Jeg har tidligere skrevet om på bloggen, at snekkerverkstedet, som min farfar, Øivind Olsen, bygget.
Det verkstedet, det kunne nesten se ut om en låve utenfra, (bortsett fra at det var en murbygning).
Og ‘Ågot-huset’, like ved siden av, kunne nesten minne om hovedbygningen på en bondegård da.
Bortsett fra at det var grønt på 70-tallet.
Før det ble hvitt på 80-tallet.
Men verkstedet var aldri rødt, sånn som låvene på de fleste gårdene jeg har sett, oftest var.
(Verkstedet var hvitt, fra noe murpuss, eller noe, tror jeg.
Noe sånt).
Men men.
Men hva kaller man området rundt og mellom huset til Ågot og verkstedet da?
Jo, det må vel bli ‘tunet’ det da.
(Selv om jeg ikke kan huske at noen av dem brukte det ordet.
Men men).
Og på det tunet, så stod det også en traktor.
Og det her var på 80-tallet, før det kom internett osv.
Og faren min hadde advart meg mot en gutt på Sand, som het Geir Arne Jørgensen, og han var med i gjengen på Sand der, må man vel si.
Så jeg hadde ingen kamerater på Sand.
Men men.
Så det hendte jeg kjeda meg, for jeg var borte hos Ågot hver dag, (fram til et godt stykke ut på 80-tallet), for å spise middag, og for å sjekke om jeg hadde fått noe post, og for å lese aviser, osv.
Men men.
Så det hendte at jeg kjeda meg, etter at jeg hadde spist og lest avisa, osv.
Og da kunne jeg noen ganger gå ut i skogen med luftpistol eller luftgevær.
Eller hvis jeg var lei av det, (jeg kunne liksom ikke drive med det for mye heller, for noen hyttefolk osv., likte kanskje ikke det).
Så kunne jeg kanskje kjøre litt med den traktoren som stod utafor der da, f.eks.
Og den var det masse knapper og greier på da.
Som jeg ikke skjønte halvparten av, egentlig.
Men faren min sa at jeg kunne kjøre med den traktoren da.
Og da kjørte jeg vel en gang ihvertfall, litt utafor det tunet der også, tror jeg.
Dette var vel da jeg var sånn 15-16 år kanskje.
Så da hadde jeg kanskje lov til å kjøre traktor?
Det var en blå traktor, mener jeg å huske.
Det er mulig at faren min brukte den som jekk?
For jeg tror den hadde jekk bakpå muligens?
Men det skal jeg ikke si sikkert.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
For jeg har jo skrevet om det, at bygningene til farfaren min, de bygningene ble nesten som en gård, mener jeg.
Og med Jordet til Lersbryggen, (som jeg har skrevet om på bloggen tidligere), så ble det nesten som en bondegård der, vil jeg si.
Det var selvstendig og uavhengig og sånn.
Og bestemor Ågot skreik ut, hver gang noen dukka opp på tunet, enten til fots eller med bil.
Det fulgte hu med på.
“Nå er hu dattera til Moen her for å hente sagflis til kanin’ sin igjen”.
Sånne ting.
Så der hadde dem/vi kontrollen.
Det er helt sikkert.
Men dem luska sånn på farfaren min og faktisk.
“Hva skal’n bortpå Jordet til Lersbryggen?”, sa farmora mi Ågot, til faren min, den eneste gangen vel, som farfaren min kom seg opp fra plassen i sofa’n sin, og gikk ut for å gå litt.
Så da fulgte dem med fælt, og ble urolige vel.
Det husker jeg godt enda.
At dem stod å kikka i kjøkkenvinduet da, og jeg måtte nesten se litt i det ene stuevinduet jeg da.
For å prøve å skjønne hva det var som var så viktig.
Men det skjønte jeg vel ikke egentlig helt.
Det var som at farmora og faren min var nesten ‘på lag’, mot han farfaren min da, vil jeg nesten si.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Og trematerialene, (råvarene), dem ble lagra utendørs, med grønn presenning over.
Og det var ganske mye råvarer, for dem produserte ganske mye da.
Og det lønte seg vel, å kjøpe et trailerlass, eller lastebillass, av gangen, når det gjaldt ‘bord’ da, som dem kalte det, dvs. treplanker.
Og de treplankene, (med grønn, tjukk plastpresenning over da), de mener jeg må ha stått ihvertfall delvis på den eiendommen, som Jensen Møbler har bygget ut på nå, (som jeg har skrevet om på bloggen).
Så jeg mener at vi nok hadde litt hevd, på det Jordet til Lersbryggen også.
Hvor Jensen Møbler nå har bygget en svær og skjemmende mur-koloss del av sin store fabrikk da, på Sand, i Svelvik kommune.
Så det er litt ergerlig, synes jeg, når sånt skjer.
Men men.
Det er kanskje ikke så mye jeg kan får gjort med det nå.
Men jeg kan vel prøve ihvertfall.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.