Nå tenkte jeg på, hvor mye mat man får for 100 kroner i Norge og England.
I går, så handla jeg på Tesco, for ca. 100 norske, og da fikk jeg fire bæreposer.
I Norge, så får man stort sett bare en bærepose mat, for 100 kroner.
Jeg skal gjøre om prisene til norske osv.
Nå er vel pundkursen 11 og noe.
Men det var ikke lenge siden, at kursen var 10.
Så da bruker jeg kursen 10, for enkelhets skyld.
Nå har Tesco satt ned prisene litt i det siste, for å konkurere mot Asda og Aldi osv.
Men de butikkene har ligget så her lavt hele tiden.
Da får vi begynne, med kursen 10 kr da, for enkelhets skyld.
(Priser i kroner).
Grovbrød, 800 gr, oppskåret: 5.00 kr.
Vann, 2 liter: 1.50
Tortilla chips, 100 gram, egen merkevare: 1.70
Appelsinjuice, 1 liter: 5.80
Appelsinjuice, 1 liter: 5.80
Tortilla chips, 100 gram, egen merkevare: 1.70
Grovbrød, 800 gr, oppskåret: 5.00
Vann, 2 liter: 1.50
Tortilla chips, 100 gram, egen merkevare: 1.70
Oppvaskmiddel, 500 ml: 7.20
Salami, dansk, 150 gr: 5.80
Appelsinjuice, 1 liter: 5.80
Salami, dansk, 150 gr: 5.80
Tortilla chips, 100 gram, egen merkevare: 1.70
Papptallerkner. (Det er bare kaldt vann her,
blir litt kaldt å vaske opp hele tida): 10.00
Dopapir, 4 ruller: 3.70
Melkesjokolade 3 x 100 gram a 2.30: 6.90
Solsikkeolje-margarin, 400 gr, eller noe: 7.90
Peanøtter, egen merkevare, 200 gr: 3.00
Tilsammen 87.50 kr.
Så skal jeg ta rimi-prisene fra hue:
Grovbrød, oppskåret: 13 kr
Vann, flaske: 8 kr
Tortilla-chips 100 gr: 6 kr
Appelsinjuice: 6 kr
Appelsinjuice: 6 kr
Tortilla-chips 100 gr: 6 kr
Grovbrød, oppskåret: 13 kr
Vann, flaske: 8 kr
Tortilla-chips 100 gr: 8 kr
Oppvaskmiddel: 8 kr
Salami: 15 kr
Tortilla chips, 100 gr: 6 kr
Papptallerkner: 19 kr
Dopapir: 8 kr
Melkesjokolade 3 x 100 gr: 30 kr
Margarin: 14 kr
Peanøtter: 12 kr
Hva kan det bli da
176 kr.
Hm.
Ja så det var ikke så mye billligere som jeg trodde.
Men det er ca. halv pris i England da.
Så hvis du kjøper to poser i England, så betaler man det samme som en pose i Norge.
Noe sånt.
Men hvis man kjøper det dyreste, på Marks & Spencer, for eksempel, da betaler man nok like mye i England.
Men Rimi og Kiwi og Rema osv., det skal liksom være billigbutikker.
Men det er egentlig ikke det, hvis man sammenligner med utlandet.
Og så gikk jeg jo på 99 pence-butikken, som jeg blogga om i går.
Der har de varepartier, som de selger ut osv. da.
Så de har ikke noe fast sortement.
Så man vet aldri hva de har der omtrent.
Selv om de pleier å ha mye av det samme.
Og der hadde de 48 pakker nudler, til 99 pence.
Altså for 10-11 kroner.
Så da blir det 5 pakker for 1 krone ca.
Altså 20 øre pr. porsjon nudler.
Det var jo ikke dyrt.
Men det var vel ment for storkjøkken og sånn, den esken.
For nudlene var ikke pakka inn i enkeltpakninger.
Så sånn var det.
Så at Rimi-reklamen, på 90-tallet, som het Rimi billig, at det er riktig, det tror jeg ikke.
Det var kanskje derfor Rimi hadde en struts i reklamen.
Eller hva det var.
Som de kallte Billy.
At folka som jobba der, eller handla der, var som strutsen og hadde hue i jorda.
Kanskje det var det det betydde.
Og vi hadde noen sånne stripete tennisskjorter om sommeren, og stripete gensere om vinteren.
De sommer-skjortene sa noen ungdommer at så ut som klovnedrakter.
Var det Rimi som tulla med de ansatte, og sa at de var klovner som jobba der?
Hvem vet.
Det finnes kanskje artigere ting å skrive blogg om.
Jeg får se hva jeg finner på.
Men om hele industrien i Norge, er med på dette.
Siden alt er så dyrt i Norge.
At produsenter, grossister og butikker, lurer nordmenn.
Siden alt er dyrere i Norge.
Man så jo hva som skjedde med Lidl i Norge.
Uten at jeg vet hvorfor.
Men de klarte ikke å etablere seg.
Nå vet ikke jeg om det er fordi det var noe galt med Norge, eller Lidl, eller hva det var.
Men det ligger nok noe begravet et sted rundt dette, at Lidl ikke klarte å etablere seg i Norge, vil jeg tro.
Jeg vet at Norge var okkupert av Tyskland under krigen, og at tyske butikkkjeder kanskje ikke er populære pga. det, det er mulig.
