Nå prøver jeg jo å skrive om det meste som har skjedd.
I hvertfall det som ikke blir for mye for sensuren osv.
Men men.
Men da jeg begynte på Arvato, på Microsoft-aktiveringen, for ca. tre år siden nå.
Så var det hun Marianne, Høkås, eller hvordan etternavnet skrives, som hadde ansvaret for opplæring, av meg.
Så da satt jeg og hørte på at hun prata med kundene, første dagen.
‘Velkommen til Microsoft, ringer du for å aktivere Windows osv’.
Den stilen der.
Så tok jeg noen samtaler selv, på slutten av vakta hennes.
Jeg jobba vel fra 9 til 18.
Mens Marinanne jobba fra 7 til 16.
Så hun gikk hjem, og da skulle jeg ha opplæring med en som het Tone, fra Trondheim.
Så sånn var det.
Men men.
De første månedene jeg jobba der, så var det sånn at vi satt i et stort kontorlokale da forresten.
Så de ca. 10-12 medarbeiderne, som jobba for Microsoft.
De to bordene vi satt ved.
De to bordene, forsvant i et hav, av mobilselskapets ‘3’ sine bord.
De hadde kanskje 20 bord og 200 ansatte.
Mens Microsoft hadde 2 bord og 10 ansatte.
På jobb samtidig.
Noe sånt.
Så det var ofte en veldig støy, i kontorlandskapet der.
Man kan tenke seg.
Tja.
En bingo i pausen kanskje.
Nei, mer støy enn det.
Kantina på et universitet.
Enda mer støy.
En togstasjon.
Noe ala en togstasjon, fra de ca. 20-30 andre bordene, som Arvato hadde, i first floor, i the Cunard Building.
Så det var ikke så lett å vite hva man tenkte alltid.
Noen av disse britene, som jobbet på ‘3’.
De pleide å sitte å pønske på meg noen ganger, virka det som.
Hvis de ikke pønska på kampanjen da.
Jeg husker jeg og hun Sophie, fra Sverige, vi satt og samarbeida, for vi begynte omtrent samtidig, på kampanjen.
Så hvis det var noen svenske ord, som jeg lurte på, så kunne jeg spørre henne da.
Om det het siffror, eller siffrer f.eks.
Det het ‘siffror’.
‘Siffrer’, var mer slang, visstnok.
Og også tallene da.
Tjugo-fyra, het det visst, hvis man snakket ordentlig.
Og ikke tjuge-fyra.
Forstod jeg.
Sånne ting.
Og da var det en gang, bare for å gi et eksempel, at det satt masse unge gutter, på 3-kampanjen, og så på vår kampanje.
Og meg og hun Sophie da f.eks., som jobba kveldsskiftet.
Og da var det ikke så mange folk der.
Og da stirra de folka så mye, på vårs, og kampanjen, at jeg gadd ikke å gå til vann-beholderen, for å hente vann.
For jeg var vel litt tørr i halsen da.
Så da spurte jeg hun Sophie, om hun kunne hente vann for meg da.
Men det gadd hun ikke.
Så da drøyde jeg det en time eller to, til de folka forsvant da.
Så det var noe slags overvåkning, fra lokale folk, av vårs på Microsoft-kampanjen, vil jeg si.
Det er kanskje sånn at dem prøver å finne ut om nye folk som kommer til byen osv.
Hva vet jeg.
Det frika i hvertfall meg skikkelig ut.
At den første tiden her i byen, så prata folk om meg bak ryggen overalt, og observerte meg osv. omtrent.
Sånne ting.
Så jeg prøvde å finne steder hvor det ikke var så mye folk, for å prøve å få roet meg ned, og slappet av.
Siden at jeg måtte rømme fra noe drapsforsøk i Norge, og noe mafia-greier i Oslo, som jeg ikke skjønte meg på.
Så jeg var litt anspent, må man nok kunne si.
Særlig når jeg fikk den her spioneringa, og baksnakkinga, fra lokale folk, i tillegg.
De siste ukene på gården til onkelen min, i Larvik.
Så fikk jeg ikke noen ordentlig arbeidsoppgaver, av onkelen min.
Han begynte å kjøpe mye brus og godteri og potetgull for meg, i butikken, for mine penger da.
Jeg holdt meg mest på gården, for jeg ville ikke at noen skulle vite at jeg var på gården der, siden det var noe mafia-greier som foregikk.
Som jeg ikke skjønte noe av.
Jeg var bekymra for folka i familien osv.
Men men.
Så jeg var bare i butikken i Kvelde der, et par ganger, jeg prøvde å ligge litt lavt da.
Så derfor sendte jeg med onkelen min penger, så kjøpte han potetgull og brus og noen ganger øl osv.
For det var litt kjedelig der.
Men noen ganger, så lagde vi bål osv., og drakk øl eller whiskey og prata om det her mafia-greiene i fylla osv. da.
Onkelen min trodde aldri på det jeg sa.
Men samme det.
Men men.
Men de siste ukene som sagt, så satt jeg mest i den lille hytta, eller skjulet, uten vann eller do eller strøm.
Men jeg hadde en gammel TV.
Som onkelen min hadde på låven.
Som så ut som den gamle tv-en til fattern omtrent, tror jeg.
Noe sånt.
Og onkelen min hadde skjøteledning da.
Så fikk jeg inn NRK, i hytta der.
Så satt jeg og så på tour de France osv.
Hvor en norsk sykklist, Atle Arvesen, eller hva han het, gjorde det bra.
For det var ikke så mye å gjøre på gården.
I hvertfall ikke etter at onkelen min plutselig sluttet å gi meg så mange arbeidsoppgaver.
Så jeg vet ikke om denne jakten og drapsforsøket på meg, var planlagt mange uker i forveien.
Og at jeg skulle bli tjukk, og ha dårlig kondis.
Før jeg ble jakta på.
Sånn at jeg ble lett å fange.
Noe sånt.
Men, jeg hadde jo trent mye i Sunderland, noen måneder før det her.
Jeg svømte i en time av gangen osv.
Fordi jeg hadde problem med magen osv., i Sunderland, at jeg fikk masse luft i magen.
Så jeg så tjukk ut.
Men det var bare luft.
Som ikke gikk bort.
Forstå det den som kan.
Men det var kanskje at jeg var vant til å spise norsk grovbrød.
Men i Sunderland, og England, så var det ikke så bra brød.
Så magan min streika.
Hvis det ikke var vannet, med all kloren i, eller noe.
Men svømminga hjalp.
Da ble jeg plutselig litt kraftig, og omtrent slank også, etter å svømt en tre-fire-fem økter av en time.
Og også trent vekter osv., 2-3 ganger i uka, i tre-fire måneder der.
Så det var en fin tid husker jeg.
Det var også en fin matbutikk i Sunderland, som het Aldi, hvor det var billig og god mat, vil jeg si.
Så selv om studilånet var forsinka, så overtrakk jeg kontoen i DNB, og levde på de £800 ca., i to-tre måneder.
Noe sånt.
Det var flaks at det gikk ann.
Hvis ikke så hadde det ikke vært mye igjen av meg, da studielånet dukka opp, i januar!
Og skolen begynte i september.
Men men.
Hva skrev jeg om nå.
Jo, jeg så vel litt bleik ut da, og litt tjukk kanskje, etter å ha sittet inne i hytta der, omtrent hele juli.
Så da jeg kom til Liverpool, så sa folk bak ryggen min, at jeg var ‘queer’, osv.
Kanskje fordi jeg hadde langt hår, i forhold til engelske folk.
Og fordi jeg hadde jo problem med trynet også, som jeg klarte å få skada, hos noe sånn hudbehandlingssalong, på St. Hanshaugen, i 2003, for jeg hadde noe rynker, over nesa, som jeg synes var plagsomme da.
Som jeg prøvde å gjøre noe med, for det gikk litt på selvtilliten osv., da.
Noe sånt.
Men det gikk helt skeis, så jeg så ikke så tøff ut kanskje, i et par år, fra slutten av 2003.
Noe sånt.
Men men.
Så jeg var jo ikke så begeistra for det her da.
At de lokale mob-folka, her i byen, skulle ha meg til å være ‘queer’.
Og også de jentene, i hvertfall Mellisa M’Butsu, eller hva hun heter, i bokollektivet, i Mandeville St., i Walton, hvor jeg bodde fra jeg fikk jobb på Arvato.
Jeg lurer på om hun var noe med noe mafia.
For hun drev med set-ups hele tiden, og skulle også ha meg til å være ‘queer’, hørte jeg hun sa, til de andre folka i huset osv.
Og hun prøvde å stille seg på en sånn måte, at hun lot meg se rompa hennes og sånn da.
For å sjekke sikringskapet osv.
Sånn tilgjort.
For å se om jeg reagerte.
Men hun var redd, eller noe.
Som om hun holdt på å pisse på seg.
Og da reagerer ikke jeg.
For da ser jo ikke damene noe sexy ut, synes jeg, når man merker at dem agerer tilgjort, og er redde, og driver med noe set-up da.
Hun Marianne, på Arvato, gjorde også det et par ganger.
At hun stilte seg opp, hun så jo veldig velformet osv., ut, må man vel si.
Så stod hun ved vinduet, når jeg kom ut fra spiserommet, og hun viste jeg ville se henne da.
Og en gang, da hun lente seg over en datamaskin, og bordet den stod på, like foran meg da.
