Forfatter: Erik Ribsskog

Jeg lurer litt på, om det kan være politiet som driver å tuller med meg.

For eksempel hvis jeg går til printer-butikken, for å fikse scanneren, så kontakter politiet printer-butikken, og ber de ødelegge alt-i-ett printeren min.

Og at det er det som foregår over hele linja, og at det er derfor ingen gir meg rettighetene mine.

Så sier sikkert noen, at nei Erik, dette er noe du innbiller deg, politiet gjør ikke slik.

Men grunnen til at jeg lurer på om det kan være sånn.

Det var fordi at da jeg jobbet som butikksjef, på Rimi Nylænde, på Lambertseter i Oslo, i 1998 til 2000.

Da ble vi utsatt for en ransbølge, jeg tror det var høsten 1999.

Og da ble jeg bedt om å møte på Grønland politistasjon, i Oslo, for å prøve å identifisere raneren.

Dette var på fridagen min, husker jeg.

Men jeg tok vel bussen, eller gikk ned til politistasjonen da, for jeg var ikke så vant til å kjøre nedi der.

Men men.

Det som skjedde, var at politi-etterforskeren.

Han holdt tommelen på et bilde.

Han knep bildet, må man vel si, mellom trerammen til boksen med bildene og tommelen sin.

I den boksen var det jo hundrevis av bilder, av lyshårede ranere i 30-årene, var det vel.

Og jeg så jo han raneren, ganske nærme.

Men da var jo han raneren veldig intens, han løp forbi meg, på et par meters avstand.

Men noen sa at han hadde kniv, så jeg prøvde ikke å stoppe han, da han løp ut av butikken med pengene.

Jeg stod ved inngangen der, så jeg kunne ha stoppet han hvis jeg ville.

For vi byttet frysedisker i butikken den dagen.

Og han som var ansvarlig for å ta ut vinduene, for å få inn de nye, store frysediskene.

Han klagde og maste, og gjorde meg stressa.

Og han fortalte meg om ranet.

Og han sa at han hadde kniv, hvis det ikke var en annen.

Så jeg bare stod der og observerte raneren.

Som vi hadde lært på ranskurs.

Det var vel ikke verdt å få en kniv i magen for 2.000 av kronene til Rimi-Hagen, for å si det sånn, som han sikkert var forsikra for.

Det var ihvertfall sånn vi hadde lært det på ranskurs.

Men da så jo han så intens ut, i utrykket, han raneren.

Og det bildet, som han politi-etterforskeren på Grønland.

Det bildet som han knep mellom tommelen og ramma på bildeboksen.

Mens han smånikka med hue mot det bildet han knep fast da.

Han som var på det bildet.

Det kunne sikkert ha vært raneren.

Men han så så daff ut i utrykket på bildet.

Mens raneren i butikken, han var full av liv i utrykket og så skikkelig våken ut i øya, i motsetning til på bildet da.

Så jeg kunne ikke si at det var han, eller ikke.

Det kunne sikkert ha vært han som politimannen knep fast bildet til.

Men jeg, jeg likte ikke den metoden til politi-etterforskeren på Grønland.

Enten skal man finne bildet i boksen selv, eller så finner man ikke bildet i boksen.

Det skal ikke være sånn at politiet skal knipe et bildet og nikke mot det, og få en til å si, ‘ja, han var det’, liksom på en lureri-aktig måte.

Nei, det likte ikke jeg.

Han så så våken ut, han raneren, at de eneste jeg kunne se som han ligna på.

Det var noen nynazister, eller skinheads da.

Men jeg skjønte jo at han ikke var det egentlig.

Fordi han så like våken ut, under ranet, som nynazistene på politibildene da.

Så jeg skjønte at det var feil.

Men jeg forklarte at de ligna mest da, fra sånn jeg huska raneren.

Men jeg skjønte at det ble dumt selv, for han var jo ikke nynazist, eller han så jo ikke ut som en typisk nynazist da, han raneren, selv om han hadde kort hår.

Men men.

Han var bare kortklipt liksom, ikke ‘stylet’ som nynazistene på bildet var.

Men men.

Så her gjorde politi-etterforskeren på Grønland noe mafia-aktig, mener jeg.

Er det sånn, at etter dette, så ville politiet ha tak i meg og?

Og nå bruker de samme metoder mot meg, som de brukte mot han raneren da?

Kan han raneren ha vært en som ble tullet med av politiet, og som måtte rane butikker for å få penger i det hele tatt?

Hva vet jeg.

Men det jeg vet, det er at han politimannen på Grønland, høsten 1999, etter det første ranet på Rimi Nylænde da.

Han gjorde noe mafia-aktig, da han knep det bildet mot bilde-esken og nikka mot det, mener jeg.

Det er ikke sånn det er ment å være.

Det tørr jeg si.

Hun dama i kassa, som var fra Rollag, (samme sted som farmora mi, husker jeg).

En kristen dame, som ikke var vant til sånt som ran osv.

Så hun ble litt skjelven, spesielt etter at hun også satt i kassa, under enda et ran, noen uker seinere.

Og da fikk jeg klage fra distriksjefen, i mellomtida, på at vi tapte så mye omsetning, etter det første ranet, fordi vi da stengte butikken.

Så jeg ga etter fra presset fra distriktsjef Graarud, og stengte da ikke butikken, etter det andre ranet.

Men det var nok ikke så kult for de i kassa.

Så det får jeg ta på min kappe, at jeg ga etter for presset, som jeg opplevde det, fra han Jan Grårud da, om at vi ikke burde stenge butikken ved ran, for vi tapte så mye omsetning, som jeg skjønte det.

Det var nok dumt.

For noen måneder seinere, da hadde begge de damene i kassa, som var flinke begge to må jeg si.

Selv om hun mørkhåra klagde litt da, overhørte jeg, da jeg ba henne rydde hyller.

Noen fortalte meg at hun hadde sagt, at ‘jeg jobber ikke på Rimi for å rydde hyller jeg altså’.

Så det var visst mye fælere enn å sitte i kassa.

(Jeg ba henne vel om hun kunne rydde i hyllene nærme kassa, i stille perioder da.

Men det var visst ikke så aktuelt).

Men men.

Hva het hun da.

Miriam?

Noe sånt.

Også hun lyse, som var hos politiet, hun het.

Hm.

Hun het vel noe hun og.

Søren da.

Ja, det kommer jeg ærlig talt ikke på nå.

Men jeg tror hun spilte kirkeorgel, eller noe, på fritiden, mener jeg at jeg prata med henne om, en gang jobben var på Peppes for å spise pizza, etter at vi hadde vunnet noe konkurranse, eller noe vel.

Noe sånt.

Begge de damene i kassa slutta da, etter at begge hadde vært med på to ran vel.

For tippekassa var ved siden av kasse 1, så de rana vel både tippekassa og den vanlige kassa samtidig.

Så jeg begynte å sitte i kassa selv jeg, etter disse ranene, på lørdager, for da var det oftest ran.

Og jeg tror vi også hadde et tredje ran.

Så vi fikk masse kamera i butikken.

Og det var også et ransforsøk som jeg avverget, husker jeg.

Men men.

Da de observerte butikken.

Og jeg bestilte et sånt blålys, fra Checkpoint, eller hva de het igjen, som de satt oppå monitoren til et av kameraene.

Slik at alle som gikk inn i butikken, de så et blålys, som var koblet til strømmen da, og en monitor.

For da la de merke til at de ble tatt opp på video da.

I tilfelle det var derfor de ranet, at de ikke la merke til at vi hadde kamera.

De i Checkpoint, de var ikke så smarte, for de satt ikke kamera i vindfanget.

Så da ranerne ranet andre gangen, så gikk de ikke inn i butikken.

Neida, de gikk bare rett til kassa, (som vel kanskje ikke var så overraskende).

Og da hadde checkpoint-folka satt opp kameraene på en så dum måte, at de da ikke fikk filmet ranerne.

Siden ranerne ikke handlet før de ranet.

Så det var helt idiotisk.

Så da måtte vi bestille enda et kamera.

Enda de hadde satt opp en haug av kameraer allerede, etter det første ranet.

Så det var så mye stress med de rana, så derfor bestilte jeg sånn blålys tilslutt da, for å skremme bort ranerne.

Og da ble det slutt med ran, en stund.

Og vi flytta fruktdisken, vi begynte med tipping, og alt mulig rart da.

Og jeg var fersk butikksjef, det var den første butikken jeg var butikksjef i.

Og jeg hadde fra starten av, et par skikkelig, eller ganske vrange assistenter.

Jan-Henrik, som senere ble dørvakt på Onkel Donald, (der hvor Barock var før cirka), og Wenche Berntsen, som var litt stressa fremdeles kanskje, etter et ran som hadde vært de årene jeg jobbe på Rimi Bjørndal, som assistent der, i 96 og 97.

Og som hadde fått sparken fra Rimi Manglerud, i 95, eller noe, pga. sexpress-krangling med en butikksjef der, som het noe polsk-klingende, mener jeg å huske.

Hva het han da.

