PS.
Han Helge Ribsskog, det var altså grandonkelen min, som var forstmann, dvs. skogvokter.
Min morfar var rådmann, (i Hadsel i Vesterålen).
Og den tredje broren, Øyvin Ribsskog, han var lensmann i Aurskog-traktene.
Moren deres, det var Helga Dørumsgaard, søster til den kjente Romeriksdikteren og ordfører i Fet og Rælingen, Asbjørn Dørumsgaard.
Og hun ville noen ganger skryte av, (ifølge min mormor, Ingeborg Ribsskog, på 80-tallet vel, mener jeg at det var), at hun fikk tre sønner, som alle ble noe med ‘menn’, en ble lensmann, en ble rådmann og en ble forstmann.
Så hun var nok stolt av min morfar og hans to brødre, hun oldemoren min, (som jeg aldri møtte, men som jeg husker min far, Arne Mogan Olsen, fortalte meg om en gang, da jeg var barn, på midten av 70-tallet, var det vel, at var dø, (‘hu er død nå, oldemora di’, noe sånt sa han vel), Helga Dørumsgaard.
Min morfar tok oss aldri med, tilbake til Romerike, eller lignende, så jeg traff aldri noen av brødrene hans, eller moren hans, f.eks.
Ihvertfall ikke som jeg kan huske.
Men jeg pratet med ei som het Torunn Ribsskog Nagelsett, i Nesttun, i Bergen, tidligere i år, og det er datteren til han Helge Ribsskog, som skrev den novellen ovenfor da.
Hun er gift med en Svein Nagelsett, og de hadde to telefoner, så begge prata samtidig, da jeg ringte andre gangen, på en dag, om noe slektsforskning, her for noen måneder siden.
Og da ba hun Torunn han Svein om å ‘ti still’, husker jeg.
Men men.
Han var visst i slekt med en kjent fotballspiller for Brann og Norge, han Svein Nagelsett.
Men men.
Mer da.
Min morfar skrev også, han skrev en barnebok, som het ‘Mannen i Skogen’, som jeg skrev på skrivemaskin, da jeg gikk første klasse handel og kontor vel, på mitt største soverom, (eller min fars soverom), i leiligheten på Bergeråsen, hvor jeg bodde på 80-tallet.
Jeg hadde en Casio skrivemaskin, som jeg kjøpte for stipendet fra Lånekassa, siden jeg gikk på handel og kontor.
Så sånn var det.
Jeg skrev fra notater etter min morfar da, som døde i Spania, noen år før dette.
Som nok var i 1986, eller noe.
Så dro jeg ned til Stavern en søndag da.
Jeg lurer på om det her var mens jeg gikk 2. året på handel og kontor.
Og min mormor klagde på at jeg var så bleik, eller noe sånt.
Jeg dro ned til Stavern ens ærend, for å levere det jeg hadde skrevet, og kopiert opp, i fem eksemplarer da.
Min mormor klagde på at jeg var litt kortpustet, men jeg tror jeg var forkjøla, eller noe.
Men men.
Så sendte min mormor den boka til noen norske forlag da.
Men de klagde på at min morfar brukte navn som ‘Sorte Mand’, på romanfigurene, så de refuserte den boka, husker jeg.
Min mor skrev også en bok, senere, som jeg skrev på skrivemaskin, det første året jeg bodde på St. Hanshaugen, i 1996, altså ti år senere.
Om en norsk middelalder-prinsesse, som dro ned til Spania, på pilgrimsreise, eller noe.
Så min mor var religiøs, og da jeg vokste opp på Østre Halsen og i Larvik, så var jeg og min søster i hvertfall en 10-20 søndager, på søndagsskole.
En i Østre Halsen og en i Larvik sentrum.
Men i Larvik sentrum, så var det så mange kirker.
(Det var sånne som Betania og Filadelfia og sånn vel.
Noe sånt.
Frikirker, heter det kanskje.
Og pinsevenner og det som er.
Noe sånt).
Og jeg er ikke sikker på at den vi gikk på, var noe med statskirken.
En julaften, så ville mora mi gå i kirken, men da var det stengt.
Så mora mi var ikke så god på det her med kirker osv.
Men men.
Min mors bok ble også refusert av et forlag husker jeg, for det var ikke nok historiske detaljer osv., skrev de.
Men den var ikke så verst.
Selv om min mor var veldig spesiell, så jeg var ikke sikker på om hun ikke hadde kopiert det, fra et eller annet sted.
Men men.
Det var nesten sånn at hun kunne være troendes til det.
Min far sa at min mor var sinnsyk, ofte, da jeg og min søster var barn.
Og jeg pratet med hennes fetter, Ola Øyvin Ribsskog, (sønn av min morfars bror, lensmannen i Aurskog, Øyvin Ribsskog), på telefon, tidligere iår, og han sa at min mor hadde nerveproblemer.
Og min mor kunne si ting, (ifølge min søster sa min mor dette), at ikke gå forbi det huset der, (et hus i Øvre Jegersborggate, i Larvik, parallellgaten til Jegersborggate, hvor vi bodde, selv om jeg flyttet derfra til min far. Men min søster sa dette, en helg når jeg var på besøk hos dem i Larvik, noe jeg var ca. hver fjerde uke, jeg tok tog og buss da fra Berger, til Larvik).
Min mor hadde visst sagt, (ifølge min søster), at ‘ikke gå forbi det huset der, (i Øvre Jegersborggate), for der bor tante Ellen, (som egentlig da bodde i Sveits, hvor hun hadde bodd siden begynnelsen av 70-tallet, altså i ti år, for dette var på begynnelsen av 80-tallet), og hun maner dere’.
Men men.
Han lensmannen skrev også bøker.
Og noe av det som ble utgitt i navnet til Asbjørn Dørumsgaard, var visst skrevet av min morfars mor, Helga Dørumsgaard, ifølge hva jeg husker min mormor, Ingeborg Ribsskog, fortalte meg og min søster, like etter at min morfar Johannes døde vel.
Men det ble utgitt i brorens navn.
De tok visst ikke det så nøye, sa min mormor.
Men men.
Min morfar og også min mor, de var veldig glad i naturen.
Noe som også min onkel Martin er.
Min mor, hun tok med min søster og meg, som barn, til stranda, til skogen for å plukke sopp eller dra på picnic, (da hadde hun sjekka opp en ung Larvik-kar, husker jeg).
Min mor kunne få min stefar, til å kjøre langt inn i skogen, for å gå tur, og se på naturen om vinteren osv.
Og min morfar og min mormor, de gikk alltid lang søndagstur, gjennom skog og forbi strender, ute i Nevlunghavn.
Og min onkel Martin, som sagt, han er nesten som en villmann, og hadde dårlig hygiene, husker jeg at hans samboer, Grethe Ingebrigtsen sa, da jeg jobbet på gården hun eide, og de bodde på, Løvås, i Kvelde, i 2005.
Men men.
Og min mor var også sånn, at hun ikke vaska opp så fint.
Tallerkener og glass, som stod i skapene hennes, det siste stedet hun bodde, i Drøbak.
De var dekket av et lag med fett, husker jeg, fra en gang jeg var på besøk der, som min søster også var der da.
Da hadde vel min mor fått en av sine rare ideer da, at man ikke skulle bruke oppvaskmiddel, når man vasket opp.
Antagelig for å spare hendene for oppvasksåpe, eller noe sånt.
Min mor var forfengelig, og fikk blant annet overtalt staten til å ordne en gratis brysthevelse-operasjon, eller noe, for henne, på midten av 80-tallet, husker jeg.
Så mora mi var litt spesiell, husker jeg at jeg har syntes, det meste av livet.
På et besøk i Drøbak, (muligens det samme), så satte jeg på TV-en, i kjedsomhet, og da tålte ikke min mor det, men satt seg ut på kjøkkenet.
Og hun hadde en kassett, med Scorpions, som hun hørte på hele tiden.
Men men.
Og en gang hun Siv, (som av en eller annen grunn besøkte meg i Sunderland, sammen med søstra mi, jula 2004).
Hun Siv, hun var med meg og søstra mi, på min mors 50 årsdag, i Drøbak, av en eller annen grunn.
Og hun tok plutselig en tidligere buss, og var nesten på gråten, husker jeg.
Så hva det var med henne, det vet jeg ikke.
Men sånn var det alltid hos mora mi, at det skjedde noe spesielt.
Så det var kanskje mora mi som hadde sagt en sårende kommentar da, som hun noen ganger kunne komme med, etterfulgt av et sprudlende latterutbrudd, og et smil.
Hun visste at hun var slem, og gjorde noe galt.
Men hun var kanskje bare sånn for morro skyld.
Hva vet jeg.
Hun mente kanskje ikke å såre, men hun skjønte kanskje ikke at andre folk kunne være mer nærtagende, enn hun selv.
Eller hun latterliggjorde ofte folk da.
Men men.
Sånn som at hun mobbet meg, noen år før hun døde, fordi jeg ikke hadde noen forlovede eller kone.
Og da sammenlignet hun seg selv med meg, og fortalte at hun var gift da hun var så gammel som jeg var da, osv.
Så hun skulle liksom hevde seg da.
Men hun følte seg nok underlegen meg, siden jeg var så flink på skolen osv.
En gang, da jeg besøkte henne i Larvik, så ringte hun kjøpmann Albert Bøe, (faren til Anette Bøe), av en eller annen grunn, og lurte på hvordan jeg kunne være så god i matte, når hun ikke var det.
Noe som jeg syntes var så spesielt, så jeg måtte gå ut av rommet.
Men stefaren min da, Arne Thormod Thomassen, han satt og hørte på, (mens han røyka på en rullings, (som vanlig, må man vel nesten si), og leste i trav-programmet, eller noe sånt).
(Kanskje min mor bare tullet, og bare lot som at hun ringte Albert Bøe?
(Det ville vært som å ringt eieren av Steen og Strøm i Oslo, kanskje.
Albert Bøe sitt varemagasin, var veldig kjent i Larvik, da jeg vokste opp der på 70-tallet, og var på besøk hos moren min der, på 80-tallet).
Hva vet jeg.
Jeg visste ihverfall ikke at hun kjente han.
Hun var jo ikke fra Larvik, engang.
Selv om hun raskt fikk mange venninner der, det er sant.
Bl.a. søsteren til han som eide Grans Bryggeri i Sandefjord, osv.
Så moren min kan godt ha vært i noe nettverk, (Johanitterordenen), for alt hva jeg vet.
Eller at hun ble tullet med av de.
Hva vet jeg).
Min fars familie, var helt forskjellig fra min mors.
Jeg var vant til å spise middag hos min farmor, fra etter jeg flyttet til min far.
Og der var alt av glass og tallerkener osv., alltid skinnende rene.
Min farmor hadde jobbet som tjenestepike, (hos fabrikkeier Jebsen, på Berger, blant annet), så hun holdt alltid hele huset skinnende rent, faktisk.
Hun var en ekte husmor, av den gammeldagse typen.
Nesten som en amerikansk husmor, på 50-60 tallet, vil jeg nesten si.
Men men.
Hun kunne også gå ut i naturen, f.eks. for å plukke tyttebær, eller dra på ferie, på fjellet, en uke, en sjelden gang.
(Og en eller to ganger, så var hun også på hvilehjem, husker jeg.
Dette var før jeg flyttet til Berger.
Men jeg ble fortalt det en gang, etter at jeg flyttet dit.
Men men).
Mer da.
Jo, min far, han var nesten aldri ute i naturen.
Ihverfall ikke i skogen.
Han ville ikke, (som min mor), dra på ferie, i Norge, med meg og søstra mi, på en bondegård, e.l., noe som mora mi og vår stefar Arne Thomassen, gjorde flere ganger.
De dro på høstferie eller påskeferie, eller sommerferie, på gårder rundt om i Norge.
Vi var også på hotell, på Rauland, og på Bergsjø Høyfjellshotell.
Og på tre gårder, som jeg kan huske, hvor vi leide en sånn feriebolig da, som var i tilknytning til en gård.
En gang, et sted ved en elv, som vår stefar Arne Thormod Thomassen falt oppi.
Og han kunne ikke svømme, men han overlevde, og kom hjem til den hytta, med bare våte klær, etter en slags svømmetur, i den elva da, som kanskje var Numedalslågen, eller noe sånt.
Hva vet jeg.
Og en gang var vi på en hytte, hvor vi måtte hente vann i en bekk, i Kristiansand, i forbindelse med en gård som hadde selvplukk på jordbær, husker jeg.
(Da var også lillebroren vår Axel med, selv om han bare var et år, eller noe).
Og en tredje gang, så bodde vi en påskeferie, på et gårdstun, i en bolig der.
Og sønnen på gården, lurte på om vi var fra Oslo.
(Han spurte vel nesten aggressivt, mener jeg å huske.
Jeg var ikke så mange år).
Men ble litt beroliget vel, når jeg sa vi var fra Larvik.
Dette var nok i Telemark, et sted, mistenker jeg.
Noe sånt.
Men men.
Mens min far ikke ville dra på sånne ferier, på landsbygda, i Norge, som min mor, og vel også min stefar Arne Thomassen, syntes var artig.
Så de var nok mer norske enn min far, vil jeg tippe på.
Min far ville oftere dra til Sverige eller Danmark eller Tyskland eller USA på ferie, for eksempel.
Selv om faren min vel var glad i å dra på fjorden.
Han tok oss med ut på fjorden noen ganger, for å bade og en sjelden gang kunne man overtale han til å også prøve å fiske fra båten.
Selv om jeg da sjelden fikk fisk, kanskje en mort eller en sild, eller to, hvis jeg var heldig.
(Og en gang, som onkel Håkon dro meg ut, sammen med dem, for å fiske i en båt han hadde lånt kanskje, så fikk jeg en makrell.
Vi fikk en hel haug av makreller tilsammen, men jeg fikk bare den første fisken, så gjorde jeg noe galt kanskje, når det gjaldt fiskinga.
Hvem vet).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog