Etter at jeg skrev det forrige kapitellet, så har jeg kommet på noen fler erindringer, som jeg kanskje burde ha tatt med der.
Noe som hendte, da Pia og jeg var sånn 2-3-4-5 år gamle, var at bestefar Øivind, på et av våre besøk, vil leke ride ranke, med søstera mi Pia.
Jeg stod like ved siden av, i stua til Ågot og Øivind, og så på.
Det så ganske voldsomt ut, husker jeg, jeg syntes det så vondt ut.
Pia lo og syntes det var morsomt, å sitte på kneet til bestefar Øivind, som virkelig lot henne få en humpete ridetur, husker jeg.
Jeg var bare glad for at jeg slapp, husker jeg.
Så sånn var det.
Jeg husker også det, at jeg som barn, i Mellomhagen, kunne få så høy feber, at jeg så noen sånne figurer, som liksom bevegde seg, i jevn fart bortover, i taket.
En gang var feberen ekstra ille.
Jeg ropte på mora mi, (jeg lå i senga mi da, i Mellomhagen).
Men mora mi hadde besøk av en venninne, og ignorerte meg, husker jeg.
Arne Thomassen kom til slutt, med et vått håndkle, som han tok mot panna mi, for å kjøle meg ned.
Han kom også med en brødskive, eller to, men maten smakte helt rart for meg, og det var ikke mye jeg fikk ned, av de brødskivene.
Men men.
Så mora må nesten ha hatet meg, tror jeg.
Hun var nok mer opptatt av å være en moderne kvinne, enn å være en god mor, vil jeg si.
Så hun var nok følelseskald og kynisk kanskje og kanskje egoistisk, vil jeg nok si.
Men men.
Hun var vel ikke akkurat snill, for å si det sånn.
Hun var kanskje litt umoden.
HVa vet jeg.
Jeg husker det hendte en gang i Hellinga 7B og, den to-roms leiligheten til faren min, at jeg fikk sånne feberfantasier, eller hva det heter, og så sånne ting som bevegde seg opp mot taket, osv. da.
(Men ikke så ille som på det værste i Mellomhagen da).
Men men.
Når Pia og jeg, var på besøk, fra mora vår i Larvik, hos faren vår, på Berger og Ågot og Øivind, på Sand.
Så husker jeg fra et besøk, at jeg lurte hvor alle de radiorør-radioene, fra 1930-årene, i kjelleren, stammet fra.
(Det var kanskje 8-10 sånne radioer, nede i kjelleren, i huset til Ågot og Øvind.
Jeg har senere lurt på om det var radioer som tyskerne konfiskerte under krigen.
Hvem vet).
Ågot svarte da at det var Håkon, som var så glad, i å skru på gamle radioer.
Håkon hadde også, som ung gutt/tenåring, fått en jente til å bli så forelsket i seg, at hu klatra opp i et tre, og satt der hele natta.
Hu dama, besøkte faktisk faren min, Haldis, Christell og jeg, når vi skulle til Jugoslavia, på sommerferie, (i nåværende Kroatia), sommeren 1980.
Hu bodde da i en ‘betong-forstad’, i København, sammen med en danske vel.
Bare noe jeg tenkte på.
Når faren vår henta Pia og meg, hos mora vår, i Larvik, så pleide vi å stoppe ved Tønsberg et sted, langs E-18, for der var det en dam med svaner, som faren min likte å vise oss.
Så sånn var det.
En gang jeg besøkte faren min, og var hos Ågot, så hadde jeg fått et LEGO-sett av faren min, for å lage en lastebil.
Jeg skjønte tegningen helt til et visst punkt, og så skjønte jeg ikke helt tegningen, men da bare bygde jeg en lastebil.
Banker og sånn i Larvik, pleide å ha lego, (på et bord hvor ungene kunne leke), så jeg var vant til å leke med lego, for å si det sånn.
Da satt liksom faren min der for å inspisere da, men han hjalp ikke.
Men men.
Da Pia og jeg flytta til Jegersborggate, i Larvik, våren 1978, så var vi kjent i Larvik fra før.
For mora vår, hu var glad i å shoppe, og pleide å kjøpe klær og mat, osv., i Larvik.
Og da pleide hu alltid å ta med Pia og meg, på kafeteria.
Da kjøpte mora vår kanskje en kopp kaffe, (hu hadde lagt til seg vanen, med å drikke kaffe, mens hu hadde bodd hos Ågot, (antagelig før jeg ble født), fortalte mora mi meg en gang), og et stykke kake, til seg selv.
Mens Pia og jeg kanskje fikk et glass brus da.
Og kanskje også kake, (det husker jeg ikke helt).
Vi pleide også å få et kronestykke hver, som vi spilte på kronespill, fra Røde Kors, med.
Man kunne vinne 7 kroner, på det vinnerfeltet i midten, og kronespill var noe av det artigste jeg visste, på 70-tallet, husker jeg.
(Og det var det mora mi som egentlig fikk meg til å få øynene opp for.
Siden hu ga Pia og meg penger til å spille på de, før vi ble gamle nok til å mase om å få prøve til spillene vel.
Men men).
De kafeteriaene mora vår pleide å gå på, med oss, var den ved siden av Thorfinns, (i Jegersborggate vel), Carina, het den kanskje.
Den over Narvesen, ved Torget.
Den i Domus-bygget, i 2. etasje der.
Det var også en kafeteria, i Albert Bøe sitt varemagasin, mener jeg, (litt gjemt bort, opp en trapp og bort en gang og sånn vel). Men der var vi ikke så ofte, men kanskje en gang eller to.
Så sånn var det.
Jeg husker også, fra da vi bodde på Mellomhagen vel, at på en av strendene i den delen av Larvik, (enten Hvittensand eller Langestrand vel), så var det noen perler nesten, enkelte steder, i sanda.
Jeg har sett nå i England, at såkalte ‘pebles’, småstein, kan være fra kull eller menneskeskapte materialer som murstein.
Hva kan disse perlene ha vært fra, har jeg tenkt, nå de siste dagene.
Skjellet?
Hvem vet.
Hm.
Nå Pia og jeg var på ferie, hos faren vår, da vi var sånn 4-5-6-7 år, så hendte det et par ganger, noe som Pia har ‘gura på’, seinere, husker jeg.
Jeg er jo et år og fem måneder, eldre enn Pia.
Så faren min ville noen ganger gi meg 20 kroner, og Pia 10 kroner, siden jeg var eldst.
Og det har Pia tatt opp noen ganger, mens vi var ungdommer vel.
Og da har nok Pia vært arg på meg, på grunn av dette.
Så Pia har kanskje skyldt på meg, (som da var 6-7 år kanskje), på grunn av noe faren min bestemte.
Så noen ganger gir Pia et litt forrvirret inntrykk, vil jeg si.
(Hvis hun ikke bare later som at hun er såpass forstyrra/forvirra da.
Hva vet jeg).
Men men.
En gang jeg var på besøk hos faren min, som 5-6-7 åring kanskje.
Så var vi ute i Cabin Cruiser-en hans, faren min, naboen i Hellinga, hans to tvilling-sønner, som var et par år eldre enn meg, og meg selv.
Plutselig satte faren min meg til å kjøre båten.
Gassen rørte jeg ikke, men jeg måtte ha noe å styre etter, så jeg styrte etter et fyr, eller noe skjær, ved Holmsbu, (vi kjørte i retning Drammen).
Plutselig begynte tvillingene å skulle advare, om at jeg styrte rett mot det skjæret da.
Men hva skulle jeg liksom styre etter?
Hvis jeg ikke kjørte rett fram, så kunne det være farlig, med tanke på at vi kunne ha kolidert, med andre båter.
For det var midt på sommeren, og mange båter på fjorden.
Men men.
Og jeg styrte kanskje båten, i 10-15 minutter, mens faren min og naboen skravla, bak i båten vel.
Så sånn var det.
Så faren min var uansvarlig, som far, vil jeg si.
Man kan vel ikke bare sette en unge, til å styre en rask motorbåt, uten opplæring.
Men men.
Faren min sa også, 2-3-4 år seinere kanskje.
Etter at jeg hadde flytta til Bergeråsen.
At han naboen, (i Hellinga), bare satt inne og røyka og aldri vaska gardinene, så de var av gule, av røyk/nikotin, enda de egentlig var hvite.
(Sa faren min til Ågot en gang, husker jeg).
Så sånn var det.
Men men.
I dette kapitellet hadde jeg tenkt å skrive mer om mine besteforeldre.
Jeg har jo alt skrevet en god del, om bestemor Ingeborg, i et av de forrige kapitellene.
Men jeg har ikke skrevet så mye om mine andre besteforeldre.
Men de siste par årene, (mens jeg bodde i Liverpool), så har jeg gjort en del slektsforskning, og da tenkte jeg at jeg kunne skrive litt mer om de, siden de er med i denne boka.
Min farmor, Ågot Mogan Olsen, født Mogan, var fra Rollag, i Numedal.
Hun var vokst opp på gård, som en av de i midterste alder vel, i en søskenflokk på rundt åtte vel.
Noe sånt.
Mora til Ågot, het Bergit Mogan vel, og hadde visst vært hos steforeldre i Amerika, noen år, som ungjente.
Faren ble kalt ‘Nils i Dalen’.
Han het også ‘Nils Me-Tråen’, og mye annet ‘rart’, etter gårdene de bodde på, men het til slutt Nils Mogan, siden de slo seg ned på Mogan gård, til slutt.
(De bodde også noen år ned mot Tønsberg, mener jeg bestemor Ågot sa en gang.
Men flytta tilbake da).
Faren min sa en gang, på 80-tallet, at noen i slekta til Ågot, var fra Finnskogen, eller noe.
Så sånn var det.
Faren til mora til Ågot, kalte seg ‘To-eiet’, som mellomnavn, mener jeg, og eide vel både i Norge og Amerika, (eller var det Finnskogen?), da.
Jeg lurer på om det var han som het Gullek To-Eiet Gulleksrud.
Noe sånt.
Men men.
Mora til Ågot pleide å si ‘kom kyra’ og ‘je vet itte jeg, (sa hu mor)’, ifølge Ågot, på 80-tallet.
Men men.
De hadde også en seter, husker jeg at Ågot sa.
De hadde to eldre tjenestedamer, på et fotografi jeg fikk sendt på e-post, av min tremenning, som også het Mogan Olsen, (var det Siri hun het?), fra Sand/Drammen vel.
De tjenestedamene, hadde svarte og hvite uniformer/drakter, mener jeg å huske.
Men men.
Ågot jobbet som tjenestepike, på Glassverket, eller noe vel.
Før hu begynte som tjenestepike, for familien Jebsen, på Berger, noen år før krigen vel.
Der traff hun min farfar, Øivind, som også jobba for Jebsen.
Kanskje de møttes på dans, på ‘lokalet’, Samhold, en lørdagskveld?
Hva vet jeg.
Øivind snekra noen stamper, som ble brukt i produksjonen av tekstiler.
På søndagene, så pleide han å snekre fruktkasser, (har min far sagt), borte på Sand, (der Jensen Møbler ligger nå), på eiendommer, som han leide for 50 år, (har jeg funnet ut på nettet), sammen med en Eastwood, fra Berger, (grandonkel til Frank og Anne Eastwood vel).
De leide av en fru Bøhmer, som kjøpte av en (tidligere stortingsrepresentant vel, for Høyre), Lersbryggen, under krigen vel.
Fru Bøhmer delte opp den store eiendommen, som hun kjøpte av Lersbryggen.
(Øvre Høyen gård vel).
Og leide ut ‘små’ deler av den eiendommen, for 99 eller 50 år da, (har jeg sett i noen arkiver, på nettet).
Så mange hytteeiere, får seg kanskje en smell, når de mister tomta si, om noen år.
Hun Bøhmer solgte like etter krigen, så i 2040-årene, så mister nok antagelig mange hytteiere på Krok/Baskomti tomta si.
(Sånn som jeg skjønner det ihvertfall).
Men men.
Etterhvert så leide Ågot og Øivind, en annen tomt, i Ågots navn, (har jeg sett), på Sand.
(Også av fru Bøhmer, for 50 år vel).
Og Øivind bygget snekkerverksted.
Dette var vel på 50-tallet, at byggingen kom igang, og med seg, da de flyttet til Sand, så hadde de sine tre sønner, Arne, Håkon og Runar.
Så faren min og brødrene er altså oppvokst på Berger.
Som nabo med Eastwood, tror jeg.
(Faren min sa han fikk peanøttsmør, fra USA, av noen naboer, eller noe, da han var liten gutt).
Og de bodde vel også oppe ved skolen, (den gamle på Berger, ovenfor arbeiderboligene, eller noe), ettersom jeg har forstått.
(Selv om dette var det ei bibliotek-dame fra Drammen, som har sagt, på Facebook, Ingeliv noe vel.
Og ikke faren min.
Men men).
Min farfar Øivind, var fra Holmsbu.
Faren hans var fisker, og mormora, (eller noe), var visst direkte etter Iver Huitfeldt.
Jeg har snakket med Øivinds bror, Idar Sandersen, på telefon, fra Liverpool, mens jeg bodde der.
Og Sandersen sier at den slekta oppstod da ei budeie, fra Eggedal, dro ned til Røed-gårdene, på Hurumlandet, og ‘hadde seg’, men en ung tenåring, fra den sida av Hurum, som grenser mot Oslofjorden og kanskje Røyken, eller noe.
De flytta så til Holmsbu, og ble fiskere.
I Holmsbu så har en koloni, av Oslo-malere, (såkalte sommermalere), holdt til, ikke langt unna.
Og min farfars bror, Gunnar Bergstø, var en såkalt Holmsbumaler, som blant annet har malt en altertavle, (sammen med en annen maler), for en kirke, i innlandet et sted vel, i Buskerud vel.
Noe sånt.
Min farfar hadde også 6-7 søsken vel.
Men det er vel bare hans søster Harriet, tror jeg, bortsett fra han selv, som har fått noe avkom.
Det kan man se av det, at hans tre brødre, Gunnar Bergstø, Otto Bergstø og Idar Sandersen, har bodd på Bergstø, i Støaveien, i Holmsbu, fram til dags dato.
(Idar Sandersen er den siste av dem).
Men ingen av de kara har noen avkom, så Øvinds tre sønner, arver halvparten, og dattera til Harriet vel, den andre halvparten.
Så det er kanskje rart, at nesten ingen av de søskene til Øvind, har fått unger.
Men men.
Min far ville ikke ha arv, etter sine onkler, så Pia og jeg, har fått halvparten av min fars arv.
(Av en eller annen grunn).
Men men.
Idar Sandersen, sa det, at flere av dem ikke ble døpt vel.
(Kanskje det er de kristne som tuller?).
Gunnar og Otto het Bergstø etter eiendommen.
Øvind het vel Olsen, siden faren hans het Olsen vel.
Sandersen har vel tatt navnet sitt fra etternavet til farfaren sin, eller noe.
Så det er komplett kaos der, med tre etternavn.
Jeg så på noe slektsforskning jeg har her.
Og min farfars far, het Hans Otto Olsen, (og var fisker fra Holmsbu da).
Hans Otto Olsen sin far, het Ole Martin Sandersen.
Han var fra Arnestø, i Holmsbu, og det er vel like ved Bergstø, men lenger ned mot Drammensfjorden vel.
Disse var fiskere i Drammensfjorden da.
Fra vinduet til huset deres i Holmsbu, så er det panoramautsikt, til Strømm-landet, som det vel heter.
Rett over fjorden, så ligger Bergeråsen da, som er det første stedet, som jeg husker noe fra, og hvor jeg bodde i mange år, under oppveksten.
Så sånn er det.
Øvinds mor, het Ingeborg Olsen, og var fra Svelvik.
Hennes mor het Randi Kittilsdatter, og var fra Nesbygda.
Faren, (til Ingeborg Olsen), het Olof Olsson (Brumark).
Han var fra Sverige, og jobbet som skomaker, i Svelvik vel.
Men men.
Jeg kan ta med de jeg har her for Ågot og.
Hennes mor het Bergit Tovsdatter Mogan.
Bergits mor het Jøran Gulleksdotter Gulleksrud.
Og Bergits far het Tov Pedersen Toeiet (Mogan).
Ågots far het Nils (Torstensen) (Dalen) (Me-Tråen) Mogan.
(Og han var vel uekte født, mener jeg å huske, etter å ha lest noen kirkebøker, som var digitalisert, på nettet, da jeg drev med slektsforskning, mens jeg bodde i Liverpool).
Nils far het Tosten Nilsen.
Og Nils mor het Anne Kristoffersdatter.
Han var fra Flesberg, Nord for Kongsberg, (i Numedalen, langs Lågen vel), mener jeg å huske.
Men men.
Ingeborg sin slekt, har jeg jo skrevet en del om.
Men jeg kan ta med det som står her, fra slektsforskinga.
Menes mor var Karen Margrethe Nyholm.
Hun var søster av Magna Dorothea Nyholm, (som min mor kalte Meme), som ble gift med Holger baron Adeler, (som var direkte etter Cort Adeler, den norske sjøhelten).
Adelers døde barnløse, og min mormor arvet det meste etter sin tante.
Min mor er nevnt i testamentet til Adelers, (som jeg fikk fra Danmark, mens jeg bodde i Liverpool).
Mora mi arvet en ring, etter baronessen.
Min mormor og bestefar Johannes satte pengene etter Adelers inn i et hus, for min mor, på Tagtvedt.
(Husker jeg fra Ingeborgs testamente).
Karen Margrethe Nyholm sin mor, var Mary Eva Carla Fog, (som var direkte etter Foss, Løvenbalk, Christoffer II av Danmark, og Odin, Farao og Cesar, osv).
Mary Eva Carla Fog, var datter av Julie Fanny Hobøll og Ludolp E. Fog, (som var general i Danmark vel).
(Min mormor, Ingeborg, var jo født i Danmark, så alle hennes foreldre, besteforeldre og oldeforeldre, var danske).
Kanren Margrethe Nyholm sin far, var Anders Gjedde Nyholm, som var Chef for Generalkommandoen, i Danmark, i 1930-årene.
(Han var nesten som en preusisk general, da tror jeg, med kontrollen over alle Danmarks stridskrefter.
Men men).
Hans mor var Maren Gjedde, (som min mormor sa var ‘gammel dansk uradel’, selv om jeg ikke har klart å finne bekreftelse for dette, på nettet).
Hans far var L. C. Nyholm, som var Hofjægermester, og hadde herregården Bangsbo, i Fredrikshavn.
Han var også stortingspolitiker for Venstre vel, mener jeg å ha lest.
Maren Gjedde var vokst opp på slottet Højriis på Mors.
Min mormor far, var Hans Louis Anker Heegaard.
Han eide jernværket, i Fredriksværk.
(Sammen med en svoger vel).
Men ville ikke være ‘jovial’, sa min mormor, på telefonen, da jeg bodde i Liverpool, og mistet Jernværket.
De flyttet til Tyrol et års tid vel, og Heegaard ble agent for to store tyske firma, innen skipsfart vel, (et skipsverft fra Hamburg blant annet vel, mener jeg å ha sett på Google Books), og flyttet tilbake til Danmark, denne gang til København.
Hans mor var Caroline Hagerup, datter av Andrine Werner og Hans Hagerup.
Ingeborg sin far, sin far, var Lous Carl Anker Heegaard.
Han var sønn av den kjente Anker Heegaard, (som har en side, på dansk Wikipedia), en fabrikkeier/industriherre, fra København, hvor han har en gate oppkalt etter seg.
Hans kone var Louise Feilberg.
(fra en slekt som har drevet med polarekspedisjoner, blant annet, mener jeg å ha lest, mens jeg drev med slektsforskning, da jeg bodde i Liverpool).
Min morfar, Johannes Ribsskog, var fra Leirsund, i Romerike.
Slektsnavnet er fra Flatanger, i Nord-Trøndelag.
Johannes, var blant annet Romeriksmester, for junior, mangekamp vel, som ungdom.
(Har jeg lest i Aftenpostens tekstarkiv).
Hans mor var Helga Dørumsgaard, søster av den kjente Asbjørn Dørumsgaard, (som var Romeriks-dikter, ordfører og redaktør, mm).
Min mormor sa en gang, at det var visst litt hipp som happ, der i gården, hvem som skrev diktene, som Dørumsgaard publiserte.
Noen dikt var skrevet av Johannes sin mor, men publisert i Asbjørn Dørumsgaard sitt navn, sa min mormor, i Nevlunghavn, på 80-tallet, året etter at Johannes døde, i Spania, vel.
Men men.
Dørumsgaard var blant annet etter Ole Moene, en kjent treskjærer, fra Oppdal.
Moene hadde en konflikt med en tysk keiser, som syntes sa at når Moene ikke forlangte mer penger, for treskjæringen sin, så måtte det være dårlig kvalitet.
men Moene var en veldig flink treskjærer.
(Kanskje det er derfor jeg blir tullet med, og ikke får rettighetene mine, på grunn av denne tyske keiseren, Willhelm vel?
Hvem vet).
Johannes sine foreldre, Helga Dørumsgaard og Johan Ribsskog, jobbet som lærere, ved Asak skole vel, i Skedsmo vel.
De møttes på lærerskolen i Elverum, (hvor jeg var i militæret, i Geværkompaniet, en del år seinere, men likevel).
Johannes studerte jus, ved Universitetet i Oslo.
Arne Thomassen sa det en gang, da jeg leide et rom av han, og hans samboer, Mette Holter, på Furuset, i Oslo, på begynnelsen av 90-tallet, at Johannes noen ganger visstnok gikk på ski, helt fra Skedsmo, til universitetet, for å gå på forelesninger.
Hvem vet, karakterene til Johannes, (som jeg så i Aftenposten sitt tekstarkiv), var vel ikke så utrolig bra, så kanskje det var sant.
Men Johannes bestod ihvertfall, og begynte å jobbe som aktor, for myndighetene, i landsvikerrettsakene, etter krigen.
Ingeborg har fortalt det, at de bodde i Nittedal, hvor hennes ‘snobbete’ bror, fra København, kom på besøk.
Og han ble lurt av de lokale ‘arbeiderklasse-folka’, på bussen, og de lurte han til å gå av en holdeplass, for seint.
Noen hadde også sagt til bestemor, at ‘du mistet en handske, din dumme danske’.
Ingeborg sa forresten også, om sin morfar, Anders Gjedde Nyholm, at han var ‘best i alt’, men var offer for jantelov, (selv om ‘jantelov’ var midt ord, i den samtalen, men Ingeborg var enig i det ordet. Gjedde Nyholm ble mobbet kanskje da, av sine jevnaldrende. Noe sånt).
Ingeborg sa også det, at da hun fødte Ellen, så passet Johannes sin mor, Helga Dørumsgaard, min mor, Karen.
Men da var det visst fullt av uvaskede gryter, i kjøkkenet, da Ingeborg kom hjem fra sykehuset.
Så Ingeborg var ikke helt fornøyd da.
Men Helga Dørumsgaard var jo datter av hu som Asbjørn Dørumsgaard skriver om i ‘Skytilen hennar mor’, så Helga Dørumsgaard burde vel ha kunnet sånne ting som husarbeid.
Men men.
Ingeborg fortalte også, da hun fortalte om Asbjørn Dørumsgaard og Didrik Nyholm, (som måtte være som en far, for Anders Gjedde Nyholm, (min tippoldefar), og hans andre 10-11 søsken), at Johannes, var fetter av en kjent komponist, som flyttet til Italia, Arne Dørumsgaard.
Men men.
Ingeborg og Johannes flyttet så til Lillehammer, hvor Johannes jobbet som aktor i landsvikeroppgjøret, (igjen vel).
Så ble Johannes rådmann, i Hadsel kommune, i Vesterålen.
Der var det bare en gate, sa min mor, en gang.
Ingeborg, sa at hennes (snobbete vel) bror, fra København, (Louis vel, som var stiftamtmann i Fyn, og bodde på Odense slott).
Han likte jentene i Stokmarknes, (han syntes de så pene ut), men det var før de åpnet munnet.
(Han likte ikke nordlands-dialekten deres).
Ingeborg hadde visst gått seg vill, i tåka, på et fjell der en gang, og sitti og venta, på redningsmannskapet, på trappa til ei hytte, fant jeg ut på nettet, da jeg bodde i Liverpool.
Johannes og Ingeborg spilte visst bridge, og kjente en prest der, var det vel.
Johannes hadde mange kåseri, på radio, og jeg fikk NRK til å sende meg et, hvor han sa farvell til Hadsel, (‘Hav og fjell farvell), som jeg har lagt ut på YouTube, under nicket ‘johncons123’, forresten.
Johannes og Ingeborg, flytta så til Holmsbu, (hvor mine foreldre traff hverandre, for faren min hadde bygget en båt, på verkstedet til Øivind, og kjørt over til Holmbsu da).
Min mors yngre datter, Ellen, begynte på forsøksgym, i Oslo, og Johannes måtte noen ganger inn til Oslo, for å leite etter Ellen, som vel var hippie vel, (og kanskje syntes det var morsommere, enn å gå på forsøksgymnas).
Øivind fortalte en gang, at Johannes hadde møtt en mann, i Oslo, som spurte han hva han gjorde, gående rundt i Oslo, (i Slottsparken kanskje?).
‘Jeg leter etter dattera mi’, hadde Johannes sagt, og så ‘du da’?.
‘Jeg leter etter begge mine’, hadde han andre mannen svart.
(Ifølge Øivind).
Jeg spurte Øivind en gang, (like etter at jeg flytta til faren min, i 1979), om hva han syntes om Johannes.
Øivind sa at Johannes var sånn, at han i kommunestyremøter, (i Hurum da sikkert, hvor Øvind var fra), kunne foreslå en ting, men siden stemme mot det forslaget, når det ble endelig avstemning.
Så Øivind kunne ikke gå god for Johannes, sa han, (han vridde litt på huet og sånn, mens han prata vel).
Men da Øivind døde, noen år seinere, så ringte jeg bestefar Johannes, og sa fra, om at ‘Øivind er død’.
(Selv om Ågot ikke ville at jeg skulle ringe han og Ingeborg, forresten.
Men jeg var vel litt trist da over å ha mistet en bestefar, og husket vel da, at jeg hadde en annen bestefar også.
Noe sånt).
Men men.
Johannes lærte Pia og meg å spille sjakk.
Han skrev også en barnebok, som het ‘Mannen i Skogen’.
Som jeg skrev inn på maskin, noen få år etter at han døde, (på oppdrag av bestemor Ingeborg).
Forlagene sa at boken var for gammeldags.
Et forlag likte ikke at bestefar Johannes brukte utrykket ‘Sorte Mann’, om en afrikaner, var det kanskje, i boken.
Så den ble ikke utgitt.
(Bestemor Ingeborg viste meg et av brevene, fra Gyldendal, eller hvilket forlag det var igjen).
Men men.
Jeg bodde på gården, til onkel Martin, (min mors yngre bror), og hans samboer Grete Ingebrigtsen, i Kvelde, i 2005.
Og Martin sa det, at Johannes, (hans far), hadde sagt til han, da de bodde i Sætre i Hurum, (etter å ha bodd i Holmsbu i Hurum og Klokkarstua i Hurum), at ‘hvis du får en ungjente gravid, så skyter jeg meg’.
Så bestefar Johannes, var nok deprimert, av at tante Ellen, ble borte i Oslo, osv.
Og fikk visst grått hår, på den tiden, mener jeg å ha hørt.
Martin mente at Johannes, var en ‘jævel’ vel, pga. det.
‘Tenk å si noe sånt da’, sa Martin.
Martin er nok mye mer moderne, enn Johannes var.
Men Martin er også litt sånn som en 1% kar, mistenker jeg.
(Han kjører MC, osv).
Så han er ikke så lett å komme inn under huden på alltid vel.
Så jeg spurte ikke om alt mulig, om hvorfor han syntes det var så ille, å høre.
Han manglet kanskje litt forståelse for hvordan Johannes så på situasjonen, mistenker jeg.
Selv om det kanskje ikke kan ha vært artig, for Martin, som tenåring kanskje, å måtte beherske seg, seksuelt, (eller hva man skal si).
Men men.
Johannes var veldig sportslig, og likte å gå på lange søndagsturer, i Nevlunghavn, og både han og Ingeborg likte å gå på lange skiturer.
De traff vel hverandre, når Ingeborg var med faren sin, på skiferie, til Norge, like etter krigen, mener jeg.
Men men.
Johannes sin far, var Johan Ribsskog.
Han var bror, av den kjente skole-pioneren, Bernhof Ribsskog, som var mannen bak normalplanen for grunnskolen, etter krigen.
En annen bror, Ole Konrad Ribsskog, ble ordfører i Trondheim, og var på stortinget for Arbeiderpartiet.
Hvor han var leder for kirkekomiteen, mener jeg å ha lest, i Aftenpostens tekstarkiv.
Johan hadde en tvillingbror, Adolf, som også ble ordfører, eller ihvertfall klarte seg bra, vel.
En fjerde bror ble ordfører i Stavanger, mener jeg, (hvis jeg ikke roter fælt nå).
Men men.
Ingeborg sa en gang, at Johannes sin mor, Helga Dørumsgaard, en gang sa noe sånt som at, ‘jeg fikk tre sønner, som alle ble noe med ‘mann’, en ble Rådmann, (Johannes), en ble forstmann, (skogvokter), og en ble lennsmann’.
Lensmannen var Øivin Ribsskog, som var lensmann i Aurskog, og det står i Aftenposten og VG sine tekstarkiv, at han fanget både nazi-rømlinger og finske fanger, etter krigen.
(De flyktet vel fra Oslo, og ble tatt i Aurskog da).
Øivin Ribsskog var med i Kvitt eller Dobbelt, om Asbjørnsen og Moe, på Romerike vel.
Han spilte sjakk mot Trotsky, da han var som en slags fange vel, i Norge.
Han skrev en bok som het ‘hemmelige språk og tegn’, (eller noe), for politiskolen vel, om ‘taterspråk’, ‘forbryterspråk’, og ‘tivolifolkenes språk’, osv.
Og også mange andre bøker.
Hans sønn, Ola Ribsskog har jeg snakket med, på telefon, fra Liverpool.
Også hans datter som bor på Frogner.
Ola Ribsskog visste det, at min gudmor, Anna/Anniken Holmsen bodde i Sverige.
Han har jobbet som rektor, i Bærum.
Og han var frimurer, (noe som jeg var litt skeptisk til).
Jeg snakket også med datteren til forstmannen.
Hun bodde i Bergen, og er gift med en kjent fotballspiller der.
Hun sa at Johannes og Ingeborg besøkte dem en gang.
(Men hun likte vel ikke Ingeborg så godt).
Men men.
(Jeg fant disse i Bjørn Ribsskog sin slektsforskning, fra 2002 vel.
Som han sendte meg, da jeg bodde i Liverpool, etter at jeg kontaktet han på e-post).
Johan Ribsskog sin mor, het Marta Marie Klemetsdatter Høstland.
(Høstlandet og Ribsskogen er nabosteder, oppe i Flatanger, fortalte ei Høstland-dame, som jeg kontaktet på Facebook, meg, da jeg bodde i Liverpool).
Johan Ribsskog sin far, var Johannes Olsen Ribsskog.
Min morfars mor var som tidligere skrevet Helga Dørumsgaard.
Hennes mor var Karen Pedersdatter (Fladeby), datter av Anne Helene Eriksen og Peder X-tensen.
Helga Dørumsgaard sin far, var Arnt Olsen Dørumsgaard, (fra Oppdal).
Han var sønn av Marith Arntsdatter og Ole Larsen Dørumsgaard.
Så sånn var det.
Da får jeg vel si at det var greit, jeg har vel fått tatt med litt om mine besteforeldre osv., også nå.
Jeg kjente jo alle mine besteforeldre, som barn.
Men kun bestemor Ingeborg, (og kanskje bestemor Ågot, selv om hun ble litt senil vel, på slutten), kjente jeg som voksen.
Så man må ta med i betraktingen at dette er jeg som er barnebarn, som skriver, om mine besteforeldre.
Og det er ikke så lett for meg, å skjønne om hvordan de er, som hvis det hadde noen jevnaldrende, som jeg hadde gått på skole sammen med, for eksempel.
Så sånn er det.
Men vi får se hva som skjer.
Vi får se.
I det neste kapitellet, så får jeg endelig gå videre litt, og skrive om tiden i Jegersborggate, i Larvik, hvor mora mi, Arne Thomassen, Pia og jeg, (og Pusi), flyttet til, våren 1978.
Vi får se om jeg klarer å få endelig skrevet om dette nå.
Vi får se.
PS.
Min farmor hadde også flere søsken, (fra oppe i Rollag), som slo seg ned rundt Sand/Svelvik, 10-15 mil syd/syd-øst for Rollag vel.
Hennes søstre, Margit og Anne, hadde systue, på Sand, i lokalet, som nå huser Smia MC vel, (på ihvertfall 60-tallet vel).
De flytta inn til Strømsø, i Drammen, og hadde systue der, på ihvertfall 70-tallet vel.
Ågot hadde vel også en bror, med navn Ola, som bodde på Sand.
Det er artig historie, om Ågot, og Ola.
Under krigen, så hadde fabrikkeier Jebsen, bestilt ei flaske dram, fra polet i Drammen, (fortalte Ågot meg, på 80-tallet).
Problemet var det, at Jebsen hadde brukt Ågot sitt rasjoneringsklipp, for sprit da.
Og postmannen, (var det vel), erta Ågot, (som var kristen), siden han trodde hu hadde bestilt sprit da.
Så da tok Ågot med dram-flaska, ned til ‘n Ola, (som jeg tror var broren hennes, som bodde på Sand, like ved Berger, vel), og de drakk sammen opp flaska vel.
(Enda Ågot nesten aldri drakk).
Så sånn var det.
Jeg syntes den historia var artig.
Og ba Ågot om å seinere fortelle historia, igjen, for min klassekamerat, Ulf Havmo, som hadde blitt med meg bort på Sand, hvor jeg pleide å spise middag, etter skolen, de første årene, som jeg bodde hos faren min, (fra høsten 1979 og utover).
Men da ville ikke Ågot fortelle historia, (til Ulf Havmo), men ble flau.
Seinere tulla Ulf Havmo, når han var gjest hos meg, og pleide noen ganger å si, ‘Å så godt – Ågot’.
Uten at jeg skjønte noe særlig av hvorfor.
Jeg skjønte ikke hvorfor Ulf Havmo prata sånn om farmora mi, men han var kanskje glad i bestemødre da.
(Ulf Havmo smilte vel lurt, mens han sa disse ‘glosene’).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Men vi får se hva som skjer.
Vi får se.