Men England var også i krig med Tyskland.
Selv om England ikke ble innvadert.
Men de ble bomba en del av Tyskland, har jeg jo sett på TV osv.
Og her i Liverpool, så er det en kirke, som ble bombet av tyskerne, som står i ruiner enda, og blir kallt ‘bombed out church’.
Men alikevel så har de Lidl, i både London Rd., og i Kensington. (De har Kensington både i London og Liverpool, i England).
Og sikkert flere steder og.
Så hva som kan ligge bak dette.
Lidl i Norge, var jo også mye dyrere, husker jeg fra at onkelen min pleide å handle en del på Lidl, da jeg lå i dekning for noe mafia-greier jeg ikke visste hva var, på gården dems, for jeg ville ikke at folk skulle vite at jeg var der osv., i tilfelle onkelen min og dem fikk problemer, pga. det.
Men men.
Men Lidl i Norge, er mye dyrere enn Lidl i England.
Og jeg handla på Lidl i Berlin, i 2005, et par måneder før jeg dro til onkelen min, i Kvelde i Larvik der.
(Jeg prater ikke med han nå da, for noen prøvde å drepe meg der osv., så jeg måtte dra til Liverpool).
Men men.
Men jeg vil si, at Lidl i Tyskland, er nok enda litt billigere igjen, enn Lidl i England.
Men i Frankrike, der er maten like dyr som i Norge omtrent, vil jeg si.
I hvertfall mye dyrere enn i England og Tyskland.
Og i Sverige, så er jo maten billigere enn i Norge.
Det er velkjent.
Og jeg har vært i Danmark, på bilferie, i 96, men en Toyota HiAce, som jeg hadde.
Irene, på Rimi Bjørndal, sa at jeg burde dra til Løkken, på Jylland, for der var det kult, mente hun.
Jeg hadde vel egentlig tenkt meg til Skagen, eller noe.
Jeg hadde ikke noe spesiell plan.
Men men.
Men da handla jeg en del i danske supermarkeder.
Og det var også mye billigere enn i Norge.
Jeg hadde ikke så mye penger, for jeg jobba som assisterende butikksjef, på Rimi, så jeg hadde ikke så bra råd.
Jeg lå vel på 160.000 i året da.
Så det var ikke så mye å skryte av.
Men jeg trengte å komme meg bort, for jeg syntes det var litt helvete, å jobbe sammen med Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen, på Rimi Bjørndal, må jeg innrømme.
Så jeg hadde lyst til å komme meg litt vekk fra Oslo, i ferien.
Så sånn var det.
Så da dro jeg til Danmark, selv om jeg ikke hadde så mye penger.
Men da kjøpte jeg sånn franskbrød, som de kallte det, loff vel.
Og det kosta kanskje 5 kroner.
Også kunne man kjøpe kyllingsalat, på beger.
Og det kunne man finne for 5 kroner.
Skinkesalat var det.
Og da ble det et måltid, vil jeg si.
Da kunne man bare rive av brødet, og ta det i salatboksen da.
Det var ikke så værst måltid.
Og det var billig øl og vin der, så man ble full ganske billig.
Og det var fin strand der.
Bortsett fra at tyskerne hadde plassert masse betongbunkerser, på stranda.
Men de gikk det ann å klatre opp på.
Jeg hadde ferie først på slutten av sommeren, husker jeg nå.
Så det var i august det her, i midten av august, i 96, vil jeg tro.
Jeg traff to damer fra Setesdal, som var på samme campingen.
Så de gikk på stranda, så avtalte jeg å møte de seinere.
Så fant jeg de der.
Så dro de tilbake, så skulle vi spille fotball.
Men jeg kunne egentlig ikke spille fotball, fordi jeg hadde nettopp operert kneet.
Så jeg måtte ombestemme meg.
Fordi kneet var nok ikke så bra operert, jeg merka at det ikke var stabilt osv.
Så det var en ting, å trikse med en fotball osv.
Men å spille fotball, det kunne jeg nesten ikke gjøre.
For kneet var ikke trent opp igjen da, jeg gikk jo to måneder på krykker, et par-tre måneder før det her.
Men jeg kunne kanskje spurt de, om de skulle sitte på.
For de var på sykkelferie.
Og da dro jeg til Fredrikshavn, for å ta ferja til Larvik.
Men jeg kunne jo ha hivd syklene dems, bak i HiAcen og lat dem sitte på, til hvor de nå skulle hen.
Men men.
Men jeg ble litt nedfor, fordi kneet ikke var bra, og jeg var kanskje litt fucka opp fra militæret og Rimi da, at jeg ikke var så laid-back osv.
Eller, jeg var også veldig fyllesyk, fra dagen før, hvor jeg spøy som en gris osv.
Men det var litt dårlig, jeg kunne spurt de, om de ville sitte på.
Men jeg måtte gi de på campingen en kassettspiller, for å bli der de siste dagene.
For jeg hadde ikke så mye penger da gitt.
Jeg husker ikke hva jeg brukte pengene på den sommeren.
Men noe var det vel.
Men jeg trengte å komme meg bort da.
Men egentlig hadde jeg ikke råd å dra på ferie den sommeren, så jeg burde vel hatt med meg mer penger.
Men sånn var det, jeg kom meg hjem igjen.
Og da kunne jeg ta ut noen penger, som jeg hadde på noe kredittkort husker jeg, da jeg kom til Larvik.
Så jeg hadde noen penger da.
Jeg kunne kanskje gjort det i Danmark og, men jeg var ikke så vant til å ha kredittkort osv.
Og jeg kunne brukt mer penger på mat.
Men, jeg ville ikke gamble med bensinen, så jeg fyllte full tank, sånn at jeg var sikker på å komme meg tilbake til Norge.
Og jeg hadde jo billett til danskebåten, så hjem kom jeg meg.
Og jeg sov jo i bilen, så jeg behøvde egentlig ikke bo på campingplassen.
Jeg kunne bare funnet et annet sted å bo, i skogen osv.
Men, i Danmark, så er det ikke så mye skog og sånn, og skogsveier og sånn, som i Norge.
Så derfor var det litt vanskelig for meg, en nordmann, å finne lure steder.
Det var ikke lov å parkere på stranda, og sove i bilen der.
Men men.
Men jeg parkerte bilen ved en minkfarm, eller hva det var, de første dagene.
Jeg trodde jeg skulle finne noen lure steder å parkere.
For jeg hadde madrass bak i bilen osv., det var en varebil.
Så det ble nesten som en campingbil da.
Jeg synes det var greit, for jeg tok med noen gardiner osv.
Så sånn var det.
Men da kom politiet, og skulle undersøke hva jeg gjorde der.
Enda jeg spurte en kar, om det var greit at jeg stod der.
Og de sa det var greit.
Og politiet så noen tomme ølflasker, og begynte å kjefte, og si at det ikke var lov å kjøre og drikke samtidig.
Men jeg hadde jo ikke gjort det.
Jeg kunne jo drikke øl om kvelden, selv om jeg bodde bilen.
Jeg trodde dansker var så strenge på sånt, men de ville finne på noe å kjefte på da.
Og de spurte meg hvordan jeg kunne bo der, for det lukta så vondt fra minkfarmen, eller kyllingene, eller hva det var.
Men lukta kom ikke fram, inni bilen da.
Så ba de om å se vognkort og førerkort.
Og da de så, at bilen var registrert i mitt navn da, så roa de seg ned litt.
Da ble dem hyggelige.
Det var de på gården som trodde jeg hadde stålet bilen siden jeg parkerte der da.
Jeg trodde det var noe skogsvei-greier først, men det var kanskje en gårdsvei da.
Så etter det, så gadd jeg ikke å stå der lenger.
Om dagen så kjørte jeg jo til stranda og sånn da.
Og til butikken.
For jeg hadde masse bensin på bilen.
Jeg hadde bare ikke så mye penger til campingplass osv.
Men da, så tenkte jeg, at jeg måtte finne et annet sted, å parkere.
Så da kjørte jeg til campingplassen.
Og da hadde jeg fått en Grundig kassettspiller, av muttern, til jul, året før.
Og da sa de, at jeg kunne bo på campingplassen, i to dager, for kassettspilleren.
Det var litt sånn cowboy-ferie det her.
For jeg måtte bare komme meg bort fra Oslo.
For de var ganske ille å jobbe med de her, Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen osv., husker jeg, at jeg syntes.
Så jeg måtte bare vekk.
Så sånn var det.
Men men.
Men da, så hadde jeg avtalt.
Med de på campingplassen i Løkken.
At jeg skulle gå innom de, når jeg dro hjem.
For jeg skulle kanskje få noen penger tilbake, for jeg trodde den kassettspilleren var ganske dyr, siden det var Grundig.
Men nei, den var ikke så dyr, sa de danskene.
Og de var litt sure da.
Så da måtte jeg bare gå uten noe mer penger.
Men men.
Men det hadde kanskje vært litt flaut å forklare de her jentene fra Setesdal det, hvis de skulle sitte på.
Men men.
Og det var mye ungdommer, på campingplassen.
Og øl var veldig billig, og også vin, var billig.
Sånn kirsebærvin.
Men det ble man dårlig av.
Så jeg burde kanskje ha kjøpt øl ja.
Men men.
Men da kunne jeg pante, flasker, etter de ungdommene, som dro hjem.
Så kunne jeg kjøpe sånn kirsebærvin, for det var så billig.
Og da fikk jeg to flasker sånn kirsebærvin.
Selv om jeg var blakk.
Så jeg bodde på campingplass, og festa og dro på stranda, og dro på utesteder, og alt mulig, selv om jeg var blakk.
Jeg hadde noen svenske folk, som naboer, så jeg begynte å prate med dem tilfeldigvis.
For de her jentene fra Setesdal.
De var kristne, så de skulle ikke på byen.
Så jeg drakk med de svenske folka.
Så gikk vi på byen da.
Og da, hadde jeg hørt det, da jeg var i England, at man kunne ta med vin og sånn, på resturanter og sånn.
I hvertfall noen resturanter, i London osv.
Og, jeg hadde også hørt, at Danmark var ganske laid-back.
Så da funka det bra.
Da kunne jeg ta med kirsebærvin, i fylla, inn på et utested, i Løkken, som het Pakkhuset, eller noe.
Men men.
Men der var det veldig unge folk da.
Jeg tror Løkken egentlig var mest for unge folk.
Og at Irene, på Rimi Bjørndal, lurte meg litt, da hun sa, at Løkken var så fint.
For det her var jo sommeren jeg fyllte 26 år.
Så jeg burde nok heller dratt til Skagen eller Aalborg, eller noe sånt.
For jeg er jo sånn at jeg prater med alle.
Og at jeg syntes det var artig å prate tysk.
Så jeg hadde rota meg inn der, i fylla, dagen før og.
Og da møtte jeg noen tyske ungdommer, eller jenter da, fra Ingolstadt.
Men de tror jeg egentlig var litt for unge for meg.
Men jeg bare prata med de da.
Jeg syntes det var artig å prate tysk.
For jeg var jo på ferie, i Sveits, i 87, med søstra mi, og lærte litt tysk.
Så sånn var det.
Men det var en jente fra Bayern da, Ingolstadt, i tenårene, med mørkt hår osv., husker jeg.
Og hun kunne da se, på de danske tenåringsdamene.
At hun og hun bare ønsket å bli sjekket opp da.
Hun kunne se hvilke av damene man kunne få napp hos.
Som bare ønsket å møte en gutt og kline og så videre liksom.
Som ønsket å ha sex da.
Så om hun kan ha vært noe Illuminati-greier.
Siden hun var så god på det.
Og Ingolstadt, er også den byen, som Illuminati kommer fra, hvis jeg har forstått det riktig.
Hun hadde også en blond gutt, som venn, som hun kontrollerte vel.
Jeg bodde jo mye aleine og sånn, i byen, og ingen kjente meg, så jeg blåste i hvem jeg prata med.
Men hun forklarte at Audi ble laget i Ingolstadt.
Og at hun holdt med Bayern Munchen.
Og vi prata om Klinsmann, som da spilte i Tottenham.
Men da ble hun litt anspent, da jeg skrøyt av at han var en god spiller.
Hun sa Tottenham Hotspurs og ikke Tottenham.
Men men.
Men jeg bare prata med de her tyske jentene da.
Og jeg prata også med noen damer fra Drammen, som var der på ferie.
Som jeg traff, jeg kjørte rundt på stranda der.
Det var vanlig å kjøre bil på stranda der.
Og det var ganske artig.
Det var omtrent som å kjøre i snø.
Man måtte liksom lirke bilen framover.
Hvis man ga for mye gass, så kjørte man seg fast.
Men hvis man rygga litt, og så ga forsiktig gass, f.eks., da gikk det helt greit.
Men man måtte være forsiktig å ikke kjøre seg fast da.
Så jeg fikk i hvertfall kommet meg bort fra Oslo.
Og jeg prata med noen folk der.
Selv om jeg ikke fant noe utested, for folk på min alder osv.
Men det er mulig det var andre steder som var bedre sa.
Men jeg burde kanskje dratt til Aalborg, eller Skagen, eller noe sånt.
Eller kanskje lenger sør, på vestkysten av Jylland.
Det er mulig.
Men jeg kom meg litt bort fra Oslo og Rimi Bjørndal i hvertfall.
Og jeg kjørte innom muttern, i Tønsberg og bestemor Ingeborg i Nevlunghavn da.
Og der møtte jeg også onkel Håkon og tante Tone, fra Bergeråsen, som bodde i telt på en campingplass der.
Ved siden av Gurvika.
De i familien min, er ikke så flink til å forklare hva strendene heter.
Så hva den campingplassen ved siden av Gurvika heter.
Det er jeg ikke sikker på.
Selv om jeg har vært der 10-20 ganger, eller noe.
Eller enda flere ganger, med alle alle gangene vi har gått tur, ut i der.
Søndagstur, etter middag osv.
Som bestemor Ingeborg alltid går.
Men men.
Og på veien hjem, så kjørte jeg innom Kjetil Holshagen, en kamerat fra Bergeråsen, i Dunihagan, i Sande, for de flytta dit, på slutten av 80-tallet, ca. ti år før.
Noe sånt.
Men mora hans, hu var uvennlig, vil jeg si.
Og Kjetil var i Drammen, og dem ville visst ikke ha noe med meg å gjøre.
Så sånn var det.
Så det var siste gangen, som jeg dro innom dem.
Mer da.
Så kjørte jeg innom det gamle verkstedet til faren min, og huset til bestemora mi.
På Sand, på Berger.
Men bestemora mi bodde ikke der lengre.
Jeg skulle bare se hva som foregikk der.
For fattern og Håkon eide vel verkstedet ennå.
Så var det en kar som leide verkstedet.
Så jeg spurte om jeg kunne kikke litt der.
For da hadde jeg ikke vært der, på mange år da.
Og det fikk jeg lov til.
Så gikk jeg inn på kontoret.
For der pleide jeg å sitte å pakke skruer til køyesenger, da jeg bodde på Bergeråsen, fra jeg var sånn 9-10 år da.
Men da ble jeg hivd ut, fra verkstedet.
Jeg fant noe tegninger jeg hadde tegna på skrivebordet der osv.
Det var liksom kontoret på verkstedet, som var mitt sted på verkstedet da.
Men men.
Men dem ble sure, fordi jeg var på kontoret, så dem heiv meg ut.
Jeg hadde jo ikke vært der, så mye, siden jeg flytta fra Berger, i 89.
Jeg var der vel 3-4 ganger, i 89/90.
Og så et par ganger etter det.
Så jeg hadde lyst til å se hva som foregikk der da.
Men det var noen andre folk som holdt på, på verkstedet der da.
Og farmora mi, bodde ikke der lengre, det stod bare tomt vel.
Så det var liksom ikke noe med familien min lengre, på Sand der, med huset til farmora mi, og verkstedet til fattern.
Det var ute av slekta gitt.
Men da fikk jeg i hvertfall sett verkstedet og sånn, en siste gang.
Jeg syntes vel, at det var litt stusselig, å kjøre inn på der, uten å komme inn å få se, hverken i huset til Ågot, eller verkstedet.
Og jeg syntes nesten ikke jeg kunne kjøre forbi, når jeg først kjørte den veien der.
Og ikke hadde vært der, på så mange år.
Men men.
Så det var litt dumt å bli hivd ut fra verkstedet kanskje.
Men det hadde ikke vært noe morsomt å kjøre forbi, uten å se på verkstedet og huset til Ågot osv.
Det hadde nok vært værre.
Og da fikk jeg plaga de nye folka som holdt på der litt og.
Så sånn var det.
Selv om fattern nok ikke likte at jeg hadde gjort det.
For jeg sa til de nye folka der, at faren min eide verkstedet, så da trodde jeg, at jeg kunne gå inn der, selv om de nye folka leide der.
Det er mulig.
Men men.
Så kjørte jeg videre mot Svelvik.
Og da jeg kjørte ut på hovedveien igjen, så kom Hans Martin Fallan kjørende, mot Berger, og glante på meg, i HiAce-n, som om han så syner.
Fattern pleide å ha en HiAce han og.
Men dette her var en jeg hadde kjøpt, av tremenningen min, Øystein, som dreiv automatfirma, for 5000.
For jeg hadde nettopp fått lappen.
Og da trodde jeg det var smart å ha bil.
For da, så kunne jeg flytte tinga mine sjæl.
Til Rimi-leiligheten, til Ungbo.
Med hjelp av broren min, Axel.
Selv om han klagde på at jeg pakka, og at han måtte bære.
Selv om det bare var noen esker, som ikke var så tunge, og jeg nettopp hadde skada kneet.
Så da syntes jeg Axel var litt pysete, husker jeg.
For han var jo så godt trent, fra karaten og kung-fu treninga, osv.
Men da maste jeg ikke så mye på han da.
Jeg syntes egentlig ikke det var så tung jobb å flytte.
For jeg hadde jo vært i infanteriet, og også jobba med å stable masse kjølevarer og tørrvarer i full fart, mye, på Rimi.
Så å flytte, det var egentlig ikke så tung jobb, syntes jeg.
Så jeg kunne egentlig jobba med flytting, hvis ikke kneet mitt hadde vært litt dårlig.
Men men.
Sånn er det.
Det er ikke så artig.
Men Hans Martin, lillebror til Karl Fredrik i klassen, han Hans Martin, pleide å gå i klassen til Christell og Pia.
Og jeg hadde likeslåss mye med Hans Martin, opp i gjennom årene.
Eller i hvertfall et par ganger.
Han skulle alltid bråke med meg, av en eller annen anledning.
Uten at jeg helt skjønte hvorfor.
Og Karl Fredrik, var også sånn, at han var litt bøllete.
Og spente bein på meg i gymmen osv., en av de første ukene jeg bodde på Bergeråsen.
Men jeg ble nesten kamerat med han, etterhvert, så da roa han seg litt, i hvertfall, med for mye bølling.
Jeg kunne vel klagd til de andre folka i klasse, og på stedet der, og også prøvd å ta igjen litt, selv om jeg var tynn på den tida, for jeg fikk ikke så mye mat de siste årene i Larvik, av muttern osv., og jeg bodde aleine på Berger, og spiste ikke så mye der heller, om kvelden osv, annet enn usunn mat da.
Men men.
Videre da.
Så dro jeg til Svelvik.
Og da hadde jeg jobbet som Rimi-leder, siden 94 vel.
Altså i drøye to år vel.
Og syntes det var litt artig å se i andre Rimi-butikker.
Så da stoppa jeg på Skjønnhaug, tror jeg det heter.
Ved siden av Mitshubishi-butikken der.
Eller hvordan man skriver det.
Jeg får vel sjekke.
Mitsubishi, heter det, sa Google.
Men men.
I Svelvil, så er Mitsubishi så populært.
(Antagelig mye pga. at den eneste bilbutikken der er en Mitsubishi-butikk).
Så i Drammensdistriktet, eller i Svelvik-området, så er det en vits.
At Mitsubishi, det er Svælvik-mærsje.
Altså Svelvik-Mercedes.
He-he.
Så sånn er det.
Så gikk jeg og kikka, inne på Rimi der, og da møtte jeg onkel Håkon.
Igjen!
Enda jeg hadde møtt han og tante Tone, i Nevlunghavn, noen dager før, siden de var på Campingplassen der, da jeg besøkte bestemor Ingeborg, som bor i en eldrebolig der, en kommune-bolig vel.
Fordi onkel Martin, lånte masse penger av bestemor Ingeborg, for å investere, i en fiskedam, i Spydeberg, som gikk konkurs.
Så selv om besteforeldrene mine, eide et stort hus, i Nevlunghavn.
Så fikk ikke bestemor så mye for det.
For hun solgte før oppgangen i eiendomsmarkedet.
Rundt 85 kanskje.
