Forfatter: Erik Ribsskog
-
25 kroner, koster det, å kikke gjennom Aftenpostens arkiv, fra 1983, i et døgn, eller om det blir to døgn. VG har arkiv fra 1946, og koster 49 kr/døgn
Google Mail – Betalingsbekreftelse

Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Betalingsbekreftelse
system@aftenposten.no
<system@aftenposten.no>
Mon, Aug 17, 2009 at 1:49 AM
To:
eribsskog@gmail.com
Vi bekrefter at du har bestilt og betalt retriever tilgang fra og med 17.8.2009 til 18.8.2009 til og med kr 25.0
Ordren er blitt belastet på ditt kredittkort.
Hilsen
Aftenposten
PS.
Her er link til Aftenpostens tekstarkiv:
http://kundeservice.aftenposten.no/category.php?categoryID=134
PS 2.
Og her er link til VG’s tekstarkiv, (som virker som at er nede for øyeblikket, men likevel):
-
Mer om katten Pusi
Nå tenkte jeg på katten Pusi, som ble født i Mellomhagen, i kjelleren til naboen vår der, (som jeg var uvenn med sønnene til), i 1976, må det vel ha vært.
På våren/sommeren da.
Det som skjedde, var at katta ble borte.
Og vi fikk den katten tidlig, vel sikkert for tidlig da.
Så sånn var det.
Det som skjedde, var at den katten ble borte.
Det var ikke så mye min katt, i starten, det var mest mora mi sin katt og søstra mi sin katt.
Men, så sendte mora mi meg ut for å leite etter katta, som hadde vært borte i flere timer.
Det her var vel sommeren jeg fylte seks år.
Noe sånt.
Og det var om kvelden, og katta hadde vært borte i flere timer, som sagt.
Arne Thormod (Thomassen), var ikke hjemme, men hadde gått ut tidlig på kvelden, for han skulle et eller annet sted da, husker jeg.
Og da stod katta, oppå en fjellhylle, bak hagen vår.
For det var fjell da, opp fra Mellomhagen og mot den gata som gikk parallelt da.
Så så jeg plutselig at den lille kattungen, stod på en fjellhylle der da, uten å komme hverken opp eller ned.
Den bare mjaua, og var redd da.
Jeg tror kanskje nå, at noen må ha satt den der, antagelig Arne Thomassen, stefaren vår da.
For jeg var ganske tøff, som 6-åring, siden vi hadde bodd i nesten to år vel, ute i skogen, i Brunlandnes, hvor det ikke var noen andre barn.
Så jeg var mye for meg selv, og gikk rundt i skogen og på en hyttevei, og sånn, der da.
Så sånn var det.
Så de prøvde kanskje å gjøre meg litt mykere.
Hva vet jeg.
Men da ble den katten knyttet til meg da, siden jeg hjalp den ned fra fjellhylla.
Så skulle katta være på rommet vårt, om natta.
Og da pleide katta, noen ganger, å sutte på pyjamas-genseren min, mens den malte og trykte kløra, på potene inn i pysjamasgenseren osv. da.
Mens katten malte.
Så den trodde nok at den var ungen min.
Men det som da som nok skjedde, når Pusi var fire år.
Eller fire og et halvt år, blir det vel.
For den katten, den ble ofte borte, men vi fant den alltid igjen.
Så det var som om den hadde uendelig med liv.
Men, da katten så at vi skulle ha Susi hos oss, i jula.
(Eller hos meg da, siden jeg bodde der alene, og faren min var nede hos Haldis, selv om ikke hu var hjemme, mener jeg å huske så godt som helt sikkert ja).
Katten til Christell.
Jula før, så hadde jeg og faren min handla i butikken på Sand.
Og da spurte jeg om katta kunne få fiskepudding, siden det var jul, for jeg visste at katta var så glad i fiskepudding.
Og den jula her, jula 1980, så hadde jeg kjøpt en liten fiskepudding, til Susi, (som var aleine igjen på Berger), og en stor fiskepudding, til Pusi, (siden Pusi var min katt da, og var større en Susi også, selv om Susi var mer aggresiv).
Så, så tenkte jeg det, at jeg måtte få den Susi-katten, til å føle seg hjemme.
Så ga jeg den den lille fiskepuddingen først.
(Men jeg hadde en stor fiskepudding til Pusi og da).
Pusi så på, at jeg ga fiskepudding, til Susi.
Men da tror jeg, at Pusi skjønte det, at den egentlig var en katt.
Og ikke min unge.
Og at det var derfor at Pusi ville ut.
