi trengte støttekontakt akkurat.
Det ble som noe flaut for meg.
Så derfor var jeg ikke så fornøyd, når mora mi dukka opp med en støttekontakt der en gang da, i Leirfaret 4B.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg skrev, i et av de tidligere kapitlene, at Eva Olsen, fra Svelvik, var kjent for å være ‘felleshore’.
Men det er mulig at jeg blander.
Men jeg tror at det var hun, som ble kalt ‘Svelvik Open’, ihvertfall, (hvis jeg ikke husker helt feil).
Min søsters venninne, Cecilie Hyde, sa at Eva Olsen en gang hadde gått med kyskhetsbelte, på Sande Videregående, før hu skulle på en heavy-konsert, en gang, (i Drammenshallen vel antagelig).
Det syntes Hyde at var litt ‘far out’, husker jeg, at hu sa.
Så Eva Olsen ble kanskje ikke akkurat kalt ‘felleshore’, det er mulig, men hu hadde ihvertfall dårlig rykte da, sånn som jeg husker det.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg hadde problem med sveisen igjen.
(Jeg hadde kanskje litt komplekser, for utseendet mitt osv., da jeg var tenåring, ihvertfall).
Og jeg fikk ikke håret mitt bra, før jeg skulle til Brighton, sommeren 1988, husker jeg.
Men jeg gikk ned til en strand på Sand der, og badet og fikk litt saltvann og sånn, i håret.
Og da så håret bedre ut, husker jeg.
Hvis ikke det var jeg som fikk meg litt brunfarge, i trynet, eller noe, da.
Hvem vet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg husker ikke hvem jeg satt på med, til Fornebu.
Men jeg husker at faren til Øystein var der, og mora til Øystein og vel, og også Øystein da.
Også tok vi fly til London vel, og så buss til Brighton da.
Vi skulle bo hos en familie, som det lukta kattepiss hos, husker jeg, i King George Rd. vel, i Brighton da.
Kona i huset pratet sånn ‘baby-engelsk’ til oss cirka.
Og jeg ble litt irritert da, siden jeg jo hadde vært i England to somre før.
Så jeg likte å bli snakket til på vanlig engelsk liksom.
Men jeg syntes at hu kona hadde en litt nedlatende tone da, for å si det sånn.
Øystein og jeg, vi gikk ut, og fant en Fish and Chips-shop, (en såkalt ‘Chippie’), oppe ved Old Shoreham Rd. vel.
Noe sånt.
Jeg likte ikke så godt fisk, men jeg kjøpte noe chips ihvertfall, husker jeg.
Ei dame fra Hamar, som het Hanne vel, (som det var noe med nesa med, husker jeg), bodde ikke så langt unna der.
For jeg husker at Øystein og jeg, traff henne, ved den chippien da, en gang seinere vel.
Noe sånt.
På kurset vårt var det også en nordlending, som het Per Håkon vel, som ble kalt Perky, av vertsfamilien sin vel.
Det bodde også en gutt fra Østlandet, på den andre sida av gata, for der Øystein og jeg bodde.
(Også i King George Rd. da).
Så sånn var det.
Skolen vår var i Southwick Community Centre.
En drabantby, (eller noe), som ligger mellom Shoreham og Brighton da.
Han mannen i huset, jobbet nattevakter, så han så vi sjelden noe til.
Det ekteparet, de hadde en kvinnelig pasient, som alltid var sengeliggende, liggende i en seng, i stua, ikke langt fra der TV-en stod.
Og de hadde også noen katter der.
Så det lukta ‘kattepiss’ der, sa kursleder Paul Wilkie, en gang.
(Uten at jeg veit om den lukta var fra kattene eller hu pasientdama i stua).
En gang, som jeg satt og så på Fotball-EM, i stua der, så våkna plutselig hu dama, i sykesenga, og grynta fram noen lyder til meg da.
Som at hu prøvde å prate, eller advare da.
Noe sånt.
Før hu kona i huset kom og ga hu noe mer bedøvelse, eller noe, da.
Etter dette, så ble jeg kasta ut av stua.
For jeg måtte gå ut og få meg noe frisk luft, eller noe, sa hu kona i huset da.
Jeg fikk ikke lov å sitte i stua, og se på TV, (sånn som jeg hadde gjort, da jeg var i Weymouth, to år tidligere).
Så sånn var det.
Men men.
Øystein og jeg, vi fikk ikke nøkler, til utgangsdøra da.
Så en gang, som vi på språkkurset, skulle spille fotball.
Så sleit vi.
For det var ingen hjemme der.
Jeg husker at Øystein fikk seg en kamerat, som også var adoptert vel, der.
Og han var med oss da vel.
Øystein var litt umoden kanskje.
Og snakka hele tiden om Freddy, fra ‘A Nightmare on Elm Street’-filmene.
Og om Jason, fra ‘Friday the 13th’-filmene.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Men men.
Vi klatra inn et vindu der da, for å hente fotballtøy.
Og da ble det rabalder seinere.
For noen naboer hadde vel sett dette da.
Men vi måtte jo ha fotballtøy, når vi skulle spille fotball, med EF Språkreiser da.
Så sånn var det.
Og etter dette, så fikk vi utdelt nøkler der, mener jeg å huske.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg hadde jo vært på språkreise, til England, to ganger tidligere.
Jeg syntes jeg levde i et helvete, på skolen og hjemme, på Bergeråsen.
Siden jeg ble mobbet på skolen og siden at jeg ble fryst ut av familien min, og måtte bo alene da.
Så sånn var det.
Og Øystein, som jeg hadde blitt kjent med, gjennom Kjetil Holshagen da.
Han var fan av skrekkfilmer og junkfood.
Jeg var også fan av junkfood, og likte film og musikk da.
Så derfor ville vi dra til England, for å kjøpe videofilmer, i London, (som Kenneth Sevland og jeg, hadde gjort, et par år tidligere), og spise masse junkfood, osv.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Men men.
Jeg var jo en av de eldste, på denne språkreisen.
Så da vi spilte fotball, mot et EF-lag, fra et annen land vel.
Så sa jeg ‘bra’, når ei jente, fra Hammerfest, med mørkt, krøllete hår vel, spilte bra da, på banen.
Og da hadde visst hu blitt forelska i meg, tror jeg.
Noe sånt.
Men jeg var svak for lyshårede jenter da, og hu hadde ei venninne, med lyst hår da, som også var pen.
Og Brighton var jo full av pene jenter, som var på språkreise, om sommeren.
Så sånn var det.
Men men.
Men på en strandfest da.
Så hadde vel jeg kjøpt noe drikkevarer, tror jeg.
Og jeg blei litt full.
Og satt meg på en benk.
Også dukka det opp ei brunette, fra Oslo, som var cirka 16 år, tror jeg.
Og hu skulle kline da.
Og da hadde ikke jeg klint, på 4-5 år vel.
Siden jeg pleide å kline, med Christell, Nina Monsen og Gry Stenberg da.
Før jeg begynte på ungdomsskolen da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Plutselig, mens jeg satt der å klinte med hu brunetta, fra Oslo, (som var ganske fin da, må man vel si).
Så dukka hu fra Hammerfest opp der.
Og hu dytta vekk hu fra Oslo.
Og begynte å kline med meg, enda værre da.
Det var tungekyss og det hele, med begge to da.
De satt vel oppå meg, tror jeg.
Noe sånt.
Jeg hadde drikki så mye, at jeg måtte spy.
Så jeg gikk bort en stund.
Men hu fra Hammerfest ville fortsatt kline da, når jeg kom tilbake.
Så hu var nok også rimelig drita, vil jeg vel tippe på.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så når hu fra Hammerfest, fylte 16 år.
Den kvelden, så fulgte hu og hu pene lyshåra venninna.
De fulgte etter Øystein, Perky og meg, og han med det krøllete lyse håret, (som bodde ovenfor oss der, i King George Rd., han fra Østlandet).
Og de satt seg på en gangbru, over Old Shoreham Rd. der da.
De gikk av bussen, på samme stoppested, som oss gutta da.
Enda de vel bodde i en annen del av Brighton, tror jeg.
Øystein sa det, til meg, at jeg burde nok gå bort til de jentene litt.
Men jeg var edru, og de var nesten drita, må jeg vel si.
Og jeg var litt sur på hu med krøllene, siden hu hadde dytta bort ei annen jente, fra Oslo, som var finere da, syntes jeg.
Og jeg hadde ikke hatt noe sex ennå heller, på den her tiden.
Så jeg bare sa at jeg var ‘homo’, for å bli kvitt hu litt plagsomme, fra Hammerfest, med krøllene da.
Men det skulle jeg nok ikke ha sagt.
For da skjønte jeg det, at folk prata om meg, på skolen, dagen etter vel.
Noe sånt.
Hu lyshåra var sammen med en kar, med lyst hår, (fra Østlandet vel), som hadde sagt til meg, etter at jeg klinte med hu med krøllene, (men før jeg sa at jeg var ‘homo’, til hu), at ‘da har du jo fitte da’, når vi snakka om hu med krøllene, fra Hammerfest.
Men jeg hadde aldri hatt noe dame før, (etter at jeg kom i puberteten, ihvertall), så jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle takle det her da.
Jeg var litt usikker, på den her tiden, må jeg vel si.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Det var også en svært guttegjeng, fra Gulskogen/Drammen vel, med på den her språkreisen.
En av de, ble kalt for ‘Eggemøller’n’.
Og de her gutta, de hadde en sang, som gikk sånn her:
‘Vil du væra skal du væra eggemøller. Ja for faen’.
Noe sånt.
Og den sangen sang de da, når vi spilte fotball og sånn, var det vel, tror jeg.
Det var nesten litt skremmende, og jeg må innrømme det, at jeg ikke skjønte helt den sangen de sang.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Dette var også den første ferien, som jeg var på i England, mens jeg røyka da.
(Siden jeg hadde begynt å røyke litt, et år tidligere, da Pia og jeg var i Sveits, hos tante Ellen).
Jeg røkte vanligvis Marlboro, for de ble solgt overalt.
Men jeg fant også etterhvert Prince-sigaretter, som ble solgt, i en aviskiosk, eller Newsagent, som het ‘Supernews’, eller noe sånt, tror jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Han med det krøllete håret, fra Østlandet, han begynte nesten å grine vel, på den strandfesten forresten.
Og jeg måtte trøste han vel omtrent.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Vi hadde en engelsk lærer, som het Mark, som kalte oss, ‘you bastards’.
Siden han ikke syntes det, at vi var høflige nok, når vi skulle prate engelsk da.
Så sånn var det.
Men men.
Han sladra vel også til kursleder Paul Wilkie, (som hadde engelsk navn, men pratet norsk som om det var hans morsmål, vil jeg vel si).
Om at jeg, (og mange andre), hadde drukket da, på den strandfesten.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Vi var i London, på en dagstur, med EF språkreiser vel, Øystein, Perky, han østlendingen og jeg.
Vi dro til Soho, for vi syntes det var spennende, å se pornofilm, som de hadde, på en kino der.
Men det var ikke noe bra film, syntes jeg, så vi var der bare i noen få minutter.
For den filmen var sensurert, og det var også mange gubber der, som gikk på dass hele tida, og sånn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Etter Londonturen, så klagde Perky, (eller om det var Øystein), på han østlendingen.
Siden han hadde gått rundt i London, i en gul treningsdress.
‘Som en påskekylling’, sa de.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En dag, så hadde det vært en engelsk ungdomsgjeng, som startet slåsskamper, på Churchill Sqaure, hvor bussene gikk fra.
