Etter det her med sommerfuglhoven, så ble Christell sjuk da.
Hu lå inne på det ene rommet der.
Og jeg fikk egentlig ikke lov å gå inn.
Men jeg sneik meg inn der en gang, med noen danske donald-blader, eller noe da.
For det var litt kjedelig der, for de jugoslaviske, eller kroatiske ungene da, fikk vi ikke leike med.
Og ungene til Runar og Håkon og Stenberg-familien, dem var jo på camping-plassen på andre sida av byen.
Så det var jo ikke så mye for meg å gjøre da, etter at Christell ble sjuk.
Og sommerfuglhoven var jo ødelagt.
Jeg spurte om hu var sjuk.
Og det var hu sa hu.
Så la jeg de Donald-bladene der da.
Hu virka ikke så pigg husker jeg.
Men det var forskjellige versjoner vel.
Det var at hu hadde tråkka på noe insekt, eller noe, i sjøen, på stranda vi var første dagen.
Og at hu hadde blitt smitta av fuglen som var sjuk, siden den ikke kunne fly.
Og det var noe med at Haldis var skikkelig bekymra, og så hadde kona, eller bestemora i huset, kikka på hva som feilte Christell da, for det var visst alvorlig.
Og hu hadde visst redda livet hennes, eller noe, sa Haldis, for det noe med noen kålblader, som hu la på panna eller noe, for å kjøle ned, eller noe.
Så en av de siste dagene, så kjørte fattern og jeg, inn til sentrum, i amerikanern da.
Og da gikk vi i en sånn konfekt-forretning.
Fordi fattern kjøpte en sånn konfekt-eske til kona.
Der hadde dem vel flere titalls forskjellige konfektesker.
Og jeg tror dem bare hadde konfekt i hele butikken.
Eller storkiosk, kan man kanskje kalle det.
Og bare sånne store, fine, forseggjorte esker.
Jeg synes vel det var litt kjedelig, så jeg dro vel i butikken som var like ved.
Der dem hadde potetgullet, som Håkon sa var greit, du måtte bare strø på salt og pepper.
Hvis jeg husker riktig.
Og på veien ned, så fant Christell ut, at Fanta smakte forskjellig i hvert land.
Det husker jeg hu sa, når vi stoppa i en sånn vei-resturant i Italia, som gikk over veien, eller noe, mener jeg å huske.
Men på hjemveien var alle stille vel.
I Italia, så hadde dem gjerder langs motorveien, som var fyllt av kjempesvære reklameplaketer.
Og det var krabbekjøring.
Jeg husker ikke hva dem kaller det, når bilene stopper opp i kø på motorveien.
Men noe er det vel.
Og vi dro hjem, vel nesten en uke før Runar og Håkon og dem.
Enda vi dro ned dit en dag eller to seinere.
Men vi tok dem nesten igjen da, husker jeg vi fant ut seinere på campingplassen eller noe.
At det hadde vært fullt på hotellet vi spurte på, og da var det Runar og dem som hadde tatt siste rommet eller noe, så vi måtte finne et annet hotell.
Vi lurte på om det var noe sånt.
Så fant vi et annet hotell, hvor vi spiste hummer husker jeg.
Jeg tror det var i Jugoslavia.
Første kvelden der.
Hjemveien var ganske kjedelig i forhold vel.
Men jeg husker da vi kom hjem.
Så hadde jeg, tre-fire måneder før, eller noe, bestilt digital klokke, til 299 kroner eller noe, fra noe postordrekatalog, eller noe.
Og i 1980, så var det ikke mange som hadde klokke med digitalt ur, stoppeklokke, nedtelling, alarm, ikke minst, osv.
Så jeg gleda meg sjuk til å få den klokke, i månedsvis da.
Så når vi kom hjem da.
Så var det vel seint en lørdag kveld eller noe.
Posten fikk vi bort på Sand, i postkassa til Ågot og Øivind.
Fattern jobba jo på verkstedet der, og jeg spiste jo middag der, hver dag etter skolen.
Så det funka helt greit.
Fattern sa at Ågot var på hytta, nede ved Snippen der, som vel tilhørte noen av søsknene hennes, eller Øivinds da.
Det sa han vel dagen før da.
Jeg lagde en plan, for å sjekke om klokka hadde kommet da.
Jeg skjønte jo at det ville være låst der da.
Men jeg var ikke helt sikker på det her med hytta osv.
Hvor Ågot egentlig var, og hva hu gjorde der.
Det hørtes litt rart ut.
Og hvor kan Øivind ha vært da.
Ikke lett å si.
Men jeg lagde en plan.
Det var vel for tidlig å vekke Ågot da, regner jeg med.
Men vi hadde, eller jeg hadde vel da, siden jeg bodde i leiligheten i Hellinga aleina.
Fattern bodde jo nede hos Haldis og Christell.
I en av skuffene på kjøkkenet, så hadde vi en syv-er nøkkel, eller et eller annet rart noe.
Jeg hadde vel nøkkelknippe til huset i Hellinga, og der tror jeg at jeg hadde åtter-nøkkel, som passa til de fleste vanlige dørene.
