PS.
Jeg har blogget om dette mange ganger tidligere.
Min farfar hadde en slags enerett, på produksjon av trevare-deler, til Jensen-madrassene.
Og Jensen holdt egentlig til i sjølve Svelvik (en snau mil lenger nord).
Men så bestemte Svelvik kommune (som nå har blitt del av Drammen) at det skulle bli industriområde, på tomtene ved siden av min farmors hus og min farfars møbelfabrikk.
Og så begynte Jensen å bygge, et steinkast unna min farmors hus.
Og Jensen har bygget ut mange ganger, så idyllen som var der (på 70-tallet osv.) er nå borte.
(Må man vel si).
Og Jensen hadde også en alarm, som ulte hver natt, på begynnelsen av 90-tallet.
Så min farmor havna på sykehjem, i Svelvik.
(Og min lillesøster Pia (som bodde hos min farmor, fra 1989 til 1991).
Hu fikk seg ikke artium).
Og min far var lei av disse ‘elementene til Jensen’ (som han kalte de).
Så han begynte å heller lage vannsenger.
Og Jensen importerte vannseng-madrasser fra USA.
Så min far brukte Jensen som lager (en periode) og henta vannseng-madrasser hos dem.
(Min far solgte vannsenger (både egen-produserte og importerte) fra en butikk i Drammen (blant annet) som han drev sammen med sin samboer Haldis Humblen).
Og på PS-et overfor, så skryter Jensen av, at produksjonen har foregått i Norge, i 70 år.
Men Jensen Møbler er nå svensk-eiet.
De solgte til Hilding Anders, for en del år siden.
(For å si det sånn).
Og min farmor pleide å si, at de tomtene (blant annet ‘Jordet til Lersbryggen’ ) som Jensen har bygget på, var våre.
(Noe sånt).
Så det er egentlig sånn (må man vel si) at Jensen har bygget på min eiendom.
(Siden at jeg er eldste sønn av eldste sønn.
Etter min farmor og farfar).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Med hilsen
Erik Ribsskog