Irene Lippert hu satt også på skolebussen en gang, husker jeg.
I høyvannsbukser da, og sa, (om sine egne bein, som hu holdt fram det ene av, i midtgangen, eller noe da), at ‘sjekk de mannebeina da’.
Til noen venninner da.
Mens hu skrålte da.
Uten at jeg vet hvorfor hu gjorde det.
Irene Lippert hadde visst også spionert, på gutta i klassen, i dusjen, da vi gikk i åttende klasse, eller noe.
(For det fantes en dør, mellom herregarderoben og damegarderoben, som hadde stått ulåst da).
Og da hadde hu visst også sett meg naken, fikk vi høre.
Og da dreit Carl Fredrik Fallan meg ut, for klassen, husker jeg.
Og begynte å lage rabalder ut at hu hadde sett meg naken, (blant mange andre som hu også så nakne, av gutta i klassen).
For jeg hadde jo ikke kommet skikkelig i puberteten ennå da, og hadde ikke hår på tissen og sånn enda da.
Så sånn var det.
Det ble kommentert en del om penisstørrelse, og sånn, i garderoben vår, på ungdomsskolen.
Geir Arne Jørgensen kommenterte penisen til Ulf Havmo, husker jeg, og sa at han hadde jo fått seg ‘tømmerstokk’.
Ulf Havmo pleide noen ganger å bli med meg, bort på Sand, for å besøke bestemor Ågot, på den her tida.
Og da spurte han meg en gang, om han kunne få lov å si det, til Geir Arne Jørgensen, at ‘nå begynner du jo å få litt tømmerstokk selv og. Du burde kanskje gå bort på snekkerverkstedet til faren til Erik, og kappe av litt på’n’.
Noe sånt.
Men det ba jeg Ulf Havmo, om ikke å si, i garderoben.
For jeg hadde litt liten penis selv, siden jeg var seint i puberteten osv. da.
Så da hadde sikkert Geir Arne Jørgensen kødda med meg, (tenkte jeg), og så sagt det, at ‘det har jo Erik gjort, kan vi se’, eller noe.
Og da hadde jeg blitt så driti ut, at det hadde vært veldig flaut, vil jeg si.
Sånn tenkte jeg at det kunne ende da.
Så da måtte jeg be han Ulf Havmo da, om å ikke si det.
Men men.
Ulf pleide forresten å rappe marsipan, på Prima, (som lå ved brødavdelingen der cirka).
Mens jeg handla mat da, for penger jeg fikk av faren min.
Og så pleide han å dele opp den marsipanpølsa, i to deler, med brødkniven, som jeg hadde i Leirfaret 4B.
Også spiste vi marsipan en del ganger i uka da, i noen uker ihvertfall, mens vi gikk på ungdomsskolen da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Erik Ree, han dreit seg også ut litt, i sjuende klasse, husker jeg.
For han pekte på et rundt viskelær, (eller noe), som var formet som en Lypsyl-lebepomade cirka.
Og sa til Carl Fredrik Fallan, mens jeg stod der, at ‘den ligner på en pikk’.
Så sa Carl Fredrik Fallan, (som ikke hadde gym sammen med Erik Ree og meg, for klassen var delt i gym, og vi hadde gym sammen med en klasse fra Nesbygda, som også var delt da, i gymtimene, i sjuende klasse), at ‘har du så liten pikk eller?’.
Og da gikk Erik Ree litt unna.
Men jeg hadde jo gym sammen med Erik Ree, og jeg var litt flau, siden jeg var så seint i puberteten, så jeg pleide å sammenligne meg, med de andre gutta da.
Og da hadde jeg sett det, at Erik Ree heller ikke hadde fått hår på tissen, (eller stor tiss), i sjuende klasse.
Så derfor sa jeg bare, til Carl Fredrik Fallan, da Erik Ree gikk litt bort, at ‘han har det’.
For jeg syntes det blei litt dumt, at han skulle ha det til, at det viskelæret ligna på en pikk da.
Men men.
Så sånn var det.
Erik Ree sa også en gang, at lillebroren hans hadde tatt av seg underbuksa, før han kom inn på do.
Og så hadde han driti på veggen, for han rakk ikke fram til doen.
Noe sånt.
Men men.
Erik Ree bodde like ved veien som går ned fra Riksveien, til Berger Kirke.
En gang, når jeg gikk på fotballen, så ble jeg med noen folk, og kasta snøball, eller noe, på et annet hus der.
For en som gikk i klassen over oss vel, sa at der bodde det noen lesbedamer fra Sverige, som jobba på Glassbrenneriet, på Fossekleiva Bruksenter, (som ble startet et år eller to før det her da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Faren til Erik Ree hadde visst hengt opp en wire, over den veien ned til huset deres der, en dag.
Og da hadde Erik Ree og Ulf Havmo, (var det kanskje), merker på halsen, etter den wire-en, som de hadde sykla rett inn i da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Men i andre klasse på videregående, så hadde endelig jeg også fått hår på tissen, (som den siste i den ungdomsskoleklassen, som jeg gikk i vel).
Og da turte jeg å dusje etter gymmen igjen.
(Noe jeg ikke hadde gjort, året før.
Men jeg hadde gjort det på undomsskolen da.
Så det var bare et år, som jeg var så flau over å ikke ha hår på tissen, at jeg ikke dusja etter gymmen.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på).
Og en gang, så stod Trond Gurrik, og liksom viste fram ballesteinene sine, virka det som for meg.
Han hadde ihvertfall skikkelig store ballesteiner, husker jeg.
Mens jeg skriver om penisstørrelser og sånn.
Men men.
Hu litt store, med kort lyst hår, fra Nesbygda.
Hu stod også på den trappa, utafor klasserommet vår en gang, husker jeg.
Og sa noe sånt, som at ‘hvorfor tror du gutta kaller henne for vakum da’, om ei annen jente, på skolen vår, som gikk forbi, et stykke unna der vi stod da.
(Men som jeg ikke fikk med meg hvem var helt, dessverre.
Men men.
Så sånn var det).
Det var også det skoleåret her, at vi fikk Super Channel, på Bergeråsen.
En parabolantenne, ble kjøpt inn, av Bergeråsen Vel.
I forkant av dette, så hadde det vært et møte, i musikkrommet, (det gamle klasserommet vårt), på Berger skole.
I regi av Bergeråsen Vel da.
Og det ble holdt avstemning, om vi skulle få Sky og Super Channel, eller ikke.
(Det ble sagt at vi skulle få begge, men vi endte opp med bare Super Channel, av en eller annen grunn).
Det var veldig engasjerte taler, både for og imot satelitt-TV, på fellesanlegget.
Espen Melheim sin lillesøster, Trine Melheim, (som gikk i klassen under oss vel), hun holdt en engasjert tale, for satelitt-TV, (enda hun bare gikk i åttende klasse da vel).
Og faren til Anne Uglum, i klassen til Christell og Pia, (en kar som var i Arbeiderpartiet, mener jeg å huske), han holdt også tale, for satelitt-TV da.
De som var for Super Channel, vant avstemningen.
Og jeg stemte også for.
Sten Rune Nilsen i klassen, spurte Odd Einar Pettersen, om han skulle stemme.
Han sa det, at han fikk meg til å stemme for han.
(Jeg sa ikke noe).
Men faren min betalte ikke Vel-avgifta.
Så jeg hadde vel egentlig ikke rett til å stemme, tror jeg.
Og av de som var mot Super Channel, så ble det vel skrevet, i en utgave, av medlemsbladet, til Bergeråsen Vel, at folk som ikke hadde betalt Vel-avgifta, stemte ved den avsteminga.
Men det ble ikke nevnt navn da.
Men jeg kjeda meg så mye, siden jeg bodde aleine hjemme.
Og Haldis og faren min, de hadde kjøpt en leilighet, i Uelandsgate, i Oslo, billig.
Husker jeg, for Haldis prata med faren min om det her, en gang som Viggo Snoghøj, hadde kåseri om bodybuilding, på treningsstudioet, på Stovner Senter.
At han og han skulle selge leiligheten.
Og da kjøpte vel Haldis, (og muligens også faren min), den leiligheten da.
Som var i et boligkompleks, fra før krigen vel, ovenfor Statoil-stasjonen, ved Kiellandsplass.
Det leilighetskomplekset er i gultmalt mur vel, og har to ulver som vokter hver sin side av en trapp, som leder opp til to bygninger, som hver består av kanksje cirka hundre leiligheter da.
Det ser nesten ut som noe som kunne ha blitt bygget i Hitler-Tyskland kanskje.
(Har jeg tenkt nå i det siste).
Noe sånt.
Der eide Haldis en leilighet da, som hennes sønn Jan Snoghøj og en amerikaner ved navn Carry, (med mørkt skjegg), bodde i, på den tiden, som jeg gikk på ungdomsskolen da.
Jan Snoghøj importerte bipollen-piller, fra Arizona, som skulle hjelpe mot alt mulig da.
Under firmanavnet ‘Snakehill Trading’ vel.
Noe sånt.
Det var vel også Jan Snoghøj som ga meg den deo-en, til jul, tror jeg, som jeg brukte, da hu Monica Andersen, sa at det ‘lukta mann, men hu så ingen’.
Det var Paco Rebane, tror jeg, som det merket het.
Som Jan syntes var så bra da.
Noe sånt.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Snakehill, (som i Snakehill Trading), det var vel forresten fra etternavnet til Jan, som har dansk far, Snoghøj, på dansk, det blir vel cirka til Snakehill, på engelsk da.
Selv om hans bror Viggo, bruker etternavnet Snowhill, i USA og ikke Snakehill.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn er det.
Men men.
Når vi skulle få Super Channel, på Bergeråsen, etter jula 1987 vel.
Så snakka jeg om det i klasserommet og sånn da.
Et byggefelt i Sande, (Skafjellåsen?), hadde visst fått parabolantenne de og, noen måneder før Bergeråsen da.
Og Jan Ivar Lindseth, han ble kanskje litt misunnelig, på meg, som skulle få Super Channel, (og som gleda meg til det da).
Hva veit jeg.
For han sa ihvertfall det, at jeg kom til å få kjempebra karakter i engelsk, og kjempedårlig karakter i matte, husker jeg.
Siden han trodde at jeg kom til å bruke mye tid, på å se på TV, som før hadde gått til lekser.
Men jeg var jo fra Berger, og fra barneskolen, så huska jeg det, at nesten ingen i klassen gjorde lekser.
Så jeg gjorde ikke så ofte lekser.
Jeg pleide å sitte å trøstespise foran TV-en og også lese aviser og sånn, før vi fikk Super Channel da.
Så det ble ikke så kjempestor forskjell.
Da jeg gikk på barne og ungdomsskolen, så så jeg på barne og ungdomsprogram da.
Men de programmene hadde jeg jo vokst fra, en god del.
Så når det dukka opp musikkvideoer, på Super Channel, så var jo det rimelig artig, syntes jeg, i 1988 da.
Så sånn var det.
Men men.
Lindseth sammenligna også en engelskprøve som jeg fikk ‘5’ på vel, med en som han fikk ‘3’ på vel.
Og han sa at jeg hadde nesten like mange feil, som han.
Han spurte om han fikk lov å klage, (og vise min prøve og da).
Og jeg sa vel ‘ja’ vel.
Noe sånt.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Noe sånt.
Vi var også på teater, i Holmestrand, det året.
Vi så teaterforestillingen ‘Pakkis’, var det vel.
Om noen som stod utafor Arbeidsformidlinga i Oslo.
‘Jeg er muslim’, sa han ene.
‘Hæ, hva da, er du musling?’, svarte han andre.
Noe sånt.
Men men.
Så sånn var det.
Jeg satt ved siden av engelsklæreren, på teateret der, husker jeg.
Og i pausen, så fortalte jeg det, til de andre gutta i klassen, at ‘jeg sitter ved siden av han jævla engelsklæreren’.
Men jeg sa det vel litt høyt, tror jeg.
Så det er mulig at engelsklæreren hørte det.
Men men.
Siden han vel ikke stod så langt unna da.
Så det var rimelig flaut, husker jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Det teateret var cirka like ovenfor Holmestrand Jernbanestasjon, tror jeg forresten.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Line Nilsen ble forresten kalt ‘Nils’, av noen andre jenter vel, på ungdomsskolen, mener jeg å huske.
Men men.
Så sånn var det.
Da jeg gikk i samme klasse som henne, dette året.
Så husker jeg det, at hu sa det, at det var så mange som brukte navnet hennes overalt.
Hu var visst fra Larvik.
For det var et danskebåtrederi, som het Larvik _Line_ da.
Men men.
Så sånn var det.
En gang sosialøkonomilæreren spurte om det var noen som visste hvem den største skogeieren, nede i Larvik var.
Så svarte jeg ‘Trescow Fritzøe’ da.
Og da sa Line Nilsen, ‘hva sa du’.
Men men.
Det med Trescow Fritzøe, det firmaet hadde vel Arne Thomassen snakka om en gang, når han, mora vår, Pia og jeg, kjørte rundt i en bil, rundt Farriselva der, på midten/slutten av 70-tallet vel.
Når vi skulle på noe kunstutstilling, på toppen av raet der vel, (heter det vel), den morenen, som Bøkeskogen ligger oppå.
Da sa Thommassen at Trescow Fritzøe eide mye rundt Farriselva der da, (mens han prøvde å finne veien opp til det kunstgalleriet der da, eller hva det var, oppå toppen av bakken der da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Line Nilsen fortalte meg også det, at hu hadde fått råd, (av en rådgiver på Sande Videregående vel), om at hu burde utdanne seg videre, på en høgskole i Kristiansand, (var det vel), etter at hu var ferdig med tredjeklasse.
Så sånn var det.
Faren min ville jo at jeg skulle utdanne meg i Oslo, så jeg hadde allerede en god del år før det her innstillt meg på det.
Så jeg orka ikke å flytte helt til Kristiansand for å studere liksom.
Men men.
Det virka mer fristende med Oslo, for i leiligheten til Haldis, i Uelandsgate, så hadde jeg vært og sett på Sky Channel, osv.
Så jeg syntes det virka kult, å bo i Oslo da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Et par år før dette skoleåret, (har jeg skrevet opp her).
Så vant også Berger IL, (det laget jeg spilte på, da vi ble kalt Smågutter eller Gutter vel).
Vi vant en liten cup, som het Vinn Sande Cup.
Etter å ha slått Vinn Sande 1-0 vel, i den avgjørende kampen.
Odd Einar Pettersen scorte seiersmålet vel.
Og jeg redda på streken, og redda også frispark(!), husker jeg, i sluttminuttene.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg hørte det, at vi hadde sjangsen til å vinne, av trener Skjellsbekk da.
Hvis vi vant den siste kampen.
Og da prøvde jeg å spille så bra jeg kunne da.
For det hadde vært artig, å vinne noe da, en sjelden gang, mens vi spilte på det laget da, syntes jeg.
Så vi vant ihvertfall en liten lokal cup, som het Vinn Sande Cup da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
På en trening så scorte jeg også et bra mål, husker jeg, på Anders Røkås.
Jeg fikk ballen på en corner.
Og stod vel lengst unna keeperen av alle omtrent.
Og skøyt hardt og lavt da, forbi mange spillere og keeper Anders Røkås da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Og da havna jeg på blokka da, til trener Skjellsbekk, (virka det som for meg ihvertfall), over de som fikk spille, fra start, i den neste kampen da.
Jeg dro også på kino, i Drammen, og så en film, som het ‘Farlig Begjær’, dette skoleåret.
Ei jente, på Saga Kino vel, i Drammen, så på meg, med begjær vel i blikket, husker jeg, inne på kinoen vel.
Noe som var litt rart vel, siden jeg dro på akkurat den filmen.
Jeg var ikke så vant til å få blikk fra jenter.
En gang, som jeg var i Drammen, sammen med Kjetil Holshagen og Arve aka. Bergen, fra Bergeråsen.
Så hadde vi søkt jobb, på Aass bryggeri, med å stable tomflasker, i kasser da.
Noe sånt.
Kjetil Holshagen fikk sommerjobb denne sommeren og.
Men Arve og jeg, fikk ikke jobb, av han basen der, på Aass Bryggeri.
Vi møtte faren til Arve, ved der Bragernes Torg møter Gågata i Drammen, cirka, etter det her jobbintervjuet da.
Og da sa faren til Arve husker jeg, at han måtte se an hvordan folk, som han søkte jobb, sammen med.
Og det var mynta på meg, skjønte jeg.
Han faren til Bergen, han syntes kanskje at jeg så tufs eller ustelt ut da.
Det er mulig.
Men men.
Så sånn var det.
Og på det samme stedet, så var det ei jente en gang, som sa kalte meg ‘babyface’, husker jeg, til ei annen jente fra Drammen vel.
Så sånn var det.
Så jeg var kanskje litt babyface da, under oppveksten, siden jeg var så sein med å komme i puberteten.
Og led vel litt under dette, siden mange av mine skolekamerater osv., ikke gikk av veien, for å mobbe eller erte da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang, dette skoleåret vel, så dukka Ulf Havmo opp på døra mi, og sa at nå starta de opp Fremskrittspartiet-lokallag, i Svelvik.
Og han lurte på om jeg ville være med da.
(Dette kan også ha vært det neste skoleåret).
Men jeg orka ikke mer av Ulf Havmo, og jeg var vel ikke helt sikker på om min sympati lå nærmest Fremskrittspartiet eller Høyre, heller.
Ulf Havmo hadde nemlig banka meg opp, i den gangen der, hvor utgangsdøra, som han banka på, var.
Det var et par år tidligere vel, og han hadde klint beina sine hardt inn i magen min, mens han hadde ryggen mot veggen.
Så det var jævlig vondt, for å si det sånn.
Jeg slåss imot da, så det tok vel litt tid, før Ulf Havmo fikk overtaket.
Men han var sterkere enn meg, for han var før i puberteten og sånn da.
(Antagelig derfor).
Og han vant til slutt da.
Selv om jeg ikke skjønner hvorfor han starta slåsskampen.
Som kom overraskende på meg.
Men men.
Så sånn var det.
Ulf var vel også rimelig senesterk, tror jeg.
Selv om han var cirka like tynn som meg vel.
Men men.
Ulf kom forresten seinere enn de andre, tilbake fra ferie, i sjette klasse, husker jeg.
Han hadde vært med foreldra og søsknene sine, til Italia, i ferien, og de hadde vel utvidet ferien, i et par uker, tror jeg.
Ulf dreit seg også ut, i sjette klasse, husker jeg.
For han trodde at den sangen, som het ‘Our House’, med Madness vel, egentlig het ‘o a’, eller noe.
Så han gikk rundt og sang ‘o a’, eller noe da, i klasserommet.
Mens Linda Moen og jeg hørte det vel.
Hvis jeg husker det riktig.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg var også en av tre-fire musikkansvarlige, i sjette klasse, husker jeg.
Vi som ble valgt, ved loddtrekning, (Linda Moen trakk mitt navn vel), skulle spille musikk, ut av vinduet, til klasserommet vårt, mot skolegården da.
Jeg pleide å spille noe musikk da.
(Det var vel the Kids og sånt).
Og Linda Moen, Lene Andersen og Trine Lise Sørensen, pleide å stå rett utafor vinduet, og høre på musikken da.
De tre jentene tulla også med meg en gang, på barneskolen.
De prøvde å dytte meg ut en skråning, en vinter, som gikk ned mot grusbanen der.
Den skråningen, den var som en akebakke, på 5-6 meter vel.
Noe sånt.
Og jeg slåss mot, men tre sånne jenter, i klassen min, det ble litt for mye.
‘Dere klarer ikke å dytte meg ut’, eller noe, sa jeg.
‘Tror du det er det vi prøver på eller’, sa Linda Moen, (var det vel).
Uten at jeg skjønte helt hva hu mente.
De tre jentene klarte å dytte meg ut den skråningen, til slutt.
Men jeg hadde leika en del sånn, som barn i Larvik, og sånn.
Så jeg gikk rett opp igjen, og da turte de ikke å angripe meg igjen, husker jeg.
Men men, så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Ole Christian Skjellsbekk hadde også tatt de tre jentene i skrittet, en gang, (mener jeg å huske ihvertfall).
(Utenfor inngangen til skolen, mellom bomberommet og musikkrommet der).
Noe sånt.
Og de tre jentene hadde kalt Skjellsbekk for ‘horebukk’, mener jeg å huske, at ble sagt.
(Da Skjellsbekk forklarte seg for lærer Allum vel).
Og de tre jentene ble kalt for ‘horer’ vel, av Skjellsbekk vel.
Noe sånt.
Så sånn var det.
En gang, som vi var i bomberommet, så la jeg en tegnestift, på stolen til Skjellsbekk.
Mens han prata med lærer Allum vel.
Og da ble det stort spetakkel, for å prøve å finne ut, hvem som hadde gjort det.
Jeg innrømte det ikke nemlig.
Det var en veldig kjedelig dag da, må jeg si, til mitt forsvar.
Og Skjellsbekk så også tegnestiften, før han satt seg da.
Så han fikk ikke vondt, eller noe da.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Ulf Havmo skyldte meg også 3-400 kroner, så det er mulig at det var derfor, at jeg ikke syntes det var noe aktuelt å bli med, på det Fremskrittsparitet-greiene og.
For de pengene hadde han lånt lenge, og jeg skjønte vel det, at han ikke planer om å gi de tilbake vel.
Men men.
Så sånn var det.
Øystein Andersen ville en gang at jeg skulle bli med han, opp til Ulf Havmo, for å kreve tilbake de pengene.
Men da var det gått et par år, siden jeg hadde hatt noe særlig med Ulf Havmo å gjøre.
Så det gadd jeg ikke.
Det var liksom ikke så mye penger, tenkte jeg, så det var ikke verdt å gjøre så mye rabalder ut av det, tenkte jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ut på vårparten, i 1988, da det begynte å nærme seg sommer.
Så ringte jeg Øystein Andersen igjen, etter å ha ‘boikottet’ han, i cirka et halvt år da, (etter at han hadde stumpet den sigaretten, i hånda mi).
(Jeg tenkte at han kanskje hadde fått en lærepenge da, siden jeg ikke ville prate med han, på et halvt år, eller noe, etter den episoden da.
Så sånn var det.
Men men).
Siden vi hadde avtalt, å dra til Brighton egentlig, den sommeren.
Jeg spurte om han fortsatt var klar for det.
Og det var han, viste det seg.
Så vi bestilte en fire ukers språkreise, til Brighton da, i juli 1988 vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nyttårsaftenen, på den her tiden, de pleide jeg å tilbringe sammen med Espen Melheim.
Ihvertfall et par av dem.
Jeg rappa noen drikkevarer, av faren min vel.
Og Espen Melheim og Pia kom på besøk, en nyttårsaften, husker jeg.
Pia for det meste bare satt der vel.
Espen Melheim var kanskje litt sånn ‘dorky’, eller treig, eller hva man skal si.
Han hadde på seg en rød genser, husker jeg.
Og han fortalte oss det, at han hadde lest det, et sted, at hvis man hadde på seg noe rødt, så ville man se mer attraktiv ut, for det motsatte kjønn, eller noe.
Så derfor hadde han valgt å gå i rød genser da, fortalte han.
Jeg syntes han virka litt sånn ‘døv’, noen ganger, men det er mulig han hadde funnet et bra triks da.
Selv om jeg syntes at han var litt komisk også kanskje.
Når han prata om det her da.
Men men.
Hvem vet.
Jeg var så opptatt av håret mitt, i årene før det her ihvertfall.
Og jeg pleide aldri å få sveisen min, sånn som jeg ville ha den.
Så jeg brukte en vifteovn, for å prøve å få sveisen bra.
Og noen ganger, når jeg nesten hadde gitt opp, så gnei jeg liksom hue, mot veggen, i gangen, for å få håret bra da.
(Uten at jeg vet om det hjalp, men jeg klipte ikke så ofte håret da.
Og jeg skjønte ikke helt hvordan jeg skulle bruke hårgele og hårføner da.
Så jeg var ikke så smart, kanskje).
Og da, en gang, mens jeg stod og gnei huet og håret, mot veggen, i gangen, så dukka Espen Melheim opp, og så det her vel.
Så det var litt flaut, husker jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
En annen nyttårsaften, så ble jeg bedt opp til Espen Melheim, som var alene hjemme vel.
Anne Uglum, var også der, husker jeg.
Espen var litt full vel, og klenga på henne da.
I veien ned fra huset til Espen og dem, og ned til Havnehagen.
Og hver gang som hu Anne Uglum klagde da, så måtte jeg liksom si til Espen da, at han måtte la henne være ifred.
Og til slutt så gadd jeg ikke det mer.
Men da klagde hu Anne Uglum på det da, at jeg ikke fikk bort Espen mer.
Så sånn var det.
Men men.
Så det var en rimelig spesiell episode.
Hvorfor hang hu Anne Uglum sammen med oss, hvis hu ikke likte at Espen klenga på henne liksom.
Hm.
Men men.
Men hu stakk ikke, hu bare klagde da, flere ganger.
Og jeg var vel også litt full vel.
Og plutselig, så hadde jeg fått bli med inn i huset til Anne Uglum og dem, skjønte jeg.
For vi gikk bort dit da.
Men jeg stod bare litt for meg selv, litt unna foreldrene hennes, osv.
Så sånn var det.
Men men.
Og Espen Melheim, han var vel i hagen dems eller også inne i stua vel.
Noe sånt.
Men men.
Det var verandadøra vi gikk inn da.
Men hvorfor det var meninga at jeg skulle gå inn der, det skjønte jeg ikke helt.
Anne Uglum gikk i klassen til Pia og Christell og Annika Horten da.
Og et par ganger vel, så ville Christell spørre meg, om hvem jeg syntes var penest, at jentene, på Bergeråsen da.
Og da pleide jeg å si Anne Uglum da, for hu hadde et klassisk pent ansikt vel.
Selv om jeg ikke kjente henne.
Men da ble det kanskje lettere å si navnet hennes, enn å si Annika eller Christell da, siden jeg kjente de to siste litt bedre.
Hvem vet.
Og uten at jeg vet hvorfor Christell spurte meg om det her.
Det var vel kanskje litt spesielt.
Men men.
(Og Christell svarte da, at Anne Uglum ikke var noe flink til å sminke seg.
Jeg vet ikke om hu mente at det var positivt eller negativt, eller hva hu mente med det.
Hvem vet).
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Ei nabodame i Leirfaret, hadde fått kreft, og hadde skallet hår, mener jeg å huske.
Jeg ble bedt inn til dem, for å drikke vel, en gang, som jeg var sånn 17-18 år da.
Og jeg ble også bedt inn til Lene Lillevik og dem vel, som bodde litt ovenfor meg der, i Leirfaret da.
Og da spøy jeg som en gris, (hvis jeg husker det riktig), på stuebordet dems vel, mens jeg satt der da.
Mora prøvde seg på meg nesten, før det, og sa at ‘hvis jeg hadde vært yngre’, eller noe.
Så jeg var kanskje litt vel fornøyd med meg selv da.
For jeg var ikke så vant med å få oppmerksomhet fra damer vel.
Så det var kanskje derfor jeg slappa litt vel mye av, og spydde der.
Hvem vet.
Så sånn var det.
Men men.
Det hendte også et par ganger, rundt den her tida, at jeg dro bort til butikken på Sand.
Og en gang, så ville han mannen, til hu dama med kreft, bli med meg bort dit.
Men det gadd jeg ikke, husker jeg.
Jeg ville gå dit aleine.
For jeg kjente ikke han så bra da.
Men men.
Så sånn var det.
Ulf Havmo var der en gang, med ei pen brunette, fra Grunnane vel.
Og hu sa noe til han, om ‘hva med han der’, eller noe.
Men da sa bare Ulf ‘nei’, eller rista på huet, eller noe.
Uten at jeg skjønte hva det var om.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Ulf fikk seg jo moped etterhvert, og en gang, sommeren 1987 vel, så var vi borte hos farmora mi, på Sand.
Pia og Christell, de plukka jordbær, nede hos Anette Eknes og dem, på Høyen.
Og da fikk jeg Ulf til å kjøre forbi den gården, og ned til Krok der, ved vannet, mens jeg satt bakpå mopeden da.
Så sånn var det.
For jeg syntes det var litt rart, at Pia og Christell dreiv og plukka jordbær der.
HVorfor plukka dem ikke hos familien Sand, på Sand, som Ove og meg og Øystein Andersen, Kjetil Holshagen, Carl Fredrik Fallan og Ulf Havmo selv vel, hadde gjort, for eksempel?
Hvem vet.
Vi så en kar, som hadde fått en kjempesvær torsk, på godt over en meter vel, i Drammensfjorden.
Noe sånt.
Og Christell sa det, seinere at vi hadde kjørt så fort forbi, på mopeden, at det ikke gikk an å se oss, eller noe.
Men det var jo ikke privat veg der, mener jeg.
Så det var lov å kjøre der, mener jeg.
Vi kjeda oss ganske mye, borte hos Ågot da.
Og hadde vel ikke noe spesielt å gjøre da.
Og vi kunne jo se den gården, fra der vi stod, borte hos Ågot.
For vi så jo ned på hele Høyen derfra da.
Og faren min hadde vel fortalt meg det da, at Pia og Christell plukka jordbær der vel.
Noe sånt.
Og det var litt spesielt, syntes jeg, for Pia og Christell pleide sjelden å være borte på Sand/Høyen.
De var mest i huset til Haldis, i Havnehagen da, for å si det sånn.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så det var vel derfor jeg foreslo det her, mener jeg.
Anette Eknes dukka så også opp, borte hos Ågot en gang, sammen med Pia vel.
Og jeg syntes jeg overhørte at hu sa, en gang, at hu var interessert i meg, eller noe.
Men jeg hørte ikke noe om det her, fra Pia og Christell da.
Og en gang, så var de utafor leiligheten min, på Bergeråsen, de tre jentene.
Og da gikk jeg bort til vinduet.
Og da hørte jeg at Pia og/eller Christell prata dritt om meg, til Anette Eknes vel, fordi jeg hadde gått bort til vinduet da, for å prøve å se hva som foregikk utafor der da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Det var mye mer som foregikk, i årene før jeg gikk i den Markedsføringsklassen og.
Men jeg får ta det seinere, har jeg tenkt.
Jeg tenkte at Min Bok, får bli om tiden, før jeg flytta til Oslo.
Også får Min Bok 2, bli om tiden, mens jeg bodde i Oslo.
Og Min Bok 3, får bli om tiden etter at jeg flytta til Oslo.
Noe sånt.
Men det er en del ting, som jeg har glemt å skrive om, men som jeg har notater om, som skjedde, før jeg begynte på videregående, osv.
Men da får jeg heller skrive noen ekstra kapitteler, på slutten av Min Bok, hvor jeg prøver å få tatt med om det jeg ikke har fått med om, i de forrige kapitlene da.
Vi får se om jeg får til det.
Vi får se.
Jeg begynte også å ta kjøretimer, dette skoleåret.
En kjøreskole i Drammen, som holdt til på Strømsø, i Tordenskioldsgate der, (ikke langt unna Vannsengbutikken).
De arrangerte teorikurs, etter skoletid, i et ‘almenn-klasserom’, på Sande Videregående da.
Og jeg ble med på det, selv om jeg ikke var så hypp på å få meg bil egentlig.
Jeg var mer en kar som likte å være foran data-en eller på et kontor da kanskje.
Og som ikke hadde drevet noe med mekking av bil, som faren min pleide å drive med da.
Men han lærte ikke meg noe, om det.
Men men.
Og Snorre Skaug, var det vel, skulle også løse kryssord sammen med meg, i en teoritime.
Hvis det ikke var Espen Melheim, eller noe.
Så jeg lærte ikke meg så mye teori.
Jeg syntes det var litt kjedelig vel.
Men men.
Men jeg tok også kjøretimer, inne i Drammen.
Og jeg hadde en kjørelærer, som het Skjalg.
Men en gang, så sa Line Nilsen det til meg, at han Skjalg, han burde jeg bytte fra, for han var ikke noe flink da, (eller noe).
Noe sånt.
Så jeg bytta til en som hu sa var flink, med mørkt hår vel.
Han sa det, under den første kjøretimen min vel, at når de unge jentene kom til kjøretime, i singlet og sånn, så visste ikke han hvor han skulle se, sa han.
Men men.
Så jeg ble kanskje litt misunnelig da.
Siden han hadde så mange jenter i singlet i bilen, osv.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
En fleip, under teoritimen, var at noen damer, hadde sett i butikkvinduene, mens dem kjørte.
Jeg tulla litt jeg og, og sa at her måtte vi kjøre sakte, for ellers så kan den ungen i vogna, hoppe ut av barnevogna, og løpe over veien.
Jeg bare tulla sånn da.
Og jeg hadde jo ikke råd til bil, så det var litt dumt det her, med at jeg tok kjøretimer.
Men alle andre gjorde det da.
Så sånn var det.
Siden jeg kjeda meg, så ble det litt amper stemning kanskje, i bilen.
Og jeg kjørte en gang i motsatt kjørefelt, i Tollbugata vel, mot Jernbanestasjonen der.
For jeg trodde det var to kjørefelt der, men jeg huska feil, for det var lengre fram.
Så sånn var det.
Men men.
Og en gang, som jeg stoppa for en kar, som gikk over veien, i en fotgjengerovergang, ved Globusgården der.
Så kjørte en annen bil, inn i bilen jeg kjørte da.
Og den ble rimelig bulka da.
Så kjørelæreren og jeg, vi fikk oss en trøkk da.
For han i den varebilen bak oss, han hadde ikke sett det da, at jeg stoppa for han fotgjengeren.
Så sånn var det.
Men men.
En gang, som jeg skulle til Drammen, med bussen.
Så satt tilfeldigvis Lene Andersen, på den samme bussen.
Hu fikk overtalt meg, til å ta en teoritest, sammen med henne.
Jeg hadde jo ikke lest, i det hele tatt.
Og måtte innom Svelvikbanken sin filial, på Strømsø, (var det vel).
(Hvis det ikke var Fokus Bank, som jeg var innom.
Noe sånt).
For å ta ut penger.
Da hadde jeg begynt å røyke nesten fast vel.
Og fikk hu Lene Andersen, til å holde røyken min, mens jeg var inne i banken da.
Så gikk vi og tok en teoritest da, siden hu ville det.
Men jeg fikk skikkelig dårlig resultat da, siden dette ble en uforberedt test, for meg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang, som jeg skulle ha kjøretime, dette skoleåret.
Så skulle jeg også kjøpe stereoanlegg, inne i Oslo, som jeg hadde lest annonse for, i en avis da.
Og det var hos Elnor, på Rådhusplassen.
Bjørn Arild Holshagen, han skulle inn til Oslo, og jeg fikk sitte på da.
Og jeg kjøpte det stereoanlegget, som var fra Kenwood med Sanyo-høytalere mener jeg, for litt under 4000 kroner vel.
Det var med dobbelt kassettspiller og platespiller.
Men det var vel egentlig ikke rack, for alle delene hadde felles strømforsyning vel.
Unntatt platespilleren vel.
Men kassettspilleren, radioen og forsterkeren hadde vel samme strømforsyning, mener jeg å huske.
Men men.
Men det var et greit steroanlegg vel, likevel.
Og det fulgte også med et skap, som det kunne stå i, med hjul da.
Faren min hadde jo stereoanlegg også.
Men stiften var vel brukket, og høytalerne var jo sparket i stykker, av hu Sylvia, (venninna til Haldis), og han hadde kun enkelt kassettspiller da, og ikke dobbel.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Og da Bjørn Arild Holshagen og jeg, kjørte tilbake til Bergeråsen.
Så hadde jeg kjøretime, den dagen.
Så jeg måtte gå av bilen, i Drammen.
Og Bjørn Arild sa det var greit, å hive stereoanlegget, inn hos meg da.
Og da jeg kom hjem, med en buss da, om kvelden, fra Drammen.
Så hadde Øystein Andersen og Kjetil Holshagen, (tror jeg det var).
De hadde allerede montert opp det stereoanlegget da, for meg.
Så det var litt bra, husker jeg.
De hadde satt sammen det møbelet også, som stereoanlegget skulle stå i da.
Så det var ikke dårlig.
Dette må vel ha vært like før Øystein Andersen sneipa den sigaretten, i hånda mi, tror jeg.
Og rundt den tiden, som Kjetil Holshagen flytta til Sande vel.
Noe sånt.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Det var et tivoli, som var i Drammen, lenge, våren 1988 da, mens jeg dreiv og tok kjøretimer.
De hadde OutRun bilspill der, husker jeg.
Og jeg spilte det spillet mye da, for jeg tenkte at det var kanskje nesten som å ta kjøretime, å spille det spillet.
Noe sånt.
Og det var også skytebane der.
Jeg var jo glad i å skyte med luftgevær, så jeg syntes at sånn skytebane på tivoli, også var artig da.
Jeg pleide nesten alltid å vinne noe, hvis jeg prøvde det da.
For jeg var litt vant til å skyte med luftgevær, ihvertall.
Og ganske røslig og tøff kar, (på min alder vel), fra Drammen, (som hadde pigg vel, han sa ihverfall seinere at han brukte ‘High Hair’-hårgele), som hang der, begynte å prate med meg.
Mens jeg hang ved skytebanen der da.
Og skøyt ned sånne premier da.
Han het Roger, (og var maler vel), og bodde på Fjell, (en bydel med masse blokker og som også var kjent for å ha en høy andel innvandrere), i Drammen da.
Vi preika litt, om alt og ingenting da vel.
Og vi vant en premie hver vel, på luftgeværskyting da, som vi ga til hver vår fjortiss-jente da, som vi fant, ved spillehallen der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg så vel også Pia der, i Drammen, (mener jeg), og hu hang sammen med hu lave Svelvik-jenta, som hadde vært så skrålete, når jeg hadde eksamen, i Sandehallen der, året før, nemlig Cecilie Hyde da, (datter av min mors venninne, forresten).
Hvordan Pia kjente Hyde, det vet jeg ikke.
Men Pia dro vel også med meg, på ungdomsdiskotek, på Skyline, i Drammen, dette skoleåret.
Pia var venninne, med Eva Olsen, (som var kjent for å være såkalt ‘fellshore’ vel, eller noe), fra Svelvik.
Enten var det hu, eller så var det ‘Tina Turbo’, som Pia vanka med, på Skyline da.
Pia og hu andre jenta, de dreiv med ‘headbanging’, på dansegulvet, på Skyline der, husker jeg.
Så Pia, hun var altså ‘hårdrockare’, som svenskene sier.
Selv om hun seinere vanka mest med Cecilie Hyde vel, som var ‘syntare’, (ihvertfall likte hun Depeche Mode veldig mye), som svenskene sier.
Så om Pia var ‘hårdrockare’ eller ‘syntare’, eller begge deler.
Det veit jeg ikke helt.
Men hu hadde vel ingen plater selv, tror jeg.
Så det er kanskje litt av et mysterium, det er mulig.
Men men.
Jeg holdt også på å kjøre på en bikkje, husker jeg.
Da jeg tok kjøretimer i Drammen.
Opp mot et villaområdet, på Strømsø der vel.
‘Men brems da’, sa kjørelæreren.
Da den bikkja løpte ut i veien.
Men jeg hadde vel sett om noen, på TV, eller noe, som hadde kjørt unna et dyr, som løp ut i veien.
Og som så hadde kjørt ut av veien, og omkommet.
Så det stokka seg litt for meg, når den bikkja plutselig løp ut i veien da.
Hvis man bremser, uten å orientere seg, så kan man jo bli kjørt på bakfra og, av en annen bil.
Som jeg jo seinere blei, like før den store rundkjøringa, på Strømsø der da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg har fortsatt en del notater, for dette kapitellet, om hva som skjedde, da jeg gikk i andre klasse, på Handel og Kontor, på Sande Videregående.
Men jeg får se om jeg klarer å få skrevet mer om det, i morgen.
Vi får se om jeg klarer det.
Vi får se.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.