Jeg var aleine der, husker jeg.
Og ble slått til, av en britisk tenåringsgutt, som løp forbi meg, mens han slo.
Og så løp han videre, mens han ropte ‘I got one’, ‘I got one’.
Noe sånt.
Jeg fikk litt sjokk.
Mest fordi jeg var litt sjenert, og ikke likte å bli pratet om.
For det torget var jo stappfullt av språkstudenter da.
Så sånn var det.
Ei dame på kurset, med mørkt hår vel, ga meg en serviett, eller noe, for å ta på leppa mi, som blødde, siden han briten hadde slått leppa inn i tanna mi da.
Så sånn var det.
En annen nordmann, slåss mot flere briter, husker jeg.
En ambulanse dukket opp.
Og jeg ble nesten kjørt til sykehuset.
(Siden jeg hadde fått sjokk, tror jeg).
Men to mannlige sykepleiere, de måtte fortelle meg det da, at jeg egentlig ikke behøvde å dra til sykehus.
Så jeg fikk gå ut av sykebilen igjen.
Men han andre nordmannen måtte dra til sykehuset da.
For han hadde vel blitt slått i huet, tror jeg.
Jeg fikk sagt til han det, at han slåss bra, for det gjorde han faktisk.
Han klarte å holde flere briter i sjakk, samtidig, mener jeg å huske.
Så han hadde nok vært i en del slåsskamper tidligere, vil jeg vel tippe på.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Da jeg kom tilbake til vertsfamilien.
Så hørte jeg at hu kona, i familien, sa til han mannen.
At hu skjønte det, at britiske studenter, slo til EF-studentene.
Siden EF-studentene hadde så mye penger, osv.
Så da syntes jeg ikke det, at jeg fikk så mye støtte av vertsfamilien, akkurat.
En av deres oppgaver er vel å støtte språkstudentene litt vel og.
Så jeg ble forbanna da, og banna vel en del, inne på rommet, som Øystein og jeg hadde da.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Vi dro også å spilte bordtennis en dag, i Brighton, jeg og han adopterte kameraten, til Øystein da.
Jeg hadde en penn der, for jeg hadde skrevet opp adressen osv., dit vi skulle.
Og da sa han adopterte gutten, var det vel, at en gang, så hadde en han kjente, fått en penn, gjennom kinnet.
Så han var redd for kulepenner da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg hadde jo gått tolv år på skole, så jeg klarte vel å holde en penn eller blyant, uten å trykke den gjennom kinnet, på noen, skulle jeg vel tro.
Men de, (Øystein og de andre gutta), var kanskje litt umodne da.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Der vi skulle spille bordtennis.
(Jeg hadde ringt og bestilt bord).
Så var det noen som hadde samurai-trening, husker jeg.
Så vi måtte vente til de ble ferdig, eller noe, før vi kunne spille, husker jeg.
Så sånn var det.
Vi dro vel og badet en gang og, men det var så kjedelig, så vi ble der bare noen få minutter, husker jeg.
Men men.
Og jeg prøvde å selge billetten billig, til noen briter, som stod i køen der.
Men de trodde jeg prøvde å selge dem min ‘bus-ticket’, så jeg bare ga opp.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg ville også ta meg en soltime, i Brighton.
For jeg syntes jeg så bedre ut, hvis jeg hadde litt farge i trynet da.
Hadde jeg fått for meg, ihvertfall.
Så jeg gikk til en sånn slags klubb, hvor de hadde massasje og badstu og solarium, osv.
En gentlemansklubb, eller noe, vel.
De måtte spørre noen, de damene i resepsjonen der, om jeg fikk ta soltime der, husker jeg.
Men det var greit da.
Øystein og de andre gutta, de venta på meg, utafor da.
Så sånn var det.
Mens jeg lå i solsenga der, så hørte jeg hva to britiske menn, som lå i to andre solsenger der sa.
