Nå kom jeg på, da jeg studerte på University of Sunderland i 2oo4 og frem til februar 2005 vel.
Da dukka søstra mi, og venninna, Siv, og ungene dems opp, i juleferien.
Og dem blei i ti dager eller noe, så jeg fikk ikke gjort så mye på prosjektoppgaven min, men jeg synes ikke jeg kunne si nei, til at dem kunne komme dit i jula.
Men det jeg skulle skrive om, var at jeg synes jeg gikk greit overens med de folka som bodde der.
Jeg hadde vel ikke konflikter noe særlig, med de tyske, italienske og spanske studentene som bodde der.
Jeg hadde jo jobba som fungerende butikksjef omtrent, på Rimi Langhus, før jeg dro over, selv om jeg var formelt låseansvarlig.
Altså jeg passa på butikken i sommerferien 2004 da, sammen med en assistent der.
Og jeg hadde jo problemer med at tryne var ødelagt, på den tida her.
Så jeg så rar ut i tryne.
Men jeg trengte penger for å komme meg til utlandet, pga. det her mafia-greiene, så jeg sa ja til å lede butikken i sommerferien da.
Da hu Skodvin på Rimi spurte meg.
Og da hadde jeg en uformell ledelsesstil.
Fordi, jeg stolte ikke på, og kjente nesten ikke, han assistenten Espen, tror jeg han het.
Og jeg kjente ikke så godt alle de andre som jobba der, som de fleste var greie.
Jeg kjente en god del av dem, men jeg hadde jo ikke noen kollegaer oppover i systemet, å støtte meg til.
Skodvin var på ferie.
Og regionsjefene, de hadde jeg dårlig erfaring med, fra alle problemene tidligere i Rimi, så jeg ville ikke begynne å kontakte de, for jeg hadde så dårlig inntrykk av Bekkevold og han fra Østfold, som jeg ikke husker hva heter, som hadde jobba i Nord-Norge, for Rimi systemet der. Het han Arne eller noe?
Samme det.
Så jeg tok en sånn uformell og fleipete tone.
Men jeg hadde kontroll, for vi hadde møter, hvor vi ble enige om realistiske mål for dagens arbeid osv.
Så det gikk greit.
Untatt han Espen, han klagde så mye.
At dette klarte ikke han å gjøre på vakta si.
Så han måtte ha hjelp av Dennis.
Og jeg hadde ikke klart å styre butikken uten assistent, hele sommeren.
Så jeg sa det var greit at han fikk bruke Dennis, til å hjelpe seg.
Siden han begynte nesten å sippe da.
Og han hadde jo egentlig en høyere stilling enn meg.
Han var assistent, og jeg var låseansvarlig.
Og jeg kjente jo ikke til hvordan opplæring han hadde fått.
Så hvis han sa, at han var usikker, og trengte Dennis, sånn at han ble rolig, og klarte å lese bestillinger, og andre ting han stressa med.
Så synes ikke jeg, at jeg kunne mistro han.
Dette var vel noe som skulle vært ordnet av butikksjefen.
Men han hadde slutta.
Og jeg visste at det hadde vært mye tull, med butikksjefen, som var før han igjen, Thomas Bruun.
Så jeg synes ikke, at det var min jobb, å prøve å lære opp Espen, midt i sommerferien.
Fordi, jeg hadde alle bestillingene og alle kveldsvaktene vel.
Så da måtte jeg i såfall hatt noen til å ta mine arbeidsoppgaver.
Og det hadde jeg ikke.
Så jeg konsentrerte meg bare om å få butikken til å gå rundt.
Så fikk heller den nye butikksjefen, og distriksjefen, ordne dette, når de var tilbake, etter ferien.
Men det var jo ganske sosialt der da.
Så selv om jeg hadde ødelagt tryne, så var folka greie der, så jeg var i ok humør, når jeg dro til Sunderland.
Og jeg oppførte meg på samme måte, ovenfor de andre utenlandsstudentene, som jeg delte leilighet med der, som jeg gjorde på jobben på Rimi Langhus da.
At jeg prøvde å være litt smidig, og ikke for steil, og jeg sa det var greit å ta oppvasken en dag i uka for eksempel, enda jeg hadde kjøpt papptallerkner.
Typisk meg.
Så jeg orka ikke at det skulle bli for mye konflikter der da.
Jeg var vant til å tenke sånn fra jobben, de siste månedene fra Rimi Langhus.
Siden jeg synes selv jeg var omtrent den eneste oppegående personen, som hadde kjennskap til butikkdrift, som var i butikken, den sommeren.
Så jeg ville ikke risikere, at folk skulle bli borte pga. mistrivsel, pga. frykt/problemer med den nye butikksjef-vikaren.
Som jeg merka da jeg var butikksjef-vikar på Rimi Bjørndal, sommeren 2002, at det er fort gjort, at folk, heller blir hjemme osv., hvis ikke butikksjef Irene er på jobb, men en raring dem ikke har sett før.
Og da måtte jeg jobbe dobbelt nesten hele sommeren.
For det var en ambulerende, som het Njål, og som også bodde i W. Thr. gt.
Og når jeg var butikksjef-vikar på Rimi Bjørndal, sommeren 2002.
Så kom det plutselig 25 bur med varer eller noe.
Sent om kvelden, på mandag, eller noe.
Så hadde Njål tidligvakta tirsdag.
Og da dro han bare til Trondheim.
Han sa han var sjuk, og dro til Trondheim, var det vel.
Og da var det også sånn at butikksjefen og distriksjefen var på ferie.
Så da måtte jeg jobbe 14 timer om dagen, eller noe, i 2-3 uker, eller noe da.
Enda jeg var utslitt fra butikksjef-jobbene, på Langhus, Nylænde og Kalbakken.
Men jeg kom meg igjennom det.
Men når studiene mine begynte, på HiO Ingeniørhøyskolen.
Da ringte hun Irene og kjefta på meg, på mobilen, en dag jeg og en studiekamerat, gikk gjennom byen etter skolen.
Hvor er fakturaen?
Skikkelig uhøflig og stressa.
Så det var den stilen der, med Irene som sjef.
Og han nye, som kom etter, han var like nedlatende og autoritær han og.
Så det var enveis-kommunikasjon, med kommandering, og ignorering av hva man sa/mente selv, på begge to.
Dem var ikke interessert i hva man mente, dem bare kommanderte.
Men men.
Så det var ikke noe sånne møter, hvor man kunne si hva man mente.
Og hvis man prøvde å si hva man mente, så ble det bare ignorert.
Man skulle bare ta imot kommandoer.
Så sånn var det.
Men nå skreiv jeg meg bort.
Men jeg synes det gikk ganske greit å bo der i Sunderland.
Det var ikke sånn at noen dominerte ovenfor meg, eller at jeg dominerte overfor noen andre.
Jeg lurer litt på om det var noe tull med forholdet mellom Ivo og Dorthe.
Om han Ivo kan ha vært noe mafia og tvunget henne eventuelt, til å ha et forhold.
‘De hadde et seksuelt forhold’, sa han Brusk, fra HiO, i januar 2005 en gang, tror jeg det må ha vært.
Rundt den tida, når de to dro tilbake til Tyskland.
Og jeg husker jeg prøvde å spørre han Ivo, om de var sammen, eller ikke.
Men han ville ikke svar ordentlig.
For dem hadde vel sitti oppe, seint om natta.
Så hva dem hadde blitt enige om, det veit jeg ikke, men dem ble i hvertfall sammen etter det.
Men søstra mi kom da.
Og jeg ble helt paff, og fikk bakoversveis, over hvordan hu oppførte seg.
Hu begynte å klage på meg, til ei jente som bodde der, som het Leyla vel, om at jeg aldri gjorde noe kjøkkenarbeid, og var helt umulig.
Søstra mi, hadde jo ikke bodd sammen med meg, siden ti år ca. før det her.
Og gjorde da husarbeid på Skansen Terrasse, jeg vaska gulvet et par ganger i måneden, f.eks.
Og rydda hele kollektivet der, etter militæret.
Rydda og shina opp hele kjøkkenet og alt mulig, og hu Ungbo dama, sa at hu hadde aldri sett en ungbo-leilighet så shina.
Men søstra mi bare klistra en sånn merkelapp på meg, at jeg aldri gjorde noe husarbeid, og var umulig, og en dritt da, kunne man skjønne av hu.
Så jeg var nesten i sjokk jeg.
Og hu er så dominerende og ignorerende, og skulle liksom hevde seg da.
Men jeg synes hun var bare en bitch jeg.
Også snakka hu engelsk, på sånn der agressiv måte, som hu snakka med typen sin kanskje.
Sånn der ufordragelig, jeg vet ikke hva man skal kalle det.
Men sånn gangster-aktig nesten da.
Så jeg ble bare helt paff, og jeg prøvde ikke å overdøve henne, eller noe.
Jeg lot hu bare holde på, samtidig som jeg begynte å prøve hva den her typen av oppførsel kunne komme av.
Så jeg må innrømme at jeg skamma meg over hvordan hu oppførte seg.
Men jeg tok det ikke opp, for jeg visste ikke hvordan jeg skulle presantere det.
Og jeg hadde problem med trynet, så jeg skamma meg litt over det og.
Og jeg hørte søstra mi, var jo helt sånn i, hva heter det.
Hu var helt sånn hysterisk, overhørte jeg, at hu prata med venninna si om, fordi jeg hadde problem med tryne da.
Så det var ikke snakk om noe støtte til meg.
Det var snakk om at hun ble nedbrutt, og trengte støtte, siden jeg hadde problem med tryne.
Så det er den stilen der.
Så jeg synes, at sånn er det, med begge søskenene mine.
At støtten går bare en vei.
Og det er ingen åpen kommunikasjon.
Jeg prøver kommunisere, og komme på bølgelengde, og finne en tone da.
Men både søstra mi og broren min er sånn, at de skal være tøffe, og de er inneslutta, eller lukkede, og kommuniserer ikke åpent.
Så det er litt mareritt-aktig, å prøve å få til noe særlig familie-samhold med dem to.
Så det hadde jeg mer eller mindre gitt opp på forhånd.
Men jeg så det skikkelig, når jeg så hvordan hu oppførte seg i Sunderland, ovenfor hun Leyla og Ivo osv. da.
Og meg selv da.
Men særlig når hun satt der sammen med alle sammen, ved bordet, sammen med 4-5 stykker, da synes jeg hu var skikkelig ufordragelig.
Så da ble jeg litt skuffa, trist og oppgitt, og skamma meg dessverre, det må jeg innrømme.
Jeg tar med det her og, for det virker som at det er noe som foregår i Norge.
Så da tenkte jeg, at jeg fikk ta med det her og da.
Siden det virker som at det er noe som foregår.
Med politiet osv., som virker som er mer eller mindre forvirrede.
Så får man ønske god bedring, mer eller mindre mot alle odds, til søstra mi og politiet og resten av gjengen.
Vi får se.