Forfatter: Erik Ribsskog

PS.

Hun jenta, eller unge dama, som sitter ved bordet, midt på det øverste bildet der, (fra min mormor, Ingeborg Ribsskog, sin 80-års dag vel, i 1997), det er ei venninne av min kusine Rahel, (som er datter av tante Ellen, og oppvokst i Sveits), fra Danmark, som heter Sophia vel.

Jeg skal se om jeg finner henne på Facebook.

Vi får se.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS 2.

Jeg mener det er hun her, (som jeg fant på min kusine Rahel, sin liste over Facebook-venner. Rahel vil ikke hjelpe meg, med å få familien min i Norge, til å sende meg kofferten min, med viktige papirer, som er på den gården i Kvelde, hvor jeg ble forsøk drept, i 2005, enda Rahel er en kjent skuespillerinne, i Berlin, og vel burde ha ganske god kontroll i livet sitt vel, skulle man vel kanskje tro da).

Men men.

Her er mer om hun Sophia fra Danmark:

http://www.facebook.com/sophia.legind?ref=sgm

PS 3.

Hun Sophia er nok feminist og anti-nordisk, vil jeg si.

Man kan se at hun er gift med en som heter Sunde Sørensen, til etternavn.

Men hun Sophia, hun vil ikke hete Sørensen, (som er den tradisjonelle etternavn-typen i Norden, -sen navn), men hun tar heller hans mors etternavn, og bruker som mellomnavn.

Forstå det den som kan.

Utradisjonelt er det ihverfall.

Hun har gått steinerskolen, som min kusine Rahel gjorde, i Sveits, og som min bror Axel gikk på, et år eller to vel, i Ullevållsveien i Oslo, ved siden av en katolsk kirke der.

Men Axel måtte slutte, og begynne på spesialskole, etterhvert, for han ble visst så mye tulla med på Steinerskolen, sa hans stemor, Mette Holter, til meg, på begynnelsen av 90-tallet, var det vel, da jeg leide et rom av foreldra til Axel, på Furuset/Høybråten, i Oslo, skoleåret 1990/91, da jeg hadde et hvileår fra studier.

PS 4.

Johannes Skolen i Vejle, som hun Sophia gikk på, det er en Rudolf Steiner-skole, stod det på nettet.

Nå har jeg lest gjennom vedtektene for den skolen, og alt, men jeg klarer ikke å finne noen ‘forklarings’, på hvorfor den skolen heter akkurat Johannes Skolen.

Er det en link mellom Rudol Steiner-‘bevegelsen’, (vel også kalt antroposofien), og johanitterordenen, (også kjent som den protestantiske delen av malteserordenen)?

Er det derfor den Rudolf Steiner-skolen, til hun Sophia, heter Johannes skolen, (som i ‘johanitter’?).

Hvem vet.

Her er det ihvertfall mer om dette:

http://www.johannesskolen-vejle.dk/Johannes_Skolen/info.html

PS 5.

Her kan man se det, at min tante, Ellen Savoldelli f. Ribsskog, sin datter Rahel, (som er oppvokst i Sveits, hvor tante Ellen bodde i ca. 30 år vel), også har gått på Rudolf Steiner-skole, i Basel, som er en stor by, like ved der tante Ellen bodde, i Aesch, i den tysktalende delen av Sveits:

http://www.facebook.com/profile.php?ref=sgm&id=530054410

PS 6.

Sophia Legind jobber nå i en barnehage, ved navn ‘Stjerneblomsten’, (som i David-stjerne?), for barn fra seks måneder til tre år, i Vejle, i Danmark, sammen med en dansk dame, en katolsk dame fra Sri Lanka, en muslimsk dame fra Bosnia og en jødisk dame fra Israel:

http://www.google.no/search?hl=no&safe=off&q=%22sophia+legind%22&btnG=S%C3%B8k&meta=&aq=f&oq=

PS 7.

Men grunnen til at jeg begynte å skrive denne bloggposten nå, var at jeg husket noe Sophias foreldre, sa til meg og halvbroren min Axel, på tante Ellens 50-årsdag, i 2001, (som også var min mormors 84-årsdag vel).

At Axel og jeg, kunne komme og besøke de i Danmark, og hjelpe de å bygge på/reparere sommerhuset deres der.

Det minner meg om hvordan onkel Martin og hans samboer Grethe, behandlet meg, i 2005, at jeg måtte jobbe mye, (som en slave faktisk, vil jeg si, med veldig detaljerte ordre, og onkelen min kommanderte meg, hele tiden), og onkelen min sa at han kunne bare jobbe en time hver dag, pga. en MC-ulykke.

Og jeg måtte bo i en uisolert hytte, så frostskaden min, på venstre øre, fra militæret, blusset opp igjen.

Det minner meg også litt om hun AP-politikeren, oppe i Nord-Norge, (en kvinnelig statsråd? Fiskeriministeren?), som innlosjerte noen i en fiskerbod, og som kanskje måtte jobbe sånn som meg, som en slave da, muligens.

Så dette synes jeg minner om systematisk utnyttelse av nordiske folk, fra ikke-nordiske, (les ‘jødiske’/mørkhårede), folk.

Så det er jeg redd for at foregår.

Det synes jeg var litt frekt egentlig.

Og hun Sophia prata ikke et ord med meg, i 1997, som man kan se på bildet helt øverst i bloggposten, så satt hun ved siden av meg, (men ikke som borddame vel, for de sitter vel på høyre side), ved middagsselskapet, (for bestemor Ingeborg sin 80-års dag).

Og så blir jeg og Axel bedt til Danmark, for å bygge på et sommerhus for dem.

Er ikke det litt uhøflig?

Skulle de ikke ha bedt oss dit, i såfall, for å være på ferie der, en uke?

Men, neida, så ikke.

Så jeg synes hun Sophia, var uhøflig, i 1997, siden hun liksom ignorerte meg, enda jeg aldri kan huske å ha gjort noe galt mot henne, og jeg kjente henne fra hun var sånn tolv år, (jeg husker ca. alderen deres, for Rahel er like gammel som halvbroren min Axel, og han er født i 1978), eller noe, (sommeren 1990 vel, syv år tidligere, så hun var altså 19 år vel, på det bildet øverst i bloggposten, så hun kunne da vel ha sagt hei kanskje, ihvertfall), da hun var med Rahel til bestemor Ingeborg, i Stavern, hvor jeg var hver sommer, og bestemor hadde invitert oss samtidig, Ellen, Rahel, Sophia og meg.

Så sånn var det.

Og jeg synes at foreldrene hennes var uhøflige, da de inviterte meg og Axel, til Danmark, for å hjelpe de å reparere sommerhuset deres.

Det var vel ikke så høflig sagt.

Skulle de ikke heller ha invitert oss dit på ferie, mener jeg, som venner av familien.

Var ikke det å gå litt over streken for vanlig høflighet.

Både jeg og Axel hadde travle jobber, jeg som butikksjef, og Axel hadde en travel jobb som kokk.

Så ekstra sommerjobb, ved siden av, det var litt vel drøyt, syntes jeg.

Det var vel det siste jeg trengte vel, ihvertfall.

Men ferie ved sjøen i Danmark, det hadde vært noe annet, med kanskje jobbing et par dager i uken.

Men så ikke.

Jeg tror heller det greiene der var noe sånn slave-forslag, ala den måten jeg måtte jobbe på, på Løvås gård, og hos onkel Martin og Grete Ingebrigtsen, i 2005.

Det er jeg litt redd for, hvis jeg skal være ærlig.

Så sånn er nok det, er jeg redd.

Så sånn er nok det.

Vi får se.