PS.
For mora mi, hu gikk noen ganger liksom litt for fort fram.
Hu tok litt for lettvint på, hva jeg syntes, syntes jeg.
Det var sånn en gang på Bergeråsen og, at mora mi spurte om søstera mi kunne få låne traktoren min.
Og da sa jeg ‘nei’.
Men mora mi hørte ikke.
Og det samme nesten, når det gjaldt den huskinga.
Mora mi spurte ikke om jeg hadde lyst til å huske.
Hu bare var skikkelig klar for å dra å huske.
Ei barnepike var med og vel.
Og mora mi var liksom veldig sånn motivert for å dra til lekeplassen, for at jeg skulle huske da.
Jeg tror jeg satt i en barnevogn, når vi skulle til lekeplassen.
Så ble jeg bare satt opp i huska.
Og mora mi begynte å dytte.
Men hu hadde ikke spurt meg, om jeg hadde lyst til å huske.
Det var sånn, at huskinga var for hennes skyld, liksom.
Så jeg tenkte sånn, at, var dette noe farlig?
Dem ville vel ikke ha latt meg prøve noe farlig.
For dette var jeg egentlig ikke med på.
Så jeg slapp taket i tauene til huska.
For jeg trodde ikke det kunne være noe farlig.
Siden de tok så lettvint på det, å spørre om jeg hadde lyst til å drive med sånn husking.
Og de fortalte meg ikke at det var farlig, hvis jeg slapp tauene.
Så gynga jeg samtidig med huska da.
Uten å falle av.
Jeg holdt balansen da.
Men jeg tror at mora mi kanskje roa seg ned litt, etter dette.
For hu var helt manisk, vil jeg si.
Hu bare satt meg på huska.
Uten å forklare meg at jeg måtte være forsiktig.
Og uten å sjekke om jeg hadde lyst til å huske.
Så mora mi var gæern, må jeg nesten si.
Men men.
Så sånn var nok det, dessverre.
Men vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog