Inger Lise kontaktet meg en gang, i skolegården, på Østre Halsen.
Hun sa, (foran mange andre gutter på min alder vel), i et friminutt, (mens hu stod sammen med noen andre jenter i Storgata vel), at hun hadde sett meg naken, på Hvittensand, da jeg var liten.
Jeg sa at det ikke var sant.
Men det kan ha vært sant, for mora vår lot noen gang søstera mi og meg, gå nakne rundt, (da vi var sånn 3-4 år kanskje), på Hvittensand og også på en øy en gang, når Arne Thormod kjørte oss ut med båten.
Den gangen lagde mora vår til og med blomsterkranser, til søstera mi og meg, så vi gikk nakne rundt, som 3-4 åringer kanskje, med blomsterkranser, med enten hestehov eller prestekrager på hodet.
Så Pia og jeg har vært hippier, kan man kanskje si.
Så sånn var det.
Ellers så jeg ikke noe til de ungene vi kjente fra Storgata.
Det føltes som en evighet siden, at vi hadde bodd i Storgata, da jeg begynte i første klasse.
(Det var vel to år tidligere).
Og det var for langt å gå til Storgata å leke, når man bodde i Mellomhagen.
Så det er mulig at jeg gikk på barnehage eller i klassen, med noen jeg kjente fra Storgata, men jeg kjente de ikke igjen isåfall.
Men nabojenta, Inger Lise, (eller om hun kanskje het Anne Lise, eller noe sånt), hun kjente jeg igjen, den gangen hun mobba meg.
Hun var aldri noe særlig vennskapelig, hun nabojenta, det var vel oftest noe erting, hvis jeg hørte noe fra henne.
Men men, erting var kanskje bedre enn ikke noe.
Så helt slettet fra hukommelsen min var ikke den tiden, i Storgata.
Jeg var veldig opptatt av å være flink på skolen, (for det ville mora og faren min, at jeg skulle være).
Men jeg kjente faktisk igjen hu nabojenta, fra Storgata, en gang, i et friminutt, i første klasse.
Selv om hun mobba meg, og jeg ble flau, siden hu sa hu hadde sett meg naken, (spesielt siden det var foran mange andre unger), så jeg nektet på det, og sa ikke noe mer.
Men men.
Frøken var ei dame i 30-åra kanskje, og jeg husker spesielt en ting hu sa.
Hu sa en gang at et menneske, var verdt mer, enn alle penger og alt av gull og edelstener, på jorden.
Menneskeverd, kaltes vel det.
Så hun hadde vel et kristent, eller humant, livssyn, tror jeg.
Og jeg hadde vel ikke tenkt sånn før, at frøken sa dette, men etter dette, så tenkte jeg vel mer sånn, tror jeg.
Så sånn var det.
Vi hadde svømming, allerede i første klasse, men jeg likte meg ikke så bra, i svømmehallen, men når vi dro til en badestrand, ut mot Tjølling der, eller noe, helt på slutten av året, med frøken, da klarte jeg å svømme noen tak i sjøen, husker jeg.
(Det var en fin strand.
Vi måtte vel ta bussen tror jeg, fra Østre Halsen.
Eller om vi gikk.
Hm.
Men Hvittensand var vel nærmere da, men dit gikk vi ikke, av en eller annen grunn.
Men men).
Jeg ringte en gang, til Larvik trygdekontor, angående noe trygd, som onkelen min hadde søkt om for meg, i 2007 kanskje.
Da var det ei i den klassen, som jobba der, og hu jeg prata med, hilste fra henne, og sa at de ikke fått tak i meg, så derfor hadde de ikke invitert meg, til en gjenforeningsfest, som de hadde hatt.
Men men.
Jeg satt ganske langt foran, i klasserommet.
Det var to som het Erik, i klassen.
Og jeg var flink til å ‘drite meg ut’.
Frøken sa at en måtte hete ‘Erik E’, og en måtte hete ‘Erik R’.
‘Da vil jeg hete Erik E, smalt det fra meg’.
Men det fikk jeg ikke lov til.
Jeg måtte hete ‘Erik R’, siden jeg het Ribsskog til etternavn.
Så sånn var det.
Etter det var jeg kanskje litt mer forsiktig før jeg sa noe høyt i klasserommet igjen.