Noe sånt.
Og det huset hadde hun ikke råd å reparere på osv., tror jeg.
Eller det var for stort hus for henne, etter at bestefar døde.
Men nå, så tror jeg man hadde fått mye mer for det huset, ovenfor bedehuset der, for det var et flott, stort hus, med mange stuer og soverom.
Så sånn var det.
Og stor, flott hage.
Så jeg lurer på om bestemor ble lurt da, da hun solgte det huset.
Det er mulig.
Så kjøpte hun en leilighet, i Stavern.
Men så solgte hun den.
Det var antagelig fordi hun pansatte, for onkel Martin, som gikk konkurs, med fiskedammen.
Så fikk hun en eldrebolig, av Larvik kommune da, i Nevlunghavn.
Tror jeg det må ha vært.
Og det er en kjempefin leilighet, med hage og alt mulig.
Så det var snillt gjort av Larvik kommune, må jeg si.
Ikke dårlig.
Hvis det er sånn jeg har forstått at det er.
Men men.
Så jeg var på besøk der, noen dager, etter at jeg kom tilbake fra Danmark.
For hun har noe gjesterom der til og med.
Og jeg hjalp til å klippe plenen der osv.
Så jeg er egentlig sånn at jeg liker å ha familie og sånn jeg.
Det er bare det, at det har vært så mye tull, i oppveksten, og at jeg ikke har bodd sammen med noen i familien, siden jeg var ni år.
Så det er sånn at faren og moren min, var veldig uansvarlige da.
Og at onkler og tanter, ikke er så gode heller.
Den her 68-er generasjonen.
Den synes ikke jeg er så fin, for å si det ærlig.
Og når jeg tenker mer på søstra mi og også broren min osv., hvordan de er.
Så er kanskje ikke de så mye bedre heller.
Uten at jeg vet helt hva som har foregått.
Siden jeg jo ikke har bodde sammen med de, untatt et fåtall år, i Oslo, på Furuset og Ellingsrud.
Men det var bare noen måneder, et år leide jeg rom hos Axel og foreldra hans, og to år bodde jeg i samme bokollektiv, Ungbo, som søstra mi, på Ellingsrudåsen.
Og det er alt jeg har bodd sammen med familie, siden jeg var ni år.
Så det er ikke sånn at jeg har skjønt helt alt som har foregått.
Så det er mulig at det er ting som hare foregått, som jeg ikke vet om.
Men vi er ikke så på bølgelengde da.
De har nok mange, som de er mer på bølgelengde med, enn meg da, for å si det sånn.
Så da er det ikke sånn, at familiebåndene er så sterke, i min familie.
Men hvis det hadde vært en vanlig familie, så hadde jeg nok dratt mer og besøkt dem i familien og funnet på ting med familien og sånn.
Men sånn er det dessverre ikke.
Jeg har prøvd å få til noe familiefelleskap, med broren og søstra mi, i hvertfall.
Siden den her 68-generasjonen, av familien, ikke er så god.
Men jeg har ikke klart å få det til.
Søstra mi, hun er sånn.
At hun sier til meg, at faren vår, misbrukte henne, da hun var barn.
Men alikevel, så gjør hun ikke noe med dette, men fortsetter å ha et vanlig forhold til fattern.
Så det er helt hjernedødt, spørr du meg.
Mens jeg da kutter ut fattern, pga. bl.a. det.
Så fortsetter søstra mi å ha et vanlig forhold til fattern.
Så jeg orker ikke mer av det greiene.
Det er så uryddige forhold.
Og det går ikke ann, å snakke ut med f.eks. søstra mi, om sånne ting, og bli enige om, at da gjør vi sånn og sånn.
For hun er enten litt forstyrra, eller så vil hun ikke være på bølgelengde med meg.
En av de.
Så derfor har jeg kutta ut henne nå.
For det er ikke noe fremtid, med sånn tull.
Det orker jeg ikke dessverre.
Broren min, har jeg nesten ikke noe med å gjøre nå.
Men han har jo foreldrene sine, altså han er halv-broren min da.
Sa han har jo familien til faren sin osv.
Og masse venner osv.
Så han har kanskje nok med det, altså han tar vel ikke det så tungt, om det er problemer på morsiden hans av familien, for han er mer i farsiden av familien.
Noe sånt.
Men men.
Så sa onkel Håkon da, at det var assistenten der, på Rimi Skjønnhaug, som tok alle bestillingene osv.
Selv om han ikke var butikksjef.
Så om han hinta om at han assistenten var noe slags slave, eller ble utnytta, eller hva han prøvde å si.
Hvem vet.
Onkel Håkon gikk forresten i shorts og bar overkropp, i matbutikken, hvis jeg husker riktig.
Og det reagerte jeg på, for det pleide ingen å gjøre i Oslo.
Men men.
Onkel Håkon, er forresten sånn, at hun Cecilie Hyde, sa han var ‘rå’, på slutten av 80-tallet, en gang, sikkeret sommeren 89, for da besøkte vi dem, og da gikk Håkon bare i noe tanga-truse, og med masse hår på brystet osv.
Så da reagerte hun Cecilie Hyde skikkelig, husker jeg.
Så sånn var det.
Og han Håkon har gjort meg flau flere ganger, blant annet da han gikk ned Havnehagen, med Hege Stenberg, da hun var 13 år vel, og han var over 30, og gift med Tone og med to barn.
Og det kom noen unger, eller nesten ungdommer, og banka på døra mi, og sa at Håkon gikk og holdt rundt Hege Stenberg, ned Havnehagen, etter å ha vært hjemme hos Håkon og dem angtagelig, på vei til fest hos Haldis og fattern, hvor alle var omtrent, av folka på stedet.
Jeg visste ikke hva jeg kunne gjøre med det, så jeg tok kvelden, for jeg var så flau.
Og da kom fattern opp, som han sjelden gjorde, og ville at jeg skulle stå opp igjen.
Enda det var kvelden, og jeg måtte vel få gjøre hva jeg ville, jeg var jo alene hjemme uansett, så jeg skjønte ikke hvorfor han hang seg opp i det.
Så det var rart.
Og tante Tone, er også litt sånn, at hun skal danse i fylla osv.
Så der er det litt Texas, oppe hos dem, når be de drikker.
Det husker jeg fra en gang jeg besøkte fettern min, og dem hadde fest.
Da løp Tone og Håkon rundt i leiligheten, som to barn omtrent, i fylla, mens det var masse gjester der, og krangla da.
Det er sånn som høres veldig merkelig ut for meg, at voksne mennesker gjør, synes jeg i hvertfall da.
Jeg ville aldri løpt rundt sånn i fylla og krangla og ropt, foran alle gjestene osv.
Det er litt sånn white-trash, eller idiotisk, eller hva man skal kalle det ja.
Ikke sivilisert vil jeg si, i hvertfall.
Det er kanskje jeg som er litt snobbete.
Det er mulig.
Så det huset til Tone og Håkon.
Det forbinder jeg med hus hvor det er litt mye hormoner osv., som kanskje ikke folka har så mye kontroll på.
Så det huset prøver jeg å holde meg litt unna.
Så sånn er det.
Jeg tenkte at jeg måtte nesten forklare det, siden jeg prøver å forklare om alt sånne ting med familien osv.
Så sånn er det.
Det er nesten som et slags syndig sted, det huset, for meg.
Enda jeg er ikke sånn at jeg er noe snerpete osv.
Men foreldre-generasjonen, dem skal liksom oppføre seg osv. da, synes nå jeg.
Det er ikke så artig å se onkelen og tanta di løpe rundt i fylla uten kontroll på hormonene sine og sånn, for å si det sånn.
Så da holder jeg meg helst unna dem, for å si det sånn.
Det er greit å dra dit, for å hente noe, eller spørre om noe, i nødsfall.
Men da bør man helst ha med Kjetil Holshagen, eller Pia og Cecilie Hyde f.eks.
For han Håkon er så pågående, eller ikke pågående, men han er så lur, og gliser alltid, og er liksom ikke så pålitelig da, men mer som en i klassen din, som skal tulle med deg, enn en ansvarlig kar i foreldre-generasjonen da.
Så det er ikke så lett å ta onkel Håkon helt på alvor, vil jeg si.
Så sånn er det jeg tenker på onkel Håkon og tante Tone osv.
Så sånn er det.
Tilbake til Rimi Skjønnhaug.
Det her var i 96.
Da hadde jeg omtrent ikke vært på Berger, siden 89.
Så jeg ante ikke hvem det var som jobba på Rimi i Svelvik da.
Men men.
Så dro jeg innom bestemor Ågot da.
Bestemor Ågot, bodde på eldrehjem, i Svelvik.
Hun var vel ensom, tror jeg, på Sand.
Bestemor Ågot, var ikke så utadvent, og selvsikker, som bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn.
Selv om bestemor Ingeborg, kanskje går for å være litt eksentrisk, vil jeg tro.
Men bestemor Ågot, hun gikk for å være veldig vanlig og ordentlig.
Oppvokst på gård osv., i en familie, med mange barn osv., som var vanlig på den tida.
Så bestemor Ågot, hun hadde ikke fått fin leilighet, med utsikt osv.
Som var omtrent som hun hadde, i huset på Sand.
Men hun hadde et rom, på eldrehjem, og fikk mat og sånn laget der da.
Men hun var ensom, på Sand, så hun likte vel kanskje å være på eldrehjem, og prate med de andre gamlingene da, som jeg sier, for det var det man pleide å si før, i gamle dager osv.
Men men.
Men plutselig virka det som om Ågot ble redd for meg.
Så da bare dro jeg.
Da var det ikke noe hyggelig å være der lengre.
Kanskje jeg hadde blitt så tøff, fra å være i infanteriet, og å bo i Oslo, og å jobbe som sjef på Rimi.
Hva vet jeg.
Men det virka som at hu ble redd i hvertfall.
Så det var litt ekkelt, syntes jeg, at bestemora mi, skulle bli redd for meg.
Jeg visste ikke om hu kjente meg igjen, eller ikke.
Om hu var så senil, at hu ikke huska ordentlig hvem jeg var.
Eller hva det kan ha vært.
Det var også mye pleiere og sånn der.
Så det var ikke så lett, å prate ordentlig med bestemor.
Det var ikke sånn, at vi satt oss ned noe sted, eller noe.
Hu bare visste mer rommet og sånn.
Og da så jeg tinga fra huset på Sand og sånn da, som hang på veggene.
Så da syntes jeg det var artig da.
For det huset på Sand, det var jo også nesten barndomshjemmet mitt da, siden jeg var der på ferier, i alle år, og også var der hver dag, etter skolen, for å spise middag og lese avisene og sånn, på nesten hele 80-tallet.
Så sånn var det.
Så det var siste gangen jeg dro til det sykehjemmet.
Siden det virka som om bestemor Ågot ble redd for å se meg.
Så da syntes jeg ikke det var så hyggelig, å dra dit.
Så gjorde jeg ikke igjen.
Det var som om hu stivna, og bare stod å så på meg, uten å si noe.
Så da bare dro jeg tilbake til Oslo.
Men men.
Så det var ikke noe hyggelig.
Hu sa ikke noe heller.
Så etter det, så var det ikke så mye for meg, ute på Berger, eller Sand.
Onkel Håkon og tante Tone, dem er litt sånn at dem krangler i fylla, og er litt harry og sånn da.
Litt sånn white-trash, som Christian Grønli sa.
Så jeg gikk ikke så bra med dem.
Så det var ikke sånn, at jeg pleide å dra opp til onkelen min, i Havnehagen, selv om jeg bodde aleine, i Leifaret.
Nei, jeg likte meg ikke så bra der.
Siste gangen jeg var der, siden fettern min Tommy bodde der osv.
Da rivde Tommy av alle klærna til kusina mi Lene, inne på rommet sitt, mens jeg så på, sånn halvveis i sjokk.
Så etter det, så tror jeg ikke det er mange ganger jeg har vært der.
Nei, så der følte jeg meg ikke så hjemme.
Så på Berger og Sand, etter at bestemor flytta, og de solgte huset.
Da har det ikke vært så mye for meg der.
Men på 90-tallet, så tenkte jeg på det, husker jeg, å kanskje kjøpe en hytte, på Krok, hvis jeg fikk råd.
Og ha en båt der kanskje.
Om sommeren.
For hyttene der, var ikke så dyre.
Men med lønnnigene i Rimi, så ble det aldri noe av.
Jeg måtte jo klare meg selv, fra jeg var 19.
Så jeg har aldri fått noe særlig kontroll.
Jeg har alltid leid leilighet, og studert og vært i miliæter, og i lavt betalt Rimi-jobb.
Så jeg har aldri fått ordenlig kontroll, og fått kjøpt leilighet f.eks., sånn at jeg kan f.eks. drive med programmering og sånn, som jeg vel har litt talent i, tror jeg i hvertfall.
Det var egentlig det jeg skulle jobbe med.
Men det har jeg aldri fått til.
Det har alltid blitt sånn slaving i Rimi osv.
Men men.
Så jeg måtte vel fått meg leilighet og sånn først.
Og så kunne jeg fått meg en hytte på Krok, f.eks.
Det var liksom en slag drøm det.
For det jeg likte best på Bergeråsen, det var at det var like ved Drammensfjorden, og at det så digg å kjøre med båt på fjorden om sommeren, til Holmsbu og Rødtangen, eller til en øy, eller en holme og bade og ligge i sola.
Eller fiske makrell kunne man gjøre og, om kvelden.
Og det behøvde ikke være så rask båt heller.
Det var bare digg å ha en vanlig båt, med en 7.5 hester motor, syntes jeg da.
Det var digg å tøffe rundt på fjorden.
Men men.
Så det var pga. sånne ting, at jeg ikke hadde lyst til å jobbe som en slave på Rimi, resten av livet.
Men at jeg ville ha en karriære, hvor jeg tjente mer penger, sånn at jeg kunne få meg hus eller leilighet, og bil og parkeringsplass, og kanskje få noe familie osv. etterhvert, når jeg hadde kontroll på økonomien osv.
Jeg syntes jeg nesten måtte ha økonmien og sånn i orden, før jeg tenkte på å ha familie osv.
Men men.
Og så kunne jeg kjøpt meg hytte kanskje.
Da skulle jeg i såfall kjøpt hytte på Krok f.eks. var planen da, hvis dem hadde noe ledige hytter der.
Og ikke på fjellet, for jeg var ikke så glad i fjellet.
Selv om det også kan være artig, hvis det er en bra hytte, å feste osv.,
Men men.
Jeg var på en Rimi butikksjef-tur, i år 2000, med distriktet til Per Øivind Fjellhøy.
På rafting-tur, til Dagali, eller hva det het.
Og det var artig hytte, med mange rom, og badstu og boblebad osv.
Det må være digg å hatt en sånn hytte, til å koble av osv.
Så å hatt en sånn hytte.
Ikke nødvendivis så stor da, det hadde vært artig.
Men det er sikkert dyrt.
Så å hatt en vanlig, gammeldags hytte, hadde vel vært bra nok, så kunne man heller hatt båt, og kjørt ut på fjorden osv.
Men men.
Det kommer jo ann på hvor mange penger man har.
Å hatt en bra hytte ved fjorden, det måtte ha vært rått.
Men men.
Man kan ikke ha alt.
Da hadde det sikker blitt mye greier, med å leie ut hytta, og sånn.
Men men.
Men nå skreiv jeg meg bort skikkelig her.
Nå er jeg litt lei av skrive.
Så da bare avslutter jeg her.
Men om det er noe tull, med hele matvareindustrien, i Norge, siden prisene er så høye, og utvalget så dårlig.
Det lurer jeg på.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog