Forfatter: Erik Ribsskog

På Hageselskapet så hendte det at Redaktør Lønø spurte meg, om jeg virkelig jobba så lenge som jeg skulle.

Siden det var fleksitid der, og siden jeg var b-menneske og ofte kom seint på jobb.

Jeg svarte vel bare at jeg gjorde det.

Men egentlig så hadde jeg vel ikke helt oversikten.

Men jeg satt ofte seint oppe, om natta, sammen med min tidligere stefar, Arne Thomassen, og så på filmer, på Filmnet, som var en 24-timers filmkanal, (noe som var ganske nytt i Norge, i 1990, og som jeg ikke var vant til å ha da).

Så jeg kom meg kanskje trøtt på jobben, i 10-tida da.

Og da skulle jeg vel være der, til i 17-tida, ihvertfall, (egentlig).

Men når det ble tomt med folk der, hos Hageselskapet.

Så syntes jeg nesten at det var som, at jeg gjorde noe galt der.

Siden jeg da var aleine igjen, (mer eller mindre ihvertfall), i lokalene til Hageselskapet.

Dessuten, så jobba jeg veldig raskt og effektivt, (hvis jeg kan si det selv ihvertfall).

Så jeg hadde sjelden noe å drive med etter at de andre hadde gått hjem.

Så da bare jeg stakk jeg, jeg også.

Dessuten så fikk jeg jo ikke lønn der.

Men jeg fikk jo bare vanlig arbeidsledighetstrygd, så jeg syntes egentlig ikke at dette var som en ordentlig jobb da.

Og derfor syntes jeg vel det, at jeg ikke behøvde å ta det så høytidelig, om jeg jobba seks, syv eller åtte timer hver dag liksom.

Og Arne og Mette, de var også sjelden hjemme.

De pleide å dra på bingo og travbanen og fikk seg etterhvert jobber.

Så jeg måtte også lage middag for Axel, ihvertfall de første ukene, som jeg jobba, hos Hageselskapet der, husker jeg.

Og da pleide jeg å kjøpte noen sånne ostesnitzler, og sånn, som de hadde på Mega, på Furuset-senteret der, husker jeg, etter jobben.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også mens jeg jobba for Hageselskapet, at jeg bestemte meg for å bli enda mer ‘ordentlig’.

Jeg hadde jo slutta med å stjele i butikker, osv., før jeg flytta inn til Oslo.

Og mens jeg jobba for Hageselskapet, så huska jeg det, at jeg også ønsket å slutte, med å snike på T-banen.

Så etter denne tida så har jeg vel så godt som alltid hatt månedskort da.

(Når jeg ikke har hatt bil da).

For jeg tenkte vel som så, at det ville vært flaut, å ikke komme seg på jobb, på grunn av at man ble tatt i kontroll, eller noe.

Og det var også en viss risiko for at kolleger osv., kunne se det, på T-banen kanskje, hvis man ble tatt i kontroll.

Og da ville de ihvertfall fått noe å prate om, i lunsjpause osv., (for å si det sånn), hos Hageselskapet da, (tenkte jeg kanskje).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og den første gangen vel, som jeg satt med ned, ved feil bord, i lunsjpausen, hos Hageselskapet der.

Så satt Kontorsjefen og de andre sjefene seg der også.

(Av en eller annen grunn).

Men den andre gangen som jeg satt meg ved feil bord, da gjorde dem vel ikke det, tror jeg.

Men hvorfor det og det bordet var feil bord, det fikk jeg ikke med meg.

Så det hendte at jeg heller gikk og kjøpte meg noe mat, på Oslo City, som ikke var så langt unna, i lunsjpausen.

En pizzabit, eller noe sånt, kanskje, (uten at jeg husker det helt nøyaktig, hva jeg spiste da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En av de første dagene, som jeg jobba, hos Hageselskapet.

Så fikk jeg også en utgave, av Hageselskapets kalenderbok, (som var en grønnaktig og ganske stor ‘syvende sans’-aktig bok), for 1990, av Redaktør Lønø, (husker jeg).

Så der kunne jeg skrive opp tidspunkt for jobbintervjuer og sånn da.

Og etter det, at jeg fikk den kalenderen.

Så har det blitt som en vane for meg, vil jeg si.

At jeg både da jeg bodde i Norge, og nå som jeg bor i England, pleier å kjøpe en sånn syvende sans-bok, hvert år, (mer eller mindre, ihvertfall).

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da jeg var med en kar, hos Hageselskapet, (som jeg syntes at var litt usympatisk, for å være ærlig, han var vel ihvertfall ganske sjefete, mener jeg), for å jobbe på standen, til Hageselskapet, på landbruksmessa, på Hellerudsletta.

Så dro vi til Prior, (eller noe), ikke så langt unna Hellerudsletta der.

Og da kunne vi spise, (ganske så subsidiert vel), i kantina til Prior, (var det vel).

Siden både Hageselskapet og Prior var noe med land/hage-bruk/Senterpartiet(?)/’bønder’ da, (eller noe).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da jeg var på jobbintervju, hos han butikksjefen på Rimi Oppsalstubben, (som gikk med stripete Ball-genser), høsten 1990.

Så husker jeg forresten at han ble imponert, fordi at han spurte meg, om hva jeg visste om Rimi.

Og jeg var jo kamerat, med Magne Winnem, som jobba som leder, i Rimi, på den her tida.

Så jeg svarte det, at Rimi bestod av både egeneide og franchise-butikker.

Da ble han butikksjefen imponert, husker jeg.

Han fortalte det, at mange ikke visste om det, at Rimi hadde egeneide butikker.

Og han nevnte det, at Rimi Oppsalstubben, var en sånn egeneid butikk da.

Jeg burde vel da kanskje ha nevnt det, at jeg kjente Magne Winnem, som var leder i Rimi.

Men Winnem jobba jo ute i Bærum der, (på Rimi Nadderud), og han var også i militæret, på den her tida, (hvor han var Hovedtillitsvalgt vel), så det var kanskje derfor jeg ikke nevnte det, at jeg hadde lært en del om Rimi, etter at Winnem hadde vært på vorspiel hos meg, en del ganger, etter at jeg hadde flytta til Oslo da.

Det er mulig.

Ihvertfall så ble det bare sånn.

Men jeg ble kanskje litt satt ut av den stripete Ball-genseren, (som var veldig umoderne, i 1990), til han butikksjefen på Oppsal der, det er mulig.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så sånn var det.

Klara, (som var sjef på kontoret der vel, hos Matland/OBS Triaden), hu prata jeg med, på telefonen, noen dager etter at jeg hadde vært på jobbintervju hos dem.

Klara fortalte meg det, at jeg var den av søkerne, som fikk jobben, (et vikariat, på seks måneder, heltid), siden jeg hadde jobbet på CC Storkjøp, i Drammen, (som ekstrahjelp), et drøyt år tidligere, og derfor var den av søkerne, som var best kvalifisert da.

(Siden ingen av de andre søkerne vel hadde jobba i butikk før).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Han tidligere nevnte familievennen, til Arne og Mette, nemlig Svein Martinsen.

Han var på besøk hos Arne og Mette kanskje en gang i måneden, (eller noe).

(Og han pleide da ganske ofte å ha med seg kona si.

Ei dame med mørkt, (og muligens krøllete), hår vel).

Axel fortalte meg historier forresten om Svein Martinsen.

Når Axel var med Arne og Mette, på travbanen, så kunne Svein Martinsen si til Axel, (som fylte tolv år vel, høsten 1990), at her har du en hundrelapp, (som var mye penger, på den her tida, for en ti-tolv-åring), gutten min, gå å kjøp deg noe godt.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Axel fortalte også det, at Svein Martinsen pleide å være litt sånn ‘show-off’ vel, når han handla mat, på Matland, (som var akkurat den butikken, som jeg fikk jobb i, etter tips fra nettopp Svein Martinsen da, og som skifta navn til OBS Triaden, på rundt den her tida, etter å ha blitt solgt fra en disponent Paulsen, (som seinere åpna en Rema-forretning, på Furuset Senter), og til Forbrukersamvirket da).

Matland hadde en stor og fin ferskvareavdeling.

Og Svein Martinsen pleide visst å si, ‘også et par hekto roastbiff til katta’, når han handla i ferskvareavdelingen der.

Så Martinsen var vel litt ‘harry’ og litt sånn show-off da vel.

(Ihvertfall hvis jeg skjønte Axel rett).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Martinsen fortalte meg også en historie, fra Forbrukersamvirket, en gang, når han var på besøk, hos Arne og Mette, høsten 1990, husker jeg.

En sjef, i Forbrukersamvirket, hadde slutta i jobben.

Og når de andre sjefene fant et fryselager, som han sjefen hadde hatt ansvaret for.

Så hang det masse griseskrotter der, som var fulle av mark.

‘Dette tar jeg hånd om, stol på meg’, (eller noe), sa han ene av Forbrukersamvirket-sjefene da, til de andre.

Og uka etter, så hadde det vært tilbud, på sterkt krydra grillkjøtt, i alle Forbrukersamvirke-butikkene, i Norge da.

(Ifølge Martinsen).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også mye mer som skjedde, høsten 1990.

Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.