Han ene sa ‘those girls really sucked the …. out of us, last night, didn’t they’.
Så de hadde vært veldig heldige med noen damer da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En dag. så tok kursleder Paul Wilkie, med Øystein og meg, til EF’s kontor, i Brighton da.
Øystein og jeg skulle flytte, til en annen familie, fikk vi høre.
Vår vertsfamilie hadde visst også kranglet, med vertsfamilien, til han østlendingen, fikk vi høre.
King George Rd. var visst et sted, som var kjent for ‘dårlige’ familier, fikk vi høre.
Øystein var deprimert, tror jeg, og de ville sende oss, til en familie, hvor det var litt mer liv da.
Så sånn var det.
Taxisjåføren, han snøyt meg, når vi flytta.
Jeg ba om kvittering, og ga han fem pund vel.
Også fikk jeg kvittering på tre pund, og ikke noe veksel, husker jeg.
Så jeg ble litt forarget da.
Vi flyttet til en familie, i Gordon Rd., i Shoreham-by-Sea.
Jeg bannet litt over han taxisjåføren da.
Jeg hadde jo vært i england, to somre tidligere, så jeg ville liksom ikke bli lurt og sånn da.
Jeg syntes jeg hadde vært mye i England.
Men noen briter var kanskje vant til at språkstudenter var lette å lure.
Det er mulig.
Men men.
Noe sånt.
Vi hadde bare vært hos den nye familien, (som het Hudson-familien), i noen minutter.
Så da de det, at vi godt kunne sitte sammen med dem, i stua, og røyke, drikke og se på TV.
Og det syntes jo jeg var artig da.
For jeg hadde jo ikke fått lov å se på TV, etterhvert, hos den forrige vertsfamilien.
(Sånn som jeg hadde pleid å gjøre, den sommeren jeg var i Weymouth).
Paul Wilkie hadde også vært med oss, for å inspisere da, hos den første familien, i King George Rd.
Og da sa han det, når han kom inn døra der, at ‘jeg skjønner ikke hvordan dere kan bo her, det lukter jo helt jævlig av kattepiss’.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Og jeg fortalte vel det, at det lå ei dame, i en sykeseng, i stua der, til Wilkie, mener jeg.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang, så skulle Paul Wilkie og den gjengen, fra Drammen/Gulskogen.
De skulle hjem til der Wilkie bodde, i Hove, og se på en kul film da.
Jeg spurte om jeg kunne bli med, (for jeg var kanskje litt lei av Øystein og dem, som var litt umodne. Og jeg lurte vel litt på den gjengen her da, som var litt ‘på’ oss).
Og Wilkie var liksom kamerat med de i den her gjengen da, skjønte jeg.
Så sånn var det.
Men men.
Jeg spurte Wilkie om jeg kunne få låne telefonen hans.
For etter at Kjetil Holshagen og jeg, hadde ligget over hos Frode Kølner, i Larvik, to-tre år før det her vel.
Da vi skulle med Petter Wessel, til Danmark.
Så skrev jeg et brev til Frode Kølner, fra Leirfaret 4B, etter at vi kom hjem.
(Eller en del måneder etter, var det vel).
Jeg syntes at jeg måtte skrive noe morsomt.
Så jeg skrev noe tull, om at vi hadde vekket en baker, i Danmark, om natta, for å kjøpe mat, eller noe.
Men det var det egentlig ikke vi som hadde gjort.
Men det var det noen andre Berger-folk, som hadde gjort, etter bryllupet til Viggo, (og hun danske flyvertinnen Greta), i Køge, mener jeg å huske, et par år før det her igjen da, eller noe.
Jeg skrev vel til Frode Kølner, at han måtte si fra, hvis han ville ha tak i noen nye filmer.
For min tremenning, fra Lørenskog, Øystein Andersen, fikk alltid tak i de nyeste filmene, før de kom på kino da.
Noe sånt.