For da ville den plutselig være katt, når den skjønte det, at det var det den var.
For den oppførte seg egentlig ikke som en katt, den satt på trappa osv., istedet for å ha med andre kattene på Bergeråsen å gjøre da.
Så det var kanskje bra for den katten, Pusi, at den ikke var så knytta til meg, og fikk være litt katt og, før den døde.
For fetteren min Tommy, han fant visst den katta, død, nedafor busskuret, ved gamlehjemmet.
Men jeg vet ikke om det var Pusi, men det var antagelig det.
Men den døde katten hadde hvit nese, så jeg ble litt lurt, for Pusi hadde rosa nese.
Men det kan jo antagelig ha vært, at blodet gjorde nesa rosa da, når katten levde.
Også ble nesa hvit da, når den var død.
Uten at jeg skjønner hva Tommy skulle gjøre nede i skogen der.
Og jeg mener at jeg hadde vært der og sett etter katta og.
Så det er mulig at de i familien min på Bergeråsen drepte katta mi da, av en eller annen grunn.
Så tenker vel kanskje folk, at nei, ingen dreper vel katter, sånn på den måten.
Men så må man også tenke på da, at det her var de samme folka, som lot meg bo alene, fra jeg var ni år.
Altså ikke noe særlig ansvarlige og fine mennesker.
Så sånn var nok det, dessverre.
Så sånn var det.
-
Denne artikkelen viste Glenn Hesler meg, da vi bodde på Ungbo. Jeg lurte på om det kunne være plagiat av mitt kryssordprogram, som fikk lav karakter
PS.
Det var da jeg studerte 2. året, på NHI, at jeg laget det dataprogrammet.
For jeg var interessert i kryssord, etter min farfar, Øivind Olsen, som var en kløpper til å løse kryssord.
Og jeg pleide å spise middag hos dem, hos han og farmora mi Ågot, på Sand, da jeg bodde aleine på Bergeråsen.
Så hendte det at jeg løste kryssord etter middagen da.
Så sånn var det.
Det var Ole Øren, rektor ved NHI, som var rådgiver, for meg, for den oppgaven.
Men han var så spesiell, så jeg bare lagde programmet selv, uten hans hjelp.
Og jeg fikk 3.7, var det vel, i karakter.
Så klagde jeg da, men jeg var på militærøvelse, under rekruttperioden, og troppsjef Frøshaug, ville ikke la meg gå av bussen, på vei tilbake til Terningmoen, for å ringe NHI, og si at jeg ikke kunne komme på klagemøtet, siden jeg var i militæret.
Jeg var ganske tynn, så rekrutten i infanteriet, var ganske tøff for meg, så jeg glemte litt av mitt vanlige liv, i de ukene, for vi ble drevet ganske hardt, under rekrutten, i militæret.
Så sånn var det.
Jeg har hørt senere, at Ole Øren, sluttet ganske kort tid etter dette.
Så spørsmålet er om Øren, har tjent masse penger på mitt kryssordprogram, i samarbeid med han på bildet da.
Hva vet jeg.
Men det er vel kanskje en mulighet.
Jeg vet heller ikke hvorfor Glenn Hesler viste meg det her, han forklarte det ikke ordentlig.
Jeg vet ikke hvor han fikk artikkelen fra heller.
(For han pleide vel ikke å lese så mange aviser, tror jeg).
Han bare kom inn på Ungbo der, mens jeg satt og så på TV, og viste meg den artikkelen da, som han hadde revet ut av en avis vel, uten å si noe mer.
Og jeg sa ikke noe jeg heller, jeg bare leste, og syntes artikkelen så spesiell ut, angående hvordan den var designet osv.
Men men.
Og mista litt troen på meg selv da, selvfølgelig, siden jeg var litt stolt av det programmet da, og hadde kanskje tenkt å prøve å selge det.
Så sånn var det.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Jeg skrev mer om dette, på Facebook:
-
Nå fant jeg noe om fru Landhjem. Mora vår, ga ikke mat til katta, så den fikk mat hos fru Landhjem, som hadde butikk, like ved der vi bodde, i Larvik
PS.
Og da så jeg det, at fru Landhjem, tok inn katta vår i personalinngangen da, av butikken, en dag jeg var ute og leika.
Og da måtte fru Landhjem vise meg da, at katten hadde det bra der, og at hu ikke gjorde noe galt.
Så jeg fikk se det rommet, hvor katta fikk mat da, under butikken.
Noen ganger gikk jeg også ærend for fru Landhjem, da fikk jeg en is, til en krone.
Det var hvis jeg gikk på posten og henta en pakke, som alltid viste seg å være reklame, så jeg syntes det var en dum jobb, for det var jo bare som søppel.
Men men.
(Men jeg fikk ikke lov å pante flasker der, for det likte ikke fru Landhjem.
Eller, det var sånn, at jeg kunne ikke få penger, jeg måtte kjøpe noe.
For jeg og han Frode Kølner, som var kameraten min, vi var nesten som gategutter, som fløy rundt og leita etter tomflasker, over hele Larvik sentrum da, for vi bodde så og si midt i sentrum.
For en gutt som het Morten, som var sønn av en av kameratene til stefaren min, Arne Thomassen, han lærte meg å pante flasker på travbanen da, hvor mora mi sa at jeg skulle bli med Arne Thomassen da.
Men det at jeg gikk på travbanen, det var bare for å komme bort fra mora mi.
Så det var ikke sånn, at jeg har gått travbanen, etter at jeg flytta fra mora mi.
Nei, det var bare da jeg var med han stefaren min da, når jeg var guttunge, på travbanen, på søndagene, var det vel, før jeg flytta til Berger, da jeg var ni år, i 1979 da.
Men da var det bedre å pante de flaskene på Domus eller Albert Bøe f.eks., hvor vi fikk penger, for flaskene.
Så sånn var det).
Mer da.
Jo, en gang fikk jeg en fotball tegneseriebok og, som stod i bladhylla, i butikken hennes, en kolonialbutikk, som solgte mest nymalt kaffe, tror jeg.
(For den fotball tegneserieboka, den hadde stått i hylla, så lenge uten å bli solgt, så da sa fru Landhjem da, at den kunne jeg få.
Jeg pleide å gå innom butikken hennes en gang i blant, og prate om katta osv.
Og noen ganger handla jeg for mora mi der da, eller meg selv, for hun solgte vel noen karameller osv).
Så sånn var det.
Da jeg flytta til Berger, så ble jeg boende aleine, så da tok jeg med katta, Pusi, som mora mi døpte.
Og da kom fru Landhjem på besøk, en gang, for hun visste hvor det var, for hun pleide noen ganger å kjøre forbi, på vei til Oslo, eller noe.
For hu syntes at det var så fint, å kjøre langs Drammensfjorden, så det hendte noen ganger, at hu kjørte om Svelvik, mellom Sande og Drammen, en omvei på kanskje 3-4 mil, husker jeg at hu sa.
(For jeg forklarte henne hvor jeg bodde da, og hvor Pusi var, en gang jeg var på helgebesøk, i Larvik, hos mora mi, noe jeg var ca. en gang i måneden, de første åra, etter at jeg flytta til Berger).
Fordi det var så fin utsikt til fjorden, langs Svelvikveien, noe det også er da.
Og da satt katta alltid, på trappa, til leiligheten, i Hellinga da, som jeg bodde da.
Og det må ha vært i 1980, for jeg flytta til Leirfaret, i 1981.
Og da fant fru Landhjem fram til farmora mi på Sand, hvor jeg spiste middag.
Så dro vi bort på Bergeråsen, hvor fru Landhjem hadde vært allerede, så viste jeg at katta fikk kattemat og hadde en kasse med kattesand osv.
Så sånn var det.
Så da var fru Landhjem fornøyd, for hun visste det, at Pusi ikke hadde det så bra, når den bodde hos mora mi, for mora mi kjøpte ikke mat alltid, til Pusi.
Så sånn var det.
Og etter at lillebroren min Axel, ble født, så var det også mye støy, så Pusi ble stressa.
De ropte istedet for å prate og sånn og, når de bodde i Drammen, eller Stenseth Terrasse, og jeg bodde på Berger.
Mer da.
Jo, så flytta de tilbake til Larvik, mora mi og dem.
Og da tok jeg med Pusi en gang, når jeg var på besøk.
Og da var Pusi rolig og fin.
Så hadde visst katta dansa i gata, for Pusi var så glad for å være tilbake i Larvik og hos fru Landhjem.
Pusi ble født, i 1976 kanskje, da vi bodde i Mellomhagen, på Østre Halsen, i kjelleren til naboen der.
Så sånn var det.
Og Pusi levde til jula 1980 ca. vel.
Da skulle Haldis og dem på juleferie, og da måtte vi ha Susi hos oss, (eller hos meg), i Hellinga, sa faren min.
Det som skjedde var at Susi, (Christells katt), var ganske mannevond, og jagde Pusi.
Og jeg hadde to bråkete kamerater på besøk.
Petter og Christian Grønli, i de neste dagene.
Og vi var aleine hjemme og lagde mye bråk da.
Så katta kom ikke tilbake.
(Så dette kan ha vært noe plott).
Jeg så Pusi en gang, men da så Pusi så rar ut, (stressa), og turte ikke komme inn døra, for det var så mye bråk der.
Katta så nervøs ut da.
Pusi skjønte nok ikke det, at Susi bare skulle være der, i juleferien.
Og Pusi skjønte nok ikke heller det, at jeg egentlig savna katta, men at jeg var vant til å være aleine der, og kunne nesten ikke hive ut Petter og Christian, pga. katta.
Så etter det, så så jeg aldri Pusi igjen.
Selv om jeg leita og ropte veldig mye, etter at Petter og Christian begynte å holde seg hjemme.
Så sånn var det.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Her er mer om dette:
-
Noen av alpinistene ble kanskje litt for avhengige av Jan. Terje Skriver, det navnet har jeg vel hørt at Jan har sagt, men jeg vet ikke hvem det er
PS.
Etter at jeg flytta fra Berger, til Oslo, i 1989, så hadde jeg nesten aldri noe mer med faren min og Haldis og Jan og Christell, å gjøre.
Untatt hvis det var begravelse og sånn.
Så jeg så de kanskje en gang, annenhvert år, eller noe, og jeg pratet aldri mye med de, de 15 årene jeg bodde i Oslo.
Så hvis det ikke hadde vært for det, at jeg hadde lest om det i avisa, så hadde jeg nok aldri fått vite det, at Jan hadde jobbet med de her kjente alpinistene.
Enda jeg er ganske sportsinteressert, fra da jeg vokste opp osv.
Så jeg har egentlig ikke vært som i familie, med faren min og Haldis og Jan og Christell, etter at jeg flytta til Oslo, i 1989.
Og egentlig ikke før det heller, siden disse, og Viggo Snoghøj, og min søster Pia Ribsskog, lot meg bo alene, i en leilighet, i Leirfaret, 2-300 meter fra der de bodde, i et hus i Havnehagen, på Bergeråsen.
Så Jan, han er som stesønnen til faren min, som utstøtte meg fra familien.
Så ikke noe spesielt nært forhold, med andre ord.
Jeg var hos Jan, noen ganger, da jeg gikk på skole i Drammen, siden Jan bodde i Drammen.
Og hadde omtrent åpent hus, for Berger-folk, må man vel nesten si.
Men det var sånn på nåde, og det var ikke sånn at jeg fikk lov å bruke telefonen, eller noe, da jeg var der.
Uten å få masse kjeft, av Christell, som var to år yngre enn meg.
Men hun var liksom hjemme der da, så hun fikk lov å bruke telefonen.
Men jeg var ikke så inne i varmen der, så jeg var der mer på nåde da, og måtte tåle å bli hersja med, av den to år yngre stedatteren til faren min, hvis jeg skulle sove over der, før jeg skulle på jobb, på CC, på en lørdag, f.eks.
Så sånn var det.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Og når hun Christell kjefta, så var hun som en mann nesten.
Hun så veldig sånn slank og kvinnelig og smekker ut.
Men hun er nok egentlig en guttejente, og oppfører seg mer som en gutt, må man vel nesten si.
Det er kanskje Jan som har fått Christell til å bli sånn, siden han alltid skulle ha henne til å ta armhevinger fra takrenna, til huset i Havnehagen, osv.
Så det er nok Jan som mye har formet Christell, vil jeg nok si.
Jan er jo 8-9 år eldre enn Christell, og Haldis var jo alenemor, som jobbet i Drammen, så Jan har nok omtrent vært som en far for Christell, kan man nok si.
Ihvertfall har han nok hatt ganske bra kontroll på henne, virka det som for meg ihvertfall.
Så sånn var det.
-
Jan drev også og skrev opp setninger, og tok opp på kassett. Så fant folk fra Berger kassettspilleren, det året jeg gikk på skole i Drammen
PS.
Dette skjedde i det nedlagte bedehuset, i Rødgata, i Drammen, hvor Jan bodde, i 2. etasje, sikkert der presten hadde pleid å bo.
Dette var skoleåret 1988/89.
Setningene var sånn, at ‘Jan skal være snill mot kameratene sine’, osv.
Kassettspilleren lå ved senga, så dette var noe han hørte på, før han sovna da.
Så sånn var det.
Mvh.
Erik Ribsskog