Jeg jenka meg nok ned et par hakk, etter det.
Vi dro til Danmark, sommeren før jeg begynte i første klasse.
Vi kjørte vel til Helsingborg, mener jeg å huske.
Og tok ferja over til Helsingør.
Jeg skrev sånne små lapper, i bilen, som jeg kasta ut av vinduet, på tilbakeveien, ihvertfall.
‘Hadet Sverige’ og sånn, skrev jeg på de lappene.
Så sånn var det.
Vi bodde vel på hotell, tror jeg.
Vi var en natt i København, hvor vi så Rundetårn, husker jeg.
Vi hørte også en eksplosjon, som jeg mange år senere har hørt var en gassulykke, som drepte mange mennesker vel.
Hvis jeg skjønte det riktig.
Den andre dagen dro vi til Legoland, som var artig, husker jeg.
Jeg lurer på om vi leide et rom i selve Legoland.
Det er mulig.
Vi hadde ikke god råd, sånn som jeg husker det.
Vi hadde vel bare en boble, eller Mini-Morris, og leide ganske små hotellrom, mener jeg å huske.
Men men.
Det var forresten noe mer jeg kom på, fra Ulåsen barnehage.
(Hvor jeg gikk våren 1976 vel).
Og det var det, at vi var på en utflukt, eller noe.
Så ville jeg sitte foran på bussen, (for det syntes jeg var så artig).
Så glemte de nesten meg, når vi kom tilbake til barnehagen igjen.
(Jeg hadde kanskje sagt det, at jeg visste hvor vi skulle da.
Men jeg var jo ganske ny i barnehagen, og ikke fra Larvik, men fra Brunlanes, Halsen, Vestmarka og Berger, så jeg visste jo ikke det).
Men men.
En påskeferie, (muligens påsken 1976), så dro Arne Thomassen, mora vår, Pia og jeg, og bodde på et gårdstun, med en bondesønn, som ikke likte Oslofolk, i Telemark et sted vel.
Påskeaften, så fikk vi et slags påskeegg, med 12 små påskeegg, i en pakning vel.
Mora vår spurte oss, hva vi trodde vi skulle få.
Og jeg svarte nesten riktig.
Så mora mi trodde jeg var synsk, eller noe, ihvertfall noen dager, så lurte hu vel på det.
Dagen etter, så fikk vi en annen gave.
Da gjettet jeg feil, så etter dette, så trodde ikke mora vår at jeg var synsk likevel vel.
Men men.
Hu prata med Arne Thomassen om det her da, at jeg hadde gjetta riktig, og så videre.
Men men.
Jeg fortalte han bondesønnen at vi var fra Larvik, og da roet han seg litt.
Arne Thomassen måtte kjøre tilbake til Larvik, i løpet av ferien, husker jeg.
(Dette kan også ha vært påsken 1976, eller påsken 1977.
Det skal jeg ikke si sikkert).
På en annen ferie, så leide vi en hytte, ikke langt fra en elv.
Det var kukaker, mellom hytta og veien, mener jeg å huske.
Så det var altså et jorde vi måtte gå over da.
Noe sånt.
Så det var skikkelig på landet.
En kveld dro Arne Thomassen for å fiske aleine.
Han falt i elva og kom ikke hjem før sent på kvelden.
Han kunne egentlig ikke svømme, men hadde klart å komme seg i land.
Den første dagen fisket vi ved et vann, men der fikk vi ikke noe fisk.
En av de siste dagene, så var dro vi alle, til den elva, hvor Arne Thomassen hadde falt nedi.
Det var en livlig elv, så det var flaks, kan man si, at Arne Thomassen hadde klart å komme seg opp igjen.
Han fikk så sjokk, da han endelig fikk fisk, sa han, at han falt i elva.
Men men.
Vi fikk også noen få fisk, den dagen, og Arne Thomassen tok et bilde vel, av mora vår, Pia og meg selv, hvor vi hadde fiskene, på en pinne, eller noe.
Noe sånt.
Disse feriene kan ha vært i Telemark, lurer jeg litt på, siden vi vel ikke kjørte så veldig langt, fra Larvik.
Men men.
Noe sånt.
Eller kanskje opp mot Numedal.
Kanskje den elven var Lågen?
Hvem vet.
En jul, så dro mora mi, Pia og jeg, med bestefar Johannes og bestemor Ingeborg, til en hytte, som bestefar Johannes, hadde fått låne.
Mora mi kjørte en bil, og vi kom fra hverandre, ved Grenland vel.
Mora mi kontakta politiet i enten Porsgrunn eller Skien, og politiet kjørte oss rundt, tror jeg, til vi fant Johannes og Ingeborg, som kjørte rundt, i den Grenlands-byen, i en lys blå Mazda vel.
Noe sånt.
Vi kjørte en del feil, oppe på fjellet, (eller på landet, var det kanskje), og det var ikke sikkert at det var riktig hytte.
(Jeg fikk aldri med meg det).
Men vi fikk låne en hytte, ihvertfall, som var veldig kald.
Det var ikke vann på hytta, så vi måtte koke snø.
Noe bestemor Ingeborg var sjefen for, må man vel si.
Det hadde snødd mye, så vi måtte måke nesten en meter høye ganger, foran hytta vel, for å komme oss fram.
Som nok bestefar Johannes gjorde.
Det var så kaldt, den første kvelden, at mora mi sa jeg skulle ha på meg tre gensere, samtidig.
Før vi fikk fyr i ovnen, og varme i hytta da.
Så sånn var det.
Bestefar Johannes hadde skikonkurranse, for Pia og meg, hver dag.
Det ble litt slitsomt, med både bestemor Ingeborg, (som kunne være slitsom, og liksom komme med noen gloser på et ‘skarpt’ dansk da, sånn at man ble litt sånn forrundret, over hva hun mente eller sa kanskje), og skikonkurranse, det ble litt kjedelig, hver dag.
Så den andre skikonkurranse-dagen, så satt jeg ganske lenge på utedoen, for å få litt sjelefred.
Det trengte jeg da, husker jeg.
Men men.
Det var også en slags kafe like ved dette stedet.
Der hadde de to Donald-blader, i bladhylla, og jeg husker at jeg klagde på det.
(At de solgte gamle Donald-blader.
Men men).
Det var to damer, litt oppi åra, som jobba der vel.
Men men.
Mora vår hadde fått nye glassfiberski, (som var nye på den her tiden vel), av bestefar Johannes, i en sportsbutikk, i Larvik, like før vi dro på ferien.
Mora vår stod ned den samme bakken, som Pia og jeg hadde hatt konkurranse i, og hu falt så lang hu var, nederst i den bakken.
Mora vår var en ganske god langrennsløper, (til å være dame ihvertfall), vil jeg si, men mestret ikke helt de nye skiene da.
Og fikk en kommentar fra bestefar Johannes, (som stod ved siden av meg, og vel hadde bedt meg følge med på mora vår), om at hun ikke burde ha valgt så smale ski, eller noe.
Noe sånt.
Vi pleide å dra på skitur flere ganger hver vinter.
Også i Larvik, (hvor vi flyttet til etter Mellomhagen), så husker jeg ihvertfall en gang, som mora mi dro meg med, for å gå på ski, i lysløypene, rundt Bøkeskogen, en vinterkveld vel.
Så sånn var det.
Faren min har jeg vel aldri sett på hverken slalomski eller langrennski, men jeg husker en gang, som han prøvde seg på vannski, uten å komme seg opp fra hockey vel, i Drammensfjorden, (når han kanskje elga seg litt på, noen som drev med vannski, mens vi lå og solte oss, når vi var ute med båten, eller noe sånt).
Men men.
Ingeborg og Johannes, traff hverandre, når bestemor Ingeborg, var med faren sin vel, (Hans Anker Heegaard, en tidligere eier av verftet i Fredriksverk, senere agent for to store tyske firmaer, innen skipsfart), var på skiferie, i Norge.
De pleide å dra på ferie, også på andre herskapelige steder, i Europa vel, fortalte bestemor Ingeborg.
Steder som den britiske overklassen, også reiste til.
Kanskje i Alpene og sånn.
Noe sånt.
Ingeborg og Johannes kunne gå lange skiturer, noe begge syntes var artig.
Men men.
Vi gikk ikke så lange skiturer egentlig, siden Pia og jeg var små da.
Men det hendte vi gikk noen kilometer.
Også nede ved Halsen der, så kunne man gå på ski, ikke langt fra marinaen.
Der var det noen populære skiløyper.
Jeg var ikke så glad i å gå på ski.
Jeg var mer glad i å bli ferdig med skituren.
Men en gang, så spurtet jeg de siste hundre meterne, inn til der skiløypene startet, på Halsen.
Og da var det et eldre par vel, som var ute og gikk på ski, og som skrøyt litt av meg vel, der jeg kom spurtende forbi dem, på slutten.
Så sånn var det.
Jeg syklet også opp til Halsen-banen, (som var på veien til den andre barnehagen jeg gikk på), mens jeg gikk i første klasse vel.
Og spurte en gang noen som skulle ha kamp kanskje, om jeg fikk være med.
En gutt sa bare ‘nei’.
Så det ble aldri noe fotballsparking med Halsen, for meg.
Selv om jeg spilte litt på den banen ved ungdomsskolen i Mellomhagen da.
Så jeg lærte etterhvert å sparke fotball, uten å tuppe, ihvertfall, mens jeg bodde på Halsen.
Så sånn var det.
Mens jeg bodde på Halsen, så var vi en helg, hos Ågot og Øivind.
Vi sov på Sand, selv om vel faren vår hadde egen leilighet da.
Jeg grein første natten, husker jeg, og Ågot måtte trøste meg.
På en annen ferie der, så var det så mange folk i huset, at Ågot og jeg, måtte sove i stua.
Dette må ha vært en sommer, for det var ganske lyst om kvelden.
Jeg klagde til Ågot, om at en plante, i vinduet, bevegde på seg.
Så sånn var det.
Det var også en veggklokke der, som ringte høyt, hver halvtime, så å sove i stua, i ‘Ågot-huset’, det var nok litt enklere sagt enn gjort, for å si det sånn.
Jeg låste meg inn på do altså, for andre gang, mens jeg bodde på Halsen.
Da var vel faren min og jeg, også oppe hos rektor Borgen, for faren min sa at jeg kunne bo på Berger.
Så vi var oppe hos rektor Borgen, hans kone Sissel og sønn Erland.
Men så kom mora mi og Arne Thomassen, bort til Ågot.
Faren min var ikke der.
Jeg låste meg inn på do, og var der i 15 minutter kanskje, mens mora mi stod utafor og prøvde å lokke meg ut da.
Hu sa at bestefar Johannes skulle kjøpe ny sykkel til meg.
(Sånn at jeg slapp å ha damesykkel).
Til slutt måtte jeg gå ut, for jeg kunne vel ikke stå inne på do, hele tiden.
Og jeg måtte tilbake til Halsen igjen.
Det tok en god stund, før jeg fikk den sykkelen, husker jeg.
Men jeg fikk den til slutt.
Så sånn var det.
Det var en tøff Apache-sykkel.
Og den fikk jeg samtidig med at vi flyttet til Jegersborggate.
Mer om det senere.
Bestefar Johannes, var en mann, som sjelden sa noe uvennlig vel.
Han kjeftet aldri på meg, sånn som jeg kan huske det.
Men han var ganske gammeldags.
Eller, jeg hadde respekt for han likevel.
Han kunne gå med hatt for eksempel, og røkte pipe.
Ingeborg og han, flyttet jo til Nevlunghavn, våren 1975 vel.
Og jeg husker spesielt en gang, som han løp etter meg, rundt i hagen, i Nevlunghavn, som om vi lekte sisten da.
Så jeg trengte nesten ikke lekekamerater, når jeg hadde han som bestefar.
Men men.
Noen ganger ville han si til meg, ‘du din røver, du din tater’.
Men hvorfor sa det, det veit jeg ikke.
Han skulle vel være morsom, tenkte jeg.
Han kalte meg vel også for ‘Rikkemann’.
Noe sånt.
Men men.
Han stelte veldig mye i hagen, og lagde en bro, i tre, over en bekk, som rant gjennom hagen der.
Så den hagen var så fin, at den kom en eller to ganger i Aftenposten, på sommersiden, og så videre.
Bestemor Ingeborg, skrev petiter, (altså korte leserinnlegg), i Aftenposten, under signaturen ‘Ankerita’, som var hennes mellomnavn, (hun het vel Ingeborg Ankerita Elisabeth Ribsskog f. Heegaard).
Bestemor Ingeborg hadde bodd i Norge, siden like etter krigen, og var norsk statsborger, fortalte hun meg, da jeg ringte henne fra Liverpool, men hun snakket fortsatt dansk, så lenge hun levde, må man vel si.
(Selv om det vel var København-dialekt, og ikke for eksempel jydsk, så hun snakket vel ikke verdens mest uforståelige dansk, for å være rettferdig. Men likevel).
På skolen, i Østre Halsen, så lærte jeg det, at danskene ikke var så greie mot Norge, under dansketida.
Frøken sa det, at en måte man kunne se det på, var at det nesten ikke fantes noen bibler, i Norge, på den tiden.
(Dette var visst registrert, på den tiden).
Men at det fantes ti ganger så mange bibler, i Danmark, som i Norge.
Noe sånt.
Jeg ble jo sinna da, for jeg heia for eksempel mye på Norge, hver lørdag, når jeg lå foran TV-en, på rommet til mora mi og Arne Thormod, og så på ski-mesterskap, osv.
Så jeg tok jo opp det her, med en gang jeg kom inn døra, den neste gang vi besøkte Ingeborg og Johannes, i Nevlunghavn.
Jeg klagde til Ingeborg, på at danskene ikke var noe greie, mot nordmennene, under dansketida.
Bestemor Ingeborg lo av dette med biblene, og vi ble ikke enige.
Bestefar Johannes og mora mi, (og Pia), de sa ingenting.
Så sånn var det.
Så etter det, så hadde kanskje bestemor Ingeborg, et horn i siden, til meg.
I første klasse, på Østre Halsen, så lagde vi også en heks, i håndarbeidstimen, ikke lenge før jul.
Mora mi lo, når jeg kom hjem med den fra skolen, og sa at den, den måtte jeg gi til bestemor Ingeborg.
Og en stund etter jul, så hadde bestemor Ingeborg hengt opp den heksa, på soverommet sitt, hvor hun hadde himmelseng osv., (kanskje fordi hun var adelig, etter Gjedde og Løvenbalk, og så videre).
Bestefar Johannes hadde sitt eget soverom, med en vanlig dobbeltseng vel.
Så om bestemor Ingeborg var ‘sjefen’?
Hva vet jeg.
Hm.
Mens vi bodde i Mellomhagen, så begynte mora mi å spørre Arne Thomassen, om han kunne ta meg med på travbanen, hvor han pleide å dra, hver søndag.
Travbanen i Larvik, (Hovland-banen), var stengt, noen år tidligere vel.
Men Arne Thomassen pleide å dra, på Klosterskogen Travbane, i Grenland.
På Jarlsberg Travbane, ved Tønsberg.
Og på Drammen Travbane.
(Mest på Jarslberg vel.
Det var vel den nærmeste travbanen).
Så sånn var det.
Den første gangen jeg var med på travbanen, var på Klosterskogen travbane, husker jeg.
Vi satt stille ved et bord, under alle løpene.
Det var litt kjedelig.
Men men.
Ofte kjørte Arne Thomassen selv til travbanen, men da satt det ofte på noen kamerater av han.
Enten det, ellers så satt vi på med en kamerat av han.
Arne Thomassen kjente mange folk på travbanene, så det varierte hvem vi dro sammen med da.
En sjelden gang, så tok vi travbane-bussen, fra Larvik til Klosterskogen vel.
Og den bussen var full av røyk, husker jeg.
Men men.
Arne Thomassen ville gå i tweed-dress vel, (eller ihvertfall dressjakke vel), på travbanen.
Så sånn var det.
Man kunne visst selge bonger, fortalte han en gang.
Hvis man hadde alle riktige, etter for eksempel tre løp, så kunne man selge bongen, til noen som ville hvitvaske penger, da kanskje.
Så sånn var det.
Arne Thomassen hadde en kamerat, eller kollega, som bodde opp mot Bøkeskogen, i Larvik.
Han kameraten hadde en sønn, som var et år eldre, eller like gammel, som meg.
Han het vel Morten, mener jeg.
Vi flyttet fra Mellomhagen, våren 1978, til Jegersborggate i Larvik sentrum, (et hus som bestefar Johannes kjøpte til mora mi. Sånn tror jeg det var).
Vi flyttet i mai måned, midt i skoleåret.
Men vi bodde først en ukes tid, eller noe, hos Morten og de, som bodde på ravet, heter det kanskje, de bodde midt i den hellinga, som var opp mot Bøkeskogen, fra Larvik sentrum.
(Bøkeskogen er vel på toppen av en morene fra istiden, mener jeg).
Så sånn var det.
Der fortalte vel faren til Morten, eller noe, at vi skulle leike ‘kappe land’.
Det var noe man leike på asfalten, oppi der, og man måtte ha et kritt, og markere, hvor langt man kunne strekke beinet vel, innpå de andre ungene sitt krittmerkede ‘land’ da.
Så ble ens land større da.
Så sånn var det.
Han Morten lærte meg også det, å leite etter tomflasker, på Jarlsberg travbane, var det vel.
Vi panta flaskene i Larvik, og han Morten likte vel ikke det, at jeg panta mine flasker, i en kiosk, ned mot Larvik Torg.
Noe sånt.
Men men.
Vi bodde hos Morten og dem, da Melodi Grand Prix-finalen var, og Baccara var med, husker jeg.
Jeg husker at mora mi likte dem.
Vi dro også på Larvik Turn-kamp, på Loisenlund.
Det var gratis, å komme inn, etter første omgang.
Så sånn var det.
Larvik Turn vant 4-1 vel.
Noe sånt.
Mens vi bodde på Halsen, så tok mora mi med Pia og meg, og så en kamp, mellom Fram og Odd, på Fram stadion, (muligens cup-kamp?), som Odd vant 3-1.
men men.
‘Corner er mål’, husker jeg at tilskuerne ropte, når Fram hadde corner.
Men men.
Så jeg hadde sett kamper med både Fram og Larvik Turn, før jeg flyttet til fast adresse, i Larvik by.
Så sånn var det.
Mora vår pleide også og ta med Pia og meg, på Munken kino, i Larvik, (nede ved havna, ikke langt fra Larvik Togstasjon).
Der så vi Flåklypa Grand Prix, husker jeg, og jeg fikk vel en plakat av Ludvig, mens søstera mi fikk en plakat av Solan Gundersen, eller hva den kråka het.
(Hvis det ikke var omvendt).
Noe sånt.
Mora vår tok oss også med og så ‘Olsenbanden raner Verdensbanken’, husker jeg.
Men men.
Faren vår tok oss en gang med og så Mormor og de åtte ungene, på Thorshov, tror jeg, en gang vi var på besøk hos han, og han skulle noe ærend inne i Oslo vel.
Noe sånt.
Mora til Morten, ba meg hjelpe henne med tippekupongen, når vi bodde der.
Jeg var ikke så flink, (det var også norske 3. divisjonskamper, eller noe, så det er mulig vi bodde der en stund, om sommeren og, mens Arne Thomassen prøvde å fikse noe i huset, i Jegersborggate. Hva vet jeg).
Så mora til Morten fikk vel bare to riktige, tror jeg.
Noe sånt.
Det er mulig at faren til Morten jobba i samme firma, som Arne Thomassen, eller noe.
At de drev med byggearbeid.
Noe sånt.
Arne Thomassen kjente også en kunstner, oppi der.
Han malte landskaps-maleri, av skog, osv., vel.
Han hadde hull i sokken sin en gang, husker jeg, så han ble vel ikke så rik, av det.
En gang, så tok jeg på et bilde, med fingeren.
Det viste seg at det bildet ikke var ferdig, og at jeg hadde ødelagt maleriet.
(Jeg var vel bare fire år, eller noe, da, tror jeg).
Arne Thomassen måtte kjøpe maleriet, av kunstneren, som liksom fikk seg et støkk da.
Noe sånt.
(Eller at han ble veldig lei seg.
Noe sånt).
Kunstneren malte liksom sånn, at malingen lå i lag, på lerretet, (sånn som jeg husker det), så det var nok vanskelig, å reparere bildet, etter at jeg tok på det.
Men men.
En gang, den korte tida, som vi bodde, hos Morten og dem, så vi Morten og jeg, en sjokolade hver, for å bære masse esker, for noen karer, som hadde en kiosk, eller noe, oppi der.
Så sånn var det.
De var kanskje litt late da, de folka.
Hvem vet.
Det var vel sånn, tror jeg, at faren min og faren til Morten, ville at jeg skulle lære å pante flasker, på travbanene, og at det nok antagelig var sånn, at de ba han Morten da, å lære meg det, å leite etter flasker, på travbanene da.
At dette ikke var initsiert, av Morten, men av faren hans og stefaren min vel.
Så sånn var vel det.
Det var kronespill, på travbanene, husker jeg, og jeg var mer glad i kronespill, enn spill på hest, som jeg ikke syntes var så enkelt.
Jeg så noen ganger i travprogrammene, og forstod hva de forskjellige kolonnene stod for da.
Det stod hvilke plasseringer hesten hadde hatt, i de forrige løpene.
Det stod navnet på kusken, og hvor mye penger hesten hadde tjent inn vel.
Men travtipping var nesten som en vitenskap, syntes jeg, og jeg ville ikke prøve å skjønne meg på det, med alle de gamle traverne, som Arne Thomassen hang med.
De ville sikkert bare blitt sure.
Penger hadde jeg også dårlig med.
Pengene fra flaskepantingen gikk til godteri og kronespill da.
Så sånn var det.
Jeg kunne kanskje finne 10-15 tomflasker, på en søndag, på travbanen, hvis jeg var heldig.
Det var også mange andre gutter, som leita etter tomflasker der, husker jeg.
På Jarlsberg Travbane, så fikk de etterhvert, en egen kiosk, hvor noen hestejenter satt, og solgte noe godter, for flaskepanterne.
Jeg prata ikke med dem, (de var vel kanskje litt eldre enn meg), jeg var bare opptatt av å pante flasker og få penger til godteri osv., da.
Så sånn var det.
En gang i Nevlunghavn, en sommer, da jeg og Pia var 3-4-5 år vel, så kom tante Ellen og hennes sveitsiske ektemann, på den tiden, (de er nå skilt), Reto Savoldelli, (en tidligere filmregisør vel), på besøk, fra Sveits.
Det var vel også minst en norsk dame til i følget deres, tror jeg.
Reto hadde helskjegg, og Pia og jeg var vel litt redd for han.
Men han kunne trylle, og i hagen til Ingeborg og Johannes, (rundt der hvor bestefar Johannes hadde løpt etter meg den gangen), så tryllet han plutslig fram et kronestykke hver, til Pia og meg, fra bak øret.
Reto snakket jo ikke norsk, men jeg husker denne tryllekunsten ennå.
Så sånn var det.
Ellen og Reto hadde en mongolid sønn, Joakim, som var født omtrent på dagen, et år før meg.
Men jeg tror ikke at han var med da.
Selv om noe av det første husker, er at mora mi satt meg på en gyngehest, (antagelig hos Ingeborg og Johannes, da de bodde i Klokkarstua), og så skulle liksom Joakim herme da, (og tanken var vel kanskje at han skulle bli kvitt mongoliditeten sin, av den her hermingen da, og bli normal. Noe sånt, mener jeg at bestefar Øivind prata om seinere, at Ellen og Reto fikk en ny unge, Rahel Maria, for at Joakim skulle herme/ape etter henne, etterhvert som hun vokste opp, og bli normal da. Det var en slags teori de hadde, som Øivind var veldig skeptisk til, mener jeg å huske, fra rundt 1979 eller 1980 vel, i stua til Ågot og Øivind da).
Jeg syntes det var litt dumt, og gynget ikke så mye.
Så jeg lurer på om Ellen fikk et horn i siden til meg, på grunn av det.
Hvem vet.
Pia og jeg ble sendt i seng, rundt klokken åtte vel, hver kveld, da vi bodde i Mellomhagen.
Vi ville ofte ikke være trøtte, så tidlig.
Vi ville da noen ganger snike oss litt ned i trappa, (ihvertfall jeg), og prøve å høre, hva det ble pratet om, når de hadde gjester, osv.
Men jeg kan ikke huske at jeg hørte hva som ble pratet om.
Arne Thomassen fortalte meg, på begynnelsen av 90-tallet, at mora mi hadde noe slags sykdom, (nerver eller noe), som en kamerat av han, som var psykolog, eller noe, hadde fortalt han om, mens vi bodde på Mellomhagen.
Arne Thomassen mente at jeg også hadde det, men det var noe man kunne leve med, mente han.
(Jeg leide et rom av dem, på Furuset, på begynnelsen av 90-tallet).
Jeg vet ikke helt hva jeg skal tro om det, at for eksempel jeg skulle ha noe sånt, men jeg tar med om det, ihvertfall.
Så sånn var det.
Jeg lurer på om det var en kar, som var grei, og kjørte meg til Shell, en søndag vel, og ga meg fem kroner vel, å kjøpe godteri for.
Han syntes litt synd på meg, virka det kanskje som.
Men men.
Jeg spurte også Arne Thormod en gang, hva folk mente når de sa ‘min verden’.
Noe jeg hadde hørt på radioen, kanskje.
Arne Thomassen sa at min verden, var sånn som Shell og sånn.
Så jeg var veldig glad i godteri, og på søndager var det vel bare Shell som var åpent.
Så sånn var det.
En gang, som søstera mi og meg, skulle bli henta av faren vår.
(Noe vi syntes var gjevt, for vi fikk mye brus og godteri hos han.
Og oppmerksomhet, fra han og bestemor Ågot osv.
Og det var ikke så slitsomme, eller ‘tyske’ kan man kanskje si, som for eksempel mora mi og bestemor Ingeborg.
Eller hva man skal kalle dem.
De var veldig slitsomme og skarpe/syrlige i tonen, noen ganger, mora mi og mormora mi.
Men men).
Så leika vi, i noen svære betongrør, ovenfor Shell der.
(De røra skulle vel brukes til noe kloakk, eller noe, kanskje.
Det var vel en forretning der, som kanskje solgte sånne).
Da skrøyt vi til de andre ungene der, (som vi vel ikke kjente, for de var vel ikke fra Mellomhagen, hvor vi vanligvis lekte).
At vi skulle til faren vår, på Berger da.
(Eller om vi sa Svelvik eller Bergeråsen).
Så da ble vi litt høyere i hatten da, når vi skulle til faren vår, på besøk, og våget oss litt lenger hjemmenfra, for å leke da.
Men men.
En gang, på vei tilbake, fra feriebesøk, hos faren vår.
Så klagde Pia og jeg i bilen, rundt Tønsberg kanskje, på at mora vår var slem, og at vi alltid måtte legge oss mye tidligere hos mora vår, osv.
Og da sa faren vår det, at mora vår var ‘gæern’, og at vi måtte gå til politiet, og melde mora vår.
(Så dette var nok mens vi bodde i Jegersborggate, i Larvik sentrum, for det var vel ikke politistasjon, tror jeg, på Halsen).
Vi, (eller ihvertfall jeg), ble lei oss, for vi ville jo ikke melde mora vår til politiet heller.
Vi ville bare være litt lenger oppe, om kveldene, osv.
Hos faren vår, så fikk vi være opp til Kveldsnytt kanskje, og hos mora vår, så fikk vi knapt være oppe til Dagsrevyen, (for å overdrive litt).
Så faren vår gikk litt vel langt, synes jeg.
Så om mora vår var gæern, eller ikke, det veit jeg ikke.
Men hun var veldig spesiell, det må man nok si.
Og streng.
Og de var nok veldig spartanske, Arne Thomassen og mora mi.
Ofte var det bare vann fra springen, til middagen, men vi fikk ikke lov å klage.
Så vi hadde ofte dårlig råd, ihvertfall etter at vi flyttet til Jegersborggate.
Nå har jeg vel skrevet det meste, av det jeg husker fra Mellomhagen.
(Selv om det skjedde mye der, og jeg sikkert har glemt å skrive mye og).
I Jegersborggate, så skjedde det vel nesten enda mer.
Jeg skal skrive mer om det som skjedde i Jegersborggate, i det neste kapitellet.
Blant annet ble Arne Thomassen og mora mi sin sønn, (min halvbror), Axel, født, mens vi bodde i Jegersborggate.
Jeg skal se om jeg får med mer om det i det neste kapittelet.
Vi får se om jeg klarer det.
Vi får se.