Og da skreiv Frode Kølner det tilbake, (var det vel), at hans kamerat, (som jeg såvidt huska, fra da jeg bodde i Larvik. Det var en som gikk på Torstrand skole, (i klassen til Kølner vel), selv om han bodde opp mot Bøkeskogen der, og vel egentlig burde ha gått på Nanset skole, kanskje).
Men men.
Så sånn var det.
Han kameraten, han het Ole Morten Halvorsen vel, og han fikk også tak i mange nye filmer, skjønte jeg, på Frode Kølner.
Og da sendte vel han Ole Morten og jeg, vi sendte vel noen filmer, fram og tilbake, mellom Berger og Larvik da.
Noe sånt.
Og jeg fortalte at jeg skulle til England da.
Og da hadde han Ole Morten sendt med meg en liste, over filmer han var interessert i å kjøpe da.
Så sånn var det.
Men men.
Men Wilkie hadde fasttelefon, i Hove, husker jeg.
Så jeg spurte om jeg kunne få låne telefonen.
Og det fikk jeg lov til da.
Da ringte jeg, og fikk prata med faren, til Ole Morten, som ikke ville ta imot noteringsoverføring.
For det var ganske dyrt da.
Så sånn var det.
Men men.
Så det her kosta ikke han Paul Wilkie noen penger da, at jeg lånte telefonen hans.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Hu Hammerfest-jenta, hu hadde vel satt ut rykte da, om at jeg var homo, (etter den fadesen min, da jeg skulle liksom prate med hu og venninna, (etter at Øystein sa jeg burde det), mens dem var på ‘fjortisfylla’ da).
Så de folka fra Drammen.
De spurte om Ole Morten var typen min da.
Så jeg hadde jo driti meg helt ut, på den her språkreisen, skjønte jeg.
Så det var ikke sånn, at jeg dro noe mer til Paul Wilike, eller var noe mer sammen med den gjengen fra Drammen, etter det her.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg kunne jo prøvd å ‘slå meg opp’, som mellommann, mellom Ole Morten Halvorsen og Øystein Andersen, den resterende tiden, som jeg bodde på Berger.
Og liksom fått alle de nye filmene.
For disse to gutta, de fikk begge to, tak i masse nye filmer da.
Men jeg orka ikke det stresset, som dette ville medføre da.
Jeg ville vel ikke fått så mye tilbake for det heller.
Jeg var ikke så interessert i filmer heller liksom.
Jeg var sånn vanlig interessert i filmer, vil jeg si.
Selv om jeg husker det, at det var sånn, at jeg gledet meg til å se filmer, som jeg hadde sett reklame for da, eller som hadde blitt presentert, på TV da, av Pål Bang Hansen, og andre.
Så jeg var litt ‘filmgal’, men ikke så mye, at jeg gadd å bruke all min tid på å drive å kopiere og sende filmer, liksom.
Så jeg lot bare min tremenning Øystein Andersen, få adressen, til Ole Morten Halvorsen da.
Og så lot jeg de sende filmer seg i mellom liksom.
Uten at jeg blandet meg i det.
Jeg gjorde vel Øystein Andersen en tjeneste da, kan man vel kanskje si, siden han fikk en bra filmkontakt, som jeg hadde hatt.
For etter det, så hadde ikke jeg så mye med han Ole Morten Halvorsen å gjøre, for å si det sånn.
Da tok liksom Øystein over den kontakten med han selv da.
Siden jeg liksom ‘pensjonerte’ meg, fra den ‘stressingen’ der, med å kopiere masse videofilmer, nesten før jeg begynte da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nå er klokka over 19, på hostellet her.
Og jeg må få vaska noe klær her, osv., (siden det er søndag, som er min faste dag for å vaske klær da.
Siden biblioteket, hvor jeg pleier å sitte, for å oppdatere bloggen min, osv., er stengt, på søndager da).
Så vi får se om jeg klarer å få skrevet noe mer, om sommeren 1988, i morgen.
Vi får se om jeg klarer det.
Vi får se.