Sandwich avec jambon et fromage s’il vous plait. (In Norwegian).

Jeg husker jeg bodde ca. en og en halv måned, i Paris, våren 2005.

Jeg dro fra Sunderland, i slutten av januar/begynnelsen av februar, like før 2. semesteret startet.

Jeg hadde hentet nøkkelen til den ny leiligheten, vi skulle bo i, i 2. semesteret, men jeg ga den til en pen spansk jente, som også studerte der, og skulle bo i samme leilighet, men som ville bytte til mitt rom, sa hun.

Så hun dukka opp i leiligheten i Sunderland, siste dagen.

Jeg husker ikke hva hun heter, men hun var veldig pen, og med jeans og pent belte osv., husker jeg, så hun så enda bedre ut enn vanlig.

Så det var ikke dårlig, det må man si.

Men jeg var deprimert, for jeg hadde egentlig ikke lyst til å dra fra Sunderland, for jeg trivdes veldig bra der.

Men studiene gikk rett vest, fordi studielånet var forsinket, og HiO lagde krøll, så jeg fikk ikke kontroll på studiene.

Jeg måtte bruke masse tid på å få kontroll på øknomien, siden studielånet var fire måneder forsinket.

Men til slutt så mistet jeg kontroll på både økonomien og studiene, så en ironisk takk til HiO og lånekassa.

Men men.

Jeg dro til London, for å få meg leilighet og jobb.

Jeg flyttet inn på et hostell, i Hammesmith.

Et veldig kult hostell, med treningsstudio, bar, biljardbord, butikk, kjøkken, kino med saco-sekker, to tv-rom, det meste.

Og da kom det stadig nye amerikanske og italienske og irske damer osv., som man ble kjent med.

Men jeg så ingen skandinaver der.

Det het vel Globetrotter Inn, tror jeg, og ligger i Ravencourt St., eller noe sånt, i Hammersmith, i London.

De hadde internett-rom også, og jeg søkte på leiligheter og sånn.

Men jeg hadde sittet inne på rommet mitt, i Sunderland, fordi jeg hadde noe problem med tryne osv., de siste ukene, så jeg trengte litt luft, og jeg var kjent i London, fra før, så jeg dro til favoritt internett-kafeen min, i London, som er den i Kensington High St., vel, hva heter den igjen, Easy Internet-cafe der.

Og jeg gikk å så litt i Oxford St., også gikk jeg til postkontoret i Earls Court, og sendte radioen, med mp3-spiller, som vi hadde hatt i leiligheten i Sunderland, til Federica i Roma, siden jeg tenkte hun kanskje ville ha den.

Men men.

Men så begynte personalet, som jobbet på hostellet, og oppføre seg rart, så jeg flytta til et hotell i Kensington, som jeg hadde bodd på, da jeg var på ferie i London, sommeren 2003, var det vel.

Det var St. Simeons hotell, ved Glouchester Rd, undergrunn-stasjon, i Kensington.

Like ved en døgnåpen stor Sainsburys, som jeg synes var en artig butikk, som til og med har egen starbucks.

Ikke at jeg gikk dit, men jeg hørte en brite skrøyt av det til en amerikaner en gang, tror jeg det var.

Men men.

Så gikk jeg på en pub der, ved t-banestasjonen, og så Everton slå Birmingham, eller noe, og Marcus Bent scorte.

Så sa jeg vel yes, eller noe da.

Så var det Chelsea-kamp, like etterpå.

Det var en søndag.

Så de siste minuttene, så hadde puben blitt fyllt opp av lokale Chelsea-fans.

Jeg gadd ikke å sitte å se Chelsea-kampen, så jeg bare stakk.

Så gikk til den døgnåpne Sainsburyen, men den stengte tidligere på søndager, da var den ikke døgnåpen, men stengte kl 17, eller noe.

Så gikk jeg på en annen butikk, som stengte kl 18, men da var kl 18.

Så jeg måtte gå forbi puben, til Tesco, som var åpent lenge, og da hørte jeg dem banna, inne på puben, og sa at de ikke likte at jeg gikk forbi puben hele tida.

Og etter det, så kunne jeg ikke gå noen steder, uten at folk fulgte med på meg.

Så jeg dro til Amsterdam, isteden, det ble alt for anstrengt, å være i London, jeg skjønte ikke hva som foregikk.

Det høres kanskje rart ut, men det var som man ble spionert på uansett hvor man gikk.

Hvis jeg gikk på Harrods, så tok en kar i 20-30 årene, opp mobilen, og sa at nå var jeg på Harrods.

At jeg ikke satt inne, som de trodde.

Så om dette var linket med det som skjedde i Oslo da kanskje, at jeg var forfulgt av ‘mafian’ der.

Hvem vet.

Jeg overhørte diverse rykter, så jeg fant det smartest å dra fra London.

Tok en taxi til Heathrow, tømte Barclays-kontoen, hvor det var ca. 130-140.000 i norske, vil jeg tro.

Kjøpte en bilett til Amsterdam.

Så gikk det noen dager, så skjedde det samme der, så dro jeg til Frankfurt, med toget.

Så til Detroit, når noen kjente meg igjen på flyplassen, jeg skulle egentlig til Mallorca, for jeg hadde ikke hatt ordentlig sommerferie, med å være ute i sola osv., siden Ayia Napa, i 1998, altså syv år før.

Så jeg merka at jeg trente å være ute i sola osv., for å få kommet meg igjen.

Men noen kjente meg igjen, på innsjekkinga, så jeg klikka litt, må man vel si.

Så jeg dro heller til Detroit, og ble sendt tilbake til Oslo, via Paris.

Så måtte jeg overnatte på hotelle på Gardermoen, en natt, for jeg måtte vente på kofferten min.

Jeg tror det stod noen og fulgte med, i en bil, utenfor hotellet, og at folka kjente meg igjen på flyplassen.

Jeg måtte kjøpe tannbørste osv., siden jeg ikke fikk kofferten.

Så så jeg en Everton-kamp på TV-en på hotellet.

Dagen etter, så stod det masse sivile politi-biler, langs veien til flyplassen, og en uniformert bil.

Jeg skulle egentlig til sentrum, men jeg ombestemte meg, da taxi-sjåføren sa at det var politibiler, 20-stykker kanskje, som stod langs veien, så da tok jeg flyet til Kjøbenhavn.

Så ble jeg kjent igjen der, etter et par dager.

Så dro jeg til Helsinki.

Så dro jeg til Munchen, dagen etter.

Det var litt tilfeldig hvor jeg dro, ettersom hvor de neste flyene gikk osv.

Men jeg begynte å bli vant med dette her.

Jeg skjønte ikke egentlig hvorfor jeg ble kjent igjen overalt, så jeg gura litt.

Jeg tok toget til Berlin, men ble selvfølgelig kjent igjen.

Så da gikk jeg av i Nürnberg.

Så tok jeg toget til Berlin dagen etter, i stedet.

Så tog jeg toget til Paris, etter et par dager i Berlin.

I Paris, var jeg i nesten to måneder, vil jeg tro, på tre forskjellige hoteller.

Til jeg skjønte at det var noen albanere der, eller jeg så de, på togstasjonen, gar le est, eller gard du nord, da jeg tok toget tilbake til Berlin.

Og jeg hørte noen som ‘tracket’ meg, på en togstasjon, da toget stoppet, uten noen forklarring grunn, i en pause, om natta, mellom Paris og Berlin.

Så jeg gikk av på Spandauer togstasjon i Berlin, en før Ostbanhof, som jeg pleide å gå av på.

Så tog jeg toget til Frankfurt, og fly til Oslo.

Og tog til Larvik, og da hente onkelen min meg der, Martin, for jeg hadde bedt søstra mi, kontakte han.

Så jobba jeg på gården der, i to-tre måneder, og drenerte enga der, og rydda masse skog osv.

Så kom det noen folk, som skulle drepe meg der, på 35 årsdagen min, 25. juli 2005.

Så jeg fant en robåt, ved Farris, og rodde til en hytte, og tok taxi til Larvik, buss til Kristiansand.

Båt til Hirtshals, dagen etter.

Jeg leide en bil der, og tenkte jeg skulle ta EuroChunnel, mellom Calais og Dover.

Men jeg var litt trøtt.

På ferga til Hirtshals, så overhørte jeg to menn, i 50-åra kanskje, som sa at mafian hadde folk ved alle bensinstasjonene langs autobahn.

Så jeg prøvde å være litt diskre.

Så ved Lille, i Belgia vel, så ble jeg kjent igjen, av en amerikaner, med rasta-fletter, eller noe, som jeg synes jeg hadde sett i Amsterdam.

Jeg klikka litt.

Og kjørte til Rouen, i Frankrike.

Så kjørte jeg ut til kysten, for jeg fant ikke flyplassen der.

Det var et veldig uvær, regna som bare det, så jeg måtte stoppe bilen, og da var det noen i en annen bil, et par i 20-årene, en pakistaner, eller noe, og en fransk dame, som jeg skjønte skulle stå der, og følge med på meg.

Det samme på bensinstasjonene, og med trailersjåførene, folk så etter meg.

To trailere, kjørte ved siden av hverandre, i flere mil, da jeg kjørte nordover igjen, fra kysten ute på Normandie der.

Det var veldig fin natur, i Frankrike der, det var store landskap og veldig fin utsikt noen ganger, over store broer i landskapet osv.

Kanskje det har vært noen isbreer, fra Alpene, eller noe sånt, som har lagd noe elver og sånn i landskapet der, noe sånt.

Kanskje ikke alpene, hvem vet.

Så endte jeg i Utrecht.

Jeg var også innom Gent, og da var det noen biler som fulgte etter meg, en stor hvit varebil blant annet, og som stoppa i Gent, da jeg kjøpte en mobil der.

Og da kjørte de ut samtidig, når jeg gikk fra banken, jeg veksla noen sedler, eller noe.

Og de hilste til meg.

Jeg lurer på om det var noe mafia.

Jeg så også en svart Rolls Royce, eller noe, som ligna på Secret Service bilene, som var i Oslo, da Clinton var i Oslo, på måten sjåføren kjørte, mot enveiskjøring helt rolig, da jeg gikk ut til bilen igjen, fra et sted jeg prøvde å se på kartet i fred og ro.

Og på flyplassen, Schipol, så dukket det opp en hel gjeng med albanere, i 20-årene, jeg husker jeg trodde det kunne være samme folka, som ca. tre måneder tidligere, hadde stått og prata utenfor toget, om meg, at de kjente meg igjen, siden jeg alltid brukte svarte sokker, på tysk da, men jeg skjønte det.

De skulle gjøre noe på Ostbahnhof, hørte jeg de sa, så jeg gikk av på stasjonen før, Spandauer.

Så sånn var det.

Så tok jeg flyet til Liverpool, fra Schipol, og begynte å jobbe på Aravto sin skandinaviske Microsoft aktivering, tre-fire uker senere, jeg fikk jobb, gjennom et vikarbyrå, som aveterte, på hostellet jeg bodde, International Inn, off Hardman St.

Så sånn var det.

I Paris da, så skjønte jeg nesten ikke noe fransk.

Jeg lurer på om alt det her tullet var fordi jeg var jaget av noe mafia, eller at politiet brukte meg som noe target guy.

Noe sånt.

Men men.

Men i Paris da, så skjønte jeg ikke noe fransk, jeg klarte å si ‘merci’, og ‘oui’, som betyr ‘takk’ og ‘ja’.

Og da fikk jeg noen rare kaker, på McDonalds, så jeg vet ikke om det var så vellykket.

Men men.

Men jeg lærte etterhvert da.

Så da jeg hadde vært der kanskje fire uker, da klarte jeg å si ‘sandwich avec jambon et fromage s’il vos plait’.

Og det betyr, baguetter med ost og skinke takk.

Jeg satt på en sånn fortausresturant, like ved hotellet, i samme bydelen som togstasjonen jeg havnet på der, Gard du Nord, og kjøpte også et par halvlitere.

Da hadde nemlig sola begynt å dukke opp, og det synes jeg var artig, for jeg hadde jo egentlig tenkt å dra til Mallorca osv., noen uker før, selv om det ikke var så bra vær der da, så det var kanskje ikke så smart.

Jeg ser det var 25. februar, som jeg var i Detroit.

Jeg var vel ca. to uker i London da, og to uker i Amsterdam.

Jeg ble også kjent i Sunderland, selvfølgelig, da jeg studerte der, og også i Newcastle, som var like ved, og som var artig å gå ut i, selv om Sunderland også var bra.

Så det var litt artig å bli kjent i alle byene.

Men men.

Så var jeg vel en uke i Tyskland da, Frankfurt, Nürnberg og Berlin.

Og også i København, Oslo og Helsinki, før Munchen, og så til Nürnberg og Berlin.

Så jeg må ha vært i Oslo 26 februar, København 27 februar, Helsini, rundt 2 mars, kanskje.

Så i Munchen 3. mars, Nürnberg 4. mars, Berlin 5. mars.

Paris, kanskje 8. mars, da.

Og jeg var i Larvik, rundt 23. april deromkring tror jeg, i starten av påskeferien vel.

Så da var jeg i Paris i ca. seks uker da, på tre hoteller.

Hotel de Campagne, eller noe i Rue de Chabrol, vel.

Så i et annet hotell, ved en kirke der, hvor det var uteliggere, så det var kanskje bedre hoteller ja, men jeg var så god i fransk, og heller ikke så kjent i Paris.

Men da bodde jeg vel der en tre uker, kanskje da.

Og så på hotell som het Opera, jeg tenkte det var fredelig der, i et par-tre uker, i hvertfall to.

For det satt en som så ut som en mafia hit-mann, i resepsjonen, i det hotellet, ved den kirken hvor det var uteliggere, som satt og fikk mat, en dag, så da gikk jeg til politiet, i Rue de Chabrol, og forklarte at noen spionerte på meg, noen amerikanere, eller noe, som det faktisk var.

Jeg fikk ikke vasket klær, så da måtte jeg kjøpe nye klær, t-skjorter osv, på en engelsk butikk.

Ikke Marks and Spenscer, men to bokstaver i navnet, jeg husker ikke hva den butikken het.

Men der var det ikke så dyrt, men helt greit.

Og da var det noen amerikanske folk, i sivil, politi eller noe da, en hel gjeng, som fulgte etter meg, overalt.

Sånn var det hver dag.

Og sa masse stygt om meg, bak ryggen min osv.

Jeg tror det var forsøk på mind control, som jeg også opplevde i London, Amsterdam, og også her i Liverpool.

At sivil-politi, prøver å fucke meg opp sånn.

Noe New World Order/Illuminati-greier vil jeg si at jeg tror.

At jeg er i ‘the Slaughterhouse’.

At de bare kynisk utnytter meg, som på Microsoft da, av noe New World Order/Illuminati-opplegg, som kontrollerer politi og etterettning osv.

Noe sånt.

Det kunne også ha vært briter, disse.

Men men.

Så det var ikke så lett, å få ordna med leilighet osv., selv om jeg hadde 8-9000 euro, husker jeg.

Så jeg fikk medlemskap, hos Logica, i Paris.

Og da kan man leie leilighet, som man ofte trenger der, virka det som, for da garanterer de, at man er ordentlig da, så da ringte jeg på en leilighet faktisk, husker jeg, det var noen utlendiger, altså pakistanere, eller nord-afrikanere, antagelig, eller arabere.

Noe sånt.

Men jeg tenkte, at det var jo ikke noe fremtid, å være i Paris, med 8000 euro.

For jeg ville vel ikke fått noe jobb, siden jeg ikke snakket fransk.

Så da var det nok smartere å ende opp i Liverpool, hvor jeg er nå, selv om jeg ble forsøkt drept, på gården til onkelen min, i Larvik, sommeren 2005.

Jeg hadde egentlig tenkt meg til Canada, eller Australia.

For jeg tenkte at kanskje ikke den her mafiaen var der.

Men jeg skulle få noen sykepenger, av Dr. Ness, i Helgeroa, siden jeg måtte dra fra Sunderland, så mente han, at jeg kunne få sykepenger på grunn av det, uansett, om det var reellt, at jeg var forfulgt av mafia, eller ikke.

Men de pengene drøyde og drøyde.

Men jeg hadde 20-30.000 igjen, av studielånet, fra Sunderland, og søstra mi, triksa noe med selvangivelsen min, for 2004, som hun gjerne ville ordne med, så jeg fikk mye penger tilbake på skatten, merkelig nok.

Så jeg hadde ca. 30.000 kanskje, så da kom jeg meg til Liverpool, og klarte å få en jobb her da, på Arvato sin Microsoft-aktivering.

Men den jobben var bare betalt ca. 50 norske kroner, i timen.

Men jeg har jo ikke papirene mine, fra Norge, fra skole og jobb osv.

De ligger jo hos onkelen min, på gården i Larvik, i Kvelde, på Løsås, som det heter.

Så jeg var bare fornøyd, med å ha en jobb.

For jeg var bekymret, for om familien min, i Norge, og venner, skulle ha problemer med den her mafiaen da, siden de kjente meg.

Så jeg prøvde å få hjelp, av politiet i Norge og Storbritannia, for å sjekke om familien min, og venner, i Norge, var ok.

Men jeg fikk aldri noe hjelp.

Og etterhvert, så måtte jeg bruke tid på jobben og, for det ble så mye problemer der.

Team-leaderne, var skikkelig sjefete/bøllete/mobbete.

Så det var nok noe mafia der og.

Og en jente på jobben, ble plutselig bare hjemme fra jobb, selv om det virka ganske rart.

Og jeg ble mobba og tulla med, på jobben, der jeg leide rom, i et hus i Walton, og av politiet i Norge og i Liverpool, og i butikkene.

Så til slutt, så overtrakk jeg kontoen, den norske kontoen, i Nordea.

Så fulgte en team-leader etter meg hjem fra jobb.

Så dro jeg til politiet og rapporterte det.

Og andre problemer i firmaet, som jeg hadde begynt å ta opp.

Det er i denne linken:

https://johncons-blogg.net/search/label/Arvato-case

Jeg dro til Sunderland, for å studere i 2004, siden jeg hadde overhørt i Oslo, i 2003, at jeg var forfulgt av ‘mafian’, og fikk tryne ødelagt:

(Se passbildet, i en av postene fra i går).

Men ingen har forklart meg noe av hva det mafia greiene i Norge, Europa, eller Liverpool er.

Så hvorfor rettigheten mine blir tullet med nå, og jeg ikke får noe hjelp, med saken mot Arvato/Microsoft, det vet ikke jeg.

Så da får jeg bare prøve å fortsette, til jeg skjønner mer av hva som foregår.

For alle folk har rettigheter, som er universale.

De gjelder overalt, og alltid, så her er det noe lureri som foregår, fra politi og myndigheter.

Så hva som man kan gjøre, det vet ikke jeg.

Men vi får se.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog