Forfatter: Erik Ribsskog

Hei Erik! I mange år møtte vi din mormor på trimturer. Når den første snøen kom, hvem andre fant vi i enden av det første skisporet enn Ingeborg. Og seinhøstes; enslig kropp plasker fornøyd i iskald sjø utenfor Omrestranda. Det var ikke det vær som stoppet henne, virket det som; energisk, ungdommelig; alltid blid og tid til en prat; sprudlende glad og fornøyd! Krummere i ryggen etter hvert, men klaget hun?

Man ble i godt humør av henne bare ved se henne i farta!

Et på alle måter fargerikt og optimistisk menneske sto hun fram som. Vi savner møtene med din mormor!

for tre timer siden Bra?

Hei,

det var veldig hyggelig å høre!

Bestemor var jo fra en militærfamilie, (hennes morfar Anders Gjedde Nyholm, var jo øverstkommandernde general, for alle danske stridskrefter, på 1920-tallet), så hun var nok veldig tøff pga. oppdragelsen sin.

Og Johannes, (som også bodde i Nevlunghavn, på 70 og 80-tallet), ovenfor bedehuset der, og et hus opp mot Gurvika der, i et skipperhus.

Han var sånn at han gikk på ski, fra Rælingen, hvor han var fra, for å gå på jus-forelesninger, før krigen, har jeg hørt.

Så jeg husker da jeg var på hyttetur, som 5-6 åring, med Johannes og Ingeborg og mora og søstra mi.

Da måtte jeg nesten gå å hjemme meg på utedoen, for Johannes han dreiv vårs så hardt, utendørs, og hadde skikonkurranse hver dag.

Og inne i hytta, så regjererte Ingeborg, med disiplin osv., når det gjaldt henting av snø som måtte tines.

Så jeg måtte nesten gjemme meg på utedoen for å få litt sjelefred.

For jeg er norsk, men jeg synes det ble litt for mye av det gode, med ski og tining av snø osv.

Men men, artig var det fordet, men de var så energiske, begge to, både Johannes og Ingeborg.

Men men.

Jeg var også mye i Nevlunghavn på 70-tallet, da vi bodde i Larvik.

Og har gått mange turer ut til Oddanesand der, hvor Odd Nerdrum bodde vel, og forbi der.

Og også mot Mølen da.

Så det er et av favorittstedene mine fra oppveksten.

Jeg tok bussen en gang inn til Ingeborg og Johannes, fra Larvik, alene, da jeg bodde i Jegersborggate, da jeg var ni år.

Så det var første gang jeg besøkte noen alene tror jeg.

For jeg flytta til Berger, der faren min bodde, samme år, og så til Oslo, men jeg var mye i Nevlunghavn, ihvertfall når bestemor hadde runde fødeselsdagsselskaper.

Så det er et flott sted, det er det ingen tvil om.

De sa at det var noen steiner ute i sjøen der, som noen troll hadde kasta ut, husker jeg fra da jeg var barn, og en gang kjørte Johannes ut med båten på St. Hansaften, og vi var ute hele natta, selv om jeg bare var 4-5 år vel, så det var artig.

Så det var hyggelig å høre fra noen som kjente bestemor Ingeborg.

Jeg syntes det var litt rart at hun skulle ha askespredning, og ikke ville ha gravsten, på kirken uti der.

Men men.

Jeg husker jeg prata med henne, og hun ble jo 92 år, så de siste årene så følte hun seg nok litt ensom, siden alle hun hadde vokst opp med, døde.

Og mange gjester kom jo på bursdagene hennes, en gang til og med en engelsk lord, tror jeg, hvis jeg husker riktig.

Jeg jobba jo som butikksjef på Rimi i Oslo, i mange år, så jeg hadde ikke så mye overskudd til å feste alltid, så jeg pleide å helle på nedpå litt alkohol selv i familieselskaper jeg da, for det var jo om sommeren i Nevlunghavn, så da ble det noen ofte noen øl, på de bursdagene, så jeg ble litt fyllik, så jeg husker ikke helt hvem han lorden og de var.

Men men.

Tusen takk for hyggelig melding, bestemor var nok ganske norsk-aktig til å være dansk, vil jeg si, siden hun var så glad i å gå på ski osv., selv om hun jo prata med dansk aksent da, men hun ble ihverfall norsk statsborger da, husker jeg hun sa på telefon ifjor, når hun gifta seg med Johannes da sikkert, så det var jo ikke dårlig! 🙂

Mvh.

Erik Ribsskog

for tre timer siden

Jeg søkte forresten i Aftenpostens tekstarkiv, tidligere i år, på familien min osv., siden jeg hadde overhørt at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’, (som jeg ikke vet hvem er og politiet ikke vil si hvem er heller), da jeg bodde i Oslo.

Så jeg lurte på om det kunne ha noe med familien min å gjøre, så derfor dreiv jeg og søkte et par dager, på Aftenpostens tekstarkiv, og da fant jeg blant annet denne artikkelen, om bestemor Ingeborg og bestefar Johannes.

Fra begynnelsen av 80-tallet da, mens de bodde i det skipperhuset, ovenfor bedehuset, og et hus opp i veien.

Og da hadde de fin hage osv., så Aftenposten skrev en artikkel da.

Så tenkte jeg at jeg kunne ta med om det og, siden jeg først skrev om bestemor Ingeborg her på Origo, tenkte jeg:

PS.

Jeg har sittet oppe hele natta her nå, for jeg har litt dårlig døgnrytme, så det ble visst litt feil det her.

Det ovenfor, det var noe bestemor hadde skrevet i Aftenposten, som leserinnlegg, under psevdonymet ‘Ankerita’ vel, et av mellomnavnene hennes.

Som hun som hun jo fikk trykket ganske mye av, og til og med ga ut som en bok eller hefte.

Det her skal være den artikkelen jeg nevnte, fra Aftenposten, (så får vi håpe det blir riktig nå):

PS 2.

Hvis jeg skal si det jeg tenker nå, så tror jeg det må ha vært bestefar Johannes, som har skrevet det leserinnlegget i Aftenposten, i bestemor Ingeborgs navn.

Det heftet bestemor ga ut, het også ‘De lykkelige år med Ankerita i Nevlunghavn’.

Så det navnet blir nesten som om det var noe Johannes ville ha sagt.

For hvis bestemor skulle ha skrevet, så ville hun jo ha skrevet ‘De lykkelige år med Johannes i Nevlunghavn’, skulle man tro.

Men nå døde jo Johannes i Spania, vinteren 1984/85 vel.

Noe sånt.

Så jeg kjente ikke Johannes like bra, så jeg vet ikke helt sikkert hvordan det var.

Men det kunne nesten se ut som at bestefar Johannes skrev dumme leserinnlegg i bestemor Ingeborgs navn, for meg, en stund her.

Men nå er jeg jo jeg litt trøtt her da, så det er mulig jeg tar feil.

Bare noe jeg tenkte på.

Mvh.

Erik Ribsskog

for to timer siden

Om jeg får lov, Erik; Vår Herre har fått det mye triveligere etter at Ingeborg gikk bort!

for to timer siden Bra?

Det hadde nok bestemor Ingeborg syntes var hyggelig, at folk skriver så fint om henne.

Hun kjente nok mange folk i Nevlunghavn ja.

Hun kjente også fiskerne til og med som pleide å selge henne rødspetter billig, eller gi dem gratis, for bestemor Ingeborg spiste sunn fisk osv. da.

Så sånn var det.

Og det var også snilt av Larvik kommune å gi bestemor Ingeborg en så fin eldre-leilighet, på et så fint sted som Nevlunghavn, når bestemor måtte selge huset sitt i Stavern.

De hadde jo det store skipperhuset ved bedehuset, men det ble solgt før eiendomsmarkedet begynte å stige, på slutten av 80-tallet, for det var vel for stort for bestemor Ingeborg, og fiskedammen til Martin i Spydeberg tok jo mye penger fra bestemor.

Jeg vet ikke om det var derfor hun måtte selge rekkehusleiligheten i Stavern.

Hvem vet.

Og også mora mi fikk jo en god del penger, så jeg syntes litt synd på bestemor Ingeborg, når jeg så hvor mye penger hu hadde gitt i forskudd på arv.

Men men.

Jeg må innrømme det, at jeg også spurte Ingeborg om penger, i skoleåret 91/92, siste året mitt på datahøgskole i Oslo.

For det var litt mye pensum, og jeg måtte jobbe mye.

Men da ble jeg bare bedt om å slutte å røyke, (noe jeg har gjort nå).

Og om å spørre faren min om penger.

Men faren min var jeg ikke på talefot med, for søstra mi Pia og stesøstra mi Christell hadde sagt til meg, i 1989, at han hadde misbrukt søstra mi som liten.

Og mora mi, Karen, var jo på institusjon.

Men da ble jeg litt sur, på bestemor Ingeborg, siden hu ikke ville låne meg noe penger, (for da var et par eksamener jeg ikke rakk å ta, og da måtte jeg begynne å jobbe på Rimi, istedet for å jobbe med data).

Men men.

Men når jeg leser testamentet hennes nå, og ser hvor mye penger hu ga til barna sine, Karen (min mor), Ellen og Martin, da skjønner jeg jo det, at hu ikke hadde råd til å hjelpe meg også.

Så nå er jeg ikke sur pga. det lengre.

Men vi hadde en liten krangel ja, jeg og bestemor Ingeborg, pr. brev fra Oslo, i 1991/92, var det vel, så det var et par år, som jeg ikke prata så mye med henne.

Men jeg tror hu var fornøyd, da jeg klarte å gjennomføre førstegangstjenesten i infanteriet, i 1993, var det vel, selv om jeg ikke prata så mye med henne da.

Høsten 1993, så var vi hos mora mi, på Borgheim, på Nøtterøy, hvor hu leide vel, (etter en tid på institusjon like ved, for hu var ofte stressa, eller ble tulla med).

Og da hadde bestemor med en dansk venninne.

Så når jeg begynte å fortelle at jeg hadde vært på vinterøvelse, på Lillehammer, i over en uke, i noen minusgrader.

Da begynte hu venninna å fortelle at hu hadde noen i slekta, som hadde vært i militæret og gått på ski på Grønland.

Og de hadde ikke skryti av det.

Så da fikk dem jekka meg ned litt, ved middagsbordet, på Nøtterøy, det er helt sikkert.

Så sånn var det.

Bare noe jeg kom på.

Mvh.

Erik Ribsskog

for åtte minutter siden