Nå fikk jeg flashback til 1988 mener jeg det var.
Da jeg og tremenningen min, (eller adoptiv-tremenningen min, hvis det er noe som heter det, siden Øystein egentlig er adoptert fra Korea), fra Lørenskog, var på språkreise i England.
(Vi var også å besøkte de samme folk to år seinere, så det kan eventuellt ha vært i 1990 det her og, men jeg tror nok at det var mest sannsynlig i 1988).
Det som skjedde var at siste dagen, før vi dro tilbake til Norge.
Så fikk Øystein et sånt tips, av kona i vertsfamilien, Tina.
At å gå på videobutikken, i Shoreham-by-sea, og låne maks antall filmer og ta de med tilbake til Norge.
Jeg var med i videobutikken da.
Og Øystein lånte vel tre filmer.
Det er mulig jeg lånte en og, (eller, de ble vel lånt i navnet til Øystein, men at en av filmene muligens havnet hos meg på Bergeråsen da. Det er mulig), for jeg var vel ikke så voksen på den her tida, så jeg var med i butikken og sånn.
Selv om jeg slutta med sånne ting, som å snike på t-banen osv., etter at jeg flytta til Oslo i 1989.
Men men.
Så det var vel litt på kanten.
Men dette her var før internett osv., så det var vel den eneste måten å få tak i VHS-filmer billig.
Det er mulig.
De kosta ofte mange hundre kroner, men å leie de kosta vel bare 3-4 pund, eller noe.
Så det var bare noe jeg kom på nå og fikk noe flashback til, for det var flere ting som foregikk i de feriene, som jeg har skrevet om på bloggen osv., så da tenkte jeg at da skjønner man at de i vertsfamilien, (og Øystein), at det var ikke sånne som gikk i søndagsskolen hver søndag tror jeg.
Ihvertfall kunne de kanksje gått oftere.
Men men.
Samme det.
Bare noe jeg kom på.
Jeg og Øystein, vi bytta familie, så jeg burde egentlig ikke klage.
For den første familien vi bodde hos, den var sånn, at der bodde det en dame som lå i sykeseng i et hjørne i stua, og som ble regelmessig bedøvet eller dopa ned.
Dette var med EF Språkreiser, i 1988, men jeg husker ikke navnet på veien akkurat nå.
Men det var King et eller annets road, i Shoreham eller Soutwick da.
Så ble det sånn at vi flytta derfra til en annen familie da.
Pga. at vi gikk ikke særlig bra overens.
Jeg ble slått ned der en kveld husker jeg, i Brighton, eller jeg fikk meg en på tryne.
På hovedtorget i byen, som het Churchill Sq.
Av en engelsk ungdom som bare løp forbi og ropte ‘I got one’, ‘I got one’.
En som jeg aldri hadde sett før.
Men alle studentene på torget ble terrorrisert av en gjeng med engelske ungdommer da, som startet slåsskamper helt tilfeldig da.
Så sånn var det.
Men overhørte jeg og Øystein, at hu kona og mannen i huset, i den første familien som hadde hun dama i sykeseng i stua, at de forstod de engelske ungdommene, siden vi studentene hadde så mye penger.
Så da ble jeg litt irritert da.
Og en gang så skulle jeg se fotball-EM, i stua, for jeg hadde fått lov å se TV de årene jeg hadde vært på språkreise i England før, i 1985 og 86. (I 1987 så dro jeg ikke til England, for da dro jeg og søstra mi på ferie til tanta vår i Sveits).
Men mens jeg satt i stua, (som egentlig lukta litt rart, fra hu dama i sykesenga. Kursleder Paul Wilkie, en amerikaner med mørkt hår som snakka norsk, han sa da vi skulle flytte at det lukta kattepiss i huset, men det trodde jeg da var mest fra hu dama i sykesenga i stua. Og jeg sa at jeg trodde det kanksje var en slektning. Men jeg visste jo egentlig ikke det da. Men men).
Det som skjedde var at like før fotball-EM kampen begynte, så reiste hu dama seg sånn halvveis opp i senga, i sånn panikk omtrent, og begynte å lage sånne panikklyder, selv om hu ikke kunne prate.
At noe var galt da.
Hu var vel kanskje i 40-åra, eller noe, hu dama. Hva vet jeg.
Men da så kom hu kona i huset og dopa ned hun i sykesenga da.
Og heiv meg ut av huset.
Jeg fikk ikke lov å se på fotball-EM lenger, enda jeg hadde sitti der i 15-20 minutter kanskje, og fulgt med på EM-sendingen da.
Så jeg lurer på om noe var galt med hu dama i sykesenga.
Og jeg og Øystein fikk ikke nøkler, som jeg hadde hatt hos de andre vertsfamiliene jeg hadde bodd hos i England.
(Det første året i Brighton, så havna jeg hos samme vertsfamilie med en som het Frederik Axelsson fra Gøteborg, på min alder, og jeg gikk mye på byen med de svenskene, selv om det var året jeg fyllte 15, så fikk vi servering overalt. Så det er mulig de folk skjønte seg på sånt. Men der sa familien, en lærer med indisk kone vel, at de trodde han svensken hadde dårlig inflytelse på meg osv., så vi måtte flytte.
Men i 1986, da bytta jeg ikke vertsfamilie. Så det var bare to ganger av tre at jeg bytta vertsfamilie.
Men men.
Jeg var jo vant til å bo aleine, på Bergeråsen, så det var kanskje ikke så rart at det skjærte seg noen ganger.
Men da bodde jeg tilsammen altså hos fem vertsfamilier da.
Og den her familien med hu dama i sykesenga i stua, de var de eneste hvor vi ikke fikk nøkler, mener jeg å huske.
Så da vi skulle spille fotball, så måtte jeg og Øystein klatre inn vindu, i huset og så hente fotballtøyet da.
Men men).
Så det var et par ting som skjedde på den ferien i 1988.
Men sånn er det.
Jeg og Øystein var også på EF Språkreiser gjenforeningsfest, like før jul, i 1988.
Det var det året jeg var russ, så det var en del festing det året.
Søstra mi og stesøstra mi Christell, var også der, for de var i Bournemouth, samme sommeren, i 1988.
Og på den festen, som var i Sjølyst-hallen, så skjedde det også et par ting.
Øystein skulle banke opp kursleder Paul Wilkie, som var dobbelt så stor, eller tre ganger så stor, som Øystein.
Så han stod i karatestilling, i 5-10 minutter, og skulle slå Wilkie i magan.
Men jeg prøvde å roe det.
I 1990, da jeg og Øystein var i Brighton, så skulle også Øystein banke Wilkie.
Men han forklarte ikke hvorfor.
Men men.
Søstra mi og Christell hadde noen pene venninner som jeg prata med på Sjølyst der.
Blant annet ei fra Oslo, med lyst hår, som var veldig fin, mener jeg å huske.
Og hu var visst niesa til Sylvia som bodde på Bergeråsen.
Så etter den festen.
En gang jeg gikk i butikken på Sand.
Så var Sylvia der, og da hilste hu meg fra niesa si.
Så nevnte jeg det her for søstra mi da.
At hun venninna hennes fra Bournemouth, som var niesa til Sylvia, at hun virka fin osv., og at jeg var litt interessert i få høre mer om henne da.
Men søstra mi, som flytta opp til meg i Leirfaret på den her tida.
Hu sa bare at hu niesa til Sylvie var litt sånn ‘at hun lå med alle’.
Så det var ikke sånn at søstra mi ga meg telefonnummeret til hun niesa til Sylvia, eller noe.
Neida, det stoppa helt opp det greiene der.
Så det er ikke alltid at det er så hjelp å ha søstre som kjenner damer osv.
Det kan like gjerne gå andre veien også det, virker det som.
Uten at jeg vet om det greiene.
Men jeg tror ikke hun jenta hadde giddi å hørt med tanta si, om å hilse til meg, hvis hun var sånn at hu bare lå med alle.
Da hadde hu vel ikke turt det kanskje.
Uten at jeg er noe ekspert på sånt.
Men jeg så aldri hu niesa til Sylvia igjen da.
Det var bare noe jeg kom på nå.
Så sånn var det.
Det skjedde alltid noe på de her språkreisene, og Øystein han var jo sånn at han fant alltid på noe han og, så det det var ikke like kjedelig som det kunne være, å være hjemme på Berger hele sommerferien, eller bestemor Ingeborg i Nevlunghavn.
Men men.
Før vi dro på den her språkreisa.
Så hadde jeg og søstra mi, vært hos muttern, i Tønsberg.
På Borgheim het det vel, i Nøtterøy.
Og dem tok meg med på Hennes og Mauritz eller om det var Cubus, i Tønsberg sentrum, og kjøpte klær til meg.
(For det her var før jeg ble så særlig interessert i klær egentlig.
Dette her kan ha vært to år før, men jeg tror det var i 88.
Og da kjøpte de en hvit jakke og en hvit bukse til meg.
Det var kanskje i 1986 det.
Bare at jeg hadde med de klærna i 88 og?
Ikke spørr meg.).
Så jeg husker jeg gikk på fotballtrening, i Brighton, i 1988, for vi spillte et par fotballkamper der, og da gikk jeg i de klærna.
Og da var det noen som brant hull i buksa.
Med en sigarett.
Mens jeg spillte fotball da.
Jeg tror det kan ha vært de folka fra Hammerfest, eller noe.
Det er mulig.
Men jeg gikk i den buksa alikevel husker jeg.
Jeg var sånn at jeg var vant til å bare bruke de klærna jeg fant i klesskapa osv.
Jeg var ikke så interessert i klær osv. da.
Selv om da jeg flytta til Oslo, i 1989, og da jeg gikk på skole i Drammen og Sande, i 86-89, da begynte jeg å kjøpe noen klær selv da.
Så det var egentlig litt rart det, at muttern og søstra mi absolutt skulle få det for seg at jeg trengte noen nye klær, i 1988.
For dem pleide aldri å bruke tid på å hjelpe meg med noe.
Men da skulle begge to bli med på Hennes og Mauritz i Tønsberg gitt, og jeg hadde ikke noe jeg skulle ha sagt, dem fant hvit bomullsjakke og hvit bomullsbukse, og jeg hadde ikke stemmerett.
Så sånn var det.
Men man kan ikke skjønne alt.
(Det var kanskje i 86 eller 87 og det, med at muttern og søstra mi skulle kjøpe klær.
Det er mulig.
Men men).
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog