 |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Til Inga Marte Thorkildsen. Møter på So What og Blue Munk i år 2000, (var det vel) |
Forfatter: Erik Ribsskog
-
Jeg sendte en e-post til Inga Marte Thorkildsen
Gmail – Til Inga Marte Thorkildsen. Møter på So What og Blue Munk i år 2000, (var det vel)
-
Min Bok 4 – Kapittel 49: Mer fra Rimi Nylænde
På Rimi Nylænde, så begynte jo hu etterhvert hu Marianne Hansen, (i forkant av sommeren 1995, må det vel ha vært), som låseansvarlig og seinere aspirant og så som assisterende butikksjef, vel.
Cirka et år etter at jeg selv gikk den veien, karrieremessig, på Rimi Nylænde, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Marianne Hansen, hu hadde også ei venninne, som het Wenche Berntsen, (husker jeg), fra Manglerud.
Og Marianne Hansen, hu gikk god for henne da, og hu ble ansatt, av butikksjef Elisabeth Falkenberg, som vanlig medarbeider, da.
Men så viste det seg seinere, (var det vel), at hu Wenche Berntsen, hu hadde jobba på Rimi Manglerud, og fått sparken derfra, av butikksjef Ruzika, (må det vel ha vært).
Og dette var vel etter at Wenche Berntsen hadde kommet med beskyldninger, om seksuelt misbruk, eller tilnærmelser, mot han Ruzika, da.
(Noe sånt).
På Rimi Manglerud, da.
Og dette fikk vel så butikksjef Elisabeth Falkenberg, høre om, fra hovedkontoret til Rimi da, (må det vel ha vært).
Og da måtte distriktsjef Anne-Katrine Skodvin også dukke opp, på Rimi Nylænde der da, husker jeg.
For å diskutere det her da, med butikksjef Elisabeth Falkenberg.
(En gang som jeg også var på jobb da, og derfor hørte litt av hva de prata om).
Og da avgjorde distriktsjef Anne-Katrine Skodvin det hele, (husker jeg), ved å si det, at de fikk ansette hu Wenche Berntsen likevel, i ‘solidaritetens navn’.
(Eller om hu sa at dem fikk være ‘solidariske’).
Så dette var nok en slags form for feministisk avgjørelse, (virka det som for meg ihvertfall), at hu Wenche Berntsen ble ansatt, på Rimi Nylænde, da.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det ble også arrangert en danmarkstur, en gang i 1995, (må det vel ha vært), med Rimi Nylænde.
Jeg husker at Wenche Berntsen, Marianne Hansen, Charlotte, Henning Sanne, Elisabeth Falkenberg og meg, var med.
Og sikkert også mange fler.
Jeg husker at jeg gikk inn i diskoteket der, ganske tidlig, på den første kvelden, vel.
(På Stena Saga, var det vel).
Og som den danseløven, (eller hva man skal kalle det), som jeg engang var, som student, i Oslo.
Så begynte jeg å svinge meg ute på dansegulvet der, da.
Og jeg kom plutselig i nærkontakt med ei negerdame der, som jeg begynte å danse cheek-to-cheek med, (var det vel).
Etter å muligens ha drukket litt for mye, på vorspielet, på en eller annen lugar, vel.
Men da begynte de her tre ‘harry-damene’, (på jobben), det vil si Marianne Hansen, Wenche Berntsen og Charlotte, (som var stamgjester, på Valentinos, selv om de var oppe i 20-åra, som noen sa).
(Eller ihvertfall de to første av dem).
De begynte å mobbe meg da, og begynte å rope og vinke, eller noe sånt, da.
Så da ble jeg litt flau, husker jeg.
Og jeg tenkte vel det, at dansketur med jobben kanskje ikke var det smarteste stedet å sjekke negerdamer på, liksom.
For de ødela litt for meg, de her Rimi Nylænde-damene, da, (må jeg nok si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter det her, så husker jeg vel ikke så mye mer, fra den første dagen, av den her dansketuren.
Men fra andre dagen, så husker jeg det.
At en gjeng av oss, fra Rimi Nylænde, vi satt ved et bord, i en danserestaurant, (eller noe), og diskuterte hva som hadde skjedd, dagen før, da.
Og Marianne Hansen, hu begynte å fortelle til Charlotte, hvordan hu hadde kledd av henne, dagen før.
(Eller om Marianne Hansen bare fortalte, om hva som hadde hendt, og at hu Charlotte ikke satt ved bordet der, når dette ble sagt.
Det husker jeg ikke helt nøyaktig).
For Charlotte hadde blitt så full, da.
‘Og så av med bh-en’, (eller noe), sa hu Marianne Hansen, ved bordet der da, at hu hadde sagt, til hu Charlotte, kvelden før, da.
(Mens hu Marianne Hansen hadde lagt hu Charlotte, da).
For hu Charlotte hadde forresten fått et anfall, dagen før da, (var det vel).
Når hu begynte å skrike noe om at søstera hennes hadde en negerunge.
Uten at jeg kan huske at jeg sa noe galt.
Men søstera mi, (Pia), hadde jo også en negerunge, forresten.
(Som hu fikk i juli 1995, nemlig Daniel).
Men det sa jeg ikke noe om, da.
(For jeg skjønte ikke helt hvorfor hu Charlotte fikk det her anfallet, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og fra tilbakereisen, så husker jeg også det, at Elisabeth Falkenberg, hadde kjøpt noe sånt Godt og blandet-godteri, (var det vel), som hu bydde på, da.
Og da hadde jeg vel lest i avisa, om hva sånt gelatin-godteri egentlig var laget av.
Så da spurte jeg butikksjef Elisabeth Falkenberg og Henning Sanne, som også satt ved bordet der, (var det vel).
Om de visste hva det godteri var laget av, da.
(Eller om jeg sa, ‘hva som er inni det godteriet’.
Noe sånt).
Men ingen svarte noe, da.
Så da sa jeg det, nemlig ‘kuer’ da, husker jeg.
For det er jo kuer som gelatinen er laget av egentlig, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det skjedde også noe underlig, mens danskebåten kjørte gjennom indre Oslofjord der, husker jeg.
(På vei tilbake igjen til Oslo, da).
Jeg hadde hatt en utgave av gratisavisa Natt og Dag, i en bag jeg hadde.
For jeg syntes det var litt artig, å lese om de forskjellige utestedene i Oslo, da.
Og så hadde jeg kanskje sett det, at det hadde kommet en ny utgave, av den gratisavisa.
Mens jeg var på vei til danskebåten, eller noe.
(Noe sånt).
Og da hu Wenche Berntsen så det her, at jeg bare satt der, i gangen på båten, og leste i Natt og Dag, da.
Så sa hu til meg det, (sånn at en del av de andre kollegene våre også må ha hørt det vel), at ‘du er som meg, du’.
Men da skjønte jeg ingenting, må jeg innrømme.
Da skjønte jeg ikke mye av hva hu Wenche Berntsen mente, (for å si det sånn).
Men jeg huska nok det da, at hu hadde kommet med sex-beskyldninger, mot han butikksjefen, på Rimi Manglerud.
(Sånn som jeg husker det, så det ble ihvertfall det sagt, på den tida, som hu Wenche Berntsen, ble ansatt, på Rimi Nylænde).
Så jeg var nok litt redd, for at hu Wenche Berntsen skulle begynne å tulle med meg også, (eller noe).
Så det var kanskje derfor, at jeg ikke svarte henne noe, når hu begynte å prate om det her uklare greiene sine, på danskebåten, da.
(Det er mulig).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Jeg sendte en e-post til Norsk Idrettshjelp
Gmail – Arbeidsbekreftelse
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Arbeidsbekreftelse
-
Min Bok 4 – Kapittel 48: Enda mer fra Norsk Idrettshjelp
En av de siste dagene, som jeg jobba, på Norsk Idrettshjelp, det var i fellesferien, (må det vel ha vært), sommeren 1995.
Dette var en søndag, husker jeg.
Jeg var tung og sliten i kroppen, så jeg sleit fælt, med å komme meg opp av senga da, husker jeg.
Så jeg kom litt for seint på jobb, i Dronningens gate der, (husker jeg).
Og da jeg kom fram til Norsk Idrettshjelp der, så hang det en plakat, (eller egentlig bare et ark vel), ved døra, til bygningen.
Og der stod det, at alle kunne ta fri, den dagen, (eller noe sånt).
(Siden det var så fint vær da, var det vel).
Så jeg skulle akkurat til å gå.
Men så dukka en av sjefene opp der.
Og han ville at jeg skulle jobbe likevel, den dagen.
Så jeg satt aleine der, på Norsk Idrettshjelp da, og ringte, i en del timer da, den søndagen, i fellesferien.
Mens han sjefen der og en amerikansk bekjent av han, var innom i det rommet jeg satt, et par ganger, da.
Før de dro ut for å spise, eller noe sånt, kanskje.
Så jeg var for det meste helt aleine der, hele dagen, da.
Men når jeg ringte, så var det jo nesten ingen som var hjemme.
Så salget gikk veldig trått, da.
Og det var jo også veldig kjedelig, å sitte der aleine, og.
Ihvertfall så var dette rimelig spesielt da, må man vel si.
Og etterhvert denne sommeren, så skulle jeg ha ferie selv og, fra Rimi.
Og da hadde jeg vel ferie fra Norsk Idrettshjelp og, tror jeg.
Men det var ikke sånn, at jeg begynte å jobbe der igjen, etter sommerferien.
Nei, jeg ringte vel og sa fra, at jeg sa opp, (eller noe), tror jeg.
(Ihvertfall så jobba jeg ikke der noe mer, da).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg tjente vel kanskje rundt fem tusen, (eller noe), den tida, som jeg jobba, hos Norsk Idrettshjelp.
Og de pengene kom greit med, når jeg skulle ha råd til å ta lappen, da.
Samtidig så gikk vel lønna mi opp til 150.000, i året, ved lønnsoppgjøret, våren 1995, vel.
Hvis jeg husker det riktig, da.
Og jeg hadde jo slutta å røyke og.
Så jeg hadde akkurat nok penger til å få tatt lappen, da.
Men utbetalingene fra Norsk Idrettshjelp, de var forsinka, husker jeg.
Så jeg husker det, at jeg spurte hvem eieren var, og sånn.
(Hvis jeg ikke visste det fra før).
Og det var en som bodde opp mot Bygdøy Alle der, husker jeg.
For som assisterende butikksjef, i Rimi, så måtte man være ganske tøff, mot leverandører osv., hvis de ikke gjorde jobben sin, da.
Så jeg var ganske tøff da jeg ikke fikk lønna mi, da.
Og gikk litt rundt oppe mot Bygdøy Alle der, og prøvde å se, om jeg kunne finne den leiligheten, hvor han eieren bodde, da, (mens jeg hadde ferie, vel).
(Mest for å se vel.
For jeg lurte kanskje på om det var noe muffens, da).
Men jeg klarte ikke å finne den nøyaktige adressen.
Så det var ikke sånn at jeg fikk mast til eieren direkte, (eller noe), angående hvor lønna mi ble av, da.
(Og eieren var muligens en som hadde et nesten franskklingende navn.
Hvis det ikke var gatenavnet som var franskklingende, da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også det, at på slutten, av den tida, som jeg jobba, hos Norsk Idrettshjelp der.
Så tok jeg telefonene omtrent i søvne, etterhvert, (må man vel si).
Og jeg husker det, at jeg plukka opp omtrent alle de salgstriksene, som jeg hørte, at de andre telefonselgerne der brukte, da.
Og jeg var ganske vant til det, at de som hadde kjøpt den forrige gangen, også kjøpte igjen, da.
Så da jeg kom til en av de, som hadde kjøpt den forrige gangen, men som ikke ville kjøpe denne gangen, da.
Så ga jeg meg ikke med en gang, da.
For jeg visste jo at de hadde pleid å kjøpe tidligere.
Så forklarte de etterhvert, at datteren deres hadde syntes det, at han som ringte den forrige gangen, hadde hørtes så hyggelig ut.
Så det var derfor at de hadde kjøpt den forrige gangen, da.
Og da sa jeg bare et salgstriks, som jeg husker at jeg hadde overhørt, at noen andre der, hadde brukt.
(Mener jeg å huske, ihvertfall).
Og det var: ‘Ja, men synes dere ikke at jeg høres hyggelig ut, da?’.
Så det var jo nesten bare tull tilslutt, i den jobben, må jeg si.
Det var ikke sånn at man tok det så seriøst, akkurat.
Det var jo bare en sekk med dopapir, liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg husker også det, at jeg ringte et telefonnummer, på den lista mi, en gang.
Også var det ei ung studinne som svarte.
Og hu sa det, at de trengte ikke så mye dopapir, for de var studenter, så de var nesten aldri hjemme, da
Og det var også et salgstriks å si at man kunne legge dopapiret oppå noen hyller og sånn, hvis kundene sa at de hadde dårlig plass, da.
