PS.
Skoleinspektør Ribsskog, fylte 80 år, tidligere samme år som han døde, og fikk stor omtale i VG:
Forfatter: Erik Ribsskog
-
Her ser vi at en Øivind Ribsskog, var med på Kvitt eller dobbelt, om ‘Asbjørnsen på Romerike’. Var det han som skrev den boken om hemmelige språk?
PS.
Men den Øivind Ribsskog, som skrev boken om hemmelige språk.
Han kalte seg vel Øyvin Ribsskog, og ikke Øivind.
Forstå det den som kan.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
I 1967, så søkte min morfar Johannes Ribsskog, seg vekk fra kontorsjefstillingen i Sætre, og ville bli kontorsjef i Statens ungdoms- og idrettskontor
PS.
Dette var da antagelig, for at da kunne han holde et øye på tante Ellen, som gikk på forsøksgym, inne i Oslo, for bestefar Johannes, han måtte inn til Oslo, hele tiden, likevel, for å lete etter tante Ellen, som hele tiden ble borte fra forsøksgym, for å røyke hasj i Slottsparken og sånne hippeting da sikkert.
Men denne jobben fikk ikke min morfar, ellers så ville jeg nok ha hørt det tidligere.
Og i 1969, så fødte min tante Ellen, min et år eldre fetter, (som var født på samme dag som meg, 25. juli, bare et år tidligere), Joakim, som var mongloid, heter det vel.
Dette var antagelig pga. for mye narkotikabruk og lignende, fra tante Ellen.
Min fetter Joakim, døde i Sveits, på 90-tallet vel, uten at jeg helt skjønner hvordan det kunne ha skjedd, for da jeg og søstra mi, var nede i Sveits, på besøk, hos tante Ellen, i 1987, så var fetter Joakim, helt frisk og sunn, og det var vanskelig for søstra mi og kusina mi, å kontrollere han, for han var så sunn og sterk, husker jeg.
Så sånn var det.
Så her var det nok muligens noe muffens.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Min morfar, var forresten en veldig sportslig kar, sammen med min mormor, så gikk de milelange turer, på ski, hver vinter, og spaserturer, i skog og mark, i Nevlunghavn, om sommeren.
Jeg husker en hyttetur, i en juleferie, på 70-tallet, da jeg var sånn 6-7 år kanskje, da hadde bestefar Johannes fått lånt en hytte oppe i en eller annen dal da, jeg tror det kan ha vært i Telemark.
Og da arrangerte han skirenn-konkurranse, for meg og søstra mi.
Det var sånn av vi måtte koke snø, for å få vann.
Og hytta var veldig kald, så mora mi tok på meg to gensere, utapå hverandre, da vi kom til hytta.
Så sånn var det.
Det var utedo og.
Og mora mi tulla.
Noen sa at vi kunne ikke parkere der, for det var noen hester som ripa i lakken.
Og da spurte mora mi han gutten i huset vel, om det var noen gjester som ripa i lakken.
Men men.
Mer da.
Mora mi hadde visst absolutt ville hatt noen glassfiberski, som hun fikk av bestefar Johannes, like før vi dro, da de vel var i en sportsbutikk i Larvik, tror jeg, siden vi ikke hadde god råd da, antagelig, hva vet jeg.
Det var kanskje julegave på forskudd muligens.
Men bestefar Johannes, kjøpte også et hus til oss, i Jegersborggate, i Larvik, hvis jeg skjønte det riktig, i 1978, som forskudd på arv(?)
Noe sånt.
Og da stod jeg og bestefar Johannes, og så på, at mora mi kom i full fart ned en bakke da.
Og da tryna mora mi nederst i bakken.
Og da kjefta bestefar Johannes litt, for mora mi ville absolutt ha noen dyre ski da.
Og da hadde vel bestefar Johannes foreslått treski da.
Så da sa han fra til mora mi, når hu lå i en haug der, nederst i bakken.
Men mora mi var egentlig ganske flink til å gå på ski, må jeg si, det var vel bare at hu var uvant med sånne glassfiberski da, som vel var nye da, og som var kanskje tynnere, enn vanlige ski.
Så den hytteturen, husker jeg ennå.
Jeg syntes det ble litt mye skikonkurranser.
Så under en skikonkurranse, så gikk jeg og satt meg på utedoen der, i en halvtime.
Så var konkurransen ferdig, da jeg kom tilbake.
Det var liksom som at bestefar gikk litt for nær, og heia litt for mye, jeg var ikke så glad i å gå på snørra, i den skibakken jeg, skal jeg være ærlig.
Og i den hytta, med både mora mi og mormora mi, så ble det litt slitsomt noen ganger, så da var det bra å ha utedoen, hvor det var en slags lås da, så man kunne få være litt i fred, for å ikke miste sinnets fred, eller hva man skal kalle det.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 3.
Min morfar hadde forresten veldig problem med å finne den hytta, i Telemark, var det vel.
Og vi kjørte feil, en del.
Men vi kom fram til en hytte, etterhvert.
Hvor altså han gutten på eiendommen, advarte om de hestene som kunne skade bilene da.
Så sånn var det.
Jeg lurer på om de folka kanskje bare lot oss få låne en hytte.
Det var nesten den stilen der.
For bestefar Johannes hadde ikke helt oversikten nei.
Vi kjørte i to biler oppover da, hvis jeg husker riktig.
Johannes kjørte en bil, og mora vår en annen.
Det var en butikk der, som vi pleide å gå til.
Og de solgte gamle Donald-blader.
Det hadde jeg ikke sett før, at de hadde gamle Donald-blader i hylla.
Selv om det kanskje bare var et blad, som det var snakk om.
Sånn at de hadde faktisk to forskjellige utgaver av Donald Duck, i bladhylla, samtidig.
Forstå det den som kan.
Men men, jeg prata med et par damer, som ihvertfall en av dem jobba der, om det, og det var sånn, at de pleide å ha gamle Donald der, så det var sånn dem pleide å ha i bladhylla det.
Så sånn var det.
PS 4.
På veien til den hytta, så kom mora vår, vekk fra Johannes sin bil.
Det var i en by.
Skien?
Så dro mora vår til politistasjonen, og fikk hjelp til å finne Johannes og Ingeborg da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Så det var stressende før vi kom fram til hytta, til og med.
Ikke dårlig.
-
Fra VG’s tekstarkiv: På slutten av 80-tallet, så jobbet det en kar ved navn Ove Magne Ribsskog, som journalist i VG
PS.
Det er vel han som jobber i Bondelaget nå det(?)
(Se egen label under).
Mvh.
Erik Ribsskog
-
Jeg har kjøpt tilgang til VG’s tekstarkiv, i et døgn, med et cashplus Mastercard jeg har . Her kan man se at Ribsskog-slekten er forfugt av uhell. Hm
IN: RIBSSKOGEN, SØR-FLATANGER (VG) Natt til 11. april 1989 våkner Kjell-Arild Ribsskog av at hunden Ti-Can grafser på dynen og bjeffer. Det er røyk i soverommet og tett røyk i gangen. Han rister liv i datteren Kari-Anne som ligger i sengen ved siden av ham. Så husker han ikke mer.
Chow-chow’en Ti-Can reddet livet til de to. De hadde ikke mange sekunder å gå på, sa lensmannen etterpå. Selv husker alenefaren Kjell-Arild Ribsskog, (39), ingenting.
Han husker ikke at han fikk Kari-Anne, som den gang var tre år, og hunden ut gjennom vinduet. Han husker ikke at de kjørte til broren som bor i nærheten
Nøklene stod i billåsen.
Først etterpå har det gått opp for meg hvor hardt jeg måtte riste i Kari-Anne for å få liv i henne. Det var nok nære på.
Kjell-Arild kommer til seg selv mens han dundrer på brorens soveromsvindu.
Sammen ser de over mot det brennende huset. Alt er overtent, også et gammelt hus som stod ved siden av.
Min første tanke var hvordan jeg skulle fortelle Kari-Anne at det nye huset vårt var brent ned. Jeg var nesten sykelig opptatt av hennes reaksjon. Jeg glemmer aldri da hun slo armene rundt meg og sa: Det gjør ingenting. Vi kan bygge nytt hus.
Men hun fikk diare som varte over en måned.
Det var viktig at hun fikk snakke ut om brannen. Og hun snakket til alle hun møtte. Da var det verre med meg. Folk var hjelpsomme, fortalte meg hvor glad jeg skulle være for at vi berget livet. Men ingen lot meg få prate ut om mine innerste tanker. Jeg var så deprimert.
Kjell-Arild sier at det var hans livs mareritt.
Jeg stod igjen med livsverket mitt i en askehaug. Jeg hadde tegnet huset selv, gjort alt selv. Jeg er tømrer av yrke. Selv flyttet jeg og byttet skole 13 ganger under oppveksten. For første gang hadde jeg et hjem som var mitt og Kari-Annes.
På branntomta fant jeg restene av slåbroken min. Jeg ble alene med Kari-Anne da hun var et halvt år. Hadde jeg ikke hatt henne, kunne jeg like gjerne ligget igjen i restene av slåbroken. Slike tanker hadde jeg.
De første 14 dagene bare gråt jeg. Det er mye jeg ikke har klart å sette ord på i løpet av disse årene.
Jeg har ikke fått bearbeidet alt det visuelle i hverdagen som minner meg om det vonde. Verden rundt skal ha meg til å være så rasjonell. Jeg var i utgangspunktet en ressurssterk person, men det tok tre år før jeg klarte å tenke rasjonelt etter brannen.
Først nå starter Kjell-Arild Ribsskog oppbyggingen. Først nå er det gått i orden med forsikringsselskapet. Det har vært en lang prosess. Brannårsaken ble aldri funnet.
Jeg leverte først inn en liste, men kom på ting etter hvert og leverte inn en ny liste. Jeg hadde jo arvet en god del etter far, som stod i det gamle huset. Da de ba meg dokumentere dette, låste det seg. Dokumentere, sa de. Når jeg ikke lenger eier en ting! Det har vært en lang prosess på flere plan for Kjell-Arild Ribsskog, men i dag ser han lysere på livet. Og datteren løper fornøyd omkring sammen med hunden Skofus, sønnen til Ti-Can. -
Fler bilder fra Liverpool
PS.
Det jeg lurer på nå, er den benkpress-maskinen, i den øverste bildeserien.
Jeg skulle prøve benkpressmaskinen, som jeg vanligvis gjør.
Jeg har et ganske fast treningsprogram.
Og det som skjedde, var at jeg tok et bilde av maskinen først, og da dukka det opp en kar, som prata med en som jobba der.
(Han karen prøvde maskinen mens jeg løfta en sånn vekt, mener jeg at jeg så.
En kar med kort hår, i 30-åra vel).
Og da sa han plutselig, når jeg tok bilde, til en kar som jobba der, var det vel, at det var noe problem med maskinen, og la et sånt steppe-brett, eller hva det heter, oppå benkpressmaskinen.
Men det jeg lurer på nå, var om det var et plott.
At noe lokal ‘mob’, hadde tukla med maskinen, mens jeg løfta en sånn manual.
Men, vanligvis, så har jeg ikke mobilen med, når jeg trener, i treningsstudiet.
Så dem hadde ikke regna med, sikkert, at jeg kom til å ta bilder.
Og da de så at jeg tok bilde av benkpressmaskinen, så måtte de avbryte plottet.
Og la en sånn steppe-greie, eller hva det var, oppå.
Og den andre maskinen, som jeg pleier å bruke, en sånn trekke vekter-maskin, fra over hodet, den var opptatt, hele tida.
Så da måtte jeg trene på ro-maskinen, to ganger, siden benkpressmaskinen og nedtrekkapparatet, ikke var mulig å bruke.
Så da måtte jeg forrandre det faste programmet mitt gitt.
Men her mistenker jeg at det var noe ‘tuklings’ fra noe ‘mobings’ på treningsstudioet.
Og sånn er det nesten uansett hva jeg gjør, så dukker det opp noe mob eller illuminati-mob, og skal tulle med meg.
Så hvis folk tror at myndighetene har kontrollen.
Og at politiet har noe de skulle ha sagt.
Glem det.
Mafia og mob og illuminati, bestemmer.
Politiet er nok piss-redde, for disse.
Så hvis du får noe sånt etter deg, så glem rettigheter og grunnlov og alt.
Alt som heter politi og myndigheter kommer til å pisse i buksa si, pga. det her ‘mafian’-greiene, og de kommer til å bli som verdensmestere til å finne på unnskyldninger, for å ikke gi deg rettighetene dine.
Så sånn er det verden fungerer, vil jeg si.
Alt er bare svada og piss.
Det gjelder politiet, rettsvesenet, osv.
Det meste blir avgjort bak scenen, av forskjellig slags ‘mob’ og slikt.
Og pressen skriver ikke om hva som foregår, de sensurere og slikt, og lar disse ‘mob’ og ‘mafian’-greiene, ture fram som de lyster.
Så sånn er nok verden, at den er veldig kunstig.
Så ikke tro det du leser i avisa, eller det myndighetene sier, det meste styres av ‘mob’ og ‘mafian’ og illuminati og slikt.
Så sånn er det.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
Jenny Skavlan sier at hun er punker, men det der er djeveldyrker-tegn. Det er det samme tegnet som George W. Bush og prins William viser, makteliten
http://www.side2.no/mote/article2685905.ece
PS.
Her er mer om dette:
http://www.prisonplanet.com/michelle-obama-flashes-el-diablo-hand-signal-on-cover-of-vogue.html
PS 2.
Jeg lurer også på om det er noe med den her krystallen, eller skal vi si spektralsteinen(?):
PS 3.
Farmora mi, Ågot Mogan Olsen, hadde forresten lysekrone.
Hu var også glad i stjernetegn og la kabal.
Men hu sa at hu var kristen, og hu stemte Kristelig Folkeparti.
Men jeg så vel aldri at hu leste i bibelen.
Men hu var vel, for å være helt ærlig, ikke så flink til å skrive, tror jeg, uten anstrengelse(?), fra et postkort jeg husker, som hu sendte fra Syden en gang.
Så det er mulig at hu ikke skjønte så mye av det som stod i bibelen heller, det er mulig.
Uten at jeg skal si det for sikkert.
Men men.
Så sånn var det.
Hm.
Søstra mi var også ivrig når det gjaldt stjernetegn.
Jeg tror det er noe greier her, med illuminati, kabalisme og astrologi osv.
Noe sånt.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 3.
Øystein Andersen, var også glad i det tegnet der, på 80-tallet.
Jeg hadde ikke sett det tegnet, men vi hadde noe som het ‘vise finger’n’.
Og da sa ØA, eller Øystein Andersen da, som han heter, at jeg skulle heller vise djeveldyrker-tegnet, med pekefingeren og lillefingeren da.
Så viste jeg det, da vi var i Brighton, Øystein og jeg, og bodde hos en vertsfamilie, i Shoreham-by-sea, og da sa dem at det tegnet var ikke bra da, såvidt jeg husker.
Så det var nok noe med det tegnet, selv om jeg bare syntes at det var noe morsomt, ala å vise finger’n, fra hvordan ØA forklarte da.
Så ØA, Øystein Andersen, er nok en luring.
Så sånn er det.
PS 4.
Så farmora mi, hun var også ganske gammeldags, og litt trangsynt, da kanskje.
F.eks., hvis jeg var på besøk på Sand en helg, da jeg bodde i Oslo.
Så kjeda jeg meg da, for jeg var vant til å gjøre noe hele tida, inne i Oslo.
Gå på byen og sånn.
Men, så var det vel sånn, at hvis man ringte i helgene, så kunne man ringe billig, om kvelden.
Så da ringte jeg kontakttelefonen da, for jeg kjeda meg.
Men da kom Ågot, som hadde lagt seg, hu kom da ut, og kjefta da, for det var dyrt å ringe.
Men selv om det var sånn en stund, at kontakttelefonen, den kosta en krone, å ringe, fordi det var lokalt telefonnummer.
Eller, det var i nabokommunen, Drammen.
Så hvis jeg hadde ringt hele helgen, uten å legge på, så hadde det bare kosta en krone.
Men jeg hadde nok ikke klart å forklare det til Ågot.
For Ågot hadde da bare sagt, at det var dyrt å ringe.
Og ikke hørt på det jeg sa.
For det var sånn hu hadde lært, men hu skjønte nok ikke alle detaljene, om tellerskritt og sånn.
For Ågot gikk vel ikke så mange år på skole da.
Mens jeg var alltid en av de beste i klassen, og hadde da gått 12-13 år på skole.
Så Ågot og jeg, hadde ikke så mye til felles heller.
Og søstra mi, hu var jo ikke hjemme, da jeg besøkte dem, hu var jo alltid ‘ute å fløy’, som Ågot sa.
Så Ågot, hu orka ikke å ha søstra mi der.
Men da søstra mi også flytta til Oslo, så ville Ågot at jeg skulle flytte tilbake til Sand, enda jeg gikk på høykole og jobba, i Oslo.
Og Ågot hadde to sønner, på Berger, like ved, faren min og onkelen min, Håkon.
Så skulle liksom jeg gi opp skole og jobb i Oslo da, for å bo på Sand, i huset til Ågot, hvor jeg hadde kjeda meg ihjel.
Det var jo ikke f.eks. internett, på den tida.
Så det var veldig rart.
Men Ågot var så lei seg.
Men jeg synes ikke at jeg kunne gjøre det.
Det måtte ha vært Pia, som gjorde det, for hun bodde jo tross alt i huset på Sand der, i to år.
Mens jeg bare bodde der sommeren 1989, (for faren min solgte leiligheten ‘min’, i Leirfaret, i juni 1989, eller noe), før jeg flyttet til Oslo, for å studere, i august 1989.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Men for å si det sånn da.
At Ågot, hun hadde jo hatt sitt liv hun.
Og da, så var det liksom jeg som skulle ha mitt liv.
Sånn tenkte jeg litt på det, at jeg skulle liksom ut å gjøre karriære og sånn jeg, jeg hadde ikke tenkt å flytte tilbake til Sand, før jeg var ferdig med utdannelsen engang.
Og hva med sønnene hennes, faren min og Håkon, og den tredje sønnen hennes, Runar, i Son.
De måtte vel også hatt et ansvar for henne.
Mens jeg var midt i etableringsfasen.
Det ville jo ha vært ‘gale-Mathias’, av meg, å avbryte utdannelsen min, for å flytte tilbake til huset til Ågot, fordi hun følte seg ensom.
Nei, det ville vært en dårlig løsning, mener jeg.
Jeg hadde jo mitt liv, med skole og jobb osv., i Oslo.
Og var i etableringsfasen.
Nei, her burde Håkon og Tone, som bodde mindre enn en kilometer unna, ha tatt ansvar.
Eller onkel Runar, som hadde stort hus, i Son.
En svær villa på 500 kvadrat, eller noe.
Ihvertfall mange hundre kvadrat.
Kunne ikke Ågot ha bodd der da?
Han hadde jo fire-fem barnebarn, som etterhvert forlot redet.
Fetteren min Ove, flytta vel til Moss, omtrent på den her tida.
Kunne ikke Ågot tatt over rommet hans da, og hjulpet Inger i huset?
Kunne ikke Pia tatt seg sammen, og holdt Ågot med selskap da, hun hadde vel fått rast fra seg litt, et allerede et eller to år, i Oslo da.
Kunne ikke faren min og Haldis, eller til og med Christell ha besøkt Ågot litt da?
Hva vet jeg.
Og Ågot hadde jo mange fler barnebarn, enn meg.
Runar og Inger har fem barn, Håkon og Tone to, og faren min og mora mi, to.
Så det blir ni barnebarn.
Og tre sønner.
Så hun hadde 12 barn og barnebarn.
Også ville hun at jeg skulle flytte tilbake til Sand, som dreiv og etablerte meg i Oslo, og som ikke hadde noe med faren min å gjøre, grunnet at han drev med omsorgsvikt osv., mot meg, under oppveksten på Bergeråsen.
Så det syntes jeg var veldig urimelig.
Men Ågot, hun hadde ikke gått så mye på skole osv., så hun var nok ikke så opplyst, så hun skjønte nok ikke det selv, hvor urimelig det hun sa, hørtes ut.
Men nå var det vel kanskje sånn, at de andre i familien, de var kanskje ganske kalde mot Ågot, siden hun var litt sånn uopplyst og gammeldags, og ikke hadde gått så mye på skole.
At de syntes at Ågot var bare dum.
At f.eks. Håkon og dem syntes det.
For dem var visst ikke noe dem, Håkon og dem, og faren min.
Faren min hadde ikke tid, til å besøke henne, enda han kjørte forbi huset hennes hver dag.
Og Håkon, han klagde vel for det meste da sikkert, om armen sin, og sånn, så han var kanskje ikke noe støtte.
Men, det måtte vel ha vært enklere, for f.eks. faren min, å kjørt innom Ågot, etter jobben, og sagt hei, og kjøpt med noe greier til henne, fra Drammen osv.
Så hadde sikkert Ågot blitt i godt humør av det.
Enn at jeg skulle liksom flytte tilbake til Sand, fra Oslo, mens jeg var i etableringsfasen da.
Og jeg liksom skulle få meg en utdannelse og jobb, i Oslo, som ikke var så enkelt å få til, hvis man bodde på Berger.
Og jeg ville heller ikke bo der, pga. problemer med faren min og Haldis osv.
Og jeg hadde ikke lappen og bil da, og heller nesten ingen penger, for jeg måtte flytte, før jeg fylte 19, og etter det så fikk jeg så godt som ingen hjelp av foreldrene min, økonomisk, etter at jeg flytta til Oslo.
Og det var vel sikkert greit det, men da kunne de vel heller ikke legge byrder på meg, som at jeg måtte ta meg av Ågot f.eks., når jeg var liksom som utstøtt, fra familien.
Så det her var helt gale-Mathias, at ingen tok seg bedre av Ågot, for jeg hadde egentlig ikke mulighet til å gjøre det.
Jeg var som helt ensom, i Oslo, jeg og, som Ågot var på Sand.
Så hvis jeg skulle ha dratt til Ågot, og hørt på sytinga og klaginga hennes, hver helg, så ville jeg omtrent ha brutt sammen jeg og, eller ihvertfall blitt enda mer deprimert, og antagelig gått inn i en tung depresjon.
For sånn var det, de årene, som jeg bodde i Oslo, at jeg hele tiden levde på kanten av, eller noen ganger inni, en depresjon da.
At jeg hadde månedlange depresjoner, som det var vanskelig å komme ut av, spesielt på vinteren da.
Spesielt vinteren 1991/92, husker jeg var tung, etter at de eneste kameratene mine, så og si, Øystein og Glenn, plutselig kutta meg ut som kamerat, fordi jeg lot Wenche på Ungbo bestemme hva vi skulle se på, på TV.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
