PS.
Som jeg har blogget om, en del ganger.
Så flytta jeg til Oslo (for å studere på NHI) høsten 1989.
Dette var på slutten av jappe-tida.
Og min russekamerat (fra Gjerdes videregående, skoleåret før) Magne Winnem.
Han anbefalte meg, å kjøpe en dress, for noe av studielånet.
Og jeg kjøpte en svart dress, på Cubus (var det vel) på Oslo City (for cirka en tusenlapp).
(Noe sånt).
Og så var Magne Winnem og jeg, liksom japper da, i et år eller to.
Og vi fikk lov, av dørvakta på Marilyn (som seinere ble So What) å komme inn gratis (av en eller annen grunn).
(Vi skulle bare hilse fra Trond.
Eller hva det var han het.
Husker jeg.
Og så slapp vi å betale en femtilapp, for å komme inn, da.
Så vi var på Marilyn, nesten hver helg, studieåret 1989/90.
Må man vel si).
Og så var det sånn, at Winnem dro i militæret.
Og jeg ble delvis kapret, av min tremenning Øystein ‘Adoptert fra Korea’ Andersen.
Som ville at jeg skulle være som en slags storebror-type, for han, og besøke han ofte, i helgene (i Hanaborg/Lørenskog) osv.
(For å si det sånn.
Og jeg måtte så avtjene førstegangstjenesten.
(Fra juli 1992).
Og da hadde jeg ikke råd til nye klær, mens jeg avtjente førstegangstjenesten (husker jeg).
(Det var vel sånn at jeg kjøpte ny reim, til mitt Casio-armbåndsur (som jeg bestilte fra Dixons (nå Currys) i Weymouth, etter at jeg kom hjem fra språkreise derfra, sommeren 1986).
Men lagfører Bricen, pleide å bruke Forsvaret sin trøyve: ‘Vinter under lang’ på byen (i Elverum).
Og jeg husker at jeg brukte Forsvaret sine støvler, en gang, som det var mye snø i Oslo (når jeg hadde helgeperm).
Så jeg tror ikke at det var mange av de i troppen, som brukte de få kronene vi fikk, på klær.
Det var mye ekstra-utgifter, i forbindelse med øverlser osv. (siden at vi var i infanteriet).
Da skulle man gjerne ha med mange røykpakker, mange Freia-sjokoladeplater, ‘koma-blanding’ (nøtter, rosiner og sjokolade), varmeposer, Top Secret sin kamo-stift (som man ikke fikk kviser av, som Forsvaret sin, ifølge noen på lag 1 eller lag 3, eller om det var noen på kanonlaget) og myggservietter, osv.
Og dette måtte man jo kjøpe nytt, for hver øvelse.
For å si det sånn).
Så party-dressen min, ble mer og mer slitt.
(Så tilslutt så kunne jeg vel hverken bruke jakka eller buksa.
For å si det sånn).
Og så var det også en nedgangs-tid (eller depresjon) etter jappetidas slutt.
(Dette var på begynnelsen/midten av 90-tallet.
For å si det sånn).
Og da var ikke dresser så på moten lenger.
(Må man vel si).
Så da begynte jeg å kikke, i magasiner som FMH/For Him Magazin (og Aftenposten skrev også at det var greit å gå i vanlige klær på byen, sånn som jeg husker det).
Og da var det om å gjøre å kle seg kult, da.
Som var det kuleste utestedet, i byen.
(Ifølge gratisavisen Natt & Dag).
Og jeg jobbet som butikkmedarbeider/butikkleder.
Og jeg bodde på Ungbo på Ellingsrudåsen.
Og det var et ganske rolig liv (siden at Ungbo Skansen Terrasse ligger helt i utkanten av Oslo (rundt grensen til Romerike osv.)).
(For å si det sånn).
Men jeg dro noen ganger ned til sentrum (etter jobben) for å handle nye klær (også t-skjorter osv., måtte jeg bytte ut, etter militæret, for Skansen Terrasse sitt fellesvaskeri, hadde en sentrifuge, som ‘gnagde’, på t-skjorter osv.).
(Og jeg pleide også å kjøpe CD-singler, osv.
Siden at de var billigere enn vanlige CD-er.
Jeg jobba på Rimi, og det tok noen år, før jeg ble butikksjef.
Så jeg hadde dårlig råd, ihvertfall i de første månedene/årene etter militæret).
Og da pleide gratisavsien Natt & Dag, å stå framme, i noen displayer, utafor klesbutikken J.C. (blant annet) på Oslo City.
Så den gratis-avisen pleide jeg å lese, fra perm til perm (mens jeg bodde på kjedelige Ungbo Skansen Terrasse) husker jeg.
Og derfor gikk det litt sport i det, å komme inn på Head On (som ble hypet av Natt og Dag osv.).
(Magne Winnem ble gift med Elin fra Skarnes.
Og min ‘Ungbo-kamerat’ Glenn Hesler (egentlig Øystein Andersen sin kamerat) ville bare spille fotball osv. i helgene, av en eller annen grunn.
Så jeg gikk for det meste ut på byen aleine, på den tida).
Og det var sånn, at dørvaktene pleide å slippe meg inn, på Head On, cirka annenhver gang, som jeg prøvde å komme inn der.
Og en gang, så nevnte en av dørvaktene, at en annen dørvakt, het Christian.
Og det la jeg på minnet.
Så hvis de (etter dette) begynte å nekte meg, å komme inn.
Så begynte jeg bare, å ‘bable’, om han Christian, da.
Og så slapp jeg inn.
(For å si det sånn).
Og en gang (etter at jeg flytta til St. Hanshaugen) så klarte jeg til å med, å få inn mine Drammen/Røyken/Gjerde-kamerater Magne Winnem og Andre Willassen, på Head On.
(Selv om de ikke skjønte, at Head On var det kuleste stedet, i Oslo/Norge, liksom.
Så de ville heller på So What.
Og det var greit.
For So What hadde bra musikk (alternativ rock, indie og britpop) syntes jeg.
Men som min Rimi Nylænde-underordnede (i 1998 og 1999) Jørn Aadnevik sa, så var liksom So What, en motpol, til sjekke-stedene.
(Noe sånt).
Men sånn var ikke Head On.
Der kunne man også sjekke damer (i tillegg til å være kul osv.) må man vel si.
Så det var liksom litt av forskjellen på Head On og So What, da.
(For å si det sånn).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Så var Sophie Gaugain der.
(Magne Winnem sin tidligere underordnede fra Rimi Karlsrud.
Som var tippoldebarn av en kjent fransk kunstner).
Og det har jeg seinere lurt på, om kan ha vært noe slags ‘avtalt spill’, fra Winnem og Sophie.
For Sophie og jeg hadde noe på gang, et par år tidligere (må man vel si).
(Magne sa (på Rimi Karlsrud en gang, hvor jeg var ekstrahjelp under depresjonen) at jeg kunne ringe Sophie (Sophie og jeg hadde vært på de samme Rimi Karlsrud-festene osv., hjemme hos Geir Solberg, som var Magne sin assistent, på den tida).
Så det var et litt merkelig sammentref (må man vel si).
(At Sophie var på So What.
For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 5.
Her er mer om dette:
(Samme link som overfor)
PS 6.
Mer om Paulsen sin amerikaniserte tenårings-prinsesse (må man vel kalle henne) som han ble helt rar av, kunne det virke som (fra ‘Min Bok 3’):
PS 7.
Head On-eier/driver Paal Fure proklamerer at depresjonen er over, i 1995 (fra Arbeiderbladet 21. april 1995):
PS 8.
Selv om Magne Winnem og jeg, gikk i jappe/party-dresser osv. (på byen) studieåret 1989/90.
Så var vi ikke japper, på den måten, at vi hadde mye kredittkort-gjeld, osv.
Jeg brukte CC Storkjøp-lønnings-kroner og studielån osv. (på byen).
(Det var jo sånn, at siden at jeg var utvekslingselev fra Sande videregående, på Gjerdes videregående (i Drammen) hvor jeg ble kjent Magne Winnem.
Så representeret jeg liksom Sande (og mitt hjemsted Berger) litt.
Så jeg måtte liksom henge litt med, på Magne Winnem sine ‘jappe-aktige’ og hyppige byturer, osv. (syntes jeg).
For å si det sånn).
Men det var ikke sånn, at Winnem og jeg falt liksom (må man vel si) på slutten av jappe-tida, som de ‘ordentlige’/voksne jappene.
Jeg innrømmer at jeg endte opp på sosialen (på Ryen sosialkontor) noen måneder, våren 1990.
(Da studielånet tok slutt).
Men det skyldtes også, at NHI hadde dårligere studiefinansiering (fra Lånekassa) enn for eksempel University of Sunderland (hvor jeg studierte studieåret 2004/2005).
(Lånekassa dekte bare 30-40 prosent av NHI sine skolepenger (som var cirka 40.000 i året) med lån/stipend.
Mens de dekket 100 prosent av University of Sunderland sine skolepenger (som var cirka 100.000 i året) med lån/stipend.
Så derfor hadde NHI-studenter det mye tøffere øknonimsk, enn for eksempel UIO-studenter (som vel ikke har skolepenger i det hele tatt, sånn som jeg husker da studerte der (enkeltfag og ex-phil/forberedende) våren 2015).
Så NHI-studenter hadde et par tusen mindre i måneden å rutte med, enn UIO-studenter (og andre norske studender) da.
For å si det sånn.
Og det var også sånn, at husvertens kone (Berit Jorås) ikke tålte matlukt.
Så jeg hadde høyere mat-utgifter (siden at jeg måtte spise på hamburger-barer osv.) enn andre studenter, da.
Husker jeg.
Og min far (som var raggar og Strømm Trevare-hoved-budet) hadde lurt meg (han sa at Abildsø lå nærme Frysja, noe som var feil).
Så jeg måtte bytte buss på Jernbanetorget, hver dag (når jeg skulle på NHI-forelesninger).
Og da var jeg som regel skrubb sulten (siden at husvertens kone ikke tålte matlukt).
Og så gikk jeg heller på hamburgerbar (på Oslo City osv.) istedet for å ta 18-bussen opp til Frysja.
Og da (med burger osv. i magen) så ville jeg heller gå i platebutikker ofte (husker jeg).
Så det var vanskelig å holde budsjettene, når det gjaldt mat og annet forbruk (jeg var forresten typisk norsk, på den måten, at jeg ikke egentlig hadde noen faste budsjetter, når det gjaldt de nevnte utgiftene).
For å si det sånn).
Men det var ikke sånn, at jeg (eller Winnem) gikk konkurs (med noen virksomheter) liksom.
For Winnem jobbet for Rimi/Hagen Gruppen.
Og jeg var student.
Så vi falt ikke, på samme måte, som de mer garva jappene.
(Som vel gikk konkurs, som en hoved-regel, mer eller mindre (som min stefar Arne Thomassen) på slutten av 80-tallet/begynnelsen av 90-tallet (da børsene falt, etterfulgt av en nedgang i eiendomsmarkedet og økning i arbeidsledigheten).
For å si det sånn).
Så det er mulig, at man må si, at Magne Winnem og jeg, ikke var japper.
Vi kalte oss ikke japper.
(Sånn som jeg husker det).
Og vi kjøpte øl (og ikke champagne) på byen.
Så vi var kanskje ‘bare’, to kule ungdommer/ungkarer (og ikke japper) da.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.