Forfatter: Erik Ribsskog

For kundene, på Matland/OBS Triaden, så var det nok ikke så lett å forstå det, at ferskvareavdelingen, på Matland, (og cirka det første året, når det het OBS Triaden vel), var et eget firma.

Ferskvareavdelingen var eiet av en kar, i 40/50-åra vel, med et litt langtrukkent, (eller om det heter pløsete), ansikt, og med ringer under øya, (må man vel si).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg vet ikke om det var dette som grunnen.

Men jeg hadde reservasjoner, når jeg satt i kassa, mot å ringe ferskvaren og for eksempel spørre om en pris, husker jeg.

De folka i ferskvaren, de var gjerne litt mer ‘tøffe i trynet’, må man vel si, enn de som jobba i ‘vårt’ firma da.

Så sånn var det, (sånn som jeg husker det ihvertfall).

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var vel forresten spesielt hu Anka, (ble hu vel kalt), og hu dama i 50-åra.

(Som begge jobba i ferskvareavdelingen da).

Som jeg hadde problemer med, i begynnelsen der.

Begge de gikk jo i kassa mi, på travle vakter, (for eksempel lørdager da), når jeg var ny på Matland/OBS Triaden der.

Og henta seg røyk, et par ganger cirka, hver av dem vel.

Og de sa da, at de henta røyken nå, også skulle de betale seinere på dagen.

Siden det var lang kø, eller noe, da.

Men de kom aldri og betalte, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Og jeg sa fra om det her, en gang, på spiserommet.

Til hu Anka, (var det vel), at hu måtte komme og betale røyken sin.

Men hu kom ikke og betalte da heller, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Men etter at jeg sa fra, til hu Anka, på spiserommet, om det her da.

Så slutta vel både hu Anka og hu eldre dama, å gå til kassa mi, for å be om røyk, uten å betale da.

(Sånn som jeg husker det ihvertfall).

Jeg tror at de slutta å gå i kassa mi punktum, (hvis jeg ikke husker helt feil).

(Noe sånt).

Så de fikk kanskje ‘et horn i siden til meg’ da, etter at jeg sa fra om at hu ene på ferskvareavdelingen der, måtte huske å betale røyken sin da.

På spiserommet den gangen.

Det er mulig.

Hva vet jeg.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så sånn var det.

Jeg husker også at jeg overhørte en samtale, mellom han med mørk blond hockey-sveis vel, (som jeg har skrevet om tidligere i Min Bok 2), og hu Anka, (var det vel), på spiserommet der da.

Mens jeg hadde pause da.

(Disse folka fra ferskvaren, de hadde vel ofte et ganske høyt lydnivå, inne på det spiserommet, (og sikkert ellers og), sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Og da sa vel hu Anka, til han med hockey-sveisen, at hu eldre dama, (som jeg ikke husker navnet på nå), hadde vondt i armen, eller noe, da.

‘Å, da er det ikke bare hue det er noe gæernt med da’, svarte han med hockey-sveisen da.

(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da ferskvaren ble lagt ned.

Så var vel grunnen som ble sagt, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall, selv om vel dette kanskje høres litt rart ut. Men jeg satt jo bare i kassa, så jeg kan nok ha misforstått dette og).

Og det var noe med de runde fiskepuddingene.

Som var prisa, til 14.90.

At de gikk inn til 9.90, i kassa.

Fløtepuddinger, het vel de.

Men om det bare er jeg som husker feil, det er mulig.

Men jeg husker at han tidligere eieren, skula stygt på meg, (vil jeg si).

Den siste dagen han jobba vel.

Mens han gikk rundt i butikken sammen med butikksjef John Ellingsen, var det vel.

Så sånn var det.

Et sånt skulende/stygt blikk, fra en ganske tøff kar vel, i 40-50-åra, som så herja ut, med ringer under øya og med et litt pløsete ansikt vel.

Det blikket husker jeg enda, at jeg fikk, en gang jeg bare satt i kassa der, på OBS Triaden, husker jeg.

Men hva det blikket skulle bety, det veit jeg ikke.

Men de brukte kanskje meg som syndebukk da, for at ferskvareavdelingen gikk konkurs, (eller noe).

Hva vet jeg.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På CC Storkjøp, i Drammen, så hadde vi jo ikke hatt skanner-kasser, men bare PLU-kasser.

Men på Matland/OBS Triaden, der var det scanner-kasser da.

Og da var instruksen sånn, at vi som satt i kassa, vi skulle slå inn alle tallene, på EAN-koden, på varen, hvis ikke varen gikk an å scanne, i kassa da.

For hvis trykket, på etiketten, til varen, var utydelig.

Så hendte det, at varen ikke lot seg scanne, i kassa da.

Og etiketten på de fløtepuddingene, som var runde.

(Altså de var ikke pølseformede, som fiskepuddingene.

Men de var runde hvis man så på de ovenfra da, mener jeg å huske).

De etikettene, de var sånn, at strekkoden var trykket utydelig da, (eller noe).

Sånn at de sjelden gikk inn i kassa, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Og da, så var instruksen, til oss i kassa.

At vi skulle slå inn hele EAN-koden da.

Som var på elleve siffer, eller noe, (var det kanskje).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da var instruksen sånn, (mener jeg å huske, ihvertfall), at hvis det stod forskjellig pris.

På varen.

Og på kassa, når vi scannet varen/slo inn EAN-koden.

Så skulle vi i kassa, ta den prisen, som var lavest.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

For vi i kassa, vi kunne jo ikke vite det, hvilken pris, som stod på for eksempel fløtepuddingen, borte i ferskvareavdelingen.

Og det hendte ganske ofte, at prisen som stod på varen og prisen som varen ble skannet til, var forskjellig.

Og vi i kassa, vi kunne jo ikke gå rundt i butikken, hver gang dette hendte, for det hendte rimelig ofte da.

Og det var jo heller ikke sånn at jeg pleide å kjøpe fiskepudding, og spise det til middag selv, liksom.

Så det er mulig at det stod 9.90, på labelen og, til fløtepuddingen, det er mulig.

Det her er bare noe jeg tenkt på, og nesten hatt mareritt om vel, i forbindelse med at han eieren av ferskvareavdelingen, som gikk konkurs, på OBS Triaden der, så så stygt på meg vel.

Noe sånt.

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Når jeg tenker på det her, så husker jeg også hva han Per, som bodde i samme Ungbo-leilighet som meg, i Skansen Terrasse 23, på Ellingsrudåsen, (fra sommeren/høsten 1991), jobba med.

(Noe jeg ikke kom på, i det kapittelet, jeg skrev, om da jeg flytta inn på Ungbo der).

Og han jobba nemlig i Nordfjordkjøtt, (mener jeg å huske), som sjåfør, eller noe, vel.

For jeg husker nemlig det, at jeg sa fra til han Per, om at det var det samme problemet, med mange av Nordfjordkjøtt sine pålegg-pakker.

Som med den tidligere nevnte fløtepuddingen da.

Nemlig at de påleggene fra Nordfjordkjøtt, ofte ikke scannet, i kassa da.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Og jeg jobba ganske mange vakter, i de travleste kassene, på OBS Triaden.

Så jeg hadde det problemet, kanskje hundre ganger, eller noe.

(Hvis ikke enda fler ganger da.

Hvem vet).

Det året jeg hadde det halvt år heltidsvikariatet blant annet der, på OBS Triaden da.

Så jeg burde vite hva jeg prata om, (mente jeg ihvertfall).

Men han Per, han nekta da.

Han sa at det hadde de aldri hørt noe om tidligere.

Så han ville ikke helt tro på meg, tror jeg.

Men jeg mener helt bestemt, at det ofte var sånn da, at etikettene til Nordfjordkjøtt-pålegg-pakkene, var dårlig trykket da.

Sånn at varen ikke skannet i kassa da.

Og da måtte kassereren slå inn alle de elleve sifrene da, (eller hvor mange sifre det var igjen), for å få varen til å skanne da.

Og da ville kanskje folk som var nye i kassa, osv.

Eller som var veldig stressa eller slappe/giddalause kanskje.

De ville nok da muligens bare slå en pris, på de varene.

(Inn på ‘kolonial’-knappen, eller noe).

Sånn at salget ikke kom inn på data-systemet, til butikken da.

Så jeg prøvde å gi han Per og Nordfjordkjøtt, et nyttig tips da, til hvordan varene deres kunne bli bedre da.

Men dette rådet mitt, det kom nok ikke helt fram til Nordfjordkjøtt, tror jeg.

Det rådet mitt, det stoppa nok hos han Per, som mente han visste bedre da.

Enn meg, som hadde sitti mer en tusen timer sikkert vel, i kassa på OBS Triaden der da.

(Noe sånt ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

Og dette tenkte jeg, at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.