Jeg lurer på om det var noe lignende av han direktøren til Rimi-Hagen.

Hm.

Ruzika?

Jeg lurer på om han som Wenche Berntsen hadde sex-press krangling med på Rimi Manglerud, i 95, eller noe.

Om det var en butikksjef som het Ruzika, eller noe.

Hm.

Det var ihvertfall et spesielt navn han hadde.

Så der skjedde det noe altså.

Om det var Wenche Berntsen som tulla, eller om det var butikksjefen, det skal ikke jeg si.

Men jeg hadde problem med samarbeidet med hun Wenche.

Men jeg var nok en ganske streng sjef i Rimi og, på 90-tallet ihvertfall.

For jeg ble lært opp til å være det, av hun Hilde, som var assisten, på Rimi Nylænde, i 93 og 94.

Hun la press på meg, for å bli strengere, sånn at ikke hun og butikksjef Elisabeth Falkenberg, skulle bli upopulære, blant medarbeiderne.

Så jeg var ganske streng butikksjef i mange år i Rimi, etter den lederopplæringa, vil jeg nok tro.

Så jeg får vel ta noe av de problemene med Wenche Berntsen på min kappe også.

Selv om hun og Jan-Henrik, de fikk ei dame til å ringe Rimis hovedkontor, for å klage på meg, like etter at jeg ble butikksjef.

Det fortalte assistent Hilde meg.

Og da fortalte jeg det til Anne Katrine.

Som var distriktsjef.

Så da fikk jeg litt overtaket, taket være at hun Hilde, som var låseansvarlig da, i 98, hun sa fra til meg om det.

Så hun skylder jeg en tjeneste.

Så sånn var det.

Hun var litt skrullete hun litt eldre dama, hun var sånn at hun noen ganger kjørte handlevogna inn i konsulenter og Rimi-arbeidere osv., og jeg hadde egentlig ikke gjort noe galt.

Men Jan-Henrik og Wenche fikk hun litt eldre ‘skrulla’ til å ringe Rimis hovedkontor for å klage på meg da.

Jan-Henrik hadde visst gått ned på knærna og bønnfalt henne om å ringe da.

Jeg visste ikke at jeg var så ille å ha som sjef, men kanskje de bare ville bli kvitt meg, hva vet jeg.

Hun Monika, som var butikksjef på Rimi Nylænde før meg.

Hun var alltid bleik, og hadde store ringer under øya.

Og hu klagde på Rimi-møter, på Jan-Henrik og Wenche.

Og da overhørte jeg at hun ble spurt av en kollega, om hvordan hun taklet å komme gjennom problemene.

Hun måtte trene veldig mye, husker jeg at hun svarte.

Så her var det noe som foregikk, også før mine dager, på Rimi Nylænde.

Men jeg fikk litt overtaket der da, da det ble avslørt at Wenche og Jan-Henrik hadde tigget hun litt eldre skrulla om å ringe Rimis hovedkontor, for å klage på meg da.

Så sånn var det.

Wenche Berntsen, hun fortalte meg også en gang, med en tone som ligner litt på den søstra mi pleier å ha.

At ‘hun kunden der, hun sier til alle at hun er advokat og sånn, men hun er egentlig ikke det altså’.

Uten noen foranledning.

Hun bare fortalte meg det, en gang jeg satt i kassa, under noen pauseavløsning.

Jeg tror det var da jeg var butikksjef der.

Og hun dama, må det vært noe rart med.

For da vi hadde det første ranet, høsten 99.

Da stod hun dama utenfor Rimi Nylænde, og nekta å gå til en annen butikk.

Så jeg måtte åpne butikken igjen, bare så at hu skulle få handla.

Hun stod der sammen med en voksen kar, som bare stod og så på, som om dette var en helt vanlig dag.

Som om han var en som jobbet for henne, en mann i 30-åra kanskje.

Kraftig, kar, så ut som en som kunna ha vært i næringslivet, eller advokat, eller noe sånt.

Så det var veldig rart.

Så jeg lot hun dama handle da, mens sikkerhetsansvarlig Boye, var i butikken.

Hun plagde nemlig personalet, hun rare dama.

Når de gikk hjem, etter møte om ranet osv.

Og jeg ville ikke at de damene som ble rana, Miriam og hun lyse fra Rollag.

Jeg ville ikke at de skulle bli utsatt for kjeftinga fra hu rare dama, som Wenche Berntsen hadde fortalt meg tidligere, uten foranledning, at var sinnsyk, og fortalte alle at hun var advokat, men ikke var det.

Men hvordan fikk hun dama med seg en voksen kar, som virka rolig og oppegående, med på det her tullet sitt?

Jeg lot hu handle.

Og da oppførte hu seg som om det var en vanlig handledag da.

Ikke noe ekstra høflig smil, eller unnskyldning, eller noe da.

Neida, bare helt vanlig handledag.

Så det her var så rart.

Men men, nå skrev jeg meg visst bort litt her.

Hun lyse dama fra Rollag, hun var også nede på Grønland politistasjon, i forbindelse med det første ranet, høsten 99.

Det var fordi at det var hun som satt i kassa da.

Så hun så jo gjerningsmannen godt da.

Men hun hadde heller ikke klart å finne bildet der.

Og etter det andre ranet, da overhørte jeg hva regionsjef Jon Bekkevold og distriktsjef Jan Grårud prata om.

Og Bekkevold sa til Grårud eller Boye, mener jeg det var, at politiet på Grønland, de hadde sagt, at de var så misfornøyd med oss Rimi Nylænde folka som hadde vært der etter det første ranet, (jeg og hun dama fra Rollag).

Så vi, Rimi Nylænde-folka, vi var ikke ønsket nede på Grønland politistasjon, i det hele tatt, etter det andre ranet.

Enda jeg bare oppførte meg oppriktig.

Og jeg vet ikke hvordan hun dama fra Rollag oppførte seg der.

Om han politi-inspektøren, tok det knepet sitt, med en sånn knipe-manøver, med bildet, mellom bildeboksen og tommelen sin.

Jeg vet ikke om han tok det knipe-knepet på hun kirkeorgel-dama, som jobba i butikken vår, fra Rollag.

Det vet jeg ikke om han gjorde.

Men han var ikke fornøyd med henne ihvertfall.

Kan det virke som.

Siden de ikke ville ha noen av oss folka fra Rimi Nylænde ned dit igjen.

Så hun Rollag-dama tror jeg må ha vært samvittighetsfull og fin, og hun gikk ikke med på noen av de mafia-sammensvergelsene til politiet nedpå Grønland der.

Så den politistasjonen er nok et mafia-reir.

Og det er sånne mafia-politifolk jeg har etter meg nå da.

Som driver å finner på ting om meg, for å ødelegge livet mitt osv.

Og gjør dette bak min rygg.

Er det noe sånt som foregår?

Jeg må bare gjette jeg, for ingen sier noe til meg.

Men alle er vel så redde for den her mafian da kanskje.

Det er mulig.

At dem blir så redde at dem pisser i buksa, og ikke tørr å gjøre jobben sin, hvis jeg f.eks. vil ha advokat fra Fylkesmannen, eller har en klage på forvaltningen til Sivilombudsmannen.

Da blir folka hos Fylkesmannen og Sivilombudsmannen så pisse-redde, at de ikke tørr å gjøre jobben sin, fordi de får en telefon fra noe mafia eller mafia-politi da, og da kødder de heller med meg, istedet for å stå opp for prinsippene, som de egentlig burde vite er riktige.

Men da kan jeg være litt stolt da, siden jeg ikke gikk med på den mafia-dritten som politiet prøvde å få meg med på, med knipe-trikset sitt, med bilde av en mulig gjerningsmann, etter det første ranet på Rimi Nylænde, høsten 99.

Kanskje det er derfor jeg blir tullet med nå.

For politiet vil ødelegge navnet mitt.

Sånn at hvis jeg skriver her nå, om de tvilsomme metodene som politiet på Grønland bruker.

Så vil ingen tro meg, for politiet har fått noen til å sette opp hat-blogg mot meg osv.

Så ingen bryr seg om hva jeg skriver her nå, om de tvilsomme politimetodene jeg så, i 1999, da jeg ble kalt ned på politistasjonen på Grønland der.

For det var kødding med folks rettigheter.

Det kan jeg ikke se at det er noen tvil om.

Og den gangen var det faktisk ikke mine rettigheter, som ble kødda med.

Da var det en kar som hadde bildet sitt i politiets bilde-boks på Grønland.

Da var det hans rettigheter som ble kødda med.

At noe mafia, som han politi-etterforskeren var i, ville ‘frame’ han, for det ranet da.

Uansett om det var han som gjorde det, eller ikke.

Men politiet brukte en metode for å få tak i han, som strider mot folks rettigheter da.

De gjorde noe kriminelt da, vil jeg si, da de kødda med han karens rettigheter.

Det skal jeg søren meg anmelde nå, til Spesialenheten.

Da kanskje de får et sted å begynne, med å finne ut av korrupsjonen og snusket i politietaten på Grønland der.

Det får man håpe på.

Vi får se.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog