Høsten 1991, (må det vel ha vært), så ble Magne Winnem butikksjef, på Rimi Munkelia, ved Lambertseter.
Han fikk seg ny Rimi-leilighet, i den leiligheten, som lå over Rimi Nylænde, (en annen butikk, på Lambertseter, hvor jeg selv ble butikksjef, i 1998).
Et sted hvor det tidligere lå en butikk som het Balstad, som var ganske kjent.
Lambertseter var jo Norges første drabantby, (og ble bygget etter krigen vel).
Og Balstad var vel den første matbutikken der, tror jeg.
Og de hadde også en prest, (har jeg lest på nettet), som bodde over Balstad der vel.
Så Magne Winnem bodde vel i en tidligere prestebolig, tror jeg, i Nylænde der da.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg besøkte Winnem, både på Rimi Munkelia og i hybelen hans da, i Nylænde.
Jeg mener å huske at Winnem prata om at han hadde begynt å bruke fuktighetskrem, den første gangen, som jeg var på besøk der.
Men det var ikke fordi at Winnem hadde blitt homo, (eller noe), viste det seg.
For en gang, som jeg hadde avtalt å gå ut på byen, med Magne Winnem og min fetter Ove, (fra Son).
Og når jeg var blakk men hadde avtalt å låne penger av Winnem da.
Så ringte jeg Winnem, men han svarte ikke.
Og da så fikk ikke Ove og jeg festa så mye vel.
Og seinere, så fikk jeg høre det, av Winnem, at grunnen til at han ikke svarte.
Det var fordi han lå og hadde sex, med hu dama han hadde fått seg ganske nylig da, nemlig Elin.
(Som muligens var den første, (og eneste), dama han hadde/har hatt vel).
Winnem hadde møtt Elin, (fra Skarnes), da han var innom en butikk på Nordstrand deromkring, (for å undersøke konkurransen i det området han selv var butikksjef i kanskje), og Elin satt i kassa der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også en annen gang, som det var snakk om at jeg skulle låne penger av Winnem, (som jo jobbet som butikksjef, mens jeg var ‘fattig student’ da), husker jeg.
Det var vel vinteren/våren 1992 vel, når jeg sendte brev til bestemor Ingeborg og, i Stavern, og lurte på om hun kunne låne meg noen penger.
De pengene jeg skulle låne av Winnem, det var vel bare til jeg fikk meg lønning, tror jeg.
Glenn Hesler og Øystein Andersen, de skulle kjøre meg, til Winnem da.
I Nylænde der, på Lambertseter.
Dette var kanskje for å ha råd til å henge på Biljardhallen, sammen med Glenn og Øystein, (hvor det vel gikk en del penger), hva vet jeg.
Jeg husker at Magne Winnem sa noe i telefonen, eller noe, om at da så måtte han lage gjeldsbrev, hvis jeg skulle låne 1000 kroner, eller hva det var.
Da reagerte Øystein og Glenn, husker jeg, når de fikk høre det, at Winnem hadde prata om gjeldsbrev.
Fordi vi var liksom en kameratgjeng da.
Og så skulle Magne Winnem lage gjeldsbrev på grunn av en tusenlapp eller to.
Han hadde jo for eksempel fått låne TV-en og videoen min, i juleferien, et par år før det her, det året jeg bodde på Abildsø.
Uten at jeg begynte å prate om å lage noe gjeldsbrev, (eller noe), for det lånet liksom.
Så sånn var det.
Jeg husker ikke helt hvordan det her endte, men jeg mener å huske at Øystein, Glenn og jeg vel kjørte til Nylænde der da, på Lambertseter.
Og at jeg sikkert fikk låne noen penger, av Winnem da.
Som han helt sikkert fikk tilbake, når jeg fikk lønning da.
Men jeg så ikke noe til noe gjeldsbrev.
Men jeg må vel si at Winnem vel dramatiserte litt, når han ville lage gjeldsbrev, for å låne meg, (som han hadde kjent siden 1988, det skoleåret vi var russ sammen, og vi hadde jo vært på ferie i Gøteborg, og på flere Danmarksturer, og på nesten utallige pub-til-pub-runder i Oslo, osv.), gjeldsbrev, for å låne tusen kroner, eller noe.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at da Winnem bodde i Rimi-leilighetene, i Waldemar Thranes gate, på St. Hanshaugen.
Så hadde han en sykkel der, husker jeg.
Og da ville han at jeg skulle sitte på bak på sykkelen hans, mens han sykla til Schaushallen, eller noe, en sommerkveld vel.
De drøye åtte årene, som jeg selv seinere bodde i Rimi-leilighetene, på St. Hanshaugen, (fra 1996 til 2004), så hadde jeg aldri sykkel der, for å si det sånn.
Men jeg fikk sitte på bak på sykkelen til Magne Winnem da, husker jeg, sommeren 1991, må det vel ha vært.
Mens vi sykla rundt, litt i fylla vel, i Oslo Sentrum da.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Det året jeg bodde hos Arne og Mette og dem.
Så husker jeg at Axel prata om en tøffing.
Og det var Jan Kvalen, som var vakt, på Tveita Senter.
Han hadde jeg aldri hørt om før.
Men Kvalen, han var tøff da, skjønte jeg, på Axel da.
Som vel bare var 11-12 år, det året, som jeg leide et rom, av faren og stemora hans.
Så Axel fulgte med på hva som skjedde, i Groruddalen, selv om han ikke var så gammel ennå da, dette året, som jeg leide av Arne og Mette og dem da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Arne og Mette kjente også en kar, som var grossist i dagligvarebransjen, mener jeg å huske.
Nemlig en kar som ble kalt ‘Vaske-Bakke’, mener jeg at det var.
At Mette Holter, (må det vel antagelig ha vært), fortalte meg om da, en gang, mens jeg bodde på Furuset der da.
Så sånn var det.
Baren noe jeg tenkte på.
Men men.
Mette Holter, hu var også veldig oppsatt, på å starte bingo, det året, som jeg leide et rom av dem.
Da regna hu med at ‘alle i familien stilte opp’, (eller noe), sa hu.
Så da ville hu altså at jeg skulle slutte i min jobb, på OBS Triaden, for å jobbe på en bingo hu skulle starte opp da.
Noe jeg absolutt ikke kunne tenke meg.
Jeg syntes at bingo, inne i Oslo, virka litt lugubert.
Og man fikk vel også bare tillatelse, for å drive bingo, for en viss tid av gangen, virka det som, for meg.
Og man måtte også finne en veldedig organisasjon, som en del av inntektene skulle gå til da.
Men å jobbe på bingo, det syntes jeg at virka som noe flaut, så det kunne jeg ikke tenke meg, å si opp jobben min på OBS Triaden, for å begynne å jobbe på bingo.
(For å si det sånn).
Og ihvertfall ikke en bingo, som Mette Holter skulle drive, for hu kunne være litt sånn spesiell/sjefete/dominerende da, som under den julemiddagen, på Furuset der, i 1990, da jeg ikke fikk lov til å prate hvordan linje-akevitten hadde fått navnet sitt, for eksempel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det første året, som jeg bodde i Oslo, (på Abildsø der), så trente jeg vel ikke noe, tror jeg.
Men jeg husker at jeg spilte squash en gang, på Sentrum Treningsstudio der, (som ligger i en sidegate av Akersgata/Ullevålsveien der), med Magne Winnem, som slo meg ganske enkelt vel, men jeg hadde en bra smash ihvertfall vel.
Men det var nok kanskje et par måneder før at Winnem og jeg spilte squash.
Nemlig våren 1991 kanskje, at jeg hadde lest i Groruddalens Avis, eller om det var Aker Avis.
At det var en badmintonklubb, som het Skøyenåsen Badmintonklubb.
Og da hadde ikke jeg trent noe, siden jeg hadde gym på Gjerdes Videregående, i Drammen, skoleåret 1988/89.
Altså et og et halvt år tidligere da.
Så jeg følte meg nok litt daff i kroppen da.
Så jeg bestemte meg for å prøve å spille badminton en gang da.
Og fikk muligens låne racket, av Magne Winnem, det er mulig.
(Noe sånt).
Men jeg husker det, at jeg klagde så fælt, til Marit, (eller hvem det var), i kassa på OBS Triaden, at jeg var så støl.
Siden jeg hadde spilt badminton da.
Så det at jeg dro til Oppsal der, for å trene badminton.
Det var noe jeg bare gjorde en gang, må jeg innrømme.
For kroppen min var liksom helt ødelagt, dagene etter den treninga.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etterhvert som jeg jobba lenger på OBS Triaden.
Så fikk jeg prøve meg på en del forskjellig arbeid da.
Jeg var jo avløser en del ganger.
Jeg jobba på gølvet en del ganger, (når det var lite å gjøre i kassa).
Og jeg begynte etterhvert også å jobbe fast, i ferskvaren, på lørdagene, faktisk.
Med å skjære opp og veie kjøttpålegg og salater og å pakke inn fersk fisk, osv.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen ting, som jeg gjorde, på OBS Triaden.
Det var at jeg noen ganger måtte sitte i en bu der liksom.
Og svare på telefonen.
Og rope opp folk på callinga, osv.
Den jobben var litt uvant for meg, husker jeg.
Da satt man liksom på utstilling, litt høyt oppe, i en sånn bu da.
Også var det noe jeg ikke fant der, en gang.
Også var jeg ikke sikker på det, om jeg hadde lov til, å rote gjennom skuffene der.
Siden jeg ikke var vant til å jobbe inne på kassaleder-kontoret der da, (eller hva det het igjen).
Så da ropte jeg på hu Marit, (som var fra Gjelleråsen kanskje, eller om det var Blystadlia, eller noe. Ei som var i slutten av tenårene/begynnelsen av 20-årene og jobba deltid der vel).
Og hu fant det som jeg leita etter da, oppi en skuff der da, eller noe.
Og sa hu et ordtak, som hu kunne, som het ‘den som leiter, han finner’.
Men jeg hadde ærlig talt ikke prøvd å leite selv engang.
For jeg var ikke sikker på det, om jeg hadde lov til å rote oppi de skuffene der, egentlig.
I tilfelle det lå noe papirer der, eller noe, som bare kassalederne skulle se liksom da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu Marit, hu gjorde også en gang et stort nummer ut av det, at jeg kjøpte meg en ny tannbørste, husker jeg.
Og hu gikk heller ikke med den blå OBS-buksa, på jobben, husker jeg.
Hu gikk med en litt harry, syrevaska olabukse, husker jeg.
(Nesten sånne olabukser, som jeg selv gikk med, når jeg bodde på Bergeråsen, og gikk markedsføringslinja, på Sande Videregående, en del år før det her da).
Grunnen til at jeg husker det.
Det var fordi jeg var litt frekk en gang, og tok henne med fingern, på låret hennes, husker jeg.
En gang vi begge var i samme kasse, av en eller annen grunn.
Kanskje i forbindelse med at det ble fylt opp røyk eller at det var pause-avløsing, eller noe.
Men det likte visst ikke hu Marit, skjønte jeg.
For hu hadde med typen sin, (var det vel), med på jobb, en gang seinere der da, husker jeg.
Så hu var liksom opptatt da.
(Hvis jeg skjønte det riktig, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en del mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.
Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