Men jeg huska fra før, fra å ha leika med dørene i huset til Ågot, at åtter-nøkkel ikke passa til kjeller-døra til Ågot.
Der pleide det vel å stå en nøkkel på innsida av døra muligens, eller hvordan var det da.
Hm.
Jeg tok med den litt u-standard innedør-nøkkelen, som lå i kjøkkenskuffen i Hellinga da.
Planen var å gå inn i kjellern i huset på Sand.
Og så gå opp den bratte trappa, og låse meg inn til huset da.
Fordi de kjellervinduene, var sånn at man kunne åpne dem fra utsida.
På en eller annen måte.
Så det gjorde jeg da.
Det var vel fordi at vi lempa ved ned i kjelleren da.
Og da kunne vi åpne vindu fra utsida.
Men det var skikkelig høyt å slippe seg ned, husker jeg.
Det var sånn at det kunne gå på helsa løs, at du kunne slå hue i vinduskarmen, eller brekke eller forstue beinet eller noe, hvis du ikke havna riktig i den lave vedhaugen som var da.
Det var små kjellervinduer, og man måtte slippe seg ned 1.5 meter eller noe kanskje.
Hvis ikke mer.
Og det var ikke så lett å se hvordan man landa, siden vinudu ikke var så svært.
Men så gikk jeg opp trappa, låste meg inn, med nøkkelen jeg hadde tatt med fra Bergeråsen.
Det var flaks jeg tok med den nøkkelen.
For det var så høyt opp til kjellevinduene, så jeg er ikke sikker på at jeg hadde klart å komme meg ut igjen.
Hvis jeg ikke hadde stabla masse greier under vinduet da.
Men det var skikkelig høyt, så da måtte jeg nok ha leita og plundra en stund.
Men men.
Det var noe gamle radioer nedi der, som jeg kanskje kunne ha brukt til å stå på, men da hadde vel Håkon blitt sur, for han var så glad i å skru på gamle radioer, husker jeg Ågot sa.
Men men.
Så fant jeg klokka da.
Og jeg hadde bare sett digital klokke en gang før.
Det var kameraten til fattern, Atle, fra Oslo, som hadde det.
Det var vel i 77 eller noe, kanskje.
Men den var ikke så bra som den jeg kjøpte da.
Men det her var jo 2-3 år seinere.
Og jeg var nok ganske borskjemt og fikk mast meg til sånn klokke osv.
Men jeg synes den klokka til han Atle var så kul.
Jeg hadde aldri sett sånn klokke før, bare klokke med visere.
Så når jeg så sånn klokke i postordrekatalogen, da maste jeg vel i dagevis, så fikk jeg klokka.
Men det tok flere måneder å få klokka, så jeg ble nesten gæern.
Og reima på klokka, gikk ikke ann å stille ordentlig til den pinglete armen min.
Så klokka hang og slang rundt håndleddet.
Men jeg var skikkelig kry alikevel, som hadde digital klokke osv.
Jeg tror ikke det var mange andre på skolen, som hadde vært på ferie til Jugoslavia, og som hadde fått digital klokke den sommeren.
Og på vinteren før, så hadde jeg vel mast til meg TV-spill, med sånn squash-spill, eller hva det heter igjen.
Og fattern hadde jo svær Amerikansk bil, med elektriske vinduer og air-condition osv.
Så jeg var nok litt kjepphøy på den tida.
Så da Petter og Christian, var med bort på Sand, for å spille TV-spill, var det vel.
Så prata jeg om hotellet i Jugoslavia da, hvor vi var andre dagen eller noe.
Med to svømmebasseng, eller hva det var.
Og klorvann var det vel, og ikke saltvann vel.
Og man kunne sitte i fred og ro, og fattern og dem kjøpte vel drinker i sola da.
Og Christell var flink til å svømme, for hu hadde gått på svømming med Haldis, da hu var enda mer snørris.
Og jeg kasta noe nøkkel eller hva det var, ned på bunnen av bassenget, og dykka etter den da.
Det var artig husker jeg.
Det var ikke noe sånne gærne unger eller badevakter, som klagde på at man ikke hadde badehette.
Som det var på det andre hotellet vi dro til en dag, når fattern klagde på at det var så mange feite tyskere der.
Men vi måtte kanskje ha rom på det første hotellet, for å være der, det er mulig.
Men da påstod Petter og Christian, at dem også hadde vært på det her hotellet da.
Og helt alvorlig, at der hadde dem vært, samme sommeren osv. da.
Men dem ga seg til slutt, og innrømte at dem jugde.
Og så stakk dem av vel, og haika med noen bort til Bergeråsen.
Så jeg var vel litt kjepphøy, fordi vi hadde vært på så kul ferie.
Så det var kanskje ikke så kult å høre på.
Mens vi spilte TV-spillet mitt, eller hva vi gjorde.
Og mens jeg sikkert skrøyt av klokka og.
Og hver gang vi kjørte fra Sand til Bergeråsen, og dem satt på, så kunne jeg bare mase på fattern, så kjørte’n til slutt til Berger cafeen, og da fikk jeg kjøpe godteri der.
Jeg kunne si, at nå hadde jeg bodd der et år, siden jeg flytta dit fra Larvik, så da kunne vi feire det med å dra på kafeen og kjøpe godteri, så det funka, hvis man maste veldig mye.
Og da spiste vel sikkert jeg alt godteriet sjæl da.
Men vinteren etter det her, var det vel.
Så var det skøyter på TV.
Og Norge vant gull, sølv og bronsje.
Det var vel en søndags formiddag.
Og fattern satt opp i Hellinga, sammen med meg, og så på skøyter.
Det var litt snodig.
Fordi han bodde nede hos Haldis da, og så ikke så ofte på skøyter.
Han var vel ikke så våken kanskje på søndager oftest, han drakk vel kanskje mer på lørdager enn vanlig.
Uten at jeg skal si det hundre prosent.
Men det var ikke så ofte han var opp i Hellinga på den tida.
Men så banker det på døra.
Så er det Willy, stefaren til Petter og Christian.
Som står der, likbleik og helt anstrengt i tryne.
Jeg gikk og henta fattern, for han så så rar ut.
Så sa’n til fattern, at Tove er død.
Og da kom Kripos, så noen uker etterpå, så sa fattern, at Kripos hadde sagt at det var hjerneblødning.
Og da flytta Petter og Christian, til faren dems, Carl-Otto, eller noe vel, i Acapulco, og siden Malaga da.
Men det var trist husker jeg, for hu var skikkelig grei hu mora dems.
Jeg trivdes ikke så bra hos Haldis og dem.
Men hu Tove var alltid blid og hyggelig.
Hu var fra Nord-Norge eller noe vel.
Så hu var ikke så sur som Haldis.
Og Håkon synes jeg var litt slitsom noen ganger, så var ikke så mye hos dem.
Men hos Petter og Christian og dem, så fikk jeg lov å være noen ganger, hvis det var kjedelig å være aleine om kvelden i Hellinga osv.
Så det var jo kult da.
Så det var ikke så kult når Willy dukka opp på døra en søndag, og sa at Tove hadde dødd.
Det var like etter at katta mi, Pusi, norsk skogkatt, som vi hadde fått på Østre Halsen, sommeren 76 eller noe vel, døde.
Så det var ikke så artig tid.
Men sånn er det, alt kan vel ikke være like artig.
Så etter det, så hadde jeg ikke så mange kamerater på Bergeråsen som jeg hang med så mye.
Untatt når Tom-Ivar og dem flytta dit da.
Men dem var jo fra Finnmark eller noe, og var litt sånn rampete, eller noe.
Og Kjetil da, som var naboen til Tom-Ivar og dem, som jeg hang med etter at Tom-Ivar og dem flytta.
Men han var ikke sånn at han spilte fotball osv.
Men vi dreiv med data og elektronikk osv.
Og så hang jeg med Ulf og Carl og Espen i klassen da.
Men ikke så mye egentlig.
Det var ganske mye mobbing og ulevelige forhold i klassen.
Og mye av det gikk ut over meg, av en eller annen anledning.
Så det var vel ikke sånn at alle årene var like kule som det året når vi dro til Jugoslavia osv.
Men det er vel sånn det er.
Alt kan vel ikke være like kult.
Og man skjønte jo det, at ungdomsskolen, varte jo bare ut niende klasse.
Og at når niende klasse var ferdig, så var ungdomsskolen ferdig og.
Så da skjønte man jo det, at selv om ting var døve et år, så var det jo en ny skole osv. et år eller to fram i tida da.
Så da skjønte man jo det, at det var bare å tenkte framover å komme seg gjennom det.
Omtrent på samme måte som jeg tenkte på militæret, med alle befala, som drev å kommanderte osv. hele tida.
At det varte jo bare fram til sommeren, så det var bare å bite tenna sammen, å komme seg gjennom det.
Så slapp man de her befala, når de 11-12 månedene var ferdig, og det ble sommer osv.
Så da er det jo ikke så ille da, da er det jo bare å komme seg gjennom det på viljestyrken.
Så har man motivasjonen, at da har du livet ditt tilbake igjen, når du er ferdig med det her greiene, som man kanskje ikke synes er så artig, når man har bodd aleine i Hellinga og Leifaret, siden man var ni.
Så da er man vel ikke så begeistra for å bli kommandert med.
Og det var vel egentlig ingen av fattern, eller besteforeldra mine, eller muttern, når jeg var i Larvik, som bestemte over meg.
Jeg bare skreik tilbake til fattern, og da ga som oftest han seg, av en eller annen anledning.
Dem klagde, noen damer som bodde på gamlehjemmet, 200 meter eller noe, fra leiligheten i Hellinga 7 B, at dem kunne høre det når jeg og fattern krangla.
Hu dama synes visst det her var artig.
Det var mulig det var biblotek-dama, eller noe sånt noe, for dem hadde det der noen år.
Det er mulig, skal jeg se om jeg finner noe annet å gjøre her.
For det er vel grenser for mye man skal skrive og antaglig.
Vi får se.
