Forfatter: Erik Ribsskog

I ferskvareavdelingen, (før den gikk konkurs), så jobba det også ei dansk dame, i begynnelsen av 20-årene vel, husker jeg.

Hu gikk i kassa mi en gang, husker jeg.

(For å kjøpe lunsj, eller noe, vel).

Og jeg prøvde å tulle-prate på dansk da.

(Siden jeg hadde en dansk mormor da, (nemlig bestemor Ingeborg)).

Så jeg prøvde å si ‘min bestemor er dansk’, med dansk-aktig uttale da.

(Noe sånt).

Og da, så sa hu danske, i ferskvaren, at da trodde hu det, at bestemora mi måtte være fra København.

Og det var jo riktig da, bestemor Ingeborg var jo født og oppvokst på Sjælland, nemlig i Fredriksverk og i København da.

I den danske overklassen, som datter av en fabrikkeier som eide en av Danmarks største fabrikker.

(Nemlig jernverket i Fredriksverk da.

Og hennes bestefar eller oldefar skjenket byen havnen der da.

Og bestemor Ingeborg vokste opp herskapelig da, i en stor direktørbolig der.

Og hun hadde privat-lærerinne, (sammen med sine søsken), har jeg lest på nettet.

Og hun var etter adelige/kongelige og hennes morfar, (Anders Gjedde Nyholm), var også Chef for Generalkommandoen, tilsvarende det som heter forsvarssjef, i dag).

Men jeg svarte ikke noe, da hu danske i ferskvaren, spurte om min mormor var fra København.

(Siden hu syntes at jeg snakket som en fra København da kanskje, når jeg tulle-snakket på dansk).

For på den her tiden, så var jeg vel ikke helt sikker på, på hvilken øy, som Fredriksverk lå da.

For alt hva jeg visste så kunne like gjerne Fredriksverk, (eller om det skrives Fredriksværk), ligge på Jylland eller Fyn, som på Skjælland.

(For alt hva jeg visste, liksom).

For det var ikke sånn at noen i slekta mi hadde dratt meg ned, for å se på den byen, Fredriksverk, som en av mine danske forfedre, hadde eiet et stort jernverk og skjenket byen havnen i.

Nei, det var det aldri snakk om engang, at jeg skulle på noe ferie, eller noe sånt, ned dit.

Kanskje fordi at bestemor Ingeborg sin far, han mistet jo dette jernverket.

Fordi han ikke ville være ‘jovial’, som min mormor sa, når jeg ringte henne, her fra England, et år eller to, før hun døde, i 2009.

For han eide visst det jernverket sammen med en svoger, som visst gjorde et eller annet slags ‘lureri’ nesten da, sånn at min oldefar mistet sin del av jernverket da.

(Noe sånt).

Og min danske oldefar, han begynte da etterhvert heller å jobbe som agent/grossist, i København, for noen store, tyske rederier, (var det vel), i mellomkrigstiden da.

(Etter at min mormor og de først hadde bodd en stund i Tyrol, (fortalte min mormor, på telefonen).

Etter at min oldefar mistet sin del av det berømte jernverket da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var vel også ei nordlandsk dame vel, som jobba i den ferskvareavdelingen, (hvis jeg ikke husker helt feil).

Jeg kunne vel ikke alt på rams, på den her tiden, om at min morfar, Johannes Ribsskog, hadde vært rådmann, oppe i Hadsel, (i Vesterålen), på 50 og 60-tallet.

Men det er mulig at jeg huska det min mor noen ganger sa.

På 70-tallet, osv.

Nemlig at det bare fantes ‘en gate’, i Stokmarknes, (hvor hu vokste opp).

Og at jeg eventuelt fortalte det her, til hu nord-norske, i ferskvareavdelingen da.

Det kan tenkes.

Men det skal jeg ikke si helt sikkert.

Så sånn var kanskje det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Den gangen, som jeg jobba, som ansvarlig, den første dagen, som sommer-spesialvare-avdelingen, var åpen, våren/sommeren, 1992.

Så var det en veldig høy diff, i kassa, husker jeg.

Som jeg vel fikk skylda for, (eller ihvertfall kjeft for), vel.

Men de her spesialvaresjefene.

(Det vil si Lars Erik Koritov, som var sjef for spesialvareavdelingen, på OBS Triaden da.

Og en annen kar, som antagelig må ha vært sjefen for spesialvareavdelingen, på OBS Lillestrøm, (siden Forbrukersamvirket i Lillestrøm kjøpte opp OBS Triaden, etterhvert da, etter at han disponent Skjalg, slutta/fikk sparken vel).

Disse kara, de var sikkert flinke, når det gjaldt spesialvarer.

Men når det gjaldt kunnskap om kassaapparater, så var de ikke helt på topp, tror jeg.

For dagen før jeg jobba der, (var det vel).

Så hadde vi hatt et møte da, (som jeg har skrevet om tidligere. Da jeg sa at kassa burde være boltet fast, for den stod bare løst da, oppå et bord, eller noe).

På det møtet, (eller hva man skal kalle det), så ble det foretatt en del prøveslag.

For det var noen dyre varer, (som jeg ikke husker nøyaktig hva var, som ble solgt der.

Bildekk muligens).

Og jeg visste jo ikke hva som ble gjort, med den kassa, før jeg skulle jobbe i den avdelingen, dagen etter, eller noe.

Men etter at det var en høy diff der da.

Så skjedde det, at ei dame på kontoret, (ikke Klara, for hu mista vel jobben, omtrent da disponent Skjalg slutta, tror jeg), så på rullen.

Og da så hu det, at det hadde blitt foretatt masse prøveslag da, på flere hundre kroner da, flere av de.

Så det var jo grunnen til diffen da.

At vi hadde testa kassa, dagen før.

Uten at kassa hadde blitt nullstilt i mellomtiden.

Fortalte hu kontordama meg, mens hu lo/smilte litt da, av at det gikk an liksom, å tøyse/rote sånn, liksom.

Men jeg vet ikke om Lars Erik Koritov, skjønte hva som hadde skjedd.

Når det gjaldt grunnen til at det ble så høy diff.

Og når det gjelder han spesialvaresjefen, fra OBS Lillestrøm, så nok ikke han med seg det, tror jeg, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

Men han kjefta vel på meg, fordi at noen sedler hadde falt bak kassaskuffen, (mener jeg å huske).

Fant vi ut, når vi tok oppgjøret, etter den første dagen da.

Men dette var et kassaapparat, som jeg ikke var vant med.

Og det var vel ikke drop-safe der heller, tror jeg.

Så sedlene fløyt liksom, i kassa der da.

Men hva skulle man gjøre, når det ikke var drop-safe der liksom?

Nei, det var ikke så mye jeg kunne ha gjort da egentlig, (vil jeg si).

Men han spesialvaresjefen, fra OBS Lillestrøm da.

Han ble sur på meg, på grunn av de her tingene da.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så jeg fikk vel ikke lov å jobbe mer i den sommer-spesialvare-avdelingen, etter den første dagen der vel.

Så det er mulig at jeg endte opp med å bli noe slags syndebukk, for de her problemene da.

Jeg fikk ihvertfall ikke lov til å jobbe der mer enn en vakt, (eller noe), mener jeg å huske.

Enda jeg egentlig ikke hadde noe imot å jobbe selvstendig heller.

Sånn som det arbeidet, i den sommer-spesialvare-avdelingen var.

For der, så var det bare jeg som jobba, det meste av tiden, på den nevnte vakta, som jeg jobba der da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, like etter at Matland ble til OBS Triaden vel.

Så hadde vi et slags smilekurs, på spiserommet der, (var det vel).

En kar, fortalte oss det, at det var menneskelig å feile.

Og at vi måtte godta det.

Og innse at alle kunne gjøre feil, (husker jeg).

Noe som jeg husker, at gjorde meg mindre stressa og anspent.

At det liksom var lov til å gjøre feil da.

Det hadde jeg vel ikke hørt så ofte før, for å si det sånn.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og det var også muligens på det kurset, at vi i kassa, fikk beskjed, om å si ‘velkommen igjen’, til alle kundene.

Noe som varte i en del uker vel.

Før flere og flere slutta og si det da.

Og tilslutt, så stod det en litt eldre fyr, oppå meg omtrent, i kassa, og skreik ‘velkommen igjen’, til meg, igjen og igjen da.

Som på en slags ironisk måte da.

Fordi det hadde vært noe feil prising, inne i butikken, eller noe.

Så skulle han eldre, litt ‘gnom-aktige’ karen, (må man vel si at han var).

Han skulle liksom hevne seg på meg da, ved å skrike gjentatte ganger, (som en ‘hårføner-aktig’ måte nesten), like ved der jeg satt og jobba da.

På grunn av at jeg sa noe jeg hadde fått beskjed om å si, på det smilekurset da, (var det vel).

Og fordi at noen på gølvet, i butikken, hadde rota med noe prismerking, (eller noe sånt), da.

Så det var jo veldig artig, må jeg si.

Å ha en sånn gal idiot, stående like ved en, i fem minutter kanskje, mens han uten stans ropte ‘velkommen igjen’ da, (eller om det var ‘takk for handelen’, eller noe sånt. Det var ihvertfall det som vi fikk beskjed om å si, på et sånt kurs da, som han ‘idioten’ ropte i flere minutter, inn i øra mine da, på en travel fredags eller lørdagsvakt, var det vel).

(Mens jeg hadde øya til Fanney eller Liss vel, på meg, fra kassa bak meg vel.

Hvis jeg husker det riktig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.