Men det var liksom ikke så ekte, og da skal det mer til å reagere da, når det er litt sånn kunstig, av noen anledning.
Men men.
Også fordi jeg ikke ville at folk skulle tro at jeg var ‘queer’.
Så begynte jeg å prate mye med damene, kollegaene mine, på kampanjen.
I tilfelle de britiske folka på ‘3’, og folka i huset i Walton, var noe ‘mob’, eller noe.
Hva vet jeg.
Det her frika meg litt ut.
Så jeg passa på å gjøre min del, når det gjaldt å sjekke opp damene på Microsoft-aktiveringa, på jobben, og vel så det.
Men det som skjedde.
Det var at etter et par måneder.
Så tok Margrethe Augestad, fra Drammen, med meg på en fest, hos noen svenske damer, som hadde Abba-show, på noen puber, her i Liverpool.
Søstrene Liljeblad, het vel de.
Charlotte, Elisabeth, og Ellenor, eller noe.
Jeg har telefonnummeret til hun siste enda.
Men jeg har ikke ringt.
For de oppførte seg så rart på den festen, og slapp meg ikke ut porten.
Men jeg måtte klatre over en høy port, med pigger på, som man kunne skade diverse eiendeler på, hvis man fallt ned, av en sånn ‘rulle’, som skulle gjøre det vanskelig å klatre over porten.
De er litt mer inhumane, når det gjelder å hindre folk å klatre over porter og sånn, her i England.
De setter det opp sånn at man kan spidde seg selv, hvis man klatrer osv., når det er privat eiendom.
Sånne ting.
Så jeg lurte på om de søstrene var noe mob eller noe.
Noe sånt.
Så jeg prata nesten aldri med dem noe mer, etter det her.
Enda Charlotte og Elisabeth etterhvert begynte på Microsoft-aktiveringa dem og, seinere i 2006.
Så sånn var det.
Men dagen etter denne festen.
Så vekker hun Janine England meg.
En ‘house-mate’, i bokolletktivet, i Mandeville St., i Walton.
Hun var den yngste som bodde der.
Hun var kanskje 17-18, eller noe.
Hva vet jeg.
Hun så vel noe sånt ut, når det gjelder alderen.
Jeg spurte aldri.
Jeg lot hun være i fred, hun så alt for ung ut, for meg da, så hun lot jeg være i fred.
Selv om jeg prata med henne og sånn, men jeg prøvde ikke å sjekke henne opp da, for å forklare det sånn.
Men men.
Hun vekte meg, etter at jeg hadde sovet et par-tre timer.
Dagen etter den her festen som Margrethe Augestad, dro meg med på.
Og så skulle hun Janine, spise sånn ‘fry-in’, engelske frokost, dvs. egg og bacon osv.
På et sted i County Rd., i Walton.
Hun maste så mye, og jeg var ganske ny i huset der enda, så jeg bare ga opp, og ble med henne på sånn resturant, eller in da.
En resturant hvor de solgte enkel og billig mat osv. da.
Ikke noe fancy, men ordentlig alikevel.
County Inn, eller County In, eller noe sånt.
Noe sånt.
Jeg var så fyllesyk, for dem bestilte ekstra øl, med en bil dem ringte, på den festen.
Så jeg orka ikke noe mat.
Men jeg satt og så på hun Janine spiste da.
Hun var jo veldig ung, og ikke så stor, så hun spiste kanskje halvparten av det her bønner og bacon og chips og egg og sånn da.
Noe sånt.
Men hun dreiv hele tida og spurte, om jeg hadde truffet noen damer på festen osv.
Og jeg hadde jo prata med hun søstra til Charlotte, hun jeg fikk telefonnummeret til.
Hun Ellenor, hun Agneta-abba dama.
Men jeg dreit meg litt ut med henne, og ble litt langfingra etterhvert, og tok rundt livet på henne osv. da.
I fylla da, da hun satt i sofaen ved siden av meg osv.
Hun var veldig pen og hyggelig dame da.
Og jeg drakk alt for mye.
Kanskje 12 bokser øl, eller noe.
Jeg drakk vel 6 eller 8 bokser øl i Walton.
Jeg ville ikke de skulle tro jeg var ‘queer’, som sagt.
Og jeg drakk vel kanskje 8 bokser til på festen.
Så det ble litt mye øl.
Og, jeg drakk hver dag, de første to-tre månedene, for jeg likte ikke at de sa jeg var ‘queer’, hele tida.
Jeg var litt stressa, anspent, og nesten litt fucka opp.
For politiet nekta å gi meg noe hjelp med det her drapsforsøket og mafia-greiene.
Både politiet i Norge og England nektet å gi meg hjelp.
Så sånn var det.
Men da ble jeg litt stressa, for det virka som om hun Janine, spionerte, kanskje for noe mob, og skulle vite noe om de nordiske damene, på festen og jobben osv.
Så etter det, så turte jeg nesten ikke å prate med damene på jobben.
I tilfelle det var noe mob-greier, som spionerte på damene jeg prata med osv.
Som jeg synes det virka som, fra hun Janine da.
Mer da.
Jo, da slutta jeg jo pluteslig, å flørte med, og nesten sjekke opp, damene på jobben.
Så da reagerte de litt forskjellig.
Jeg pleide å brenne cd-er med musikk og lost-episoder, til de norske damene på jobben.
Tone, Karianne og lost-episoder til Marianne da.
For lost var så populært da.
Det var høsten 2005.
Men jeg slutta med det.
PC-en til Taru, en finsk kollega som dro til Irland, stod igjen på rommet som jeg tok over etter henne.
Så jeg lånte den pc-en til å brenne cd-er osv.
Det sa hun Taru at jeg kunne.
Men nok om det.
Men da ble kanskje noen av damene på jobben litt furtne.
Siden jeg hadde gitt de oppmerksomhet.
Men slutta med det.
Så hun Marianne, f.eks.
Hun hørte jeg en dag, kanskje i desember 2005, eller februar 2006.
Noe sånt.
Så snakket hun med en annen norsk dame, på jobben.
Om Lars Ramslies bok ‘Fatso’.
Marianne leste en del bøker osv.
Og det hadde jeg pleid å gjøre i Oslo også.
For å roe ned, etter en stressende dag, på jobb, på Rimi, så måtte jeg nesten lese i en times tid, for å få roet meg ned såpass, at jeg fikk sove.
Hun Marianne hadde lest han Alkymisten-forfatteren.
Og vi var enige om at det var en bok som gikk ann, ‘Djevelen og frøken Pym’, eller noe.
Mens de andre bøkene, stort sett var noe skvip.
Noe sånt.
Så snakka hun Marianne da, om han i Fatso, som bare satt hjemme og runka.
Sa hun, til hun norske eller nordiske kollegaen.
Jill, team-leader fra Sverige kanskje.
Da de satt ved bordet ved siden av bordet jeg satt ved da.
Så jeg tror hun Marianne må ha skjønt at jeg hørte hun sa det.
For hun sa ‘ronke’ ganske høyt.
Så sånn var det.
Så kanskje hun var litt furten, fordi hun plutselig fikk mindre oppmerksomhet.
Eller kanskje hun ikke brydde seg så mye om folk hørte alt hun sa.
Noe sånt.
Mer da.
En gang, så var hun stressa.
Da hun jobba som team-leader.
Da fant hun ikke en mail.
Så da spurte hun, om hun kunne få sende en mail til seg selv, fra min e-post konto.
Fra min pc.
Og hun var stort sett hyggelig, og oppførte seg alltid eksemplarisk, de første månedene der.
Hvis jeg trengte hjelp med noe Select eller Open-avtaler.
Med å generere en ny produkt-nøkkel, for en Select eller Open-avtale kunde.
Da var det best å spørre Marianne.
Da kom det en veldig pen og fin og høflig dame, og forklarte hvordan det var, med Select-avtale produkt-nøkkel genereringer, på en veldig høflig og oversiktelig måte.
Så det var egentlig mest fristende å spørre henne om hjelp, husker jeg.
Men jeg spurte egentlig alle om hjelp da, for jeg kunne nesten ikke bare spørre hun Marianne om hjelp, syntes jeg.
Jeg spurte aldri team-leaderne om hjelp.
Fordi jeg husket fra Rimi, at jeg pleide å si til medarbeiderne, at lederne, har mye å gjøre, så prøv å klar deg mest mulig selv.
I hvertfall de første årene som butikksjef, pleide jeg å si det, noen ganger i hvertfall.
Så det prøvde jeg å gjøre selv og, så jeg spurte kollegaene ofte om hjelp da, i begynnelsen der.
Og hun Jill, oppførte seg så rart, og dreiv å kilte meg, mens jeg satt og tok telefoner osv.
Så det synes jeg var rar oppførsel, på jobb, av en team-leader osv.
Jeg synes det var litt over streken, og drive å klå på, og kile, medarbeidere, mens de satt og svarte telefoner osv.
At det var litt over streken, fra hun svenske Jill, å gjøre det her.
Så hun spurte jeg minst mulig.
For hun var heller ikke så flink som f.eks. hun Marianne, til å gi ordentlig hjelp, sånn at nye folk der, kunne skjønne det ordentlig.
Men men.
Et par ganger, så ga også hun Marianne, meg godteri, på jobben.
En gang, så hadde hun vel vært hjemme i Norge, jula 2005.
Og da fikk jeg et par biter av noe freia krokan melkesjokolade, eller noe.
Og det er jo god sjokolade, så det var ikke sånn at jeg ikke spiste opp det.
Men men.
Men en annen gang.
Han Michael, med et vanskelig etternavn.
Jeg får finne det da.
Eller jeg prøver å skrive det.
O’Shaugnessy.
Noe sånt.
Selv om det sikkert ble feil.
En svensk-ire, eller ire som snakket svensk, i 50 eller 60-årene kanskje, som hadde jobbet på Micosoft-aktiveringa, lengst av alle, men fortsatt bare var vanlig medarbeider.
Jill, sa vel engang, jeg tror det var henne.
At Michael hadde en veldig god lønnsavtale, siden han hadde jobbet der siden starten på Microsoft-aktiveringa.
Kanskje i 5-6 år, eller noe da.
Hvem vet.
Eller 4-5 år.
Noe sånt.
Så han fikk mye høyere lønn, enn de andre, sa Jill, tror jeg det var.
Bare noe jeg kom på nå.
De team-leaderne fortalte også.
At i begynnelsen, så hadde Microsoft 24 timer produktaktivering.
Og da var det sånn, at folk dro til Liverpool.
Uten et sted å bo.
De tok med sovepose, og bodde i Arvatos lokaler, i the Cunard Building.
Så var det tilstander, ble jeg fortalt.
Og man kunne også bo i the Swedish Church, husker jeg Jill sa, før jeg fikk et rom i et shared house i Walton.
Men, Michael.
Før jeg visste hvem han var.
Han la en brosjyre, foran meg, første dag på jobb, mens han gikk forbi bordet jeg satt ved.
Jeg skal finne den brosjyren.
Denne kirken, med svensk navn, og med det svenske flagget, hengende over de andre nordiske flaggene.
Det var ikke et sted, som virket lokkende for meg, en nordmann i England.
Gitt diskre, av en eldre mann, som jeg ikke visste hvem var.
Så spurte hun Jill, fikk du den av Michael.
Man kan bo der, der har jeg bodd selv, osv.
På svensk da.
Men men.
Men han Michael, han bydde alltid på godteri osv., fra the Swedish Church.
Og han skulle alltid gi meg skjema, på slutten av dagen, for å skrive opp antall timer, på arbeidsskjema.
Og han ble rød i trynet en gang, da jeg og Karianne prata, ved samme bord, en gang det var mange svenske samtaler, og få norske, i oktober 2005 kanskje.
Noe sånt.
Så jeg trodde han Michael var homo.
Katarina, var det vel, spurte Michael en gang.
Da jeg satt ved samme bord.
Om han ikke hadde hatt kone og barn før.
Jo det hadde han hatt.
Jeg trodde han hadde oppdaget legningen sin sent, og skillt seg fra kone og familie osv.
Han pleide å klappe en gutt der, som også het Erik, fra Trøndelag, på skuldrene, eller ryggen.
Så jeg var overbevist, om at han var homo.
Men men.
En gang, våren 2005.
Så tok Marianne, et ‘luretriks’, på meg.
Jeg takket alltid nei, til sjokolade fra Michael.
For jeg syntes ikke at man som heterofil mann, burde takke ja til sjokolade, fra homoer.
Men Marianne lurte meg gitt.
Hun spurte om jeg skulle ha sjokolade, våren 2006.
Og så, etter at jeg hadde sagt ja.
Og etter at hun hadde gitt meg sjokoladen.
Så sa hun, ‘det er fra Michael da’.
Det var litt sleipt synes jeg.
Det var noe luretriks for å drite ut meg, sånn at jeg måtte spise sjokolade, som var fra en homo, sånn som jeg skjønte det.
Så det var ikke snillt av Marianne.
Fy, fy, det var ikke snillt gjort.
Det var et slags luretriks, vil jeg si.
Men men.
Men da spiste jeg ikke den sjokoladen.
For jeg ville ikke spise sjokolade, som var fra Michael.
Jeg likte ikke han så bra, og jeg var ikke så vant til å jobbe sammen med homoer.
I hvertfall ikke som skulle ta folk på skuldra hele tida, og gi de sjokolade, og spørre hvordan går det med Erik i dag da, hele tida.
Så jeg holdt meg alltid unna han.
Nå, etter at jeg slutta der.
Så har jeg tenkt, at kanskje han bare lata som at han var homo.
For å få fri tilgang til de unge nordiske damene der.
For jeg har kommet på, at hun Emelie Wallin, og også hun Kristine Hansen, som jobbet der.
To unge lyse nordiske jenter.
Emelie fra Sverige, og Kristine fra Norge.
De var under kontroll av han Michael, i 50-årene kanskje, fra Irland.
Men han snakket svensk, og tok telefoner på svensk.
Og han dro ofte på ferie, til Sverige.
Til Malmø, eller Malmö, ser vel riktigere ut.
Så han var det nok noe lureri med.
Han gikk også sammen med hun Emelie hjem fra jobb en gang, husker jeg.
Da hadde jeg vært på trening, på Lifestyles, i Victoria St., et gym drevet av Liverpool City Council.
Også hadde jeg vært på Tesco, og kjøpt fire bæreposer med matvarer osv., for man blir sulten av å trene da.
Så gikk jeg gjennom Dale St., i mine egne tanker.
Gymet stengte jo klokka ni.
Og det gjorde Arvato og.
Så jeg traff Michael og Emelie, i Dale St., like utenfor Leather Lane, et smug, som er en sidegate til Dale St.
Og jeg gikk i mine egne tanker.
Jeg holdt meg unna han Michael, og snakket aldri til han.
Og han hadde sluttet å prate til meg, på den her tiden.
Jeg regnet med at han skjønte det, at jeg ikke likte tilnærmelsene hans, må man vel kalle det.
Så jeg fikk nesten sjokk, når han begynte å prate til meg, i Dale St., like utenfor Leather Lane.
Jeg syntes at det var en ting, å måtte være høflig ovenfor homoer, på jobben.
Noe jeg prøvde å være.
Jeg sa aldri noe styggt, eller noe.
Jeg bare lot han være i fred, og avviste alltid tilnærmelsene hans.
Jeg er ikke så vant til å omgås homoer på jobb, så jeg visste ikke helt hvordan man skulle si fra til homoer, om å ligge unna.
Uten at dette kunne bli misforstått, å mistolkes som homofobi.
Nå på vårt politiske korrekte 2000-tall, så skal det vel ikke mye til, å få stempelet ‘homofob’, hvis man ikke liker tilnærmelsene, fra en 50-60 år gammel homofil gubbe, på Microsoft-aktiveringa.
Sånn så jeg det.
Men jeg trengte jobben min, så jeg bare prøvde å overse det her tullet til han Michael, og konsentrere meg om å gjøre jobben min da.
Men da han også begynte å gjøre tilnærmelser mot meg, å prate til meg, eller hva man skal kalle det, i Dale Street, like utenfor Leather Lane, der jeg bodde, på fritiden min.
Nei da ble det for mye for meg.
Da bare stakk jeg inn i Leather Lane, i retning der jeg bor, for å komme meg vekk fra han slitsomme, eller om man skal si, innpåslitne gubben, som jeg oppfatta han som.
Jeg fikk nesten sjokk, når han prata til meg da, enda han måtte vel ha skjønt det, at jeg ikke likte at han kom å bydde sjokolade osv., som han gjorde 10-20 ganger.
Og jeg trodde han hadde sjønt poenget, at jeg hadde fått nok av den sjokolade-byinga hans, og tilnærmelsene hans, osv.
Så jeg fikk sjokk, da han begynte med det, i Dale St., like utenfor der jeg bodde.
Da fikk jeg nok, så da bare stakk jeg fra han og hun Emelie, og gikk inn i Leather Lane, for å komme meg hjem etter treninga.
Jeg gikk i mine egne tanker og.
Og på jobb, så pleier jeg å være forberedt, og tenke, at nå er jeg på jobb.
Og når jeg har fritid, da har liksom fritid.
Så jobb og fritid, det er to helt forskjellige ting, for meg.
Når jeg er på jobb, da prøver jeg å tenke over alt jeg sier og gjør.
Som jeg er vant til fra å jobbe som butikksjef i Rimi.
Om man som butikksjef, sier et ord galt, til en ny medarbeider, f.eks., så kan det bli problemer, med at medarbeideren mistrives, og blir urolig, f.eks. da.
Siden det noen hører fra butikksjefen, det tar de mer alvorlig, enn om det var fra en medarbeider.
Så problemer, med butikksjefen, det tar folk mer alvorlig, enn problemer med en kollega.
Så derfor prøvde jeg å tenke over hva jeg sa, og hvordan jeg oppførte meg osv., på jobb, som leder i Rimi, for å ikke skremme eller gjøre medarbeiderne utrygge da.
Mens, når jeg har fritid.
Da er jeg liksom meg selv.
Da oppfører jeg meg litt som jeg selv vil.
Og da er jeg en ganske selvstendig person, som har bodd aleine siden jeg var ni år osv.
Selv om jeg har bodd mye i bokollektiv osv., i noen år, på 90 og 2000-tallet.
Men jeg er vel rimelig selvstendig da.
Så det er ikke sånn, at jeg behandler folk likt, på fritida, når jeg er meg selv.
Som når jeg er på jobb, som Rimi-leder, f.eks., som jeg jo er vant til å jobbe som.
Da spiller jeg jo en rolle, vil jeg si, på jobb.
Man må spille en leder-rolle, vil jeg si, hvis man er leder i Rimi.
Man kan ikke bare si til medarbeidere, og kunder, og selgere, og distriktsjefer osv., det man føler for.
Man må beherske seg, og prøve å oppføre seg sindig og professjonelt.
Men jeg liker ikke å bare tenke jobb.
Når man går hele dagen, og behersker seg, og prøver å gjøre jobben best mulig, både når det gjelder det praktiske i butikken, og i forhold til medarbeidere og rimi-sjefer, og kunder osv.
Da må man nesten ha noen timer til å koble av, etter jobb, og drive med noe annet.
Som å chatte på irc, og drive med data osv., som jeg pleide å gjøre, på kvelden, etter Rimi-jobb, på slutten av 90-tallet, og begynnelsen av 2000-tallet, i Oslo.
Og kanskje gå ut og drikke litt med bruttern, eller kamerater, hvis man er på godfot med de, for å få litt avkobling.
Eller gå å trene, på Sats eller Sentrum treningsstudio, som jeg også pleide å gjøre.
Eller gå på date med damer jeg traff på byen eller internett, som jeg også pleide å gjøre.
Selv om jeg aldri fant noen det klaffa helt med.
Men jeg prøvde i hvertfall.
Så å bare tenke jobb, jobb, jobb.
Det tror jeg ikke at jeg hadde fiksa.
Jeg må ha noe annet å drive med, enn jobb også, for å unngå å kjede meg ihjel.
Det er i hvertfall sånn jeg ser på det.
Så når han Michael, begynte å tulle med meg, sånn som jeg oppfattet det der og da, i hvertfall.
På den dyrbare fritida mi.
Når jeg hadde gjort det jeg synes jeg var artig.
Å trene, for å koble av fra det her mafia-greiene, og kjøpe mat, for å trøstespise, eller for å prøve å få kreftene tilbake, og spise sunn mat, med frukt og juice, osv., som jeg pleide å kjøpe da.
For jeg var allerede da litt overarbeidet.
Det her var høsten 2006.
Så da bare stakk jeg fra de Emelie og Michael da, som gikk sammen hjem fra jobb.
Hun, en svensk dame på, jeg vet ikke hvor gammel.
Hun sa hun hadde jobbet osv.
Så om hun jobba etter videregående da, i Sverige.
Det må vel være sånn man skal tolke det.
Men hun var veldig pen.
Så hun så ikke så gammel ut.
Men hvis hun jobba etter videregående, så var hun kanskje 19 eller 20 da.
Men hun kan også ha vært 18, eller noe.
Hun så vel ikke så gammel ut som 20.
Ikke lett å si.
Mens han Michael, som hun gikk sammen med.
Og som også en gang, fortalte henne hvor hun skulle sitte.
(Rett ovenfor meg).
Enda begge var vanlige medarbeidere.
Michael var ikke sjef der i det hele tatt, det sjekka jeg med Jill, noen måneder før, etter noe problemer der.
Han i 50-60 årene, gikk sammen med hun 18-19 år gamle jenta da.
Eller hvor gammel hun var.
Så det virka litt rart kanskje.
Men begge var liksom svenske, tenkte jeg.
Han Michael, snakka jo svensk til de andre på kampanjen.
Så jeg tenkte på han, som han ‘svensken’.
Men han har jo et irsk navn.
Så det er mulig han var irsk statsborger.
Og bare hadde hatt svensk kone, og bodd i Sverige.
Sånn kan det også ha vært, tenker jeg nå.
Men da tenkte jeg bare på han, som svensken.
Så gikk de videre, i Dale St.
Så løp hun Emelie tilbake.
Til Leather Lane.
Omtrent her:
Men jeg var fortsatt sjokket, etter å ha blitt tilnærmet, fra Michael.
Jeg gikk i mine egne tanker, og tenkte ikke på det, at jeg var nærme Arvato, og at klokka var like etter stengetid på Arvato.
Så sånn var det.
Så løp hun Emelie tilbake da, til der hvor det skiltet er på bildet, omtrent.
På noen sko, som ikke hørtes så enkle ut, å løpe i.
Så roper hun navnet mitt da.
Men jeg er fortsatt litt i sjokk, jeg hadde ikke regna med å treffe folk jeg kjente da.
jeg var i mine egne tanker.
Og jeg hadde overhørt at jeg var forfulgt av noe mafia, i Norge.
Som politiet ikke forklarte meg noe om, hverken i Norge ellet Storbritannia.
Og jeg, ble spionert på, av hun Janine England, og fra hun Melissa M’Betsa, eller hvordan man skriver det, i det bokollektivet, i Mandeville St.
Og også av mob-aktige folk, på ‘3’-kampanjen, på Arvato.
Og også av tilfeldige folk, som jeg hørte prata om meg bak ryggen, de første månedene i byen, og sa ‘he’s queer’, osv.
Og også folk som kikka inn vinduet, til loungen, da jeg satt der, på hostellet, off Hardman St., International Inn, eller In, da jeg bodde der, før jeg flytta til Walton.
Og også av en gjeng ungdommer, som klatra opp på taket, under vinduet, til rommet jeg leide, i Mandeville St., i Walton.
Så jeg skjønte ikke noe av hva som foregikk.
(Og det skjønner jeg fortsatt ikke).
Så jeg syntes ikke det var noe trygt, å bli for kjent, med damene på Microsoft-aktiveringa.
For damenes skyld, mener jeg.
For hun Janine England, skulle jo vite hvilke nordiske damer jeg hadde prata med, på den festen hos de svenske Abba-damene osv.
Så jeg turte ikke å gå for nærme de damene på jobben, etter den episoden.
I tilfelle de da kunne få noe problem med noe mob/mafia, eller hva det var.
Så jeg sa ikke noe til hun Emelie da, når hun ropte navnet mitt.
Jeg turte ikke å spørre om hun skulle være med inn, for eksempel.
Fordi, en dame på jobben.
En stor dame, på 150 kg. kanskje.
Judith.
Hun sa en gang til meg, på jobben, på engelsk.
At hun Emelie, er hyggelig/fin, eller noe.
Så sa jeg ‘ja’ da.
For hun var den som var mest hyggelig der, syntes jeg.
Hun var jo mye yngre enn meg.
Men når man er i utlandet, sånn som England, da er det greit å bli kjent med andre nordiske folk, selv om dem er litt yngre, mener jeg da.
Hun var ikke sånn barnslig, sånn som jeg syntes at hun norske, Kristine Hansen var for eksempel.
Hun virka litt barnslig, så hun prata jeg aldri med.
Men hun her Emelie, hun synes jeg virka helt fin og moden og selvstendig osv., så hun kunne man prate litt med, tenkte jeg da.
Foreldrene, eller faren, var også politi, så da tenkte jeg det var trygt, å veksle noen ord, en gang i blant da.
Men jeg sa ikke noe til henne da.
For jeg ante ikke hva det her mafia/mob greiene var.
Og jeg skjønte egentlig ikke hvorfor hun ropte navnet mitt.
Men jeg bare så på henne, for at hun skulle gå etter han Michael da.
For hun Judith, på jobben, hun ble helt bestyrtet, etter at jeg ikke sa noe negativt, om hun her Emelie.
Så hvis han Michael skulle begynne å ‘gure’ og.
Da tror jeg ikke det hadde blitt så levelig, å jobbe der lenger.
Hvis det var sånn, at alle skulle bli sure på meg, som hun Judith ble, fordi jeg ikke fant så mye negativt å si om hun Emelie da.
Som det virka for meg, at hun Judith ble.
Nei, det orka jeg ikke.
Så da var det nok smartere, at hun gikk videre sammen med han Michael, som var homo, trodde jeg da.
Enn at det skulle bli enda mer sånn, som det var med hun Judith, på jobben, at f.eks. folk skulle begynne å prate, og si dritt osv.
Nei det orka jeg ikke å tenke på.
Så da bare så jeg på henne, og så på mot dit han Michael gikk da, at hun burde bare gå sammen med han.
For jeg orka ikke å tenke på, at han Michael skulle begynne å spre rykter på jobben osv.
Men jeg skjønte egentlig ikke hvorfor hun løpte tilbake, og ropte navnet mitt.
Og jeg fikk ikke sagt så mye heller, for jeg var jo egentlig i mine egne tanker, og hadde helt glemt jobben.
Og jeg kjente jo ingen i byen, så jeg fikk litt sjokk, da det plutselig dukket opp to folk fra jobben osv.
Så det skjønte jeg ikke helt, hva hun mente da.
Men etter det, så prøvde jeg i hvertfall å følge litt mer med på henne.
For da var det jo et eller annet med henne.
Så jeg prøvde å behandle henne bra, på jobben osv.
Så det var derfor jeg ble bekymra da.
Da hun plutselig forsvant fra jobben, de to siste månedene jeg jobbet der.
Så det var derfor jeg prøvde å få opp tempoet på den arbeidssaken, mot arvato osv., i tilfelle det var noe galt, i forbindelse med henne, og at hun var borte fra jobb da.
For hun var jo veldig pen og ung osv., så jeg visste ikke om noe kunne være galt.
(Og det vet jeg vel fortsatt ikke).
Så hva som foregår, det vet ikke jeg.
Men nå får jeg prøve å ta en pause her, med all skrivingen.
Så får vi se om jeg klarer det.
Vi får se.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog