http://svelviksposten.no/nyheter/kongens-solv-for-samfunnsengasjement-1.3514678
PS.
Jeg hadde EDB i valgfag, i 8. klasse.
Men, en dag var EDB-læreren syk.
Så måtte vi ha maskinskriving, istedet.
Og da var rektor Kjølås faktisk lærer for det valgfaget.
Og han sa til meg, husker jeg, at jeg ikke trengte å skrive ‘touch’, for jeg skrev så raskt med pekefingerne.
Og det er fordi jeg hadde skrevet på skrivemaskinen som stod i huset til besteforeldrene mine, på kontoret til Strømm Trevare.
Og fordi jeg hadde datamaskin da.
Men, da jeg begynte på Sande Videregående, på Handel og Kontor, i 1986 vel, da lærte jeg meg touch likevel da, siden det var et eget fag.
Så da måtte jeg nesten lære meg touch da.
Og da fikk jeg karakter 6, i maskinskriving, husker jeg, av en lærer fra Tønsberg, eller noe.
Som jeg også fikk karakter 6 av, i faget korrespondanse og dokumentlære, som vi hadde samme året.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Her er mer om dette:
PS 3.
Man kan se det, at som ungdom, så var jeg ganske nedbrutt, av at faren min flyttet fra meg, da jeg var ni år, og lot meg bo alene, frem til jeg ble myndig.
Man kan se at jeg ofte forsov meg eller ble hjemme fra skolen.
Så jeg var en nedbrutt og tynn og bleik og nesten sykelig ungdom.
Likevel, så skulle militæret absolutt ha meg inn i infanteriet, (som er det tøffeste), da jeg ble 18-19 år.
Jeg fikk utsatt det noen år, men det var tøft nok likevel.
Så jeg synes det er en underlig samfunnsform vi har i Norge, for det var ikke lett for meg, som tynn og underernært ung mann, som var preget av omsorgssvikt, under oppveksten, å kommer meg gjennom militæret.
Jeg vil si det er derfor jeg sitter her fattig i dag.
Det er fordi at militæret tullet i stykket livet mitt, og jeg fikk ikke fullført utdannelsen min, på datahøyskole, men måtte jobbe i Rimi i mange år, for å få penger til å betale mat og husleie.
Og jeg har aldri kommet meg såpass opp i lønn, at jeg har fått spart opp noen penger heller.
Så verneplikten, den kan tulle i stykker folks liv, avhengig av hvor mye støtte man får, fra familien.
Det blir litt urettferdig, synes jeg, for de som ikke får støtte av familien.
Så mens de er i etableringsfasen, så må de gjennom et års helvete, og bli tulla med ofte, av breiale befal, i månedsvis i strekk.
På en måte som kan ta mange år å komme seg over.
Så Norge er nesten som et skrekkabinett av et land, ifølge vestlig standard, vil jeg si.
Ihvertfall basert på min oppvekst og mitt liv.
Man kunne nesten ha plassert Norge, i skrekk-kjelleren hos Madame Tussauds, i London, vil jeg si.
Så sånn er nesten det.
Så sånn er nok det.
Vi får se.