Så det var mye rart, som man sa, i den jobben da, husker jeg.
Men man tenkte tilslutt nesten ikke over hva man sa, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Det man sa var nesten bare det som stod på det arket, (altså scriptet), pluss diverse salgstriks, som man hadde plukket opp, at andre der brukte, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, etter at jeg var ferdig på jobb, (var det vel), på Norsk Idrettshjelp der, da.
Så gikk jeg innom So What, (mener jeg å huske), bare for å kjøpe meg en halvliter og lese i noen musikkblader, som de hadde liggende der, da.
(I den øverste etasjen, på So What, der).
Og So What, det var faktisk det utestedet som hadde hett Marylin, sommeren før det her, da.
Da Lene, Tommy, Ove, Pia og meg, var der, på et slags søskenbarn-treff som endte på byen da, (som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).
(Da Ove fikk så bank, av han svære kjempen, ved holdeplassene til nattbussene der, bak Stortinget).
Men siden sommeren 1994, så hadde Marylin, (som jo var et ‘mainstream’ utested, ihvertfall når det gjaldt musikk, selv om de noen ganger pleide å spille ‘Enjoy the Silence’, med Depeche Mode, der, husker jeg), de hadde blitt til et alternativt utested, med navn So What, da.
Som hadde åpent hver dag vel, i overetasjen, hvor det var en bar, da.
Og i helgene så var det diskotek, i kjelleren der, da.
(Som det jo også hadde vært, da det het Marylin der, da.
Men So What spilte en mye røffere, alternativ musikkstil, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg følte meg ikke helt hjemme der, (på So What), husker jeg.
For So What var liksom et veldig kult utested, da.
Hvor man helst skulle være med i en klikk, for å gå, (virka det som, for meg, ihvertfall).
For jeg mener å huske det, at jeg fikk noen litt rare blikk, den gangen, som jeg gikk på So What, aleine, bare for å ta en øl og lese litt i noen musikkblader der, etter jobben, en gang.
Så det var kanskje ikke ‘kosher’ på det utestedet da, å gå dit aleine.
Hvem vet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Det var forresten en ungdom der, hos Norsk Idrettshjelp.
Som gjorde et poeng av det, at på en telefon, som han ringte.
Så havna han hos ei jente, som sa til mora si at, ‘mamma, en mann!’.
Så han hadde prata med noen, som aldri møtte menn da, mente han.
Og gjorde et poeng av det, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 2.
Jeg hopper litt framover nå, for tenkte på det nå, at jeg møtte jo nemlig ei fin blondinne, ved So What, i år 2000, (var det vel).
Og jeg lurer nå litt på om det kan ha vært hu Inga Marte Thorkildsen.
For jeg mener at det var noen som sa til meg det, (på den her tida), at hvis man kjørte helt nærme kameraet, i bomringen, så kunne man ikke se hele skiltet, på bildene.
Og vi var på date, på Blue Monk, (husker jeg), etter at jeg møtte henne, mens hu satt, i det portrommet der, som ledet inn til So What, i Grensen,(sammen med ei venninne), en natt til søndag, i 1999 eller 2000, vel.
Jeg husker ihvertfall det, at jeg digga Red Hot Chili Peppers og deres Californication-album, som ble spilt, på Blue Monk der, (mens jeg var på den her daten, da).
Og det albumet ble vel gitt ut i år 1999, men det var vel populært i år 2000 også.
Det kan ha vært hun Thorkildsen, som vel er minister nå vel.
Men jeg tørr ikke å si det helt sikkert.
Men hu sa forresten også det, at hu hadde en type fra før.
Som hu ville beholde, selv om hu også skulle bli sammen med meg, da.
Og da mista jeg interessen, husker jeg.
Og etter det, så gadd jeg ikke å kontakte henne igjen.
For jeg syntes at det hørtes rart ut, at hu skulle ha to typer liksom da, samtidig.
Så det opplegget der, det var jeg ikke interessert i å bli med på da, husker jeg.
(Og jeg skal også skrive mer om det her forholdet, (eller hva man skal kalle det), i Min Bok 5).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok 4 – Kapittel 47: Mer fra Norsk Idrettshjelp
Jobben hos Norsk Idrettshjelp, den var sånn, at sjefene, (som satt inne på et eget kontor), de ville nå og da, dukke opp, inne på de rommene, hvor telefonselgerne satt og ringte.
Og så ville de legge ut noen nye lister, med telefonnumre, til folk som bodde i nærheten, av forskjellige idrettsklubber, opp i noen kurver da, (var det vel).
Og da, (fant jeg ut etterhvert), så lønte det seg, å finne lister, hvor mange folk, hadde kjøpt forrige gang.
(For dette stod markert på listene, da).
Så etterhvert, så skjønte jeg det, at jeg måtte prøve å finne lister, hvor ihvertfall en person, hadde kjøpt dopapir, under den forrige ringerunden, da.
(I navnet til den lokale idrettsklubben, da).
For det var ofte sånn, at de som kjøpte forrige gang, de ville også kjøpe igjen, da.
(Fant jeg ut etterhvert).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
De sjefene, som jobba der, de satt nok og lyttet, på samtalene, til de forskjellige telefonselgerne, (virka det som, for meg, ihvertfall).
For en gang, så ble jeg kalt inn på kontoret, til en av sjefene der, (husker jeg).
Og da hadde jeg vel jobba, fra klokka 7 om morgenen, på Rimi Nylænde.
(For jeg hadde en avtalte, med butikksjef Elisabeth Falkenberg, om at jeg kunne ha tidligvaktene på tirsdagene da, mens jeg jobba på Norsk Idrettshjelp).
Og så begynte jeg vel på jobb igjen, klokka 16 eller klokka 17, (eller noe sånt), på Norsk Idrettshjelp, da.
Og da ble det lange dager.
Og jeg er jo b-menneske, så på de dagene, som jeg begynte å jobbe klokka 7, så var jeg ofte nesten ikke menneske da, (for å si det sånn).
Så jeg ble kalt inn på kontoret, til en sjef der, (som var en nestsjef, (eller noe), der, tror jeg), i 20-årene vel.
Og han sa det, at han likte ikke tonen som jeg hadde hatt, på telefonen, den kvelden.
For jeg hadde visst hørtes for trøtt og sliten ut, da.
Så han ba meg om å gå en runde rundt i nabolaget der, for å få meg litt frisk luft, og våkne opp, da.
(Eller noe sånt).
Noe jeg gjorde, da.
(Uten å møte noen horer denne gangen.
Det var vel først en del uker etter det her, at jeg møtte hu unge, blide hora, på vei hjem fra jobb, den gangen).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var forresten ikke bare horer man møtte, på vei hjem, fra den her jobben.
Jeg tok jo T-banen fra Jernbanetorget.
Og en gang, så gikk jeg sammen med ei ung dame fra Skedsmo, (eller noe), som også jobba på Norsk Idrettshjelp der vel, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
(For hu skulle ta toget hjem fra Oslo S., vel).
Og på den her tida, så hang ikke de narkomane, på Plata ennå.
Så da vi svingte inn i Karl Johans gate der, fra Dronnings gate.
Så havna vi etter noen meter inn i en svær koloni, av heroinmisbrukere, da.
Som nesten blokkerte hele Karl Johan, (må man vel si).
(For de var ganske mange da).
‘Zombier’ og ‘levende døde’, husker jeg at jeg kalte de narkomane, da.
Til hu fra Skedsmo, da.
Og hu var vel litt enig, tror jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En tirsdag, som jeg var tidlig ute, på jobb, på Norsk Idrettshjelp der.
Så hadde ikke sjefene der, dukka opp ennå, da jeg kom på jobb.
Så jeg stod i trappeoppgangen der, og venta, sammen med blant annet ei ung brunette, (var hu vel), som også jobba der, da.
(Og som jeg vel såvidt hadde chatta litt med, en gang, før det her, vel).
Og hu brunetta begynte å skryte av, at hu hadde blitt invitert, til gardeballet, da.
Men jeg hadde jo vært i Geværkompaniet, og ikke i Garden.
Så hva det gardeballet egentlig var, det hadde ikke jeg noe særlig greie på, på den her tida da, (må jeg innrømme).
(Selv om jeg vel såvidt har lest om det, i Aftenposten, eller noe, seinere).
Så da sa jeg ikke noe selv, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Han unge, lyshåra gutten, fra Oslo Vest, som en gang sa det, at han syntes det, at jeg var treig med å få meg lappen.
Han ringte en privat samtale, fra Norsk Idrettshjelp der, en gang, (husker jeg).
Han spurte ei dame om hu skulle bli med å feire St. Hans, ombord på en båt, (eller noe sånt), tror jeg at det var.
(Noe sånt).
Og han babla vel også noe om Quart-festivalen, (som vel var en veldig kul festival, på den her tida), en gang, mener jeg å huske.
Og jeg pleide også noen ganger, å gå på McDonalds, i pausen der, og kjøpe med meg masse burgere, for mange av de ungdommene som jobba der da, husker jeg.
For det hendte vel at det ble prata om, hva vi skulle spise, i pausene der, (tror jeg).
Og jeg var så glad i burgere, da.
Så da begynte nok jeg å prate om McDonalds og Burger King da, tror jeg.
Og da ble det vel sånn, at jeg spurte sjefen der, (ihvertfall en gang), om jeg kunne gå til pause litt tidligere, da.
For jeg hadde da blitt overtalt, til å kjøpe med meg masse burgere og sånn, for en del av kollegene min der, (og meg selv da), på McDonalds, (på Østbanehallen der), da.
Og det sa han sjefen at var greit da, (mener jeg å huske, ihverfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også det, at et tema, som de ungdommene der prata om, en gang.
Det var hvordan han ene sjefen der, klarte å få Dr. Martens-skoa sine, så blanke.
For Dr. Martens-sko, de var skikkelig populære, på den her tida, da.
Og jeg gikk også med sånne Dr. Martens-sko da.
(Nemlig modell 10 størrelse 10, mener jeg å huske).
For det var sånn, en gang, at hu Elin, på Rimi Nylænde, hadde sagt til Elisabeth Falkenberg og meg, at ingen av oss, hadde ‘ordentlige sko’, (eller noe).
Men Cecilie Hyde, (fra Min Bok), hu pleide å ‘hype’ Dr. Martens, da.
Så det blei til at jeg kjøpte meg et par sånne Dr. Martens-sko, til mellom fem hundre og tusen kroner da, i en skobutikk, i Grensen, (var det vel).
Og de skoa, de var av den lave typen Dr. Martens, da.
Og de hadde luft i sålen, var det vel.
Så de var gode for føttene da.
For jeg var vel også litt lei av, å få melkecontainerne, over joggeskoa, (eller hva jeg gikk i igjen), på jobb, da.
Men med de Dr. Martens-skoa, så merka jeg nesten ikke at sånne ting skjedde, på jobb, da.
(For de skoa var nesten som vernesko, (eller noe), vel.
Selv om de ikke hadde ståltupper).
Så jeg begynte å kjøpe kanskje et par sånne Dr. Martens-sko, i året, (eller noe sånt), fram til at jeg dro for å studere, i England, i 2004, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og hu Elin, på Rimi Nylænde, hu sa også en gang, til meg vel.
At Lambertseter, det lå liksom i sentrum, da.
Mens Ellingsrudåsen, (der hvor jeg bodde), det var liksom langt utafor sentrum, da.
Selv om det vel er diskuterbart, om Lambertseter ligger i sentrum, (eller ikke).
For Lambertseter var jo Norges første drabantby.
Og hvis Lambertseter hadde ligget i sentrum, så hadde de vel ikke kalt stedet for en drabantby liksom, (mener jeg).
Og jeg bodde jo selv, et år, på Abildsø, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).
Og Abildsø, det ligger jo rett nedenfor Lambertseter der, da.
(Bare ned Lambertseterveien der, liksom).
Men det var aldri sånn at jeg gikk til eller fra byen, det året, som jeg bodde der, da.
Nei, det var nesten utenkelig, husker jeg.
(Og jeg er ikke sikker på om jeg ville ha huska veien, heller, forresten).
Så det var ikke sånn at jeg pleide å si det vel, (det året), at Abildsø lå i sentrum.
Selv om det nok hadde gått an å gått fra Abildsø og ned til Oslo sentrum.
Men det hadde nok tatt et par timer, (eller noe sånt), tror jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Eller, det var vel i en skobutikk, i Østbanehallen der, som jeg kjøpte de Dr. Martens-skoa, den første gangen.
For de hadde vel noe kampanje for de skoa, med masse kule plakater og sånn da, mener jeg å huske.
Men de skoa ble fort stygge da, når jeg brukte de, på jobb.
Så jeg gikk og klagde da, husker jeg.
Men det var vel ikke så mye å gjøre med det, tror jeg.
Men de hadde noe sånn spesiell skopuss og sånn, som man kunne bruke til de, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
